Det jeg tror salome lurte på...

[laban]

...var helt konkret noe slikt som det følgende:

Sett at det går et adoptert barn X i min sønns barnehage. Sett at X er klart utagerende (slående, bitende, uimottakelig for vanlig voksentilsnakk) gjennom flere år (altså atskillig mer enn den perioden vi alle har vært gjennom i halvannetårsalderen). Sett at jeg ikke "vet" dette fordi sønnen min påstår det, men fordi jeg gjennom årene stadig har sett X plage min sønn og andre barn i garderoben når jeg henter junior.

Sett at jeg i lengre tid har forsøkt å ikke gjøre noe utav dette, men nå er sønnen min begynt å bli så stor at han _selv_ ser at X oppfører seg annerledes enn så store barn vanligvis gjør. Og sett at jeg hittil bare har kommet med noe av typen "vi får bare være greie mot X og ikke bry oss så mye om det", selv om jeg vet at det hittil ikke har hjulpet.

Og sett at sønnen min plutselig SELV får den lyse ideen at "det er nok fordi X er adoptert fra <......>!"

Hva synes _dere_ det er riktig av meg å svare da?

A: Neida, det er ikke derfor. Vi får bare godta X som h*n er, h*n kan nok ikke noe for det og mener ikke å være slem. Hva pleier Y som jobber i barnehagen å gjøre når X slår?

(A er typen "tolerant bortforklaring")

B: Det kan tenkes at du er inne på noe. Noen adopterte barn kan ha hatt det vanskelig da de var bitte små, og da hender det at de blir som X. Men det betyr ikke at alle adopterte er som X, tenk på T som bor nede i gata for eksempel.

(B er typen "adoptivbarn _kan_ ha bagasje")

C: Neida, alle barn er forskjellige og kan ha problemer. Du husker nok ikke Z som sluttet i barnehagen da du var to år, men han var omtrent som X og ikke adoptert. Det kan tenkes at X har en slags sykdom som gjør at han har problemer med å lære at man ikke skal slå og bite, selv om h*n er stor.

(C er typen "kanskje X har adhd")

Det må da være mulig å spørre dere om dette?

Tenk på at vi tidligere kanskje fått høre ting av våre håpefulle (som de har plukket opp gudene vet hvor, kanskje av en kompis av storebror!) som vi har slått hardt ned på - av typen "E er dum, for h*n er svart". Sånt er enkelt å forholde seg til og forklare. Men hvordan skal vi balansere riktig i de tilfellene hvor vi ikke bare kan kjøre på med "C og X er akkurat som deg, de ser bare litt annerledes ut"-svaret?

Kom gjerne med et alternativ D, men husk på at det ikke er vi som skal ha svaret, men et barn som er yngre enn X, men som likevel reagerer på oppførselen.

Og altså, dette er ikke for å lage bråk. Ikke svar hvis du tror det, eller hvis du er drittlei av problemstillingen eller hvis du ikke tror den finnes.

Det virker som om det er enighet om at man _ikke_ skal bruke alternativ B, men det var jo det salome også ville unngå! Men siden vi ønsker ikke å finne opp noe svar som kanskje blir feil, så spør vi dere.

Og dukker...

[Gjest Pås]

Jeg synes du er tøff, Laban, som "tør" å ta dette opp igjen! All ære til deg for det, vi er nok flere som lurer på det samme som Salome....

mvh

[salome]

Nettopp.Takk laban :-) Jeg vurderte faktisk et øyeblikk å hente forsterkninger fra Foreldreforum (for jeg _vet_ jo at jeg ikke er aleine om de funderingene!), men så kom du helt av deg selv....

*stormer ut igjen*

[bart1365380352]

Nettopp.Takk laban :-) Jeg vurderte faktisk et øyeblikk å hente forsterkninger fra Foreldreforum (for jeg _vet_ jo at jeg ikke er aleine om de funderingene!), men så kom du helt av deg selv....

*stormer ut igjen*

Hei Salome

Ikke spring så fort ut igjen. Vi er trivelige her inne også, de fleste av oss men som tidligere aktiv bruker her inne syns jeg at diskusjonen ofte kan "ta av" Det blir lagt mye mer i innleggene enn det egentlig opprinnelig var tenkt.

