Skuffet?

[Gjest smånervøs]

Er det noen av dere som har opplevd å bli skuffet og tenkt at ungen deres ikke er så pen dere hadde drømt om, enten når derer fikk bildet i posten eller når dere møtte den første gang? Mannen min og jeg er livredde for at vi skal bli skuffet når vi ser bildet første gang - at barnet ser "rart" ut e.l..... Men jeg vet jo at jeg selvsagt kommer til å bli vanvittig glad i min egen unge! Lurer bare på sånn med en gang liksom....

[rao]

Heisann )

Som deg tenkte jeg mye på dette før vi fikk tildeling, men med en gang jeg så bildet av gullet vårt var jeg helt solgt. Myrsnipa kom frem tvert, og jeg var sikker på at vakrere unge fantes ikke i hele verden (Med unntak av de to jeg hadde fra før, selvfølgelig *s*)

Jeg tror sikkert det går an å måtte venne seg til bildet av barnet, at det kan føles litt fremmed i begynnelsen, men morsfølelsen og selvfølgelig farsfølelsen kommer garantert !! )

Til info- vi var 11 familier som hentet samtidig, og jeg er HELT sikker på at alle syntes at _sin_ unge var den aller vakreste )).

Klem fra

[Gjest er ikke så pen selv heller]

Huff da, synes synd på at du skal bruke energi til å tenke på dette!

Det kan jo komme barn fra magen også som man ikke betrakter som et glansbilde

:-)

Kan ikke si at jeg har tenkt den tanken i det hele tatt, At våres barn ikke skal være pen nok!

[laban]

Jeg så et innlegg her en gang (ifjor?) fra en mor med flere adoptivbarn som lurte seriøst på om kanskje alle de andre foreldrene i reisefølget var misunnlige på henne - siden hun hadde fått det peneste barnet hver gang.

Det synes jeg sier det meste om den saken. Jeg har ikke adoptert selv, men husker det ærlige og litt rørende innlegget veldig godt.

Men dere skal heller ikke bli fortvilet om det tar litt tid før de store følelsene kommer. Det er "lovlig" og ikke unormalt, og det hender ofte også når man føder barnet selv.

[Hilla]

Den tanken streifet oss også noen ganger før vi fikk tildeling. Vi hadde mange "rare" tanker som vi ikke fikk svar på men måtte oppleves. Men jeg må si som "rao"..: Med en gang du ser det barnet som er blitt ditt, så er det bare "smelt" ;o)

Vi var 12 familier og alle syntes at sitt barn var en "fulltreffer".. det var akkurat dette barnet de hadde drømt om...

Jenta vår hadde blitt eldre fra bilde til henting og hun var bare mye mye søtere ;o)

Så lykke til videre i prosessen, og prøv å ikke bruk for mye energi på disse tankene selv om jeg forstår at det kan bli vanskelig ;o)

En god sommer ønskes deg fra

[frø]

Første gang mannen min og jeg så bilde av snuppa vår, sa vi i kor; "det er jo et villt fremmed barn!"

Vi hadde nok begge et imaginært bilde av barnet vårt lenge før vi fikk tildeling, men etter et par dager var vårt barn den vakreste, klokeste og nydeligste ungen i verden. Da vi fikk henne i armene første gang, så jeg bare et redd og sint lite barn som trengte oss som foreldre og utseende var ikke da viktig.

Nå kan jeg med hånden på hjerte si at mitt barn er usedvanlig vakkert både utenpå og i sitt vesen, og det er selvfølgelig abselutt objektivt sett.

-knis hi-hi :0)

[Lillemus]

Jeg så et innlegg her en gang (ifjor?) fra en mor med flere adoptivbarn som lurte seriøst på om kanskje alle de andre foreldrene i reisefølget var misunnlige på henne - siden hun hadde fått det peneste barnet hver gang.

Det synes jeg sier det meste om den saken. Jeg har ikke adoptert selv, men husker det ærlige og litt rørende innlegget veldig godt.

Men dere skal heller ikke bli fortvilet om det tar litt tid før de store følelsene kommer. Det er "lovlig" og ikke unormalt, og det hender ofte også når man føder barnet selv.

*Humrer* Den var jo søt da. ) Men det er klart, det er jeg som har den søteste jenta og den peneste gutten i barnehagen hos oss også! )

[molli]

Det der tror jeg gjelder de som føder barna sine selv også. Man forestiller seg uansett mye rart, både som adoptivmor og "fødemor".

Jeg gikk faktisk lenge og spekulerte under svangerskapet på hvor stygg ungen min kom til å bli. Var lettere overbevist om at det sikkert ble en som hadde "et tryne kun en mor kan elske"...:-)

Men da han ble født ble jeg helt betatt. For var ikke dette den vakreste gutten i dette land, så vet ikke jeg! Rundt, jevnt og fint hode, gyllen hud (pga gulsott) og aldeles nydelig.

Nå er han tre år, har brune øyne og blondt hår og er seff den søteste ungen...tja, på denne kanten av Nord-europa.

[Gjest ChiengMai]

*Humrer* Den var jo søt da. ) Men det er klart, det er jeg som har den søteste jenta og den peneste gutten i barnehagen hos oss også! )

I _din_ barnehage, ja! ;-D

[Mamta]

Tanken har faktisk aldri slått meg, at vi på noen måte skulle bli skuffet over barnets utseende (eller andre egenskaper, for den saks skyld).

At vi skulle få bli foreldre til de aller vakreste og herligste barna var jo nærmest en selvfølge!