Jeg vil leve

[Arquatica]

Jeg har aldri vært hos psykolog. I frykt for at han/hun vil si jeg ikke er syk el.

Mine foreldre aksepterer ikke at jeg unngår sosiale sammenkomster ol.

Jeg vil tro jeg har sosial angst av noe slag. Jeg kaster aldri opp pga. angst, jeg blir bare fryktelig redd og varm og svett. Jeg har utrolig vanskelig for å takle situasjoner jeg ikke vil være i. Jeg har også utrolig vanskelig for å konsentrere meg. Er redd for det meste som har med mennesker å gjøre. Jeg klarer ikke jobbe. Dvs, jeg har hatt div. småjobber. Jeg har alltid sluntret unna jobbene, unngått å gjøre det jeg skal, noen ganger gjorde jeg ingenting. Fikk klager og fikk helt hetta, men fortsatte som vanlig. Selv om det ikke var folk der jeg jobbet bestandig, tenkte jeg alltid "tenk om det kommer noen og ser meg", eller jeg tenkte at de kanskje hadde overvåkningskameraer eller lignende. Når det faktisk var noen tilstede var jeg kjemperedd, jeg dro meg i klærne hele tiden, var redd for hvordan de så på meg, selv om de ikke så på meg, jeg ble kjempevarm og mye fortere sliten.

Jeg hater folkemengder, å sitte foran noen, å sitte i midten, å sitte ytterst. Må være innerst. Hvis jeg ikke får sitte bakerst, får jeg problemer med å tenke klart, kan ikke konsentrere meg om hva som skjer (f.eks på kino ol.) annet enn hvem som ser på meg, hvem som ser at jeg blir varmere og varmere og hvem som ser hvor urolig jeg sitter. Klarer ikke slutte å dra i klærne, klø meg over øyet eller hvor det enn måtte klø.

Jeg hater å ta buss, tog og trikk. Fly er forferdelig.

Jeg liker å være ute, men det spørs hva jeg gjør, hvem jeg er med. Eller lettere sagt; hvor stor kontroll jeg føler jeg har over situasjonen.

Jeg irriterer meg over foreldrene mine. De skal ha meg til å gjøre det jeg ikke vil, for at jeg skal overvinne frykten. Når jeg sier ting som at faren min ikke skjønner meg, svarer han "jeg har mer erfaring enn deg". Men han har ikke angst, han har aldri hatt det, og jeg syns det er dårlig gjort av ham å si alt det han sier. Han sier så ufattelig mye annet som jeg ikke vil ta opp her. Men det sårer å vite at han og min mor ikke forstår meg, og gjerne vil "heale" meg eller hva de prøver på. Det er ikke akseptert at jeg ikke skal kunne jobbe, være sosial når de ønsker det osv. Jeg irriterer meg også over lyder de lager, snorkelyder, smattelyder osv. Helt teit. Vet ikke hva dette kommer av. Er det noen andre som har det sånn?

Jeg er kjempestiv i nakken, har vondt i ryggen, og jeg tror det kommer av angsten.

Jeg har veldig lyst til å flytte ut hjemmefra. Har fortalt ei venninne om alt, og jeg tror hun forstår. Det er mulig at jeg kan flytte sammen med henne. Jeg har så ufattelig lyst. Men jeg har jo ingen jobb, og jeg ønsker ingen. Uansett hvor jeg er, føler jeg meg forferdelig når jeg gjør en jobb. Jeg kommer hjem og er sliten og utmattet, uansett hvor liten jobben var. Jeg orker ikke å jobbe. Det gjør meg så ufattelig, ufattelig sliten.

Så kom jeg til å tenke på sosialkontoret, og jeg leste gjennom det meste av det jeg fant om mine "rettigheter" og fant ut at jeg sannsynligvis har krav på penger til livsopphold.

Jeg tror at det å komme seg ut hjemmefra vil bedre ting ganske mye, jeg føler dette er et slags fengsel, det er vanskelig å bo hos noen som ikke aksepterer at jeg er som jeg er, og jeg vil kunne leve uten dem. Jeg vet det ville bli bedre.

Er det noen som har erfaring med sosialen, og evt hvordan ting skjer, hvor mye man kan få, hvordan man går frem? jeg vet så lite, og jeg er frustrert.

For hver gang jeg gjør noe jeg ikke har lyst til, skulle man tro det ble enklere. Men det gjør det ikke. Jeg synes ting har blitt gradvis vanskeligere å takle, men jeg tror det kommer av at jeg ikke har fått bestemme selv at jeg skulle være med på det jeg ikke ville. Noe sosialt el. Eller tar jeg helt feil?

Jeg tror ikke jeg vil kunne sørge for meg selv når det gjelder penger. Derfor sosialen. Jeg krever ikke en masse penger og et festlig liv, men jeg vil gjerne få muligheten til å bo sammen med noen andre enn mine foreldre, få litt frihet, få litt ro, få noen å dele tanker med, noen som kan støtte meg.

Jeg håper at penger fra sosialen er mulig, jeg vil så gjerne leve relativt normalt, jeg er så redd for å måtte ha en jobb, det er en stor del av det som gjør meg så sliten. Hvis det bare ble tatt vekk, alt ville bli lettere, jeg er helt sikker på akkurat det.

