Hvordan oppleves hypomani?

[hu']

Jeg har diagnosen hurtigsvingende bipolar II lidelse, som for det meste er preget av depresjoner. Men noen ganger er jeg plutselig sprudlende blid. Det kjennes ut som om blodet er fylt med kullsyre og tankene raser i hodet mitt om alt jeg skal gjøre. Får faktisk gjort noe av det og, selv om mye forblir med tanken. Jeg blir veldig ør i hodet , men klarer på en måte ikke å slappe av i denne perioden. Energinivået mitt er betydelig høyere enn det pleier. Jeg er heller ikke så trett som vanlig, men jeg passer alikevel på å få nok søvn. På en måte er det en helt herlig tilstand, men det er samtidig slitsomt.

Er dette hypomani? Er det slik andre opplever det også? Hadde vært fint å lese andres erfaringer.

[Gjest Aina E]

Det virker som om du beskriver hypomani veldig godt, synes jeg.

Nå har ikke jeg hatt så mange hyomani-perioder på noen år pga. medisinene, men er dosen litt for lav, kjenner jeg det i løpet av få timer med økt energinivå, mange jern i ilden, trenger mindre søvn osv.

Ellers er jeg veldig fæl til å ommøblere og sette i gang prosjekter i hagen eller huset...

Jeg blir veldig utålmodig og mener jeg er best til alt og alle andre kan gå og legge seg.

Men så er jeg jo det også, da så...

Jeg blir faktisk veldig flink (ikke noe jeg innbiller meg) til alt mulig. Jeg skriver bedre, leser bedre, tegner bedre, er mer kreativ, blidere, mer løsningsorientert, ryddigere osv... når jeg er manisk.

Jeg kan også bli litt oppfarende og kjenner fort at kroppen gjør mer enn den egentlig har godt av. Det var verre før, for da greide jeg ikke bremse, men nå vet jeg hvorfor det av og til blir sånn og da kan jeg si til meg selv at det er på tide å gire ned et par hakk.

Depresjoner har jeg ikke hatt på mange år og de har jeg ikke hatt antydning til selv om dosen har blitt for lav. Det er heller hyperaktiviteten som tar tak i meg.

På en måte er det litt okay å glemme en dose i mellom, fordi da har jeg plutselig energi til å gjøre en hel masse. Jeg glemmer aldri med vilje fordet altså, men skjønner du hva jeg mener?

Jeg vil egentlig påstå jeg har det veldig bra etter at jeg fikk medisiner, så å droppe de, ville være mer enn teit.

Omtrent sånn kjennes det for min del. Det er verre å få andre til å skjønne noe av dette her som ikke har opplevd det selv. Noen tror jeg er hakke gæren, mens andre synes ikke det virker som om noe er i veien. Enkelte igjen tror de kan masse om psykiatri og babler i hytt og pine om egne depresjoner osv., men det er få som vet hva dette dreier seg om. Og det har jeg lært meg å leve med.

Hva med deg?

[hu']

Det virker som om du beskriver hypomani veldig godt, synes jeg.

Nå har ikke jeg hatt så mange hyomani-perioder på noen år pga. medisinene, men er dosen litt for lav, kjenner jeg det i løpet av få timer med økt energinivå, mange jern i ilden, trenger mindre søvn osv.

Ellers er jeg veldig fæl til å ommøblere og sette i gang prosjekter i hagen eller huset...

Jeg blir veldig utålmodig og mener jeg er best til alt og alle andre kan gå og legge seg.

Men så er jeg jo det også, da så...

Jeg blir faktisk veldig flink (ikke noe jeg innbiller meg) til alt mulig. Jeg skriver bedre, leser bedre, tegner bedre, er mer kreativ, blidere, mer løsningsorientert, ryddigere osv... når jeg er manisk.

Jeg kan også bli litt oppfarende og kjenner fort at kroppen gjør mer enn den egentlig har godt av. Det var verre før, for da greide jeg ikke bremse, men nå vet jeg hvorfor det av og til blir sånn og da kan jeg si til meg selv at det er på tide å gire ned et par hakk.

Depresjoner har jeg ikke hatt på mange år og de har jeg ikke hatt antydning til selv om dosen har blitt for lav. Det er heller hyperaktiviteten som tar tak i meg.

På en måte er det litt okay å glemme en dose i mellom, fordi da har jeg plutselig energi til å gjøre en hel masse. Jeg glemmer aldri med vilje fordet altså, men skjønner du hva jeg mener?

Jeg vil egentlig påstå jeg har det veldig bra etter at jeg fikk medisiner, så å droppe de, ville være mer enn teit.

Omtrent sånn kjennes det for min del. Det er verre å få andre til å skjønne noe av dette her som ikke har opplevd det selv. Noen tror jeg er hakke gæren, mens andre synes ikke det virker som om noe er i veien. Enkelte igjen tror de kan masse om psykiatri og babler i hytt og pine om egne depresjoner osv., men det er få som vet hva dette dreier seg om. Og det har jeg lært meg å leve med.

Hva med deg?

Jeg har liten erfaring med andres synspunkter på meg i min "galskap". Jeg klarer å oppføre meg"ordentlig" selv om jeg føler meg høyt oppe. Men jeg er mer sprudlende og i godt humør og andre syns jo at det er flott å se at jeg har det bra.

Det er veldig få som vet at jeg er bipolar. Men mannen min vet det jo og han merker det raskt på meg og. Han prøver å bremse på aktivitetsnivået, men synes også det er hyggelig med en blid kone.....

