Stemor med problemer

[ung stemor]

Jeg er en stemor på 24 år. Barna er snart tolv og tretten år gamle, faren er 38. Vi har vært sammen i snart halvannet år, og har vært samboere i ca. 8 mnd. Da jeg møtte ham, var han aleneforsørger for ungene, moren bodde i en annen by og hadde dem litt oftere enn annen hver helg. Da vi flyttet sammen, flyttet vi dit moren bodde, slik at ungene skulle bo 50-50 hos hver av foreldrene. Moren har ny samboer, hun er et par år yngre enn samboeren min og den nye samboeren er ca ti år eldre enn henne, tror jeg, så ungene har et bredt aldersperspektiv hos alle omsorgspersonene. Jeg har ingen barn.

Da jeg først møtte samboeren min, sa han at ekskonen var fæl, men det sier jo alle – så jeg trodde bare sånn passelig på det. Nå har jeg imidlertid sett at hun kan være både irrasjonell og veldig krevende å forholde seg til. Hun har alltid et eller annet på gang når det gjelder penger; enten er hun ikke fornøyd med oppgjøret etter skilsmissen (som skjedde for to-tre år siden, de hadde vært gift i elleve år) eller så vil hun ha (mer) i bidrag fra samboeren min. Hun har fortalt ungene at det nok kan bli vanskelig for dem med meg, siden jeg fremstår mest som en storesøster. Jeg har snakket med henne alene, og jeg har "meglet" mellom henne og samboeren min. Hver gang jeg tror vi har fått en løsning alle kan leve med, kommer hun med noe nytt.

Jeg har hatt et godt forhold til ungene, men i det siste har jeg begynt å bli veldig stresset. Er mye bekymret for rot i huset, og jeg hater å mase. Jeg har vanskeligheter med å take alt som er ubehagelig, hvis noen blir sint (inkludert meg selv), så raser hele verden sammen. Jeg har blitt sint to ganger i løpet av hele den tiden jeg har kjent samboeren min, og begge gangene har vært på jenta, hun som snart blir tolv. Begge ungene er veldig intelligente, men kanskje litt lite modne. Jenta er den utagerende, tidligere hadde hun mange raserianfall, og broren er den som roer henne ned. For noen dager siden våknet jeg mitt på natten av at jeg gråt, da hadde jeg hatt et mareritt om at jeg løp rundt i huset og ryddet, men det hjalp aldri, og det var tusen unger der som gjorde alt mulig dumt, og da samboeren min endelig kom hjem og jeg trodde jeg skulle få avløsing, bare avfeide ham meg. Samboeren min la armen sin rundt meg i halvsøvne da jeg gråt, men jeg ville liksom ikke slutte å gråte. Jeg skjønte jo at drømmen var et faresignal.

I går ble stedatteren min skikkelig sint på meg; både faren hennes og jeg hadde bedt henne plukke opp pennypakken hun hadde åpnet i sofaen og strødd utover. Vi fant ut at da hun likevel ikke hadde gjort det, skulle vi late som vi kastet pakken – vi la alle tingene og emballasjen nedi pakken igjen og plasserte den i søpla. Vi har tidligere snakket om at det som flyter, skal enten kastes eller trues med det. Da hun oppdaget det, ble hun ble ordentlig sint og forvsant på rommet sitt etter at faren hadde måttet holde henne fast og vi fortalte henne hvorfor vi hadde gjort det vi hadde gjort, at vi ikke skulle kaste den på ordentlig men vise henne hva som kune skjedd. Faren dro ut senere på dagen, og da jeg måtte snakke med henne om noe annet, nektet hun å svare meg. Da dette hadde gjentatt seg en stund, eksploderte jeg. Jeg bannet ikke og var ikke borti henne fysisk, men jeg var veldig sint, og jeg så at det gjorde inntrykk. Kanskje nettopp fordi jeg ikke pleier å være det. Hun løp rett opp på rommet sitt igjen, og jeg ringte for første gang min mor, gråtende, og spurte henne om hva hun hadde gjort når jeg var sånn. Mamma sa det var bare å holde ut, og å være så høflig som mulig, enten det var i to minutter eller to uker. Men jeg holder bare så vidt ut i to minutter før jeg føler at jeg vil stikke av og være et helt annet sted.

