Er dere redde?

[Gjest Brasilmamma]

Hei.

Er dere redde for ikke å bli anbefalt av bv og godkjente av Bufa? Er dere i tvil om at det skal gå bra helt frem til dere sitter med godkjenningen i hånden? Jeg har ingen formening om bv vil anbefale oss eller ikke, selv om jeg ike kan se noen grunn til at de ikke skal gjøre det.

Vi får jo heller ikke vite om de vil anbefale oss eller ei

Det er godt Bufa har blitt kjappere, slik at ikke resten av året blir et eneste langt nervepress...

Håper å få svar fra Bufa i løpet av august, rapporten blir sannsynligvis sendt dem i neste uke

Klem fra en som drømmer så sårt om å få lov å bli..

[Gjest fru undrene]

Heisann.

Jeg tenkte litt på dette i begynnelsen av prosessen, om barnevernet av en eller annen grunn ville komme til å ikke kunne godkjenne oss. Men jeg synes vi er ganske normale og ikke noe å av betydning å utsette på helse, økonomi og plettfri vandel, så hvorfor skal ikke vi bli godkjent? Før saken ble sendt til BUFA fikk vi lese rapporten der bv anbefalte oss som gode foreldre til et utenlandsfødt barn.

Det er ofteset flere grunner til at de ikke kan godkjenne noen, så dette går sikkert bra.

Lykket til

[Gjest Columbiamor]

Vår sosialrapport blir ferdig i disse dager og vi har fått den hjem til oss for korrekturlesing. Du har ingenting å frykte såfremt dere ikke har en "grumset" fortid, eller andre ting som ikke tåler dagens lys!

Det skal mye til for at bv ikke vil anbefale dere videre til BUFA.

Jeg for min del var aldri i tvil om at vi ikke skulle bli godkjent.

Lykke til videre!

[Gjest vaar]

Det er en stund siden vi var i denne fasen. Men jeg husker likevel godt den lille tvilen/redselen som var der fra vi hadde første møtet med bv og faktisk helt til vi satt på flyet hjem med barna.

Dette til tross for at alt jeg leste og hørte om godkjenning m.m. tilsa at vi ville bli godkjent uten tvil.

Bare gle deg til den dagen da du har barnet i dine armer, da slipper redselen taket.

Da blir den bare erstattet med normal mamma/pappa bekymring, som alle har for sine barn.

Ha en god 17. mai.

[Gjest meivi]

Nei, ikke redd...men det knytter seg en veldig spenning rundt dette. Vi skal som tidligere nevnt på vårt første møte på bv neste torsdag. Vi har kun snakka med kuratoren i telefonen, og jeg håper "kemien" stemmer når vi skal "vrenge sjela"..

Puuh, det skal bli godt å komme i mål med den biten :-)

He en flott 17.mai...det blir spennende å følges videre!!

[Gjest Brasilmamma...?]

Nei, ikke redd...men det knytter seg en veldig spenning rundt dette. Vi skal som tidligere nevnt på vårt første møte på bv neste torsdag. Vi har kun snakka med kuratoren i telefonen, og jeg håper "kemien" stemmer når vi skal "vrenge sjela"..

Puuh, det skal bli godt å komme i mål med den biten :-)

He en flott 17.mai...det blir spennende å følges videre!!

Nei, redd var vel ikke rette ordet når jeg tenker meg om. Er nok spent som er rette følelsen.

Ha en fin 17.mai!!

[forelsket colombiamamma]

Det er en stund siden vi var i den situasjonen at vi ventet på godkjenning fra hist og her.

Jeg husker at vi var veldig spente på om vi ville bli godkjente her i Norge. Av BV og SUAK (som det het den gang). Det ble vi og var kjempehappy. Da følte vi at vi var kommet over det verste, ingenting kunne stoppe oss da! Men jammen tok vi feil. Vi var helt sikker på at ICBF i Colombia ville godkjenne oss når instansene i Norge hadde gjort det, men der tok vi feil.Ihvertfall en stund. Vi fikk beskjed om at vi ikke ble godkjente og at de ønsket tilleggsopplysninger. Da måtte vi gjennom hele røkkelet en gang til. Kontakt med bv, godkjenning av nye ting i sos.rapp. av SUAK, og så til slutt tilbake til Colombia. Å ja, da kan jeg skrive under på at vi var redde for at dette ikke skulle gå. Ikke bare spente, men direkte redde.

Det tok ca 1 måneder før vi endelig fikk godkjenningen fra ICBF, og innen en måned etter denne hadde vi vært foreldre til en liten jente i Colombia i en uke!

Det eneste som utsatte godkjenningen vår var at en av oss er uføretrygdet, men absolutt ikke uegnet som forelder. Det visste vi på forhånd og vi var jo godkjent av mennesker som lærte oss å kjenne underveis i prosessen (tenker på bv.)

Heldigvis skjer ikke dette ofte. Som oftest blir en godkjent i det landet en skal adoptere fra, men unntak skjer, som med oss!

Alt er glemt nå. Neste gang er vi ikke redde, bare kjempespente!:-)

Lykke til alle dere som venter på godkjenninger uansett fra hvor:-) Det går helt sikkert bra, og hvis ikke, så stå på! Det går som regel bra til slutt:-)

mvh.