Skjønner godt hva du mente med innlegget ditt og at det ikke lå noe bak. Kom gjerne innom her igjen

hilsen Bart

[sarepta]

Har iallefall lyst til å endre på alt.B! Det gjør liksom barnet til noe statisk, uten endringspotensiale! Hva med iallefall å forklare barnet at det kan handle både om utrygghet OG om tidligere opplevelser, men at både h*n og de voksne kan hjelpe barnet

ved vennskap (h*n) og trygge rammer (de voksne) - ja, ok, litt andre ord til et lite barn, med iallefall: ikke blokker for troen på endring!

[freshte]

Salome ønsket også at adoptivforeldre skulle komme med opplysninger om barnets fortid som skulle gjøre det enklere for henne å forklare barnets oppførsel.

Dette har mange her reagert på. Kanskje ikke så rart, det er tross alt private, sensitive ting man snakker om da.

[hix]

Noen barn er utagerende uten at vi vet om det er adhd, baggasje, hjerneskade eller noe annet. Ofte vet ikke foreldrene hva det er heller. Når vi ikke vet årsaken, hvorfor ikke da være ærlig nok til å si det som det er;

Alternativ D;

Jeg vet ikke hvorfor han er som han er. Noen barn er bare sånn og kan ikke noe for det. Det trenger ikke å ha noe med at han er adoptert å gjøre. Hvis du synes han plager deg for mye kan jeg godt snakke med en av de voksne i barnehagen og høre hva vi kan gjøre og om de kan passe bedre på ham.

Dette er den løsningsorienterte modellen. Å spekulere i hvorfor X biter løser ingen ting. Legg heller innsatsen i å finne en praktisk løsning i barnehagen.

[Mamta]

Det er bra at noen bryr seg utover det "normale" og vil prøve å finne gode løsninger på vanskelige saker. Fortsett med det!

Jeg ser ellers ingen grunn til at verken du eller salome skal "dukke" her inne??? Men når man stiller et spørsmål - til de som har førstehånds erfaring - må man vel også godta at svarene ikke nødvendigvis stemmer 100% overens med det man hadde forestilt seg?

Så til saken. Jeg har nok ikke misoppfattet salome, nei. Og i mitt svar til henne, gir jeg et alternativ D, med forslag om å innhente hjelp fra barnehagepersonalet til å forklare barnet sitt hvorfor X opptrer slik h*n gjør og ikke minst hvordan barnet kan takle slik atferd. .

For ordens skyld limer jeg også den delen av svaret mitt som omhandler dette inn her:

"Barnehagepersonalet kan selvsagt ikke si noe om barnet eller barnets bakgrunn. Men du kan be dem hjelpe deg med å finne en god måte å forklare din datter hvorfor dette barnet oppførere seg slik han/ hun gjør. Og få hjelp til å lære henne måter å takle slik atferd på. Dette bør personalet kunne veilede dere på. For når barna i barnehagen stiller spørsmål til personalet, må de jo ha et svar å gi dem der og da, ikke sant?"

Ellers syns jeg hix sitt forslag var en god forklaring til et barnehagebarn.

Det jeg imidlertid reagerte litt på i salomes innlegg, var antydningen om at en som adoptivforeldre (evt. foreldre til et "bokstavbarn") burde stille på foreldremøte e.l. og fortelle om barnets bakgrunn og evt. diagnose. Her tråkker man over grensen til det private, etter min mening, og jeg kan ikke på noen måte se at dette har relevans for løsningen av forklaringsproblemet overfor de andres barn. Og denne innstillingen har ingenting med at jeg er adoptivmor og gjøre. Jeg ville sett likedan på det om det gjaldt mitt egenfødt barn med en "bokstavdiagnose".

Tilslutt: Ja, adoptivbarn _kan_ ha en bakgrunn som i noen tilfeller kan gi seg utslag i atferdsforstyrrelser, i perioder eller for resten av livet. Men dette er et stort og komplekst felt som selv fagfolk har vansker med å finne ut av.

Jeg mener også at det blir feil å skulle årsaksforklare alle større eller mindre atferdsavvik hos adoptivbarn med at de er adoptert. I de fleste tilfeller dreier det seg om de vanlige fasene alle barn gjennomgår. Dessuten kan det feiles dypt overfor adopterte dersom "alt" henges på knaggen Adoptert, når kanskje årsaken til problemene kan ligge i arveanlegg e.l.

