Hva er galt med meg?

[Anveig1365380521]

Hei! Jeg er en kvinne på 32 år. Helt siden jeg var i tenårene har jeg reagert kraftig på ulike "ting". Dette er meget plagsomt. Jeg blir irritert og tror at personene som gjør disse "tingene" gjør det for å være ekle mot meg. Jeg fungerer helt fint på alle andre måter, men dette styrer mye av livet mitt, da jeg prøver å unngå disse situasjonene. Det er helt bestemte ting jeg reagerer på: Tyggegummi-slafsing, Musikk/TV/Radio som står på i andre rom og jeg bare hører bassen, når noen sitter med bena i kors, når det piper i nesa når noen puster. Jeg blir helt nummen i hele meg når dette skjer, men det rare er at jeg klarer å koble ut når små barn slafser, eller når noen jeg ikke kjenner sitter med bena i kors. Lydene derimot er like ille uansett. Hva er dette? Hva kan jeg gjøre??

[Gjest Vannmelona]

Jeg har ingen råd egentlig. Har lurt på hva dette er selv, om det er normalt, bare litt sterkere, eller om det er en 'psykisk skavank'.

Jeg har det slik med folk jeg bor sammen med og spiselyder. Greier det bare ikke. Da får jeg den følelsen du beskriver, blir varm og nummen og irritert. Uten at jeg skjønner hvorfor. SÅ ille er det jo ikke. Barn og fremmede tåler jeg også mye mer fra.

Særlig mannen min irriterer jeg meg mye på. Men de voksne ungene også. Det KAN vel ha noe med at det er mennesker du av og til har småkonflfikter på gang med og ikke kan komme unna på en måte. Det er lettere å tåle uregelmessigheter fra folk du slipper å forholde deg til hele tiden. Det er tanker jeg har gjort meg iallefall!

Jeg kan bli skikkelig irritert (selv om jeg ikke sier noe) og få slike kroppslige reaksjoner bare mannen min svelger hvis det er stille i rommet, bare han skyver benet fram og tilbake over teppet. hvis han sitter på bestemte måter osv osv. Det ER virkelig plagsomt, for jeg VIL ikke irritere meg.

Husker jeg var slik da jeg var ung overfor faren min også. Det endte med at jeg satt i stua og spiste for jeg orket ikke lydene av tygginga hans og muskelspillet i ansiktet hans under måltiden. Han hadde en slik spesiell måte å bevege munnen på som av en eller annen merkelig grunn irriterte meg fra sans og samling. Jeg GREIDE rett og slett ikke sitte til bords med han. Ikke når det var bare oss i familien iallefall. I selskap tenkte jeg ikke på det, for da tok vel andre vekk oppmerksomheten.

Jeg irriterer meg heller ALDRI på min mann over disse tingene jeg fortalte om hvis vi er sammen med andre. Det er bare når det er bare oss hjemme hos oss selv.

Det er merkelig, og jeg har også gjort meg mange tanker oppimellom om hvorfor jeg er slik.

Kanskje det egentlig er vanlig at folk har slike rare ting for seg, bare at folk ikke prater så mye om det?

[Eirik26]

Jeg har ingen råd egentlig. Har lurt på hva dette er selv, om det er normalt, bare litt sterkere, eller om det er en 'psykisk skavank'.

Jeg har det slik med folk jeg bor sammen med og spiselyder. Greier det bare ikke. Da får jeg den følelsen du beskriver, blir varm og nummen og irritert. Uten at jeg skjønner hvorfor. SÅ ille er det jo ikke. Barn og fremmede tåler jeg også mye mer fra.

Særlig mannen min irriterer jeg meg mye på. Men de voksne ungene også. Det KAN vel ha noe med at det er mennesker du av og til har småkonflfikter på gang med og ikke kan komme unna på en måte. Det er lettere å tåle uregelmessigheter fra folk du slipper å forholde deg til hele tiden. Det er tanker jeg har gjort meg iallefall!

Jeg kan bli skikkelig irritert (selv om jeg ikke sier noe) og få slike kroppslige reaksjoner bare mannen min svelger hvis det er stille i rommet, bare han skyver benet fram og tilbake over teppet. hvis han sitter på bestemte måter osv osv. Det ER virkelig plagsomt, for jeg VIL ikke irritere meg.

Husker jeg var slik da jeg var ung overfor faren min også. Det endte med at jeg satt i stua og spiste for jeg orket ikke lydene av tygginga hans og muskelspillet i ansiktet hans under måltiden. Han hadde en slik spesiell måte å bevege munnen på som av en eller annen merkelig grunn irriterte meg fra sans og samling. Jeg GREIDE rett og slett ikke sitte til bords med han. Ikke når det var bare oss i familien iallefall. I selskap tenkte jeg ikke på det, for da tok vel andre vekk oppmerksomheten.

Jeg irriterer meg heller ALDRI på min mann over disse tingene jeg fortalte om hvis vi er sammen med andre. Det er bare når det er bare oss hjemme hos oss selv.

Det er merkelig, og jeg har også gjort meg mange tanker oppimellom om hvorfor jeg er slik.

Kanskje det egentlig er vanlig at folk har slike rare ting for seg, bare at folk ikke prater så mye om det?

Litt vekk fra topic, men ordet som dere begge bruker skjønte jeg ikke. Hva betyr det?

Takker,

[soleil]

Litt vekk fra topic, men ordet som dere begge bruker skjønte jeg ikke. Hva betyr det?

