Å velge og å velge bort...

[Gjest ny her]

For fem år siden, ganske i starten av vår adopsjonsprosess, fikk vi en "forespørsel" om et lite barn. Ikke en tildeling, men en forespørsel sa adopsjonsforeningen. Vi var nræmest i en slags sjokktilstand.

På dette tidspunktet hadde vi brukt mange, lange kvelder på debatter vedr. special case/event. mindre handicap. konklusjonen den gang ble: ikke denne gang, ikke nå.Så kom denne forespørselen.

Vi fikk papirer oversendt, og ble bedt om å diskutere, event. ta kontakt med ulike faginstanser. Innen tre dager skulle foreningen ha svar. Forspørselen kom fredag etter 16.00 De ville fortrinnsvis ha svar mandag, og seinest tirsdag.

Papirer og bildet ble sendt oss på fax. Papirene fortalte oss om sein, men etter hvert god progresjon i utvikling.

Papirene fokuserte på pos. utvikling siste tiden,men gav ingen medisinske eller faglige opplysninger. Bildene viste en liten, vakker (!) jente med et stort smil om munnen.

Mannen min sa umiddelbart ja og jeg sa tja og se her.. Så tolket vi bildene som sa meg at her er det mer enn en forventet positiv utvikling.

Etter den laaaaange helgen besluttet vi med urolig hjerte å si nei. For oss var det en vanvittig, umenneskelig besluttning å ta. Vi visste vi valgte bort. Kanskje til og med en som trengte oss mer enn noen andre. For vi hadde hatt ressurser til å være foreldre til dette lille barnet.

Mannen min glemmer fort slike episoder. Er besluttnignen tatt er saken ute av verden.

Jeg brukte lang tid på å bearbeide tankene. Fortsatt tenner jeg lys på bursdagen hennes. Vet ikke hvor hun er, men fra og med den fredagen ble hun en del av mine tanker.

Hun minner meg om at jeg ikke vil bli stilt overfor disse valgene. Jeg er ikke i stand til å ta den slags besluttninger. Jeg vil heller ha den som kommer, og vite med meg selv at jeg har gjort mitt beste, og at det er godt nok i de aller fleste situasjoner

[Hugmee]

Hei

Jeg må si at innlegget ditt rørte noe hos meg.

Det er akkurat disse valgene jeg mener det må være utrolig vannskelig å skulle ta.

Og jeg mener absolutt ikke å dømme dere på noen som helst måte - men hvordan skal en kunne ta slike valg?

Som du sier så vet en jo ikke alt og er ikke en fagperson selv...

Jeg håper det går bra med dere og at dere har fått andre flotte barn.

Hilsen

[peetmor]

Hei

Jeg må si at innlegget ditt rørte noe hos meg.

Det er akkurat disse valgene jeg mener det må være utrolig vannskelig å skulle ta.

Og jeg mener absolutt ikke å dømme dere på noen som helst måte - men hvordan skal en kunne ta slike valg?

Som du sier så vet en jo ikke alt og er ikke en fagperson selv...

Jeg håper det går bra med dere og at dere har fått andre flotte barn.

Hilsen

Hei ny her

Jeg ble også rørt av din historie.

Fikk lyst til å fortelle vår historie.

Da vi fikk vår første tildeling var det ei jente på nesten 5 år. Vi var godkjent i Norge fra 0-3 år og i Colombia 3-4 år og fikk henne på 5 år.

Fordi hun var eldre en det vi var godkjent for i Norge måtte vi sende en ny søknad til FU/BUFA (SUAK den gangen) og begrunne hvorfor vi ville dette.

Jeg fikk "sjokk" da aldersgodkjenning fra Colombia kom. Jeg gråt i to dager over at vi ville få et barn som var kansje opp i 4 år men så snudde ting seg og da tildelingen på henne kom så var det helt greit for det var slik det skulle være føltes det. Vi klarte ikke å velge henne bort pga alderen.

Vi fikk avslag i FU/BUFA og fikk igjen sjokk....men i ettertid å må jeg bare velge å tro at dette var et riktig avgjørelse i utvalget.

Men følelsene på at jeg har mistet noe dyrebart er veldig sterkt enda tre år etterpå.

Vi hadde gitt henne et navn og hun var blitt en av familien.

To mnd senere fikk vi en ny tildling og denne gangen passe alt og han ble vår ved første dag (c:

- Å velge og å velge bort!

Vennlig hilsen

[hix]

Gud fri og bevare meg for å bli stilt overfor et slikt valg.

Det du forteller får meg til å tenke på den gangen vi gikk på foreldreforberedende kurs. Vi fikk utdelt en papirlapp med et par tre linjer som beskrev en "lissom-tildeling". Ikke noe bilde. Bare et navn og litt om alder og sykdomshistorie. Det ble en utrolig sterk opplevelse. Lille Maria fra Cali ble så vanvittig virkelig. Bakgrunnen var slik at det var litt usikkert om alt var i orden med henne. Vi skulle ikke diskutere dette sammen i gruppa. Bare tenke gjennom det og ta stilling. En utrolig nyttig øvelse. Jeg glemmer henne aldri.

Vi hadde nok også kommet til å si nei dersom vi var usikre på om alt var i orden, men det hadde blitt en forferdelig tung bør å dra med seg.

[fancy1365380475]

Kjenner meg igjen i innlegget ditt. Et slikt valg er aldri lett, men det var et valg vi måtte forholde oss til. Vi valgte også bort, men vi kjenner med oss selv at vi tok det valget som var riktig for oss og det barnet vi allerede har.

Varme tanker til deg!