jeg - en engestelig og hysterisk psykopat med schizoferne trekk?

[Gjest tod]

Faen. Jeg har fått et anfall av psykiatrisk hypokondri. I følge MMPI-testen har jeg patologiske utslag på aggresjonshemning; paranoid "poignancy" (følelse av å være spesiell, subjektiv virkelighetsoppfatning); mangel på "ego mastery, defective inhibition" som vel betyr dårlig impulskontroll; og narsissistisk hypersensitivitet. Mulig jeg har glemt noe.

Uansett er det skala 7 (angst) med 87 poeng og skala 3 (hysteri) med 84 poeng som ga høyest utslag; men også psykopatiskalaen (betyr ikke nødvendigvis at man er psykopat), maskulinitets-femininitets-skalaen og schizofreniskalaen er over grensen for patologi (som går på 70 poeng).

Ut fra den høye hysteri-skåren har jeg begynt å lure på om jeg kan ha en hysteroid, eller histrionisk, eller hva det heter, personlighetsforstyrrelse. Men jeg kjenner meg ikke igjen i disse hysterigreiene. Jeg har inntrykk av at hvis man har denne personlighetsforstyrrelsen, så er man utrolig opptatt av hva andre synes om en (det kan stemme); man maler opp et glansbilde av seg selv og tilværeslen og benekter problemer (det stemmer ikke (hvis jeg da ikke bare benekter det...)); og man overdramatisere og hauser opp følelsesuttrykk (stemmer jevnt over ikke, vil jeg påstå).

Jeg er piss lei av å gå rundt å gruble på dette. Angrer på at jeg tok den idiotiske testen. Nå føler jeg også at psykologen har "plassert meg" og at hun tror jeg er en så grunn og overfladisk og håpløs person at det eneste som hjelper er triviell støtteterapi, ikke terapi som tar sikte på virkelig forandring.

Jeg må få en avklaring på dette. Etter over ti timer må jeg da kunne stille henne følgene ja/nei-spørsmål: Tror du jeg har en personlighetsforstyrrelse, og hvis ja - hviken? Jeg må da også kunne forvente et ja/nei svar på det?

[Gjest ikke undertegnet]

Det må du kunne forlange et svar på. Jeg har alltid oppfattet deg som veldig inteligent, men at du plages av litt humørsvingninger og svart/ hvitt syn. Smell til meg om det ikke stemmer.

Stå på, forlang svar.

[Gjest ikke undertegnet]

Du kan stille et slikt krav skulle en tro!

Husk bare at vedkommendes svar ikke er noen fasit.

Selv så har jeg (iflg min tidl psykiater) histrionisk (=hysteriform) personlighetsforstyrrelse (han syntes jeg var forførende, sa han) samt passiv-aggressiv personlighetsforstyrrelse (jeg var uenig med fyren på forskjellige områder, hehe).

Der jeg gikk før det hadde jeg ikke tydelige nok tegn til å kunne spesifisere, så de kalte det uspesifikk personlighetsforstyrrelse. (Jeg var nok ikke så forførende og kranglete der da)

Der jeg går nå ser det ikke ut til at de synes jeg er annet enn ganske normal. De kan ikke skjønne at jeg kan ha noen av disse to jeg fikk av den forrige. Svaret på det er nok at han jeg går hos nå er ganske normal selv, så da oppfører jeg meg ganske normalt også! Den forrige 'superdiagnostikeren' var når sant skal si en temmelig merkelig skrue. Kunne jo ikke annet enn å ragere på fyren. Temmelig irriterende. Andre pasienter har samme oppftning av han, så det er ikke jeg som er overkritisk. Han var snål, ferdig med den saken. Fornærmet, forurettet, stram i maska og sur ble han for den minste kommentar. Og så syntes han så synd på seg selv når han var syk (les forkjølet eller stresset; noe som for han tydeligvis var nummeret før hjerteinfarkt).