Vel, det var dagens lille avhandling fra

[Gjest adams mor]

Det er bra at noen bryr seg utover det "normale" og vil prøve å finne gode løsninger på vanskelige saker. Fortsett med det!

Jeg ser ellers ingen grunn til at verken du eller salome skal "dukke" her inne??? Men når man stiller et spørsmål - til de som har førstehånds erfaring - må man vel også godta at svarene ikke nødvendigvis stemmer 100% overens med det man hadde forestilt seg?

Så til saken. Jeg har nok ikke misoppfattet salome, nei. Og i mitt svar til henne, gir jeg et alternativ D, med forslag om å innhente hjelp fra barnehagepersonalet til å forklare barnet sitt hvorfor X opptrer slik h*n gjør og ikke minst hvordan barnet kan takle slik atferd. .

For ordens skyld limer jeg også den delen av svaret mitt som omhandler dette inn her:

"Barnehagepersonalet kan selvsagt ikke si noe om barnet eller barnets bakgrunn. Men du kan be dem hjelpe deg med å finne en god måte å forklare din datter hvorfor dette barnet oppførere seg slik han/ hun gjør. Og få hjelp til å lære henne måter å takle slik atferd på. Dette bør personalet kunne veilede dere på. For når barna i barnehagen stiller spørsmål til personalet, må de jo ha et svar å gi dem der og da, ikke sant?"

Ellers syns jeg hix sitt forslag var en god forklaring til et barnehagebarn.

Det jeg imidlertid reagerte litt på i salomes innlegg, var antydningen om at en som adoptivforeldre (evt. foreldre til et "bokstavbarn") burde stille på foreldremøte e.l. og fortelle om barnets bakgrunn og evt. diagnose. Her tråkker man over grensen til det private, etter min mening, og jeg kan ikke på noen måte se at dette har relevans for løsningen av forklaringsproblemet overfor de andres barn. Og denne innstillingen har ingenting med at jeg er adoptivmor og gjøre. Jeg ville sett likedan på det om det gjaldt mitt egenfødt barn med en "bokstavdiagnose".

Tilslutt: Ja, adoptivbarn _kan_ ha en bakgrunn som i noen tilfeller kan gi seg utslag i atferdsforstyrrelser, i perioder eller for resten av livet. Men dette er et stort og komplekst felt som selv fagfolk har vansker med å finne ut av.

Jeg mener også at det blir feil å skulle årsaksforklare alle større eller mindre atferdsavvik hos adoptivbarn med at de er adoptert. I de fleste tilfeller dreier det seg om de vanlige fasene alle barn gjennomgår. Dessuten kan det feiles dypt overfor adopterte dersom "alt" henges på knaggen Adoptert, når kanskje årsaken til problemene kan ligge i arveanlegg e.l.

Vel, det var dagens lille avhandling fra

Barnet mitt er riktignok egenfødt. Men han har (hatt) et problem; forsinket språkutvikling. Dette kunne gi seg utslag i utagerende atferd, dessuten var han jo vanskelig å forstå. PPT-tjenesten var inne med logoped, han fikk støttepedagog etc.

Vi fortale om det på et foreldremøte (under punktet eventuelt). Og mange foreldre satte pris på det. Det gjorde det enklere for dem å forstå vår sønns atferd, og vi har erfart at de andre barna taklet ham bedre når de fikk vite at det var fordi han ikke kunne snakke.

Dessuten forklarte det hva dette nye mennesket (støttepedagogen) gjorde på avdelingen.

Jeg forstår ikke hvorfor det skulle være så vanskelig å fortelle noe om barnets problemer på et foreldremøte.

[laban]

Det er bra at noen bryr seg utover det "normale" og vil prøve å finne gode løsninger på vanskelige saker. Fortsett med det!

Jeg ser ellers ingen grunn til at verken du eller salome skal "dukke" her inne??? Men når man stiller et spørsmål - til de som har førstehånds erfaring - må man vel også godta at svarene ikke nødvendigvis stemmer 100% overens med det man hadde forestilt seg?

