Bipolar uten medisiner?

[Gjest queen24]

Jeg har brukt lamictal og remeron hver eneste dag i over tre år. Det går kjempebra med meg, blid og fornøyd dagen lang. Gjør det bra på skolen, har mange venner trener på SATS o.s.v.

Jeg føler meg sterk og sunn, men er dritlei av piller og tror jeg kan klare meg uten dem. Har lyst å prøve meg uten medisiner i sommerferien for å finne ut hvordan det går. Har diagnosen bipolar, men det er jo ikke 100% sikkert at jeg virkelig har den sykdommen. Tenk om jeg er sprell frisk i hodet, da er det veldig bortkasta å hive i seg tre piller hver kveld.

Men er det noen som har denne diagnosen som likevel klarer seg uten medisiner?

Jeg vil jo selvfølgelig være veldig oppmerksom på humøret mitt, og samarbeide med legen min. For jeg vil absolutt ikke bli slik jeg var før.

Grunnen til at jeg vil prøve å slutte er fordi jeg vil finne ut om jeg virkelig trenger dem og jeg må overbevise meg selv om jeg virkelig er manisk. For jeg lurer ofte på det. En annen ting er at jeg synes det er pinlig å gå på medisiner. Derfor tar jeg dem i skjul.

Jeg orker ikke tankeen på å ta dem resten av livet. Da er det jo snakk om over 50 år, spy!

[soleil]

Jeg har samme diagnose og har hatt noen av de samme tankene som deg. Men jeg skammer meg IKKE for å ta medisiner og heller ikke for å ha diagnosen.

Det er da mange fine, kreative og intelligente folk med den sykdommen! ;-)

Å medisineres i mange år uten grunn er ganske sprøtt, men å bli alvorlig psykisk syk er hakket verre.

Jeg har selv hatt 7 medisinfrie år etter at jeg fikk diagnosen, men så sa det pang og jeg fikk en ny episode, så nå bruker jeg Litium. De fagpersonene som har hatt med min behandling å gjøre har sagt at jeg kan ha medisinfrie perioder når livet mitt er stabilt. (Ikke eksamener, flytting, jobbbytter, livskriser etc)

Å ha et godt, stabilt liv, oppfølging og god søvn er SVÆRT viktig.

Hvis du tenker på å slutte med medisiner bør du ta det opp med behandleren din.

Hvis du velger å slutte kan du trenge mer oppfølging for å se hvordan det går med deg.

En del bipolare har medisinfrie perioder, det kommer litt an på hvordan sykdommen er for den enkelte.

Alternativ behandling med omega3 og vitaminer:

(NB. Virkning er ikke godt nok dokumentert)

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1076

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1077

[Gjest Ofoq]

Jeg har samme diagnose og har hatt noen av de samme tankene som deg. Men jeg skammer meg IKKE for å ta medisiner og heller ikke for å ha diagnosen.

Det er da mange fine, kreative og intelligente folk med den sykdommen! ;-)

Å medisineres i mange år uten grunn er ganske sprøtt, men å bli alvorlig psykisk syk er hakket verre.

Jeg har selv hatt 7 medisinfrie år etter at jeg fikk diagnosen, men så sa det pang og jeg fikk en ny episode, så nå bruker jeg Litium. De fagpersonene som har hatt med min behandling å gjøre har sagt at jeg kan ha medisinfrie perioder når livet mitt er stabilt. (Ikke eksamener, flytting, jobbbytter, livskriser etc)

Å ha et godt, stabilt liv, oppfølging og god søvn er SVÆRT viktig.

Hvis du tenker på å slutte med medisiner bør du ta det opp med behandleren din.

Hvis du velger å slutte kan du trenge mer oppfølging for å se hvordan det går med deg.

En del bipolare har medisinfrie perioder, det kommer litt an på hvordan sykdommen er for den enkelte.

Alternativ behandling med omega3 og vitaminer:

(NB. Virkning er ikke godt nok dokumentert)

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1076

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1077

Når du går på medisiner så forsvinner vel symptomene på bipolar. Det er vel vitsen med feks litium.

Det jeg lurer på er om hvordan en da (all den tid en går på medisiner som tar bort symptomene) skjønner eller kan vite at en er så bra at en kan slutte med medisiner?

Hvordan visste du det da du sluttet den gangen? Er det bare å prøve og feile?

[soleil]

Når du går på medisiner så forsvinner vel symptomene på bipolar. Det er vel vitsen med feks litium.

Det jeg lurer på er om hvordan en da (all den tid en går på medisiner som tar bort symptomene) skjønner eller kan vite at en er så bra at en kan slutte med medisiner?

Hvordan visste du det da du sluttet den gangen? Er det bare å prøve og feile?

Jeg fikk ikke noe klarsignal fra behandleren jeg gikk til da jeg sluttet med medisiner.

Jeg gikk til behandling på BUP og var 16 år da jeg slutta. Trodde ikke på diagnosen eller medisiner, og ble faktisk mer normal da jeg slutta med medisiner.

(De rundt meg syns jeg ble meg selv igjen)

Diagnosen viste seg dessverre å stemme 7 år senere.

Det er riktig som du skriver at symptomene blir mildere eller borte ved at en bruker medisiner så det er vanskelig å vite om en hadde vært frisk uavhengig av medisinering.

Det er mange som kutter ut medisiner når det føler seg bra og for noen kan det gå veldig galt, andre takler det greit..

Slik sykdommen har vært for meg til nå så har jeg hatt 2 alvorlige episoder og før og etter episodene har jeg vært i god form.

For andre er sykdommen helt annerledes, noen er oftere syke, har andre tilleggsproblemer osv.

Jeg tror ikke det fins noen fasit på dette, men medsiner er noe av det viktigste for å holde sykdommen i sjakk.

(+ riktig søvn)

Hvis en vil prøve seg uten medisiner bør en ta opp det med behandleren sin.. For enkelte er ikke slik utprøving aktuelt for andre er det helt greit..

Behandlere er også forskjellige, noen mener livslang medisinering er nødvendig andre igjen mener at man kan ha perioder uten medisiner.

Det er viktig å bli fulgt opp skikkelig om en prøver seg uten medisiner og for min del så forteller jeg mine nærmeste at NÅ prøver jeg meg uten medisiner. Noen ganger merker de rundt en bedre at en blir syk enn en selv.

Enkelte som kun har hypomanier og depresjoner bruker kun medisiner mot det depressive, men antidepressiva kan også ha den virkningen for bipolare at pendelen vipper den andre veien slik at en blir manisk.

Det beste rådet jeg egentlig kan gi er at du tar opp problemstillingen med din behandler.

Lykke til