Mens jeg lå på soverommet og gråt litt senere, hørte jeg stedatteren min ringe sin mor og si at hun ikke klarte å bo sammen med meg mer. Fordi jeg har prøvd å ha en kontakt med barnas mor som ikke samboeren min har, ville jeg normalt ha satset på at hun skulle fortelle datteren sin at hun måtte høre på meg (eller noe sånt) – hun har tidligere gitt uttrykk for at hun synes jeg er fornuftig, og har sagt at jeg har frie hender med hennes barn. Men akkurat nå er hun og samboeren min i den største kranglelen om penger til nå, og hun har sagt at hun går til rettsak om det er det hun må – implisitt at det vil gjelde unger også, ikke bare penger, selv om jeg ikke tror hun egentlig er interessert i å ha ungene hundre prosent av tiden.

Jeg vet dette ble veldig langt, men jeg håper noen kanskje kan komme med råd likevel. Jeg trenger hjelp når det gjelder å takle ungene, mitt sinne og deres; ubehageligheter generelt sett. Og hvis noen har innspill på hvordan jeg skal takle moren deres, hadde det også vært veldig fint. Jeg har et utrolig fint forhold med samboeren min, og jeg vil ikke miste det. Men denne situasjonen sliter noe alvorlig.

Jeg vet at det er normalt for barn å være slik stebarna mine er, både når det gjelder roting og krangling. Men kanskje jeg burde slenge inn håndkleet, si at jeg ganske enkelt ikke passer til å være en del av en familie med barn?

[Angela1365380318]

Du en en god stemor, siden du bryr deg, men jeg tror du til tider bryr deg for mye, er redd for å misslykkes og gjøre noe galt. Stol på deg selv og dine instinkter.

Barn i den alderen kan være engler i det ene minuttet og djevler i det andre, mane stemødre og mødre har nok hatt fantasert om å kladkvele ungen i et ekund, men det går fort over!!

Da de var 2-3 år så oppdaget de at de hadde egne meninger og vilje og skrek om de ikke fikk det slik de ville, nå har de komet til et stadie der de har oppdaget at de kan få det som de vil helt av seg selv som oftest. Dere må gang på gang vise at det er dere som bestemer og det gjør dere veldig slitne.

Dette var nok på en dårlig dag, på en god dag er alt bra, det er dette du må tenke på når alt står på som verst, at det er verdt det.

Unger er unger, det går alltid bar det kan jeg love deg, når det gjelder moren derimot så er jeg mer skeptisk, det virker som om hun bevisst vil ødelegge. Kansje er hun så egoistisk at hun er ute etter penger fremfor sine egne barns ve og vel.

[Gjest Angelika]

synes ikke det er spesielt rart jeg.

de fleste unger liker å ha foreldrene sine sammen

at en ung dame på 24 rapper faren deres på 38 gjør ikke saken bedre i allefall.

hvis jeg hadde vært en av de ungene ville jeg vært utrolig flau.

det ville jeg vært om jeg var deg også.

[ung stemor]

synes ikke det er spesielt rart jeg.

de fleste unger liker å ha foreldrene sine sammen

at en ung dame på 24 rapper faren deres på 38 gjør ikke saken bedre i allefall.

hvis jeg hadde vært en av de ungene ville jeg vært utrolig flau.

det ville jeg vært om jeg var deg også.

Hva? Hva skal jeg være flau for? Da jeg ble kjent med samboeren min hadde han vært skilt i halvannet år, tror jeg. Eller misforstår jeg deg? Hva er det jeg skal være flau for?