Så til saken. Jeg har nok ikke misoppfattet salome, nei. Og i mitt svar til henne, gir jeg et alternativ D, med forslag om å innhente hjelp fra barnehagepersonalet til å forklare barnet sitt hvorfor X opptrer slik h*n gjør og ikke minst hvordan barnet kan takle slik atferd. .

For ordens skyld limer jeg også den delen av svaret mitt som omhandler dette inn her:

"Barnehagepersonalet kan selvsagt ikke si noe om barnet eller barnets bakgrunn. Men du kan be dem hjelpe deg med å finne en god måte å forklare din datter hvorfor dette barnet oppførere seg slik han/ hun gjør. Og få hjelp til å lære henne måter å takle slik atferd på. Dette bør personalet kunne veilede dere på. For når barna i barnehagen stiller spørsmål til personalet, må de jo ha et svar å gi dem der og da, ikke sant?"

Ellers syns jeg hix sitt forslag var en god forklaring til et barnehagebarn.

Det jeg imidlertid reagerte litt på i salomes innlegg, var antydningen om at en som adoptivforeldre (evt. foreldre til et "bokstavbarn") burde stille på foreldremøte e.l. og fortelle om barnets bakgrunn og evt. diagnose. Her tråkker man over grensen til det private, etter min mening, og jeg kan ikke på noen måte se at dette har relevans for løsningen av forklaringsproblemet overfor de andres barn. Og denne innstillingen har ingenting med at jeg er adoptivmor og gjøre. Jeg ville sett likedan på det om det gjaldt mitt egenfødt barn med en "bokstavdiagnose".

Tilslutt: Ja, adoptivbarn _kan_ ha en bakgrunn som i noen tilfeller kan gi seg utslag i atferdsforstyrrelser, i perioder eller for resten av livet. Men dette er et stort og komplekst felt som selv fagfolk har vansker med å finne ut av.

Jeg mener også at det blir feil å skulle årsaksforklare alle større eller mindre atferdsavvik hos adoptivbarn med at de er adoptert. I de fleste tilfeller dreier det seg om de vanlige fasene alle barn gjennomgår. Dessuten kan det feiles dypt overfor adopterte dersom "alt" henges på knaggen Adoptert, når kanskje årsaken til problemene kan ligge i arveanlegg e.l.

Vel, det var dagens lille avhandling fra

Det er nettopp fordi vi synes det blir feil, at vi vil si noe annet til barna våre som (forståelig nok, de tenker konkret og "enkelt") lett kan komme til å trekke den konklusjonen.

Samtidig ønsker vi ikke å si noe annet som blir like feil, hvis du forstår hva jeg mener.

Jeg forsto også at salomes innlegg handlet om to ting. Men jeg syntes det egentlige (første) spørsmålet hennes druknet i kommentarene til det andre, i svært mange av svarene hun fikk. Derfor tok jeg opp saken på nytt. En variant av emnet er nemlig aktuelt i barnehagen vår også.

Akkurat du har vel vært såpass mye på Foreldreforum at du ikke plasserer salome og meg i den mest bøllete gruppen. Men jeg skjønner jo at de som bare er på Adopsjonsforum, lett kan tro at vi bare vil provosere.

Men jeg synes man kan forsøke å gi et høflig "ekspertråd" selv om man ikke er helt enig i problemstillingen. Det er jo nettopp fordi vi innrømmer at vi ikke vet, at vi spør dere. Jeg har selv forsøkt å svare saklig på mange klønete innlegg på diverse fora, forhåpentligvis uten å skremme noen. Men det er en vanskelig balansegang.

Takk for svar,

hilsen

[Gjest Pås]

Barnet mitt er riktignok egenfødt. Men han har (hatt) et problem; forsinket språkutvikling. Dette kunne gi seg utslag i utagerende atferd, dessuten var han jo vanskelig å forstå. PPT-tjenesten var inne med logoped, han fikk støttepedagog etc.

Vi fortale om det på et foreldremøte (under punktet eventuelt). Og mange foreldre satte pris på det. Det gjorde det enklere for dem å forstå vår sønns atferd, og vi har erfart at de andre barna taklet ham bedre når de fikk vite at det var fordi han ikke kunne snakke.

Dessuten forklarte det hva dette nye mennesket (støttepedagogen) gjorde på avdelingen.