Takker,

Unormalt oppstemt, men ikke så oppstemt at en slipper taket på virkeligheten og tar HELT av.

Litt rus-følelse, masse overskudd og energi. Tenker fort og har mange jern i ilden.

Fra icd 10:

F30.0 Hypomani

Lidelse kjennetegnet ved vedvarende lett heving av stemningsleiet , økt energi og aktivitet, som regel en sterk opplevelse av velvære og fysisk og psykisk effektivitet.

Økt omgjengelighet, pratsomhet, overdreven fortrolighet, økt seksuell energi og redusert søvnbehov er ofte til stede, men ikke i en slik grad at det fører til alvorlige vansker i arbeidet eller til sosial avvisning. Irritabilitet, innbilskhet og brautende atferd opptreden kan erstatte den mer vanlige euforiske utadvendthet.

Forstyrrelsene i stemningsleie og atferd ledsages ikke av hallusinasjoner eller vrangforestillinger.

[Gjest Vannmelona]

Litt vekk fra topic, men ordet som dere begge bruker skjønte jeg ikke. Hva betyr det?

Takker,

Hvilket ord sikter du til?

[Mimmy]

Unormalt oppstemt, men ikke så oppstemt at en slipper taket på virkeligheten og tar HELT av.

Litt rus-følelse, masse overskudd og energi. Tenker fort og har mange jern i ilden.

Fra icd 10:

F30.0 Hypomani

Lidelse kjennetegnet ved vedvarende lett heving av stemningsleiet , økt energi og aktivitet, som regel en sterk opplevelse av velvære og fysisk og psykisk effektivitet.

Økt omgjengelighet, pratsomhet, overdreven fortrolighet, økt seksuell energi og redusert søvnbehov er ofte til stede, men ikke i en slik grad at det fører til alvorlige vansker i arbeidet eller til sosial avvisning. Irritabilitet, innbilskhet og brautende atferd opptreden kan erstatte den mer vanlige euforiske utadvendthet.

Forstyrrelsene i stemningsleie og atferd ledsages ikke av hallusinasjoner eller vrangforestillinger.

Hørtes jo nesten koselig ut, dette da...skulle dette være en LIDELSE altså? Og hvorfor det...er alt så negativt ladet, da, eller er det du som har brukt postive ordelag om en alvorlig lidelse?

Jeg har jo også en F-diagnose: F85 tror jeg det var (asperger). Hvor finner du forresten den oversikten

over disse lidelsene...er det et sted her på internett. ICD-10? Har prøvd å lete etter det, men har ikke funnet fram til det.

[soleil]

Hørtes jo nesten koselig ut, dette da...skulle dette være en LIDELSE altså? Og hvorfor det...er alt så negativt ladet, da, eller er det du som har brukt postive ordelag om en alvorlig lidelse?

Jeg har jo også en F-diagnose: F85 tror jeg det var (asperger). Hvor finner du forresten den oversikten

over disse lidelsene...er det et sted her på internett. ICD-10? Har prøvd å lete etter det, men har ikke funnet fram til det.

Hypomani er en av episode-typene av bipolar lidelse.

(depresjon, hypomani, mani)

Mange oppfatter det positivt å være hypoman og vil ikke unnvære disse episodene.

(Vil ikke medisineres.)Problemet er når det tipper over og man blir manisk eller psykotisk eller man roter det til for seg med mange seksualpartnere, tipping, vedding, økonomiske problemer etc.

[Mimmy]

Hypomani er en av episode-typene av bipolar lidelse.

(depresjon, hypomani, mani)

Mange oppfatter det positivt å være hypoman og vil ikke unnvære disse episodene.

(Vil ikke medisineres.)Problemet er når det tipper over og man blir manisk eller psykotisk eller man roter det til for seg med mange seksualpartnere, tipping, vedding, økonomiske problemer etc.

Jeg har noen som jeg kjenner, som kan være så blid og omgjengelig og sosial som alt i verden, og skikkelig gladtype....og liker å bruke penger på spill av ulike slag. Andre ganger, så mutt og sur som bare det, ikke mulig å få nesten noe positivt ut av ham...Kan dette være bipolar lidelse? Må i såfall være av et mildt slag, men dog...kan det være det?

[soleil]

Jeg har noen som jeg kjenner, som kan være så blid og omgjengelig og sosial som alt i verden, og skikkelig gladtype....og liker å bruke penger på spill av ulike slag. Andre ganger, så mutt og sur som bare det, ikke mulig å få nesten noe positivt ut av ham...Kan dette være bipolar lidelse? Må i såfall være av et mildt slag, men dog...kan det være det?

Det _kan_ være cyklotymi (mildere versjon av bipolar lidelse) eller ustabil personlighetsforstyrrelse ELLER kun en normalvariasjon.

Alt er ikke sykelig, men hvis omgivelsene reagerer og vedkommende fungerer dårlig i jobb/på skole eller privatliv så taler det for at det _kan_ være en lidelse av noe slag.

[Mimmy]

Det _kan_ være cyklotymi (mildere versjon av bipolar lidelse) eller ustabil personlighetsforstyrrelse ELLER kun en normalvariasjon.

Alt er ikke sykelig, men hvis omgivelsene reagerer og vedkommende fungerer dårlig i jobb/på skole eller privatliv så taler det for at det _kan_ være en lidelse av noe slag.

Omgivelsene til personen har ikke reagert så veldig på dette, men så er de jo svæææært tolerante da, de visste jo ikke at det var noe galt med meg, heller....!