[Sør]

synes ikke det er spesielt rart jeg.

de fleste unger liker å ha foreldrene sine sammen

at en ung dame på 24 rapper faren deres på 38 gjør ikke saken bedre i allefall.

hvis jeg hadde vært en av de ungene ville jeg vært utrolig flau.

det ville jeg vært om jeg var deg også.

Et tåpelig innlegg.

*konstaterer*

[Sør]

Hei,

Du skriver godt, og om mange aktuelle og naturlige problemer.

Synes du er tøff som har tatt på deg alt ansvaret, særlig i så ung alder.

Før og fremst - kan du og samboer ta dere en liten "ferie" (lang-weekend i Paris) , slik at dere får litt avveksling. Dere skal jo leve også.

==

Videre - du må ikke ta andres problemer inn over deg. Du har ikke ansvar for å løse alle konflikter. Og det er vanlig med konflikter og krangler - at de eksisterer skal du ikke se på som noe "nederlag" for deg.

Forsøk å snakke med samboeren din om dette, og ikke føl at du sitter med mer ansvar enn du kan håndtere.

Lykke til til deg!

Med vennlig hilsen

[ung stemor]

Hei,

Du skriver godt, og om mange aktuelle og naturlige problemer.

Synes du er tøff som har tatt på deg alt ansvaret, særlig i så ung alder.

Før og fremst - kan du og samboer ta dere en liten "ferie" (lang-weekend i Paris) , slik at dere får litt avveksling. Dere skal jo leve også.

==

Videre - du må ikke ta andres problemer inn over deg. Du har ikke ansvar for å løse alle konflikter. Og det er vanlig med konflikter og krangler - at de eksisterer skal du ikke se på som noe "nederlag" for deg.

Forsøk å snakke med samboeren din om dette, og ikke føl at du sitter med mer ansvar enn du kan håndtere.

Lykke til til deg!

Med vennlig hilsen

Takk for innspill - kanskje særlig når det gjelder det Angelika skrev. Jeg ble ordentlig forvirret et øyeblikk.

Jeg skal prøve å tenke på at det ikke er et nederlag å ha konflikter.. Nei, det er ikke egentlig et nederlag jeg ser det som - jeg bare klarer det ikke. Jeg holder ikke ut at noe er vanskelig. Da stikker jeg heller av. Har gjort det før, i tidligere forhold (uten barn) men denne gangen vil jeg forholdet skal vare. Så da prøver jeg å bite tennene sammen, men jeg klarer ikke, da bare gråter jeg og faller helt sammen.

Har mødre det sånn ofte? Det er sikkert lettere hvis det er snakk om egne barn. Hvordan plukker man seg selv opp igjen?

Og nei, jeg er ikke tøff. Bare veldig ubetenksom og korttenkt.

[favn]

synes ikke det er spesielt rart jeg.

de fleste unger liker å ha foreldrene sine sammen

at en ung dame på 24 rapper faren deres på 38 gjør ikke saken bedre i allefall.

hvis jeg hadde vært en av de ungene ville jeg vært utrolig flau.

det ville jeg vært om jeg var deg også.

Dette innlegget bør du være skikkelig flau over.

[Sør]

Takk for innspill - kanskje særlig når det gjelder det Angelika skrev. Jeg ble ordentlig forvirret et øyeblikk.

Jeg skal prøve å tenke på at det ikke er et nederlag å ha konflikter.. Nei, det er ikke egentlig et nederlag jeg ser det som - jeg bare klarer det ikke. Jeg holder ikke ut at noe er vanskelig. Da stikker jeg heller av. Har gjort det før, i tidligere forhold (uten barn) men denne gangen vil jeg forholdet skal vare. Så da prøver jeg å bite tennene sammen, men jeg klarer ikke, da bare gråter jeg og faller helt sammen.

Har mødre det sånn ofte? Det er sikkert lettere hvis det er snakk om egne barn. Hvordan plukker man seg selv opp igjen?