Jeg forstår ikke hvorfor det skulle være så vanskelig å fortelle noe om barnets problemer på et foreldremøte.

Hei:

Du skriver akkurat det jeg mener! Foreldrene i barnehagen har vel aldri (sjelden!) lyst til å "grafse" i andre mennekser privatliv, opplysningene som blir gitt, er ikke til for å tilfredsstille nysgjerrige foreldre, men å gjøre hverdagen lettere for alle barna i barnehagen (skolen).

Gutten min gikk i barnehagen med en gutt som tydeligvis var funksjonshemmet, han beveget seg lite, og snakket veldig uklart. Sønnen min spurte meg om han hadde Downs syndrom, som var det eneste han visste om. Jeg svarte at han ikke hadde typiske Downs-trekk, men at jeg faktisk ikke visste hva som feilet ham, barnehagen sa ingenting, ikke foreldrene heller.

Senere har jeg fått vite at gutten har CP, tenk om jeg hadde visst det da de gikk i barnehagen sammen, så mye bedre svar jeg kunne gitt min sønn, til glede for dem begge to!

mvh

[fei1365380229]

Det er bra at noen bryr seg utover det "normale" og vil prøve å finne gode løsninger på vanskelige saker. Fortsett med det!

Jeg ser ellers ingen grunn til at verken du eller salome skal "dukke" her inne??? Men når man stiller et spørsmål - til de som har førstehånds erfaring - må man vel også godta at svarene ikke nødvendigvis stemmer 100% overens med det man hadde forestilt seg?

Så til saken. Jeg har nok ikke misoppfattet salome, nei. Og i mitt svar til henne, gir jeg et alternativ D, med forslag om å innhente hjelp fra barnehagepersonalet til å forklare barnet sitt hvorfor X opptrer slik h*n gjør og ikke minst hvordan barnet kan takle slik atferd. .

For ordens skyld limer jeg også den delen av svaret mitt som omhandler dette inn her:

"Barnehagepersonalet kan selvsagt ikke si noe om barnet eller barnets bakgrunn. Men du kan be dem hjelpe deg med å finne en god måte å forklare din datter hvorfor dette barnet oppførere seg slik han/ hun gjør. Og få hjelp til å lære henne måter å takle slik atferd på. Dette bør personalet kunne veilede dere på. For når barna i barnehagen stiller spørsmål til personalet, må de jo ha et svar å gi dem der og da, ikke sant?"

Ellers syns jeg hix sitt forslag var en god forklaring til et barnehagebarn.

Det jeg imidlertid reagerte litt på i salomes innlegg, var antydningen om at en som adoptivforeldre (evt. foreldre til et "bokstavbarn") burde stille på foreldremøte e.l. og fortelle om barnets bakgrunn og evt. diagnose. Her tråkker man over grensen til det private, etter min mening, og jeg kan ikke på noen måte se at dette har relevans for løsningen av forklaringsproblemet overfor de andres barn. Og denne innstillingen har ingenting med at jeg er adoptivmor og gjøre. Jeg ville sett likedan på det om det gjaldt mitt egenfødt barn med en "bokstavdiagnose".

Tilslutt: Ja, adoptivbarn _kan_ ha en bakgrunn som i noen tilfeller kan gi seg utslag i atferdsforstyrrelser, i perioder eller for resten av livet. Men dette er et stort og komplekst felt som selv fagfolk har vansker med å finne ut av.

Jeg mener også at det blir feil å skulle årsaksforklare alle større eller mindre atferdsavvik hos adoptivbarn med at de er adoptert. I de fleste tilfeller dreier det seg om de vanlige fasene alle barn gjennomgår. Dessuten kan det feiles dypt overfor adopterte dersom "alt" henges på knaggen Adoptert, når kanskje årsaken til problemene kan ligge i arveanlegg e.l.

Vel, det var dagens lille avhandling fra

Jeg har to egenfødte gutter og i begge klassene til disse har det/går det barn med diagnoser. Foreldrene har tatt dette opp på foreldremøte for å fortelle hvordan de oppfører seg og hvorfor. Det var en kjempelettelse - vi får mer forståelse for problemene og jeg tror også det er viktig for barna i klassen å forstå hvorfor h*n oppfører seg som h*n gjør, de tar ihvertfall utrolig hensyn til h*n.

