Har andre det som jeg?

[Gjest ikkesålettigrunn]

Egentlig så trodde jeg ikke at jeg skulle føle det på denne måten. Men jeg synes det er vanskelig når venner rundt meg blir gravide. Har et par veninner som er gravide nå.

Jeg merker at jeg kvier meg for å ha kontakt med dem. Det er jo synn for det er jo viktig med kontakt med andres barn, når vi får barn selv. Mannen min har veldig lyst å ha kontakt med dem, han føler ikke som jeg. Vi kjenner ikke så mange som har adoptert eller skal adoptere selv. Det er ikke mange som skal adoptere fra vårt land heller rundt om her vi bor.

Selv har vi ventet i snart 3 år på barnet vi skal få. Jeg synes det er tøft. Merker at jeg har mistet mange av følelsene mine. Jeg ble så rørt av å se barn før, f.eks barn i bunad 17. mai. Men jeg bryr meg liksom ikke lenger. Virker som følelsene er skrudd av.

Føler meg uendelig trist og tom nå, våknet tidlig i dag morges. Disse veninnene ivrer etter å komme sammen med meg og mannen min, og jeg bør vel kanskje gjøre det snart, hvis ikke mister jeg vel kontakten med dem etter hvert...

Noen andre som har det på samme måte, eller er det bare jeg som begynner å bli litt rar? Ønsker jo slett ikke være misunnelig på andre. Jeg har aldri hatt slike følelser tidligere...

[rao]

Kjære deg ! De følelsene du sliter med er nok mere vanlige enn du tror. Det går jo ofte i perioder, og i enkelte perioder er det tøffere å takle barnløshet enn i andre. Skjønner godt at det kan være sårt å takle at "alle" rundt deg får barn nesten på kommando, mens dere har ventet i tre år på drømmebarnet. Vennene deres vet nok at dere strever, og det er kanskje derfor de ivrer for kontakt. Jeg har inntrykk av at dersom du tar i mot kontakten de ønsker, og åpner deg å snakker om følelsene du bærer på, så kan det hjelpe litt.

I tillegg så vil jeg oppmuntre deg til å ta kontakt med andre adoptivforeldre i nærheten av der dere bor. Selv om de ikke adopterer fra samme land, så har de jo gått gjennnom mye av den samme prosessen som dere, og felles sjebne er jo som kjent ofte felles trøst.

Vet ikke om dette var noe svar til hjelp, men jeg håper for deres del at det ikke går så lenge til dere får gullungen deres.

klem fra

[Gjest jeg også...]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver iforhold til venninner som blir gravide.

Men jeg må fortelle at det er forskjell på hvordan disse venninnene forholder seg til sin graviditet.

En venninne snakket kun om graviditeten og glemte meg helt (følte jeg) og da valgte jeg å kutte kontakten med henne til etter at barnet var født. Selv forstod hun dette godt og vi har i dag et bra forhold.

En annen venninne var så opptatt av å ikke skulle såre meg (hun hadde i tillegg en meget slitsom graviditet) og snakket nesten ikke om det. Også etter fødselen tok det tid før hun skjønte at jeg faktisk ønsket å høre om barnet hennes.

Vi har i dag et veldig tett forhold - noe som bygger på at vi faktisk kan ta opp de vanskelige følelsene.

Så jeg skjønner deg - og for å være litt egoistisk så synes jeg ikke du skal lide deg gjennom månder med dems gravivitet - det må de kunne forstå.

Ønsker deg lykke til videre - håper det ikke går så lang tid før du selv har en liten en...

[frø]

Jeg forstår hvordan du har det, (tror jeg..)- selv om jeg ikke opplevde det slik selv, da jeg gikk 2 år og seks måneder gravid.

Mine venninner var veldig opptatt av at jeg ikke skulle føle meg utenfor og altfor "anderledes gravid" da jeg ventet barn og tok nok litt ekstra hensyn, har jeg forstått i ettertid.

Da de fødte sine vakre små fikk jeg melkespreng og gråt bare en liten babyhånd klamret seg til min lille fingeren... så følsene mine lå nok utenpå. Det kunne nok like godt ha vippet den andre veien, slik at jeg ville ha forsvart meg med å "skru av følsene" for en tid, om ikke omgivelsene hadde skjermet meg litt.

Det beste er kanskje å finne en god venninne som du kan forklare akkurat slik det oppleves for deg, slik du skriver det her, og ikke forvente så mye av deg selv i denne tiden. Følsene kommer tilbake vet du!!!

:0)

[Gjest kimchi]

Jeg hadde det akkurat som deg for noen år siden, og kjente ingen andre enn oss som ikke "fikk til" å lage barn selv. Men jeg fikk det mye bedre etter at vi begynte på foreldreforbredende kurs Der var det mange andre i samme situasjon, vi kunne snakke om og til og med le av hvordan vi hadde reagert på forskjellige måter rundt det å ikke bli gravide. Jeg vil oppfordre deg til å via adopsjonskontakten i foreningen din finne utav om du kan få kontakt med andre som venter. Min erfaring er at en veldig lett finner tonen med andre blivende adoptivforeldre, og mange har tonnevis med galgenhumor gjemt bak de såre følelsene som de bare trenger et lite puff til å få utløp for.