Og nei, jeg er ikke tøff. Bare veldig ubetenksom og korttenkt.

Hei,

Å ha ten-åringer i hus er jo ingen "dans på roser". Nå de i tillegg ikke er "dine" (slik at du ikke har "naturlig autoritet" over dem), og aldersforskjellen er så liten, så sier det seg selv at det blir vanskeligere enn gjennomsnittet.

Men - la samboeren din "fronte" disse konfliktene. De er hovedsakelig hans ansvar (mer enn ditt). Og vær sikker på at han backer deg opp ovenfor barnene dine, slik at de respekterer deg.

Mest av alt: ikke se på dette som "problemer" osv - det er en del av livet. Konflikter vil ***alltid*** skje, (også mellom deg og samboeren), og istedet for å unngå dem totalt, er det bedre å bli flink på å løse dem.

Det går fint an å leve sammen selv om man er uenig i masse.

Og, som sagt, la samboeren din ta hans del av de upopulære beslutningene ovenfor døtrene hans.

Konflikter er en helt naturlig del av livet. Der hvor alle tenker likt, er det ingen som tenker særlig mye!

Med vennlig hilsen

[PREETI]

Heisann =)

Jeg har flere venner som har skilte foreldre,og de fleste av dem synes det er litt hardt å takle alle de nye personene som kommer inn i livene deres. Det er nok sikkert ikke til trøst,men dessverre er det flere som opplever situasjoner lignende den du opplever.

Som råd: Kanskje du kunne ta det litt mer "rolig" når det gjelder jenta på 12 år? Du skriver at du begynner å kjefte på henne,og at det ender med at du maser en hel masse.

Hva med å prøve å unngå slike situasjoner der du tror det kan bli problemer? Nå mener jeg ikke at du aldri skal sette henne på plass,men kanskje du skal prøve å bli litt bevisst på å mase mindre.

De fleste jenter blir irriterte på mødrene sine når de maser,den følelsen kjenner jeg ofte selv.

Og da kan det kanskje (nå vil jeg ikke trekke konklusjoner her,men med tanke på det jeg har opplevd å høre fra andre) bli ekstra irriterende hvis en stemor også skal mase, i tilegg til sin egen mor.

Jeg regner med at du har snakket med samboeren din om dette,men er han klar over at situasjonen er så ille som den er for deg? Hvis ikke.. ville jeg nok prøvd å snakke med han igjen & forklare hvor ille den er.

Uansett hva du velger å gjøre håper jeg det ordner seg for deg.

Synes ikke du bør skamme deg,jeg.

Men jeg synes også du bør ta hensyn til at ungene kan føle foreldrenes skilsmisse problematisk,og kanskje ta litt hensyn til det (nå sier jeg IKKE at du IKKE gjør)

Prøver vel egentlig å formidle det jeg har hørt gjennom mine venner..

Er ikke sikker at dette er mye til hjelp for deg,men det er dessverre det eneste jeg kan konkludere med i denne saken.

Lykke til, i allefall!!

angelica: har du skilte foreldre selv??

Vennelighilsen,

[ung stemor]

Heisann =)

Jeg har flere venner som har skilte foreldre,og de fleste av dem synes det er litt hardt å takle alle de nye personene som kommer inn i livene deres. Det er nok sikkert ikke til trøst,men dessverre er det flere som opplever situasjoner lignende den du opplever.

Som råd: Kanskje du kunne ta det litt mer "rolig" når det gjelder jenta på 12 år? Du skriver at du begynner å kjefte på henne,og at det ender med at du maser en hel masse.

Hva med å prøve å unngå slike situasjoner der du tror det kan bli problemer? Nå mener jeg ikke at du aldri skal sette henne på plass,men kanskje du skal prøve å bli litt bevisst på å mase mindre.

De fleste jenter blir irriterte på mødrene sine når de maser,den følelsen kjenner jeg ofte selv.

