Vansker -hvor vanlig er det?

[Gjest i prosessen]

Hei!

Jeg er blitt litt bekymret etter flere innlegg vedr. tilknytningsvansker og adferdsvansker. Hvor vanlig er egentlig dette?

[Gjest mille, sub una specie]

- det ville blitt for lite konkret. Men det finnes en del norsk forskning og litteratur vedr. adoptivbarn som tar opp mange viktige problemstillinger. Så får man litt kunnskap og kan undre seg litt på veien. Og kanskje trenger man bare vite at det finnes, og det var den befattning man skulle ha med disse problemstillingene.

Kort sagt, tror jeg, kan man generelt oppsummere at ungdomsårene for mange (ikke alle!) adoptivbarn er en kronglete tid. Her kommer tankene om "hvem er jeg" (osv) sterkt fram. Mange (adoptiv-)foreldre blir i denne perioden testet noe mer enn biol. foreldre. Barna sjekker ut at løfter holder på tross av og ikke på grunn av.

Og barnet sier egentlig bare; "bekreft meg","si at du er glad i meg", "vis meg", "hjelp meg" osb

Og vi voksne skal bekrefte, og bekrefte igjen.Ved å være tilstede og delta i ungene sine liv.

Og atfredsvansker, hva er nå vel det? Ingen barn er atferdsvanskelige i alle situasjoner. De er det i situasjoner som er utrygge, vanskelige og håndtere eller ubegripelige. Det er en symptomforklaring, lite annet.

Når familieforhold er ordnede og ok klarer de aller fleste få orden på vanskelige, løse brikker.Familieforholdene, ressursene som finnes der, er en viktig indikator på hvilken sjebne man er underlagt...

Disse spørsmålene er så viktige å stille. Så kan man forebygge og gjøre riktige avgjørelser i forkant.

Og man kan søke råd og veiledning underveis- ikke nødvendigvis av krisepsykiateren (SORRY, krisepsyk. er en av mine kjepphester.., men det er en annen debatt) el.andre betalte hjelpere, men av kloke mennesker rundt oss som vi har tillit til, og som har tid å lytte.

Om en har noen å speile tanker sammen med, tror jeg en vil finne at noen av spørsmålene og undringene en gjør seg er generelle foreldrebekymringer, mens en annen liten del vil være knyttet til det spesifikke som omhandler adopsjonshistorien til det enkelte barn.

Å adoptere et barn er for meg en fantastisk reise sammen med et annet menneske. Det er å se og bli kjendt med barnets særtrekk og interesser. Det er ubegripelig spennende!!

Det er også ubeskrivelig mange bekymringer på barnets vegne.

Og det er å være til stede, se at barnet får akkuratt passe nok hjelp til å handle selvstendig. Vanne og stelle med..

Til sist:Måtte bekymringene dine forsvinne. Blåse bort!

(Ta de om de kommer..)

Sov godt!

"tanker i natta" -hilsen fra

[Mamta]

Jeg vet heller ikke noe konkret om hvor vanlig det er at adoptivbarn har adfertdsvansker eller problemer med tilknytning. Men jeg tror det er greit å være klar over at disse problemene _kan_ oppstå.

Ellers er det endel man kan forebygge ifht. utvikling av tilknytningsforstyrrelser. Dette mener jeg det finnes en god del om både på "Attach china" - siden og på de andre sidene som det har vært delt linker til her inne de siste dagene.

Det å få barn er både berikende - og kan til tider være hard jobb. Du vet ikke hva som møter deg før barnet er hjemme hos dere. Derfor kan du trygt legge vekk bekymringene og heller forberede deg mentalt og emosjonelt på det som enn måtte komme.

Dessuten, ikke glem at det i Norge tross alt er god oppfølging av den enkelte familie innenfor helse-/sosialvesen, slik at det er hjelp å få hvis det skulle være problemer.

Hilsen fra

[sarepta]

Jeg vet heller ikke noe konkret om hvor vanlig det er at adoptivbarn har adfertdsvansker eller problemer med tilknytning. Men jeg tror det er greit å være klar over at disse problemene _kan_ oppstå.

Ellers er det endel man kan forebygge ifht. utvikling av tilknytningsforstyrrelser. Dette mener jeg det finnes en god del om både på "Attach china" - siden og på de andre sidene som det har vært delt linker til her inne de siste dagene.

Det å få barn er både berikende - og kan til tider være hard jobb. Du vet ikke hva som møter deg før barnet er hjemme hos dere. Derfor kan du trygt legge vekk bekymringene og heller forberede deg mentalt og emosjonelt på det som enn måtte komme.

Dessuten, ikke glem at det i Norge tross alt er god oppfølging av den enkelte familie innenfor helse-/sosialvesen, slik at det er hjelp å få hvis det skulle være problemer.

Hilsen fra

Enig med mamta, umulig å si noe om HVOR vanlig det er. Og noe blir jo det Åse Gruda Skar engang kalte "vanlige problemer med vanlige barn" - å være forelder er ikke bare en dans på roser, selv om de av oss som har vært så heldige å bli det, ALDRI ville vært det foruten!

Men som også mamta sier: viktig å være klar over at noen spesifike problemer kan forekomme. Og på adopsjonsforberedende kurs er det noe av det som tas opp. Konklusjonen der er at nå vet man hva som KAN forekomme, eller iallefall det meste, har lært noen "redskaper" for den første tiden som kan forebygge, og finner at man uansett vil gå videre i adopsjonsprosessen. Det er både rikt og spennende å ha barn, adopterte eller ikke, og iblant krevende! Lykke til!! Og:jeg anbefaler sterkt å gå adopsjonsforberedende kurs!!