Morsfølelsen

[Gjest ikke nick nå]

Jeg er så spent (og litt redd) på dette med morsfølelse. Hva om den ikke kommer med det samme? Og vil det bli anderledes enn med mitt egenfødte barn?

Hvordan er det/har det vært med dere?

Vi er i prosessen.

[Gjest fru grønn]

Hei!

Var også redd for det samme, men har ingen andre barn enn mitt kinabarn, så jeg kunne ikke sammenligne med noe. (Annet enn mine forventninger/fordommer.)

Min erfaring er at omsorgsfølelsen kommer med en gang, mens morsfølelsen er noe som får vokse og modne. Ingenting å stresse med, for det hjelper jo ingenting!

Vennlig hilsen

[jaac]

Jeg har "en av hver" og må innrømme at jeg brukte en del tid (lang) på å fullt ut "venne meg til" mitt adopterte barn. Hun føltes i perioder litt fremmed. Pr. i dag synes jeg hun er den vakreste og beste datter på jord.

[olga]

Hei.

Mor- eller omsorgsfølelsen kom med det samme vi fikk barnet vårt, men jeg brukte mye unødig energi og tid på å fundere på akkurat dette mens vi gikk og ventet.

Så jeg skjønner godt hvordan du har det nå. Det er helt normalt, og egentlig nødvendig, å tenke og føle på dette, og å være seg bevisst at den første tiden kanskje ikke blir som man tror.

Det eneste jeg kan si er at man blir ufattelig glad i barna sine, uansett opphav.

[Noraførr]

heisann,

jeg brukte også en god del tankevirksomhet på dette i forkant av vår adopsjon. Vi har ett adoptivbarn fra Kina. Jeg har ingen biol. barn.

Da vi fikk henne i Kina ble vi foreldre (eller i alle fall omsorgspersoner) i løpet av sekunder - i det øyeblikket vi fikk henne. Plutselig var det alle de primære behovene hennes som kom i fokus (mating, stell, soving). Det ble ikke mye tid til å tenke på det med morsfølelse/farsfølelse, men jeg husker at jeg ikke syntes at hun var særlig vakker (underernært, uten hår og tenner). Syntes at 'de andre' hadde fått penere barn enn oss - kanskje var jeg litt misunnelig (det føltes litt sånn) .....

......men så skjedde det noe, om enn litt gradvis (over de første par dager); Plutselig viste jeg at jeg ville ofre mitt eget liv for henne. Jeg ble løvemamman som stolt ville vise sitt barn, men som ville gitt alt for å beskytte henne mot farer. Jeg kunne ikke se meg 'mett' på henne - og måtte stadig vekk ta på henne for å forsikre meg om at hun var 'på ordentlig' og ikke bare en drøm. Da kom tårene også - som ga utløp for all spenning som hadde bygd seg opp over måneder og år. Tårene som ga bekreftelsen på at hun var VÅR.

Etter den dagen kan jeg med hånda på hjertet si at jeg følte at jeg var mamman hennes. Og jeg er usannsynlig stolt over henne. Hun er faktisk verdens vakreste barn - tro det eller ei )

Som 'Fru grønn' sier; omsorgsfølelsen kommer nok med én gang, mens morsfølelsen kan drøye ..... men den kommer. det kan du være 100% sikker på.

Lykke til!

klem fra ei stolt adoptivmor

[Gjest vil helst være anonym nå...]

Jeg har i likhet med deg et egenprodusert barn og har et adoptert barn. Da jeg fødte det egenproduserte barnet kjente jeg denne intense kjærlighetsfølelsen da jeg fikk henne i armene mine etter at hun (og jeg) var vasket og stelt etter fødselen. Da vi skulle adoptere var jeg lite bekymret for dette og trodde egentlig at morsfølelsen skulle komme med det samme vi møtte henne - men det gjorde den på ingen måte. Det vi fikk var et illsint barn som hylte og skrek og var slettes ikke særlig sjarmerende de første dagene. Etter få dager begynte jeg å synes hun var ganske så søt og sjarmerende, men de helt store og sterke følelsene kom likevel ikke med en gang. For meg kom de gradvis og det gikk 3-4 mnd før jeg egentlig følte at hun var min 100 %. For pappa'n gikk det nok adskillig fortere. Min erfaring er dermed at det ikke er det samme - selv om det er mye hormoner som løper løpskt også når man adopterer er det ikke helt det samme som en fødsel - iallefall var det ikke slik for meg. De to opplevelsene var temmelig ulike - men nå føler jeg meg like mye som mamma for begge to. Jeg skal også innrømme at jeg var veldig bekymret over dette etter at vi kom hjem og de sterke følelsene enda ikke var kommet på plass - men jeg slo meg til ro med at vi får ta tiden til hjelp. Tror det er viktig å ikke bekymre seg for mye for dette - jeg tror ALLE får denne følelsen for et barn som er helt overlatt til oss - det er bare spørsmål om hvor lang tid det tar ....