Og da kan det kanskje (nå vil jeg ikke trekke konklusjoner her,men med tanke på det jeg har opplevd å høre fra andre) bli ekstra irriterende hvis en stemor også skal mase, i tilegg til sin egen mor.

Jeg regner med at du har snakket med samboeren din om dette,men er han klar over at situasjonen er så ille som den er for deg? Hvis ikke.. ville jeg nok prøvd å snakke med han igjen & forklare hvor ille den er.

Uansett hva du velger å gjøre håper jeg det ordner seg for deg.

Synes ikke du bør skamme deg,jeg.

Men jeg synes også du bør ta hensyn til at ungene kan føle foreldrenes skilsmisse problematisk,og kanskje ta litt hensyn til det (nå sier jeg IKKE at du IKKE gjør)

Prøver vel egentlig å formidle det jeg har hørt gjennom mine venner..

Er ikke sikker at dette er mye til hjelp for deg,men det er dessverre det eneste jeg kan konkludere med i denne saken.

Lykke til, i allefall!!

angelica: har du skilte foreldre selv??

Vennelighilsen,

Takk for innspill.

Jeg har selv skilte foreldre, og to steforeldre. Mine steforeldre hadde ikke en aktiv oppdragerrolle i forhold til meg, men jeg har det i forhold til mine stebarn fordi foreldrene deres vil det. Da jeg først ble kjent med ungene var jeg svært tilbakeholden med å ta særlig ansvar, og da sa også barna at de ville jeg skulle være mer aktiv. Vi hadde et familiemøte på søndag, da jeg fortalte ungene at jeg bare følger opp de reglene foreldrene deres har satt. Jeg er ikke engang enig i oppdragelsen de får. Jeg vil ikke mase, og skjønner godt at det kan virke vanskelig når både mor og stemor maser, som du skriver. Fordi jeg har problemer med alt som er ubehagelig, har jeg også problemer med å mase. Har jeg sagt noe to ganger, klarer jeg ikke å mase mer. Ergo blir jeg gjerne gående og plukke opp etter ungene, og det stresser meg. Jeg har bare vært ordentlig sint to ganger, og begge gangene var på jenta, men jeg pleier ikke å kjefte på dem. Jeg blir redd selv når en av foreldrene deres tar frem sint-stemmen.

Nå skal vi prøve noe jeg har tenkt på en stund; jeg skal la være å rydde opp etter noen andre enn meg selv. Forhåpentligvis får jeg da høyere toleransegrense for rot, og ungene ser at tingene deres ikke forsvinner av seg selv. Og så blir kanskje stressfaktoren litt lavere for meg, når jeg ikke trenger å grue meg til å komme hjem fordi jeg må ordne hus i stedet for å ta vare på meg selv. Vi skal prøve denne ordningen i en måned og se hvordan det går, men hvis noen har andre forslag, er jeg veldig åpen for råd.

Ja, samboeren min er klar over hvordan dette føles for meg. Jeg får litt dårlig samvittighet for det, han har nok bekymringer om ekskone og økonomi, han kunne godt sluppet å måtte ta seg av mine greier også. Heldigvis er det mye annet bra i livet, og vi er flinke til å ha det morsomt.

Du skriver at jeg bør ta hensyn til at ungene kan føle foreldrenes skilsmisse problematisk, og der følte jeg at du traff noe. Siden jeg selv er et skilsmissebarn, synes jeg kanskje litt for ofte at alle burde takle det slik jeg gjorde det. Jeg var glad for at mine foreldre gikk fra hverandre, selv om det ble en mengde andre problemer da, for de sluttet i hvert fall å krangle over hodet mitt. Jeg har aldri hatt noen sentimental følelse overfor kjernefamilien, og har ikke følt noen sorg over at mitt hjem ikke var noen arketypisk mamma-pappa-barn-situasjon. Derimot har jeg syntes at de som sørger over kjernefamiliens død har vært litt patetiske og at slike synes litt for mye synd på seg selv. Jeg har alltid vært opptatt å gjøre det beste ut av ting. Det skulle ikke forundre meg om dette faktisk betyr at jeg er litt ufølsom. Dessuten er det jo tre år eller noe sånt siden foreldrene deres gikk fra hverandre, og inni mitt hode betyr det at den sorgen de eventuelt måtte ha følt burde være borte nå. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å forstå dette bedre. Flere innspill mottas med takk!

