Sint

[ulva]

Jeg blir så sint på psykiateren min fordi jeg har fått diagnosen schizofreni! Vet jo at det ikke er hans feil, men jeg klarer ikke å la være. Han har sittet der i stolen og hatt sine mistanker helt siden jeg begynte hos ham, og ettersom symptomene har blitt mer og mer fremtredende, har han blitt mer og mer overbevist.

Jeg syns det er så urettferdig at han kaller min virkelighet for sykdom! Hvilken rett har han til det? Og hvordan kan han kreve at jeg skal se det på samme måte som han, at det er psykoser, når jeg bare forhodler meg til det jeg ser, hører og føler?

Jeg blir så sint og frustrert, for endelig ser jeg meg selv som det vraket jeg er både følelsesmessig og fysisk. Men nå har det altså fått et navn.

[Mimmy]

Syns egentlig at det er bra, jeg, at du blir sint. Det er sunt å uttrykke følelser man har, selv om det måtte være feilplassert. Innen visse grenser, selvsagt. Det kan ikke være mye moro å få vite at man har en slik sykdom, og få vite at den virkelighet man opplever, heller ikke stemmer, selv om det er sant!

Men det må jo også være en lettelse å få et navn på det, og så flink som du er til å formulere deg, og så skarp som du framstår her, så kan det neppe være av den alvorligste graden...Det finnes en del med denne diagnosen, som i lange perioder av livet er så og si friske, ettersom jeg har forstått. Du har mange sterke sider, og sterke kvaliteter. Det gjelder det samme for deg som for meg, at du ER ikke lidelsen.

[Gjest skjønner ikke]

Hei Ulva, har fulgt med på innleggene dine en stund og synes de er svært interessante. Men..lurer imidlertidig på hvorfor du er så frustrert/sint nå som du endelig har fått diagnosen schizofreni. Var det ikke det du "håpet" på at psyken endelig ville forstå? Du har vært så sint fordi du ikke har fått en diagnose. Du har selv trodd at det kunne være schizofreni, og når du da endelig får dette bekreftet så reagerer du med å bli enda mer fortvilet. Skjønner ikke helt dette. Mener ikke å kritisere deg. Men synes bare det er så rart.

[forbrenner]

kjære ulva.

Håper du får det bedre.

klem om du vil ha

[ulva]

kjære ulva.

Håper du får det bedre.

klem om du vil ha

Takk for det. Nå skal jeg i det minste få prøve noen andre medisiner, så vi får se. Orker ikke tanken på å gå "tilbake" til den andre siden nå... Så slutte er ikke et alternativ.

[ulva]

Hei Ulva, har fulgt med på innleggene dine en stund og synes de er svært interessante. Men..lurer imidlertidig på hvorfor du er så frustrert/sint nå som du endelig har fått diagnosen schizofreni. Var det ikke det du "håpet" på at psyken endelig ville forstå? Du har vært så sint fordi du ikke har fått en diagnose. Du har selv trodd at det kunne være schizofreni, og når du da endelig får dette bekreftet så reagerer du med å bli enda mer fortvilet. Skjønner ikke helt dette. Mener ikke å kritisere deg. Men synes bare det er så rart.

Ja, jeg skjønte det etterhvert selv. Og jeg ønsket ikke å få diagnosen, jeg fryktet det! Kvelden det gikk opp for meg stod jeg over oppvasken og gråt i en time, og det var en stund før diagnosen ble stilt. Men jeg skjønte det utifra noe jeg hadde lest. Det virker kanskje litt rart, men det er jo ikke slik at jeg faktisk VIL være schizofren. Jeg vil bare ha hjelp til å klare å leve et nogenlunde normalt liv. Å få denne diagnosen er et skritt på veien. Nå må jeg erkjenne overfor meg selv hvor dårlig jeg faktisk er. At jeg ikke blir kvitt verken medisiner eller psykiateren min på en stund. Han har fått reaksjoner på at han har stilt denne diagnosen, men han tviholdet nå på at han har rett. Og hvorfor skulle han ikke det, etter å ha ventet og observert meg to ganger i uka i tre år?

Jeg skjønner at det virker merkelig, men jeg har som du forstår et svært ambivalent forhold til å få diagnosen. På den ene siden lettelse, på den andre siden undergangsfølelse. Ambivalens er forresten et av kjennetegnene på schizofreni :-)

[Mimmy]

Ja, jeg skjønte det etterhvert selv. Og jeg ønsket ikke å få diagnosen, jeg fryktet det! Kvelden det gikk opp for meg stod jeg over oppvasken og gråt i en time, og det var en stund før diagnosen ble stilt. Men jeg skjønte det utifra noe jeg hadde lest. Det virker kanskje litt rart, men det er jo ikke slik at jeg faktisk VIL være schizofren. Jeg vil bare ha hjelp til å klare å leve et nogenlunde normalt liv. Å få denne diagnosen er et skritt på veien. Nå må jeg erkjenne overfor meg selv hvor dårlig jeg faktisk er. At jeg ikke blir kvitt verken medisiner eller psykiateren min på en stund. Han har fått reaksjoner på at han har stilt denne diagnosen, men han tviholdet nå på at han har rett. Og hvorfor skulle han ikke det, etter å ha ventet og observert meg to ganger i uka i tre år?

Jeg skjønner at det virker merkelig, men jeg har som du forstår et svært ambivalent forhold til å få diagnosen. På den ene siden lettelse, på den andre siden undergangsfølelse. Ambivalens er forresten et av kjennetegnene på schizofreni :-)

Hvem som helst kunne vel blitt ambivalent i forhold til å få den diagnosen som du har fått, og også i forhold til å få den diagnosen jeg har fått, også. Er ikke spesielt artige diagnoser, noen av de.

Men du kan ihvertfall få medisiner, du da....det får ikke jeg (annet enn mot depresjon, angst og andre former for tilleggslidelser jeg eventuelt kan plukke opp, fordi jeg har denne lidelsen).

Ikke sånn at jeg misunner deg, av denne grunn, det er slett ikke sånn ment. Det jeg mener, er at vi har fått en spade å grave med (eller kost og teskje, sånn som arkeologene benytter)......Huff da, skal vel ikke svartmale ting, men...er nå fristende i blant, da.

Har det egentlig bra, jeg, på mange måter. Hvis bare nå hodet mitt kunne fungere litt greiere.