De pårørende

[Gjest Magna]

Jeg fikk tanker om meg selv ift. tema nedenfor her fra en fortvilet pårørende.

Jeg er selv i en endringsposess ift. familien min. Jeg holder på med det samme som bekrives her. Dette skulle jeg ha gjort for 30 år siden.

Jeg vil bekrive meg selv som en person som har vært i familiens tjeneste i fra jeg var født.

Jeg har vært vannvittig snill og gjort alt som står i min makt for familien både opprinnelsesfamilien og min egen kjernefamilie.

Men så ble kravene fra familien for store og urimelige. Jeg ble etterhvert alvorlig psyk.

Jeg klarte ikke å følge opp ift. alle kravene.

Jeg blir også behandlet for personlighetsforstyrrelse.

Men situasjonen for meg er at jeg også måtte ta ut avstand til opprinnelsesfamilien min.

Min egen kjernefamilie har jeg prøvd å ivareta i hele prosessen og jeg føler selv at forholdet til dem har blitt betydelig bedre. De har jeg forsøkt å skåne, spesielt barna mine. Og ikke minst har jeg vært veldig nøye med å å ta hensyn til dem.

Jeg har forsøkt å få deres synspunkter på dette og tilbakemeldingene er positive.

Det som har vært viktig for meg er at ungene min har bare denne ene oppveksten å bygge livet sitt på. De kan ikke vente til jeg blir bra.

Situasjonen kan være vond for min gamle mor.

Men hun har ikke vært den snilleste i verden. Dette merker hun utslaget av i dag.

Hun har nesten ingen kontakt med sine egne barn. Men desverre forstår hun ikke hvorfor. Hadde hun gjort det hadde vi ikke hatt problemer ift. henne.

Dersom jeg skulle fortsatt livet mitt slik det var hadde jeg vært kronisk psyk for livstid. Det spørs hva som er viktigst ift. egen kjernefamilie og eget liv.

Min mann og jeg har innimellom gått til samtale sammen. Og jeg går alene. Slik har prossen vært. Korrigeringene blir i parsamtalene.

Dette er vanskelig og bra for oss i kjernefamilien min og ikke minst meg.

Antageligvis så varer ikke denne istuasjonen evig. Min mor er heller ingen ungdom lenger og vi vet heller ikke hvor lenge hun lever.....

Kanskje jeg klarer å takle henne etterhvert.....

Jeg har jobbet forferdelig med meg selv ift. venner, familie, kolleger, barn....og har hele tiden i bakhodet at dette er mine problemer som det er opp til meg å gjøre noe med.

De som er psykisk syke har ingen rett til å oppføre seg mer urimelig og være mer vanskelige enn det som er vanlig blant andre mennesker.

Også for oss gjelder vanlige regler for oppførsel.

[Gjest Little Madam]

Kjenner meg utrolig mye igjen i det du skriver... ( Selv om det kanskje ikke er en nyhet.. )

Du virker så veldig bevisst på det som har hendt deg og din situasjon! Og du utrykker deg så utrolig bra!!

Om du ikke klarer å "takle" din mor etterhvert, så håper jeg inderlig du klarer å takle livet ditt så bra etterhvert at tunge og vanskelige dager ikke kommer så ofte!

:-)