NHD: Folk som er skråsikre....

[Gjest Stjernemor]

Jeg trives veldig dårlig med folk som er totalt og hellig overbevist om at sine egne meninger er riktige, enten det gjelder barneoppdragelse, nabokrangel, arbeidskonflikter, familieproblemer osv.

Jeg er ALDRI skråsikker jeg. Tror jeg. Det må være skråsikker på at jeg kanskje kan ta feil i så fall.

Noen ganger tenker jeg at folk som alltid er skråsikre må være litt 'dumme'. At de ikke evner å ta til seg andre aspekter slik at de kan endre mening eventuelt.

Selv så følte jeg meg veldig vinglete og usikker før. Særlig i barneoppdragelsen. Men nå tenker jeg at istedet at jeg har evnen til å høre andres meninger, og dermed tenke over saken på nytt, fra helt andre synsvinkler, og dermed kan jeg kanskje endre mening.

Tror jeg måtte leve uten andre mennesker og uten media for å tviholde på at jeg trodde noe var riktig.

Og du kan jo ikke VITE at du gjør noe riktig når det gjelder feks behandlingen av andre mennesker! Ingen settinger og ingen mennesker er jo like. Så du kan jo ikke kopiere erfaringsgrunnlaget ditt fra sak til sak. Du MÅ jo ha antenner for å kunne tilegne deg ny viten for å kunne 'oppgradere' beslutningene dine.

Hvis jeg prater med slike skråsikre mennesker og de spør hva jeg mener får jeg nesten angst. For jeg kan ikke si klart slik eller slik. Jeg må kunne si jeg mener slik hvis.... og slik hvis...., men det kan jo også hende at .... og har du tenkt på at kanskje .....

Hvem har sunnest reaksjons-/beslutningsmønster av en type som meg eller en skråsikker en?

Nå snakker jeg ikke om alvorlige personlighetsforstyrrelser eller noe, men mer om normale menneskelige forskjeller.

Noen ganger må jeg si det hadde vært deilig å alltid stole 100 % på egne beslutninger samme hva andre sa.

[Kizza1365380506]

Jeg har det akkurat som deg. Jeg ble helt satt utfor om noen var så skråsikre. Uansett hva du sier imot så hører de ikke etter liksom.

Det er en egen evne å kunne se en sak fra to sider. De fleste ganger er det en fordel, men i noen saker er det ikke. Det kan gjøre det vanskelig å bestemme seg ihvertfall om en må velge side. Men da er det bare å gi beskjed om det har jeg funnet ut. At en trenger litt mer tid osv. Jeg husker nå i denne depresjonen så følte jeg at jeg var så lei av alltid å forstå andre. Jeg var lei av å si, ja det skjønner jeg så godt, nei selvfølgelig ikke det skjønner jeg. Jeg ville at noen skulle skjønne meg litt og. (Men det går litt på andre ting og da)

Jeg tror vi har det best i lengden. Jeg tror vi har litt lettere for å akseptere andre for deres meninger fordi vi ofte kan se, og kanskje forstå, hvorfor de har disse meningene. Det å være så steil på en sak må jo være vanskelig å takle når disse oppdager at de har tatt feil. De blåser seg gjerne opp, men jeg tror at innerst inne har de problemer med å takle det.

Vet ikke om dette hjalp deg, men jeg vil bare si at du ikke er alene. )

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg mener du tar opp to tema: Mening og beslutningstagning.

Jeg ser meningsdannelse og beslutning omtrent slik:

Datainnsamling -> vurdering (av alle elementer og deres innbyrdes relasjoner) -> meningsdannelse -> beslutning.

Du spør om det er best å veære på den ene eller andre måte. Jeg synes du beskriver to ekstreme ytterpunkter, og jeg synes ingen av dem er etterstrebverdig. Det finnes mellomting som jeg oppfatter som langt bedre.

Du spør om erfaring er brukbar for beslutninger i dag. Ja, jeg mener det, bl.a fordi vi ofte ikke har noe bedre å bygge på når vi skal beslutte.

I de færreste forhold kan vi være 100% sikre på noe. Likevel må vi fatte beslutninger. Det gjør jeg og mange andre på grunnlag av sannsynlighet. Noen eksempler:

Norge er minst like bra som "Syden" når været er topp. Når vi likevel bestiller oss tur til Kanariøyene i høstferien, er det fordi vi vurderer det som langt mer _sannsynlig_ at det er sol, varme og godvær der enn her i Norge. Sikre kan vi dog ikke være.

Når vi bruker redningsvest i båt, er det ikke fordi vi er sikre på å overleve et forlis med vest på. Nei, det er kun fordi det er mer sannsynlig at vi overlever med vest enn uten.

Om du blir innlagt med hjernehinnebetennelse, vil du få antibiotika fordi vår _erfaring_ tilsier at det øker _sannsynligheten_ for overlevelse. Det garanterer ikke overlevelse.