Nå går det en som slår, sparker og biter i klassen til han ene sønnen min - asperger. Og det går dessverre utover min sønn. Dette har selvfølgelig klassestyrer tatt opp med oss og vår sønn og vi har diskutert litt hvordan vi skal forholde oss og hvordan vår sønn skal forholde seg til han som slår osv...

Så ja.. jeg syns det er naturlig å ta opp problemer som går utover det normale på et foreldremøte. Er det en liten periode i ung alder med slåing, biting osv. så er jo dette normalt, men selvfølgelig noe de voksne skal reagere på, men da syns jeg det kun skal tas opp med de foreldrene/ungene det gjelder. Men i det øyeblikket dette kommer til å være noe varig pga en diagnose så syns jeg det er god grunn til at vi andre foreldrene som involveres får vite litt.

Når dette er sagt, syns jeg ikke man skal ta dette opp som et adopsjonsproblem, får barnet en diagnose bør dette forklares, ikke bakgrunnen til barnet. Tenk hvor mange familier med egenfødte barn som da måtte stå på foreldremøte å fortelle at barnet er sånn fordi jeg drikker, slår, vi har skilt oss osv. for disse kategoriene av familier er det faktisk mange av.

Nei, min mening er at man forteller hvis man føler det gjør det lettere for barnet og seg selv, men de som jobber i barnehagen skal vite å takle det. Og hvis det går utover ditt barn så tar barnehagepersonalet det opp med deg. De kan jo ikke akkurat si at; Sara ble bitt i dag, men vi vil ikke fortelle av hvem.."

[Mamta]

Barnet mitt er riktignok egenfødt. Men han har (hatt) et problem; forsinket språkutvikling. Dette kunne gi seg utslag i utagerende atferd, dessuten var han jo vanskelig å forstå. PPT-tjenesten var inne med logoped, han fikk støttepedagog etc.

Vi fortale om det på et foreldremøte (under punktet eventuelt). Og mange foreldre satte pris på det. Det gjorde det enklere for dem å forstå vår sønns atferd, og vi har erfart at de andre barna taklet ham bedre når de fikk vite at det var fordi han ikke kunne snakke.

Dessuten forklarte det hva dette nye mennesket (støttepedagogen) gjorde på avdelingen.

Jeg forstår ikke hvorfor det skulle være så vanskelig å fortelle noe om barnets problemer på et foreldremøte.

All respekt til dere som vil fortelle om deres barns problemer på foreldremøte e.l.

Men det er nok ikke alle foreldre som ville ønske å gjøre dette. Og derfor syns jeg

det blir feil å forvente at det skal bli gjort.

Derfor mener jeg det er barnehagepersonalets/ lærernes jobb å sørge for at barnegruppa lærer

seg å takle ett eller flere av barnas atferdsproblemer og evt. gi

nødvendig forklaring på hvorfor det er slik.

Men når det gjelder akkurat et adoptivbarns bakgrunn, syns jeg det blir for privat til å ta opp

"offentlig". Barnets historie tilhører barnet og hans/ hennes familie - ingen andre.

Dessuten, dersom man i et gitt tilfelle ikke vet om det er barnets bakgrunn eller andre

årsaker til barnets atferd, blir det feil å skulle årsaksforklare dette med at han/ hun

er adoptert. Og særlig feil blir det hvis man gjør dette i en "offentlig" setting, som jo

et foreldremøte er.

Jeg har nokå mange års erfaring fra arbeide i barnehagen og har til gode å oppleve at

foreldre til barn med spesielle behov forteller om dette til hele foreldregruppa.

Jeg mener også at spesialpedagogens oppgave ikke behøver "rettferdiggjøres" overfor

foreldregruppa med konkretisering av hvilke problemer enkeltbarn har.

På en avdeling kan det jo være flere sammensatte problemstillinger, gjerne også diffuse

diagnoser hos enkeltbarn, som gjør at man får innvilget ekstra ressurser. Her syns jeg

det er personalets oppgave å si noe om hvordan ressursene _brukes_, uten at

enkeltbarn blir berørt.

Dette er altså min mening basert på egne erfaringer både fra barnehage og som adoptivmor.

Hilsen fra