[Lisette]

For mitt vedkommende kom morsfølelsen med kjempefart og veldige følelser, samme kveld.

Selve overrekkelsen/overleveringen skjedde sent på kvelden, i en stor stue på hotellet, samtidig med 11 andre familier. Med et skrekkslagent barn, og "tusen følelser rasende gjennom kroppen i løpet av få sekunder", var det umulig å være istand til å registrere morsfølelse. Etpar timer etterpå, sovnet vår datter av utmattelse og jeg begynte sakte å puste igjen.

Og så sa det BANG! Tårene sto rett ut av øynene mine, og jeg var fullstendig overveldet! Det hele var utrolig, - jeg var blitt mamma til verdens flotteste lille pike!

I dagene som fulgte ville jeg helst ha tilbragt sammen som en familie, ble kjent og bare kose oss sammen. Istedet ventet en "runde" til offentlige kontorer, som også er fortståelig. Det var også fint å få se oss omkring såpass mye som vi gjorde, det var hyggelige familier vi reiste sammen med, - men litt mer ro...et drømmeønske :-)

Neste gang blir det helt sikkert like voldsomt, - minst :0)

[Gjest helt anonym nå]

Vi har to adoptivbarn - og morsfølelsen kom med det samme når vi hentet den første. H*n er helt og holdent "vår" - og ligner oss svært av lynne og "type". Vi har et utrolig nært og tett forhold - selv om h*n nå er nesten ungdom. Med nummer to har det vært vanskelig hele veien - morsfølelsen har aldri kommet for fullt - selv om h*n kom hjem for over 6 år siden.

Kjemien mellom h*n og oss foreldre har aldri vært helt god, h*n er svært ulik på alle måter. Det ser dessverre ikke ut til at dette kommer ti å forandre seg - selv om vi gjerne skulle hatt det annerledes. Jeg ser vel for meg at vi antakelig kommer til å ha lite kontakt når h*n flytter ut om noen få år - h*n har heller ikke noe nært forhold til "eldste"mann"....

Jeg tror ikke dette trenger å være spesielt fordi h*n er adoptert - det skjer nok at biologiske foreldre også har barn som de ikke har 100% god kontakt med og kjemi for. En må vel bare leve med at det kan skje - og forholde seg til det, få det til å gå på best mulig måte.

[Gjest også anonym i dag]

Vi har to adoptivbarn - og morsfølelsen kom med det samme når vi hentet den første. H*n er helt og holdent "vår" - og ligner oss svært av lynne og "type". Vi har et utrolig nært og tett forhold - selv om h*n nå er nesten ungdom. Med nummer to har det vært vanskelig hele veien - morsfølelsen har aldri kommet for fullt - selv om h*n kom hjem for over 6 år siden.

Kjemien mellom h*n og oss foreldre har aldri vært helt god, h*n er svært ulik på alle måter. Det ser dessverre ikke ut til at dette kommer ti å forandre seg - selv om vi gjerne skulle hatt det annerledes. Jeg ser vel for meg at vi antakelig kommer til å ha lite kontakt når h*n flytter ut om noen få år - h*n har heller ikke noe nært forhold til "eldste"mann"....

Jeg tror ikke dette trenger å være spesielt fordi h*n er adoptert - det skjer nok at biologiske foreldre også har barn som de ikke har 100% god kontakt med og kjemi for. En må vel bare leve med at det kan skje - og forholde seg til det, få det til å gå på best mulig måte.

.. å sette ord på slike følelser også! Vi har lenge lurt på om det bare var oss som følte det slik? Vi har en egenfødt og en adoptert. Før hentereisen var vi overhodet ikke bekymret når det gjaldt mors-/farsfølelse, vi regnet med at den ville komme etterhvert. Omsorgsfølelsen kom med det samme, men ukene og månedene gikk uten at vi følte at h*n var VÅR. H*n er utrolig vakker, kvikk og morsom, og vi kan føle stolthet og glede over barnet. Men likevel mangler mors-/farsfølelsen fremdeles. Må også legge til at barnet er meget selvstendig og viser klart at h*n ikke behøver oss, nesten litt demonstrativt! Men ettersom h*n fremdeles er liten, håper vi det vil jenke seg etterhvert og at vi vil gro tettere sammen på sikt.