[Luise]

Nå har jeg lest gjennom alle innleggene her, og det jeg legger mest merke til er at du legger veldig mye ansvar på deg selv og ser ut til å synes at du gjør en dårlig jobb.

Jeg synes derimot det ser ut til at du gjør en hel masse riktig, jeg. Du bryr deg,tar ansvar, prøver å balansere forholdet til samboeren din og barnas mor, prøver ut løsninger sammen med samboeren din. Ingen er perfekte - øv deg på å godta det. Å være så ung stemor til tenåringer er vel per definisjon ikke lett - at barnas mor lager ekstra vanskeligheter gjør belastningen større.

Jeg ble også "stemor" til en gutt på 13 da jeg jeg selv var 26. Han bodde fast hos moren, men var mye hos faren også. Han har alltid vært en usedvanelig grei gutt, men vi har hatt en del konflikter og krangler opp igjennom likevel - det hører liksom bare med. Men hos oss var heldigvis samarbeidet mellom min samboer og guttens mor veldig godt, så jeg slapp å forholde meg til slike konflikter.Nå er han 22 og en fantastisk storebror for sin lille søster på 2- han har flyttet til byen der vi bor for å studere.

Du sier at de værste konfliktene kommer med jenta. alt jeg har hørt og lest tyder på at det er helt normalt, det er alltid vanskeligere for ei ung jente å forholde seg til en annen kvinne i farens liv. Så ikke plag deg med det, bare fortsett å jobbe sammen med faren hennes om best mulig løsninger.

Prøv å se hva du faktisk har mulighet til å gjøre bedre - og konsentrer deg om det. Jeg har en mistanke om at det kanskje er lurt å ta litt mindre ansvar for forholdet mellom barnas mor og resten av de involverte, der er det to andre voksne som må ordne opp seg i mellom. Og uansett hvilke problemer samboeren din har der, så er det viktig for deres felles framtid at han også vet om og prøver å finne en løsning på det som plager deg, det skal du overhodet ikke ha dårlig sanvittighet for.

[laban]

Du kan ikke styre eller forandre barnas mor. Ikke ta ansvaret for konflikter mellom henne og samboeren din. Støtt ham når han trenger å blåse ut, men ikke forsøk å løse problemene for ham. Det er synd at de får konsekvenser for hans og ditt samliv, men det er ikke din jobb å ordne opp i det.

Du, barna og faren deres bør bli enige om noen konkret avgrensede "frisoner" hvor det er lov å la ting flyte (men de må rydde før de reiser til moren). Bli også enige om hva som skal skje hvis de roter utenfor sonene. Hvis det skjer, lar du faren deres iverksette det dere har blitt enige om (f.eks. putt tingene i en pose som de får utlevert når de skal dra). De definerte rotesonene skal du bare se forbi mens barna er der. Huset tar ikke skade av å se bebodd ut.

Forsøk å ikke se på det som verdens undergang om noen av dere blir sinte. Jeg skal love deg at man blir sint også på sitt eget avkom når pubertetsnykkene herjer som verst. Konflikter hadde dere nok hatt om du så hadde englevinger og glorie. Ikke ta det som noe personlig nederlag.

[Anki]

synes ikke det er spesielt rart jeg.

de fleste unger liker å ha foreldrene sine sammen

at en ung dame på 24 rapper faren deres på 38 gjør ikke saken bedre i allefall.

hvis jeg hadde vært en av de ungene ville jeg vært utrolig flau.

det ville jeg vært om jeg var deg også.

I jøsse navn! Det innlegget der bør _du_ være flau over å ha skrevet.