Men diagnose, det skulle'n sette! Huff, glad jeg kom meg vekk der fra jeg.

[Mimmy]

Klart du skal kunne forlange et ordentlig svar. Selv om du har tatt en test, så finnes det jo veldig mange utgaver av forskjellige tester, og resultatene av slike tester er ikke nødvendigvis konkluderende, fordi det kan ha noe med dagsformen å gjøre, også.

Har selv tatt endel tester, og noen av de har vist en tendens som på meg har stemt ganske bra, tror jeg, men vet at noen av spørsmålene så varierer det veldig med dagsformen, hva jeg ville svart, så jeg tror man bør ha sunn kritisk sans i forhold til resultatet av de.

[frosken]

Hei tod :-)

Jeg lo litt da jeg leste innlegget ditt uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor - det er vel noe med at du så nådeløst utleverer deg selv, og at du heldigvis ser ut til å ha en god porsjon selvironi :-)

Men hvorfor er det så viktig å få en merkelapp? Særlig hvis det er type personlighetsforstyrrelse du evt. er ute etter - hva skal det hjelpe for?

Derimot synes jeg det er viktig at du formidler til terapeuten din at du trenger at hun spiller med åpne kort i forhold til deg - og at hun sier noe om sitt syn på diagnosespørsmålet - kanskje både generelt og når det gjelder deg.

[Gjest tod]

Hei tod :-)

Jeg lo litt da jeg leste innlegget ditt uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor - det er vel noe med at du så nådeløst utleverer deg selv, og at du heldigvis ser ut til å ha en god porsjon selvironi :-)

Men hvorfor er det så viktig å få en merkelapp? Særlig hvis det er type personlighetsforstyrrelse du evt. er ute etter - hva skal det hjelpe for?

Derimot synes jeg det er viktig at du formidler til terapeuten din at du trenger at hun spiller med åpne kort i forhold til deg - og at hun sier noe om sitt syn på diagnosespørsmålet - kanskje både generelt og når det gjelder deg.

Akkurat når det gjelder diagnosen hysteroid, så er det ikke viktig for meg å få den merkelappen, snarere tvert imot: jeg er nå så redd for denne diagnosen at jeg ikke lenger tør å fortelle morsomme historier; hver gang jeg sier noe begrenser jeg kroppsspråket i en slik grad at det ser ut som hendene mine er bundet fast til armlenene på stolen; og hvis jeg git uttrykk for en følelse, passer jeg på å snakke med lakonisk robotstemme.

Nåvel. Det som særlig gjør meg opptatt av dette er at psykologen den ene uka sier at hun ikke er så opptatt av diagnoser og hva som er patologisk. Påfølgende uke gir hun meg en utskrift av MMPI-testen på over tjue sider som beskriver hvor patologisk jeg er. Jeg er jo ikke trent i å tolke slike tester, så det er mulig at jeg tar feil ang de hysteri-greiene. Jeg tror f eks ingen jeg kjenner ville finne på å beskrive meg som hysterisk eller dramatiserende, da heller som knapp og inneslutta.

Men jeg har blitt opphengt i disse greiene. Jeg føler nå at alt jeg sier er falskt og at jeg overdriver følelsesuttrykkene. Og så tenker jeg at etter dette vil ikke psykologen ta noe av det jeg sier alvorlig. Sist gang, etter at hun hadde vist meg MMPI-resultatene, fortalte jeg om en drøm som jeg syntes var temmelig relevant da den også inneholdt elementer som kunne representere henne og terapisituasjonen. Da sa hun noe om at hun syntes drømmer var 'så rare' og at hun ikke skjønte sine egne drømmer. Jeg fikk en følelse av at hun ikke ville snakke om slike ting fordi hun mener jeg er en løgnaktig og hysterisk person som aldri kan gi et ekte utrykk for følelser uansett.