[Gjest anonym også]

Vi har to adoptivbarn - og morsfølelsen kom med det samme når vi hentet den første. H*n er helt og holdent "vår" - og ligner oss svært av lynne og "type". Vi har et utrolig nært og tett forhold - selv om h*n nå er nesten ungdom. Med nummer to har det vært vanskelig hele veien - morsfølelsen har aldri kommet for fullt - selv om h*n kom hjem for over 6 år siden.

Kjemien mellom h*n og oss foreldre har aldri vært helt god, h*n er svært ulik på alle måter. Det ser dessverre ikke ut til at dette kommer ti å forandre seg - selv om vi gjerne skulle hatt det annerledes. Jeg ser vel for meg at vi antakelig kommer til å ha lite kontakt når h*n flytter ut om noen få år - h*n har heller ikke noe nært forhold til "eldste"mann"....

Jeg tror ikke dette trenger å være spesielt fordi h*n er adoptert - det skjer nok at biologiske foreldre også har barn som de ikke har 100% god kontakt med og kjemi for. En må vel bare leve med at det kan skje - og forholde seg til det, få det til å gå på best mulig måte.

Vi har både biologiske og adopterte barn. Den eldste; biologisk har alltid vært veldig vanskelig, lite opptatt av nærhet, vil helst ikke være hjemme, skrek når vi hentet h*n i barnehagen osv.

Klart vi får bedre kontakt med de andre som viser litt mer hengivenhet. Men mor, det er jeg jo for h*n eldste også, men vi vil nok aldri ha dette nære forholdet som jeg har til de andre barna. Men når jeg føler det sånn får jeg kjempedårlig samvittighet. Morsfølelsen (eller beskyttelsesfaktoren) er liksom sterkere når h*n har lagt seg.

Vår adopterte var veldig selvstendig i begynnelsen så der tok det litt tid, men nå som h*n kommer og gir kos og viser litt hengivenhet har morsfølelsen virkelig våknet. Det høres kanskje litt rart ut, men jeg tror vi foreldre også trenger litt bekreftelse på at vi er likt. Kanskje foreldrefølelsen til barna også tar litt tid og opparbeide.

Jeg må også innrømme at det første møtet med mitt adoptivbarn var litt som noraførr skreiv; jeg håpet nesten at hun ikke var vår. Hun så så rar ut.

Men dagen etter syns jeg h*n var verdens peneste, og jeg lurte litt på om de andre var litt misunnelige?

[AAA]

Tja.. Morsfølelse, hva er nå det da? Det jeg mener er, når gikk omsorgsbehovet for vår lille prinsesse, som kom fra dag en, over i den der vanvittige "forelskelsen" (for det føles nesten sånn) som er nå? Jeg vet ikke. Det var jaffall ikke helt med en gang. Helt ærlig så følte jeg meg som en glorifisert barnevakt de første dagene. Joda, jeg syns hun var nydelig, men jeg var nesten litt redd henne også. Hun gråt sånn, og ville bare til faren, og alle de andre barna i vår gruppe satt der på fanget til sine foreldre og så bare harmoniske og veltilpassede ut... Unntatt vår. Og alle mødrene hadde nedsenkede skuldre... unntatt meg. Selvsagt var det ikke sånn da. ) Ting gikk seg til og vi fikk mer roen på ting og tang og ble kjent. Og nå er hun definitivt vår!! ) Hun er min datter og jeg er henens mor! )

MVH

[peru1365380364]

Sier som AAA, jeg, hva er morsfølelsen???

Ved begge våre adopsjoner følte jeg en enorm beskyttelsestrang og omsorgstrang for det nydelige lille barnet vårt. Men husker det var utfordrende fordi "de andre" rundt oss kjente barnet vårt mer en oss.......

De visste rutinene, de kjente signalene på tørste, trøtthet, sult osv......Det gjorde ikke jeg første dagen, men jeg var mor...???

Derfor tror jeg at jeg vil si at jeg ble glad i barna våre med en gang, og var stolt og lykkelig og ville gi barna mine det beste; mens morsfølelsen kom etter noen timer, når jeg kjente barnet, og forstod hvilke uttrykk barnet hadde.

Morsfølelsen fikk jeg da jeg var trygg på at jeg kjente barnet like godt, eller bedre enn de som arbeidet på barnehjemmet eller sykehuset..........

