Bekymringstanker i prosessen (Korea)

[Gjest tenkerpådet]

Hei!

Jeg blir veldig glad hvis noen som har adoptert fra Korea vil skrive litt om sine opplevelser.

Jeg har lest litt her om tilknytningsvansker, og andre vansker. Og som mange andre som venter barn dukker bekymringstanker opp.

Hvordan er barna man henter fra Korea i forhold til dette? Har de fleste hatt det forholdsvis bra hos Holt? Får de godt stell og blir stimulert? Har dere opplevd vasker med tilknytning? Og hvordan var den første tiden? Det er selvsagt forskjell fra barn til barn, men...

Opp i all gleden blir det vel også noen tanker og bekymringer. Det hadde vært fint å få høre litt fra noen av dere.

Vennlig hilsen en som gleder seg, men også er spent av og til.

[Gjest wook]

Vi adopterte fra Korea for 5 år siden, en gutt som var nesten 5 mndr da vi hentet ham. Han hadde vært i fosterhjem og blitt behandlet som en liten prins,han fikk opmerksomhet fra forstefamileiens voksne barn som bodde hjemme samt fostermor. Han var så godt stimulert at det var nesten litt for mye av det gode,en liten propell.

Sønnen vår er en meget bestemt ung herremann, det merket vi fra første dag. Hvis det var noe han ikke ville nyttet det ikke å lirke med ham.

Vi slet veldig med tilknytning hele det første året. Jeg påstår ikke dermed at han han hadde en tilknytningsforstyrrelse men han var utrolig viljesterk. det var kjempetøft for hele familein og spesielt for meg som var hjemme med ham hele dagen. Ting vi slet med var søvn, spising og nærkontakt mellom oss og ham. Han ville slett ikke være i nærheten av oss og langt mindre sitte på fanget, han vred seg vekk. Måltidene var også et mareritt, han hadde mye magesmerter og hadde konstant diare i 6 mnd så det er jo ikke rart han ikke ville spise.

Men da han rundet 1 år begynte han langsomt å falle til ro, vi fant etterhvert ut hva slags mat han likte og tålte og da ble han litt mer medgjørlig. Ved 16 mnd. alder begynte han i barnehage og det hjalp veldig godt. Etter en lang og vanskelig innkjøring slo han seg til ro og trivdes veldig godt.

Nå er han en glad og fornøyd gutt på 5 år som smiler til verden og ser veldig lyst på livet.

Dette ble veldig langt men konklusjonen er ; ikke gi opp selv om det ser helmørkt ut, og ta ikke sorgene på forskudd. Jeg vet det er veldig lett å bekymre seg for hvordan barnet kommer til å være men ta det som det kommer er mitt råd.

[didi]

Vi hentet gutten vår feb. 2002 og han var 6.5 mnd gammel. Han bodd i fostehjemme og hele fostefamilien er veldig glad i han. Han fikk veldig bra stimulering og omsorg. Vi fikk han 3 dager før vi skulle reise tilbake fra Korea p.g.a koreansk nytt år. Han sovet bra første natt med oss i gjestehus. Dagen etter han våknet, smilte han da han så oss. Det er stooor opplevelse. Han knyttet til oss nesten med en gang. Da vi kom hjemme til norge, han allerede kunne skille oss fra fremmede. Han er en veldig snill gutt som er flink til å spise og sove. Han sovet hele natt fra 19:00 til 7:00 etter han har vart hjemme 2 uker. Han er veldig frisk og helt siden vi fikk han har han vart syk bare 2 ganger av influensa. Han startet banehagen 3 dager hver uke høst i fjor og han trives godt der. Jeg må si at vi har ikke opplevt noen problemer siden vi fikk gutten. Han er bare så flink og snill nesten hele tiden.