[Gjest Daisy]

Takk for innspill.

Jeg har selv skilte foreldre, og to steforeldre. Mine steforeldre hadde ikke en aktiv oppdragerrolle i forhold til meg, men jeg har det i forhold til mine stebarn fordi foreldrene deres vil det. Da jeg først ble kjent med ungene var jeg svært tilbakeholden med å ta særlig ansvar, og da sa også barna at de ville jeg skulle være mer aktiv. Vi hadde et familiemøte på søndag, da jeg fortalte ungene at jeg bare følger opp de reglene foreldrene deres har satt. Jeg er ikke engang enig i oppdragelsen de får. Jeg vil ikke mase, og skjønner godt at det kan virke vanskelig når både mor og stemor maser, som du skriver. Fordi jeg har problemer med alt som er ubehagelig, har jeg også problemer med å mase. Har jeg sagt noe to ganger, klarer jeg ikke å mase mer. Ergo blir jeg gjerne gående og plukke opp etter ungene, og det stresser meg. Jeg har bare vært ordentlig sint to ganger, og begge gangene var på jenta, men jeg pleier ikke å kjefte på dem. Jeg blir redd selv når en av foreldrene deres tar frem sint-stemmen.

Nå skal vi prøve noe jeg har tenkt på en stund; jeg skal la være å rydde opp etter noen andre enn meg selv. Forhåpentligvis får jeg da høyere toleransegrense for rot, og ungene ser at tingene deres ikke forsvinner av seg selv. Og så blir kanskje stressfaktoren litt lavere for meg, når jeg ikke trenger å grue meg til å komme hjem fordi jeg må ordne hus i stedet for å ta vare på meg selv. Vi skal prøve denne ordningen i en måned og se hvordan det går, men hvis noen har andre forslag, er jeg veldig åpen for råd.

Ja, samboeren min er klar over hvordan dette føles for meg. Jeg får litt dårlig samvittighet for det, han har nok bekymringer om ekskone og økonomi, han kunne godt sluppet å måtte ta seg av mine greier også. Heldigvis er det mye annet bra i livet, og vi er flinke til å ha det morsomt.

Du skriver at jeg bør ta hensyn til at ungene kan føle foreldrenes skilsmisse problematisk, og der følte jeg at du traff noe. Siden jeg selv er et skilsmissebarn, synes jeg kanskje litt for ofte at alle burde takle det slik jeg gjorde det. Jeg var glad for at mine foreldre gikk fra hverandre, selv om det ble en mengde andre problemer da, for de sluttet i hvert fall å krangle over hodet mitt. Jeg har aldri hatt noen sentimental følelse overfor kjernefamilien, og har ikke følt noen sorg over at mitt hjem ikke var noen arketypisk mamma-pappa-barn-situasjon. Derimot har jeg syntes at de som sørger over kjernefamiliens død har vært litt patetiske og at slike synes litt for mye synd på seg selv. Jeg har alltid vært opptatt å gjøre det beste ut av ting. Det skulle ikke forundre meg om dette faktisk betyr at jeg er litt ufølsom. Dessuten er det jo tre år eller noe sånt siden foreldrene deres gikk fra hverandre, og inni mitt hode betyr det at den sorgen de eventuelt måtte ha følt burde være borte nå. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å forstå dette bedre. Flere innspill mottas med takk!

Du må ikke ha dårlig samvittighet ovenfor samboeren din om at han bekymrer seg over deg...

[PREETI]

I jøsse navn! Det innlegget der bør _du_ være flau over å ha skrevet.

Synes det er litt dårlig å fortelle folk å være flau over ting.

dette er et forum hvor alle kan si sine egne meninger.

Min mening,da

[PREETI]

Et tåpelig innlegg.

*konstaterer*

synes ikke det,jeg..

jeg synes det er dårlig gjort å skrive til folk at innleggene deres er teite eller tåplige.

det er teit,det!