Gruer dere dere...??

[Gjest Tenker mye om dagen..]

I det siste, når jeg leser om tildelinger, hentereiser osv., slår noen vonde tanker ned i meg.

Hva om barnet ikke venner seg til oss, ikke vil være med oss, gråter hele tiden, ikke tilpasser seg sitt "nye" liv.

Vi har vel alle disse tankene vil jeg tro, men hvordan bearbeide dere de..??

Det er fortsatt langt frem for vår del, så vi har jo god tid til å forberede oss...så godt vi kan iallfall...

Bare noen tanker jeg har hatt den siste tiden

Ha en god dag alle sammen

[peetmor]

Hei

Hei

Her på DOL er vi en gjeng med blivende foreldre som er fyllt med masse følelser og da kommer tankene.

Ja jeg var redd og gruet meg veldig at det ikke skulle fungere mellom foreldre og barn.

Jeg måtte fokusere på at det nye barnet trengte tid til å venne seg til oss og at vi hadde masse tålmodighet ift dette.

Jeg tror at alle bør tenke på at de kan bli avvist av sitt nye barn og at det er helt greit men at det gjør veldig vondt selvfølgelig.

Jeg glemmer ikke følelsene og tankene jeg fikk da jeg satt og ventet på vårt første møte med vår sønn.

Der satt jeg på en trebenk i kooridoren til ICBF-kontoret og begynte å fable om at dette ble feil å rive junior bort fra Colombia. Jeg kunne forsørge han men at han fikk lov å bo i Colombia. Mannen min fikk fulstendig hetta av meg men her er vi alle tre i Norge og har det kjempebra (c:

Nå venter vi på at nummer to skal bli klar for oss slik at vi igjen kan få reise til Colombia for å bli foreldre for andre gang.

Igjen kommer tankene hva om hvis om at osv. Men jeg velger å tro at dette er sunde tanker i forberedelsen til barnet vi venter så inderlig på.

Vennlig hilsen

[Gjest beriket]

Hei

Siden dere er så bevisst på dette, tror jeg nok dere er så godt forberedt som det er mulig å være før tildelingen.

Jeg tror barna reagerer mer på endringen av dens sanseverden ved adopsjonen enn på de voksne menneskene som barnet føler tar hånd om det. Jeg tenker på forandringen av alle luktene, lydene, lysforholdene og slikt. Lurer på om noen har prøvd skape et slikt ytre miljø i hjemmet som likner litt på det barnet er vandt til for å dempe en mulig brå forandring og overgang?

At adopterte barn lett adopterer sine nye a-foreldre, tror jeg nok er riktig i utgangspunktet.

Selv fikk jeg ikke så brå overgang da jeg kom til Norge som mange andre utenlandsfødte adopterte må ha opplevd. Jeg tror det har vært av stor betydning for at det gikk så glatt, tross en forhistorie som kanskje har vært tøffere enn de fleste adopterte.

Bare noen tanker til dere.

[Gjest ChiengMai]

Ved første tildeling hadde jeg mange tanker omkring "alt som kunne gå galt". Så opplevde jeg altså at ikke noe gikk galt, at overtakelsen gikk på skinner og verdens mest veltilpasse goding ble vår. Storebror som vi hadde lest ofte ble forkjølet hadde ikke antydning til snufsing selv etter en kjølig start i Norge. Så denne gangen har jeg slappet av etter tildelinga... Helt til hentebeskjeden kom. :-)

Siste uka har så mangt trengt seg inn i tankene, så mangt jeg trodde jeg skulle gå klar eller bare skulle ta på sparket hvis det dukka opp denne gangen. Enn om Lillebror ikke finner seg til rette med oss? Enn om Lillebror og Storebror ikke finner seg til rette med hverandre og blir sjalu på hverandre? Enn om Noen blir syke? Enn om?

Jaja, så er kanskje normalen å ha noen bekymringer på forhånd? Men grue meg? Å neida! Jeg _gleder_ meg - uansett hva som måtte komme! Gleder meg til broremann! Gleder meg til sorger og gleder jeg skal oppleve som mamma til to gutter i stedet for en!

[nedtelling]

Ja det er klart at jeg gruer meg.. tenker på dagen med overlevering..tenk om h*n ikke godtar oss og gråter som bare det i maaaange dager!! Huff,.. jeg blir helt dårlig bare på tanken..

Mange tanker omkring det ene eller det andre må vi igjennom. Og hadde man ikke vært urolig så tror jeg ikke man er helt klar over tingene som KAN komme. Men man bør ikke tro at alle negative ting kan dukke opp, og lete etter de... men være beredt om det skulle dukke opp noe og vite hva/hvem man kan få hjelp av!!

Vi er veldig spente og JA jeg er fremdeles redd for overleveringen... Men det er jo sikkert alle!

Hilsen en som forhåpentligvis reier snart!

[forelsket colombiamamma]

Det er alltid litt skremmende tanker involvert i en slik prosess. Alt er jo nytt både for foreldre og for barnet.