Jeg ser jo at det er et poeng at jeg uttrykker denne bekymringen overfor henne også, skal gjøre det neste gang.

[Gjest tod]

Det må du kunne forlange et svar på. Jeg har alltid oppfattet deg som veldig inteligent, men at du plages av litt humørsvingninger og svart/ hvitt syn. Smell til meg om det ikke stemmer.

Stå på, forlang svar.

Jeg oppfatter også at humørsvingninger og svart/hvitt-tenkning stemmer på meg. Tror ingen av de jeg kjenner ville beskrive meg som hysterisk eller dramatiserende.

[sherlock]

Akkurat når det gjelder diagnosen hysteroid, så er det ikke viktig for meg å få den merkelappen, snarere tvert imot: jeg er nå så redd for denne diagnosen at jeg ikke lenger tør å fortelle morsomme historier; hver gang jeg sier noe begrenser jeg kroppsspråket i en slik grad at det ser ut som hendene mine er bundet fast til armlenene på stolen; og hvis jeg git uttrykk for en følelse, passer jeg på å snakke med lakonisk robotstemme.

Nåvel. Det som særlig gjør meg opptatt av dette er at psykologen den ene uka sier at hun ikke er så opptatt av diagnoser og hva som er patologisk. Påfølgende uke gir hun meg en utskrift av MMPI-testen på over tjue sider som beskriver hvor patologisk jeg er. Jeg er jo ikke trent i å tolke slike tester, så det er mulig at jeg tar feil ang de hysteri-greiene. Jeg tror f eks ingen jeg kjenner ville finne på å beskrive meg som hysterisk eller dramatiserende, da heller som knapp og inneslutta.

Men jeg har blitt opphengt i disse greiene. Jeg føler nå at alt jeg sier er falskt og at jeg overdriver følelsesuttrykkene. Og så tenker jeg at etter dette vil ikke psykologen ta noe av det jeg sier alvorlig. Sist gang, etter at hun hadde vist meg MMPI-resultatene, fortalte jeg om en drøm som jeg syntes var temmelig relevant da den også inneholdt elementer som kunne representere henne og terapisituasjonen. Da sa hun noe om at hun syntes drømmer var 'så rare' og at hun ikke skjønte sine egne drømmer. Jeg fikk en følelse av at hun ikke ville snakke om slike ting fordi hun mener jeg er en løgnaktig og hysterisk person som aldri kan gi et ekte utrykk for følelser uansett.

Jeg ser jo at det er et poeng at jeg uttrykker denne bekymringen overfor henne også, skal gjøre det neste gang.

Hei, det er ingen skam å være seg selv. Og husk at psykopater som oftest ikke er engstelige og aggresjonshemmet med velutviklet skamfølelse..

Med vennlig hilsen(helt seriøst denne gangen)

[frosken]

Akkurat når det gjelder diagnosen hysteroid, så er det ikke viktig for meg å få den merkelappen, snarere tvert imot: jeg er nå så redd for denne diagnosen at jeg ikke lenger tør å fortelle morsomme historier; hver gang jeg sier noe begrenser jeg kroppsspråket i en slik grad at det ser ut som hendene mine er bundet fast til armlenene på stolen; og hvis jeg git uttrykk for en følelse, passer jeg på å snakke med lakonisk robotstemme.

Nåvel. Det som særlig gjør meg opptatt av dette er at psykologen den ene uka sier at hun ikke er så opptatt av diagnoser og hva som er patologisk. Påfølgende uke gir hun meg en utskrift av MMPI-testen på over tjue sider som beskriver hvor patologisk jeg er. Jeg er jo ikke trent i å tolke slike tester, så det er mulig at jeg tar feil ang de hysteri-greiene. Jeg tror f eks ingen jeg kjenner ville finne på å beskrive meg som hysterisk eller dramatiserende, da heller som knapp og inneslutta.