Er det noen som vet hva jeg skal gjøre? Jeg orker ikke psykolog, jeg er så redd for hva han skal gjøre, er redd for å være der fysisk tilstede. Nettpsykologer. Finnes de, og i så fall hvor?

[Gjest calestia]

du kan ikke leve av sosialen. det får du aldri i livet lov til. du må gå den veien mange andre har gått før deg...

kom deg til psykolog. begynn hos fastlegen din.

be om henvisning,og ingengrunn til å vente, for du må vente så lenge på time likevel..

dette kan faktisk løse seg lett!!

jeg synes ihvertfall det var en enkel jonn i sammenlikning med hva jeg går gjennom, til daglig nå.

fordi jeg jobbet så konkret med det..

etter tre mnd kommer du til å oppleve god bedring, om du tar jobben.. deretter går det bare bedre og bedre. men du må holde det vedlike,m trene og trene.. kanskje blir du aldri mega sosial, og du velger kanskje bil framfor buss... men so what..

og psykologer biter ikke. de tar sosial angst på alvor, og jeg tror de liker å jobbe med det. fordi det gir resultater.

så slutt og sitt der og synes synd på deg selv, gjør noe med det, pronto. for da får du livet ditt tilbake.

like griet jeg er streng med deg nå, for det må du være med deg selv...

hard jobbing, angstanfall ( om du får slike..?) svette og tårer, men det er verdt det..

for halvannet år sida gikk jeg ikk eut døra. handla ikke selv engang. fikk meg en massiv knekke etter en tøff depresjon.

unngår buss, men vet jeg klarer å ta den om jeg må..

det jeg sliter med fortsatt er å ringe til folk, men jeg gjør det om jeg må og belønninga er stor nok..

( tjhi.. vet du.. noe av det fine med slik jobbing, er at du skal gi deg selv belønningg.... tenk sjokolade, kjole... en god bok, vin... )

lykke til.

bare spør om det er noe..

been there..

[Gjest calestia]

du kan ikke leve av sosialen. det får du aldri i livet lov til. du må gå den veien mange andre har gått før deg...

kom deg til psykolog. begynn hos fastlegen din.

be om henvisning,og ingengrunn til å vente, for du må vente så lenge på time likevel..

dette kan faktisk løse seg lett!!

jeg synes ihvertfall det var en enkel jonn i sammenlikning med hva jeg går gjennom, til daglig nå.

fordi jeg jobbet så konkret med det..

etter tre mnd kommer du til å oppleve god bedring, om du tar jobben.. deretter går det bare bedre og bedre. men du må holde det vedlike,m trene og trene.. kanskje blir du aldri mega sosial, og du velger kanskje bil framfor buss... men so what..

og psykologer biter ikke. de tar sosial angst på alvor, og jeg tror de liker å jobbe med det. fordi det gir resultater.

så slutt og sitt der og synes synd på deg selv, gjør noe med det, pronto. for da får du livet ditt tilbake.

like griet jeg er streng med deg nå, for det må du være med deg selv...

hard jobbing, angstanfall ( om du får slike..?) svette og tårer, men det er verdt det..

for halvannet år sida gikk jeg ikk eut døra. handla ikke selv engang. fikk meg en massiv knekke etter en tøff depresjon.

unngår buss, men vet jeg klarer å ta den om jeg må..

det jeg sliter med fortsatt er å ringe til folk, men jeg gjør det om jeg må og belønninga er stor nok..

( tjhi.. vet du.. noe av det fine med slik jobbing, er at du skal gi deg selv belønningg.... tenk sjokolade, kjole... en god bok, vin... )

lykke til.

bare spør om det er noe..

been there..

[Gjest calestia]

du kan ikke leve av sosialen. det får du aldri i livet lov til. du må gå den veien mange andre har gått før deg...

kom deg til psykolog. begynn hos fastlegen din.

be om henvisning,og ingengrunn til å vente, for du må vente så lenge på time likevel..

dette kan faktisk løse seg lett!!

jeg synes ihvertfall det var en enkel jonn i sammenlikning med hva jeg går gjennom, til daglig nå.

fordi jeg jobbet så konkret med det..

etter tre mnd kommer du til å oppleve god bedring, om du tar jobben.. deretter går det bare bedre og bedre. men du må holde det vedlike,m trene og trene.. kanskje blir du aldri mega sosial, og du velger kanskje bil framfor buss... men so what..

og psykologer biter ikke. de tar sosial angst på alvor, og jeg tror de liker å jobbe med det. fordi det gir resultater.

så slutt og sitt der og synes synd på deg selv, gjør noe med det, pronto. for da får du livet ditt tilbake.

like griet jeg er streng med deg nå, for det må du være med deg selv...

hard jobbing, angstanfall ( om du får slike..?) svette og tårer, men det er verdt det..

for halvannet år sida gikk jeg ikk eut døra. handla ikke selv engang. fikk meg en massiv knekke etter en tøff depresjon.

unngår buss, men vet jeg klarer å ta den om jeg må..

det jeg sliter med fortsatt er å ringe til folk, men jeg gjør det om jeg må og belønninga er stor nok..

( tjhi.. vet du.. noe av det fine med slik jobbing, er at du skal gi deg selv belønningg.... tenk sjokolade, kjole... en god bok, vin... )

lykke til.

bare spør om det er noe..

been there..