Min mann og jeg prøvde å forberede oss på at barnet kanskje ville velge en av oss ved overtagelsen og på at h*n ville gråte masse.

Det skjedde! Hun var hysterisk og valgte pappaen. Men det varte kun noen dager, og det var ikke så sårt som jeg hadde trodd. Det at jeg var forberedt på det, tror jeg hjalp masse. Så det er bare bra å ha masse tanker omkring det du har, for da forbereder du deg til det verste, men så blir det så mye bedre. Bare vent å se...:-)

[Lisette]

Nei, jeg gleder meg. Skulle ønske det var vår tur til å reise i morgen den dag :0)

Men, mange av de tankene du har, hadde også jeg mens vi gikk og ventet på tildeling ved forrige adopsjonssøknad. Jeg tror nesten jeg ville begynne å lure hvis vi ikke har noen av de tankene overhodet :0)

Ikke det at jeg mener jeg er 'utlært', og ikke skal bekymre meg om noe som helst, - innen det blir vår tur sniker det seg nok fram noen 'hvis og hva om- tanker hos meg også.

Innen vi reiste på hentereise, hadde jeg forberedt meg godt, og det var neppe den ting eller hendelse jeg ikke hadde tenkt på. Det å snakke med andre i samme situasjon hjalp mye, - i tillegg til viljen til å kunne ta ting på sparket, - da kommer du godt på vei.

Kanskje greit å tenke ut en 'strategi'; Hva gjør jeg hvis barnet er utrøstelig, ikke vil spise eller drikke, avviser foreldrene,er skrekkslagen? Jeg tror jeg kan si at vi opplevet mye av det, og enkelt var det så absolutt ikke. Vi trøstet; klappet og koste, holdt barnet nært, vi sang og nynnet, bysset og gynget, - og ga ikke opp. Dette menneskebarnet som vi hadde lengtet slik etter, - vi ville gjøre alt for at h*n skulle bli trygg. Tenk hvilken skjebne, tenkte jeg da, overlatt til helt fremmede mennesker, - ikke rart h*n var redd. At det er samme barnet som sitter ved siden av meg nå, og underholder bamsene sine, - det kjennes underlig når jeg tenker tilbake, - og om noen måneder er jeg klar for en ny hentereise.

[fei1365380229]

Vi hadde jo forberedt oss på at barnet ikke ville godta oss sånn med engang. Hadde lest om at de ofte valgte en av foreldrene osv. Men vi hadde ærlig talt ikke trodd at det skulle vare i nesten 5 dager. Mor var ikke godtatt! Jeg fikk lov å gjøre ting som å gi henne mat, knyte sko, leke litt med henne, men ikke ha henne på fanget og ikke være nær henne i det hele tatt, da bare trakk hun seg unna.

Ærlig talt - så var det tøft når det sto på, men i ettertid tror jeg det var en kjempenyttig frigjøringsprosess for henne. Nå er hun kjempeknyttet til oss begge (kanskje mamma er en smule mer foretrukket når hun er trøtt - det er jo jeg som går hjemme om dagene).

Var ikke akkurat det du spurte om, men jeg tror det er kjempenyttig at dere har de tankene dere har, så kommer det ikke som et sjokk. Jeg hadde også tenkt disse tankene, men det kom allikevel som et sjokk (-: hadde jo ikke akkurat tenkt at det skulle gjelde oss til de grader da!

[Mamta]

Men selv som tredjegangs adoptivsøker hender det panikk - tanker sniker seg inn...

Og det er på èn måte betryggende, for da vet jeg at jeg (ubevisst) forbereder meg mentalt på det nye barnet som skal bli en del av familien vår.

Vi _har_ opplevd tøffe tak ved overtakelsen første gang og vet det samme kan skje neste gang. Nå vet vi imidlertid at alt ordner seg etter noen timer - eller dager - enten det gjelder sykdom eller sorgreaksjoner hos barnet.

De tankene som akkurat nå er mest påtrengende, dreier seg imidlertid mer om vår egen kapasitet til å gi nok kjærlighet og oppmerksomhet til tre barn på èn gang.

Likevel kan jeg med hånden på hjertet si at jeg GLEDER meg enormt til vi får tildelingen - og aller mest til vi får hente hjem vår tredje Gudegave!!!

Hilsener fra

[Gjest fru grønn]

Ja, jeg grudde meg mye! Jeg er veldig god til å tenke de verst tenkelige tanker. Den sterkeste redselen var at mitt barn ikke skulle godta meg.

Barnehjemmet var veldig bra, og det føltes nesten feil å ta henne ut derfra. Hva hadde vel jeg å gi når hun hadde det fint der hun var???

Nå har jo alt gått titusen ganger bedre enn fryktet - tro det eller ei - så da kan jeg jo begynne å bekymre meg over en eventuell neste adopsjon. DA vil det helt sikkert gå rett vest...

Det er godt å vite at man ikke er alene om å tvile.