Men jeg har blitt opphengt i disse greiene. Jeg føler nå at alt jeg sier er falskt og at jeg overdriver følelsesuttrykkene. Og så tenker jeg at etter dette vil ikke psykologen ta noe av det jeg sier alvorlig. Sist gang, etter at hun hadde vist meg MMPI-resultatene, fortalte jeg om en drøm som jeg syntes var temmelig relevant da den også inneholdt elementer som kunne representere henne og terapisituasjonen. Da sa hun noe om at hun syntes drømmer var 'så rare' og at hun ikke skjønte sine egne drømmer. Jeg fikk en følelse av at hun ikke ville snakke om slike ting fordi hun mener jeg er en løgnaktig og hysterisk person som aldri kan gi et ekte utrykk for følelser uansett.

Jeg ser jo at det er et poeng at jeg uttrykker denne bekymringen overfor henne også, skal gjøre det neste gang.

Pleier terapeuten din å være interessert i å høre om drømmer? Det varierer mht hvorvidt arbeid med drømmer anses som viktig i terapi.

[Gjest tod]

Pleier terapeuten din å være interessert i å høre om drømmer? Det varierer mht hvorvidt arbeid med drømmer anses som viktig i terapi.

Jeg har ikke gått der så lenge, så jeg veit egentlig ikke hvordan hun ser på drømmer. Men jeg fikk inntrykk av at hun er påvirka av den biologisk inspirerte trivialiseringen av drømmer som er en tendens i psykologien i dag. Det er synd, for etter min mening kan drømmer være veldig relevante.

[frosken]

Jeg har ikke gått der så lenge, så jeg veit egentlig ikke hvordan hun ser på drømmer. Men jeg fikk inntrykk av at hun er påvirka av den biologisk inspirerte trivialiseringen av drømmer som er en tendens i psykologien i dag. Det er synd, for etter min mening kan drømmer være veldig relevante.

I såfall har vel ikke hennes holdning til deg når du forteller om dine drømmer, noe å gjøre med hvordan hun ser på deg (hverken før eller etter testresultatene)?

Er det meningen at du skal kunne gå i langtidsterapi hos henne - eller holder dere med på en vurdering for å finne ut av hva som kan være god behandling for deg fremover (enten hos henne eller andre)?

[Mimmy]

Du skriver blant annet i ditt innlegg:

"Nå føler jeg også at psykologen har "plassert meg" og at hun tror jeg er en så grunn og overfladisk og håpløs person at det eneste som hjelper er triviell støtteterapi, ikke terapi som tar sikte på virkelig forandring."

Men har du SELV troen på terapi: dvs. ikke triviell støtteterapi, men terapi der du faktisk må arbeide med deg selv, angsten din og andre ting? Eller kaster du bort tiden i terapi med teoretiske utlegninger, eller med å skamme deg for å uttrykke følelser fordi du er redd for psykologens reaksjoner?

Husk at psykologen/behandleren er der for å hjelpe deg med det du sliter med, ikke primært for å sette diagnoser, sette deg i bås og låse deg fast i et mønster. Det klarer vi aldeles utmerket selve, vi som har psykiske lidelser.)

Det du skal arbeide med, må være å komme ut av mønsteret, ikke grave deg inn i det.....!

[Gjest tod]

I såfall har vel ikke hennes holdning til deg når du forteller om dine drømmer, noe å gjøre med hvordan hun ser på deg (hverken før eller etter testresultatene)?

Er det meningen at du skal kunne gå i langtidsterapi hos henne - eller holder dere med på en vurdering for å finne ut av hva som kan være god behandling for deg fremover (enten hos henne eller andre)?

Veit ikke. Det er jo hos et psykoseteam; jeg skulle vel egentlig ikke vært henvist dit i utgangspunktet. Hun sa noe om at hun foreløpig var ansatt der til ut august, jeg forsto det sånn at jeg i alle fall kunne fortsette å gå til henne fram til da.