Uansett, lykke til!!!

Mange klemmer fra

[Gjest kip]

Hei!

Var også redd for det samme, men har ingen andre barn enn mitt kinabarn, så jeg kunne ikke sammenligne med noe. (Annet enn mine forventninger/fordommer.)

Min erfaring er at omsorgsfølelsen kommer med en gang, mens morsfølelsen er noe som får vokse og modne. Ingenting å stresse med, for det hjelper jo ingenting!

Vennlig hilsen

Da jeg fikk mitt biologiske barn fikk jeg ikke morsfølelse før etter minst 14 dager, jeg var dengang bare glad det hele var overstått med fødselen og mine problemer i forbindelse med den. Men etterpå er jeg blitt en skikkelig hønemor og elsker henne over alt på denne jord.

Jeg er sikker på at morsfølelsen vil komme til vårt adoptivbarn også, kanskje ikke de første dagene. Men den vil nok blusse opp når vi blir kjent med barnet slik de andre sier ovenfor her.

Ta tiden til hjelp og slappe av tror jeg er viktig.

Hilsen

[ut mot havet]

Har (til nå) et egenfødt barn som var prematur. Kan ikke si jeg fikk den store morsfølelsen som jeg hadde ventet... Ble bare deppa når jeg så hvor rolig og kosete hun var med pappa`n sin...

Men det gikk over...Plutselig ble jeg klar over at dette var barnet mitt, og hvor hjelpeløs hun var,og totalt avhengig av meg...(snufs,ble helt rørt...)

Angående adopsjon så er jeg innstillt på å ikke få morsfølelse med en gang...men kjenner jeg meg rett så blir det nok noen løpske hormoner ja... (blir faktisk rørt over å se bilder av barn allerede nå... ) Enda vi må vente i et og et halvt år før noe skjer...Men for all del, vi er alle forskjellige,så man bør ikke ta sorgene på forskudd...

Jeg er mest redd for at jeg ikke skal like barnet mitt...eller at jeg skal synes alle andre har fått vakrere barn enn meg,men på den andre side ser jeg jo at alle er fornøyde med barna sine... så da blir nok MITT av de peneste!!!!!

Jeg har nemlig måttet bite i meg mye, siden dattera vår var SÅ perfekt....Hun er nok som de fleste andre...sett fra andres side

[bart1365380352]

heisann,

jeg brukte også en god del tankevirksomhet på dette i forkant av vår adopsjon. Vi har ett adoptivbarn fra Kina. Jeg har ingen biol. barn.

Da vi fikk henne i Kina ble vi foreldre (eller i alle fall omsorgspersoner) i løpet av sekunder - i det øyeblikket vi fikk henne. Plutselig var det alle de primære behovene hennes som kom i fokus (mating, stell, soving). Det ble ikke mye tid til å tenke på det med morsfølelse/farsfølelse, men jeg husker at jeg ikke syntes at hun var særlig vakker (underernært, uten hår og tenner). Syntes at 'de andre' hadde fått penere barn enn oss - kanskje var jeg litt misunnelig (det føltes litt sånn) .....

......men så skjedde det noe, om enn litt gradvis (over de første par dager); Plutselig viste jeg at jeg ville ofre mitt eget liv for henne. Jeg ble løvemamman som stolt ville vise sitt barn, men som ville gitt alt for å beskytte henne mot farer. Jeg kunne ikke se meg 'mett' på henne - og måtte stadig vekk ta på henne for å forsikre meg om at hun var 'på ordentlig' og ikke bare en drøm. Da kom tårene også - som ga utløp for all spenning som hadde bygd seg opp over måneder og år. Tårene som ga bekreftelsen på at hun var VÅR.

Etter den dagen kan jeg med hånda på hjertet si at jeg følte at jeg var mamman hennes. Og jeg er usannsynlig stolt over henne. Hun er faktisk verdens vakreste barn - tro det eller ei )

Som 'Fru grønn' sier; omsorgsfølelsen kommer nok med én gang, mens morsfølelsen kan drøye ..... men den kommer. det kan du være 100% sikker på.

Lykke til!

klem fra ei stolt adoptivmor

Hei NORAFØRR

Koselig å lese innlegget ditt. Må le litt, Jeg tenkte likens da L kom hjem med pappa, etter to dager syns jeg hun var kjempesøt.

Er ferdig med eksamen nå, tok siste i går. Er så sliten og glad endelig ferdig.

Sender en mail senere.

klem Bart