Jeg får også planer om å pusse opp i huset o.l., men kommer ikke så langt til å få planene ut av hodet; de bare hoper seg opp der med alle de andre ideene og tankene.

Forstår godt hva du mener om pillene. Jeg er også flink pike og tar mine piller, men du så deilig det er å kjenne at det bobler av energi innimellom. Hos meg bryter det ut selv om jeg tar piller, også går det over etter en tid. Det erstattes gjerne av en tyngre periode - opp og ned....

[frosken]

Har du lest boken "Mitt urolige sinn" av Kay Redfield Jamison ? Hun beskriver godt hvorfor det for enkelte kan ta lang tid å bestemme seg for å medikamenter for å stabilisere svingninene. Hun var primært hypoman og manisk de første årene av sykdommen - og beskriver vel dette omtrent slik du gjør, bare at hennes episoder varte mye lengre.

[Gjest Aina E]

Har du lest boken "Mitt urolige sinn" av Kay Redfield Jamison ? Hun beskriver godt hvorfor det for enkelte kan ta lang tid å bestemme seg for å medikamenter for å stabilisere svingninene. Hun var primært hypoman og manisk de første årene av sykdommen - og beskriver vel dette omtrent slik du gjør, bare at hennes episoder varte mye lengre.

Ja, jeg har i hvertfall lest den...

[frosken]

Ja, jeg har i hvertfall lest den...

Likte du den?

[Gjest Aina E]

Likte du den?

Ja, den kan anbefales.

[hu']

Har du lest boken "Mitt urolige sinn" av Kay Redfield Jamison ? Hun beskriver godt hvorfor det for enkelte kan ta lang tid å bestemme seg for å medikamenter for å stabilisere svingninene. Hun var primært hypoman og manisk de første årene av sykdommen - og beskriver vel dette omtrent slik du gjør, bare at hennes episoder varte mye lengre.

Jeg har også lest den boken for et par år siden. Men jeg føler meg ikke på langt nær så "gæærn" som henne i de maniske fasene. Det er bare de nærmeste som merker "mitt urolige sinn". Og jeg klarer å oppføre meg normalt, bare sprudlende godt humør. Men selv så kjenner jeg boblingen og uroen i kroppen godt.

Ønsker dere en flott feiring av nasjonaldagen! Her hos meg er det strålende sol og nyutspruget bjørk. Og jeg har vært på skolen med minstemor og heist flagg og sunget "Ja vi elsker", da blir jeg alltid så rørt.

[frosken]

Jeg har også lest den boken for et par år siden. Men jeg føler meg ikke på langt nær så "gæærn" som henne i de maniske fasene. Det er bare de nærmeste som merker "mitt urolige sinn". Og jeg klarer å oppføre meg normalt, bare sprudlende godt humør. Men selv så kjenner jeg boblingen og uroen i kroppen godt.

Ønsker dere en flott feiring av nasjonaldagen! Her hos meg er det strålende sol og nyutspruget bjørk. Og jeg har vært på skolen med minstemor og heist flagg og sunget "Ja vi elsker", da blir jeg alltid så rørt.

Det begynner å bli noen år siden jeg leste boken, men jeg mener å huske at ungdomsårene var preget av en slik energi som du snakker om. Etterhvert ble hun jo dårligere og dårliger, og innså at medisiner var eneste løsningen for henne.

[Gjest nr. 2]

Det virker som om du beskriver hypomani veldig godt, synes jeg.

Nå har ikke jeg hatt så mange hyomani-perioder på noen år pga. medisinene, men er dosen litt for lav, kjenner jeg det i løpet av få timer med økt energinivå, mange jern i ilden, trenger mindre søvn osv.

Ellers er jeg veldig fæl til å ommøblere og sette i gang prosjekter i hagen eller huset...

Jeg blir veldig utålmodig og mener jeg er best til alt og alle andre kan gå og legge seg.

Men så er jeg jo det også, da så...

Jeg blir faktisk veldig flink (ikke noe jeg innbiller meg) til alt mulig. Jeg skriver bedre, leser bedre, tegner bedre, er mer kreativ, blidere, mer løsningsorientert, ryddigere osv... når jeg er manisk.

Jeg kan også bli litt oppfarende og kjenner fort at kroppen gjør mer enn den egentlig har godt av. Det var verre før, for da greide jeg ikke bremse, men nå vet jeg hvorfor det av og til blir sånn og da kan jeg si til meg selv at det er på tide å gire ned et par hakk.

Depresjoner har jeg ikke hatt på mange år og de har jeg ikke hatt antydning til selv om dosen har blitt for lav. Det er heller hyperaktiviteten som tar tak i meg.

På en måte er det litt okay å glemme en dose i mellom, fordi da har jeg plutselig energi til å gjøre en hel masse. Jeg glemmer aldri med vilje fordet altså, men skjønner du hva jeg mener?

Jeg vil egentlig påstå jeg har det veldig bra etter at jeg fikk medisiner, så å droppe de, ville være mer enn teit.

Omtrent sånn kjennes det for min del. Det er verre å få andre til å skjønne noe av dette her som ikke har opplevd det selv. Noen tror jeg er hakke gæren, mens andre synes ikke det virker som om noe er i veien. Enkelte igjen tror de kan masse om psykiatri og babler i hytt og pine om egne depresjoner osv., men det er få som vet hva dette dreier seg om. Og det har jeg lært meg å leve med.

Hva med deg?

Hva slags medisin bruker du da?

Har du ikke slitt med depresjoner, bare hypomani?