Når jeg skal gi pasienten en behandlingsanbefaling, må jeg ut fra min kunnskap om erfaringen med andre pasienter med samme lidelse, anbefale det som gir størst _sannsynlighet_ for helbredesle/bedring. Jeg kan ikke 100% vite at det virker.

De fleste beslutninger må tas ut fra en begrenset kunnskap og en sannsynlighetsvurdering av hva som er best. Å beslutte kun når en 100% vet, ville føre til en beslutningsvegring som ville få katastrofale konsekvenser både på personlig, familiært og samfunnsmessig plan.

[Gjest Stjernemor]

Jeg mener du tar opp to tema: Mening og beslutningstagning.

Jeg ser meningsdannelse og beslutning omtrent slik:

Datainnsamling -> vurdering (av alle elementer og deres innbyrdes relasjoner) -> meningsdannelse -> beslutning.

Du spør om det er best å veære på den ene eller andre måte. Jeg synes du beskriver to ekstreme ytterpunkter, og jeg synes ingen av dem er etterstrebverdig. Det finnes mellomting som jeg oppfatter som langt bedre.

Du spør om erfaring er brukbar for beslutninger i dag. Ja, jeg mener det, bl.a fordi vi ofte ikke har noe bedre å bygge på når vi skal beslutte.

I de færreste forhold kan vi være 100% sikre på noe. Likevel må vi fatte beslutninger. Det gjør jeg og mange andre på grunnlag av sannsynlighet. Noen eksempler:

Norge er minst like bra som "Syden" når været er topp. Når vi likevel bestiller oss tur til Kanariøyene i høstferien, er det fordi vi vurderer det som langt mer _sannsynlig_ at det er sol, varme og godvær der enn her i Norge. Sikre kan vi dog ikke være.

Når vi bruker redningsvest i båt, er det ikke fordi vi er sikre på å overleve et forlis med vest på. Nei, det er kun fordi det er mer sannsynlig at vi overlever med vest enn uten.

Om du blir innlagt med hjernehinnebetennelse, vil du få antibiotika fordi vår _erfaring_ tilsier at det øker _sannsynligheten_ for overlevelse. Det garanterer ikke overlevelse.

Når jeg skal gi pasienten en behandlingsanbefaling, må jeg ut fra min kunnskap om erfaringen med andre pasienter med samme lidelse, anbefale det som gir størst _sannsynlighet_ for helbredesle/bedring. Jeg kan ikke 100% vite at det virker.

De fleste beslutninger må tas ut fra en begrenset kunnskap og en sannsynlighetsvurdering av hva som er best. Å beslutte kun når en 100% vet, ville føre til en beslutningsvegring som ville få katastrofale konsekvenser både på personlig, familiært og samfunnsmessig plan.

Om en skal dra til Syden eller bruke redningsvest eller bruke antibiotika synes jeg ikke var helt gode eksempler. De aller fleste ville vel valgt disse tingene. Det ville jeg kalle et enkelt valg. Det er lettere å bruke tidligere erfaring på slike ting enn på menneskers reaksjonsmønster, eller at du må ta en bestemmelse som får innvirkning på andres liv langt fram i tid. Hvis du skjønner?

At det er dumt å ikke bruke redningsvest fordi en da kan drukne, er jo så selvsagt! Bør ikke tenke over det en gang. Om en ikke bruker, så vet en at en tar en risiko.

Jeg fikk vel kanskje ikke fram nok at det er ikke nødvendigvis det at jeg har vanskelig for å ta en beslutning. Beslutninger MÅ en jo ta fortløpende hele livet, hvis en ikke skal melde seg helt ut da.

Men det har noe med det å kunne være åpen for at den beslutningen du tok kanskje allikevel ikke var den riktige. Det har vel kanskje også noe med hvor god selvinnsikt en person har. Noen har vanskelig for å se egne feil, enten det gjelder meninger eller handlinger.

Noe som jeg syntes var en handling det oste respekt av, var en prest som tidligere hadde stått på barrierene på en bestemt sak (tror det var homofili eller kvinnelige prester det gjaldt). Var totalt skråsikker på sitt standpunkt den gangen. Etter et par-tre tiår endret han standpunkt. Han kom med en grei forklaring på hvorfor han hadde ment som han gjorde den gangen og hva som fikk han til å endre mening. Mange mener det de gjør hele livet, samme hva som skjer rundt dem.

Jeg får visst ikke helt fram hva jeg mener, så jeg stopper der tror jeg.

[Gjest tod]

Jeg mener du tar opp to tema: Mening og beslutningstagning.

Jeg ser meningsdannelse og beslutning omtrent slik:

Datainnsamling -> vurdering (av alle elementer og deres innbyrdes relasjoner) -> meningsdannelse -> beslutning.

Du spør om det er best å veære på den ene eller andre måte. Jeg synes du beskriver to ekstreme ytterpunkter, og jeg synes ingen av dem er etterstrebverdig. Det finnes mellomting som jeg oppfatter som langt bedre.

Du spør om erfaring er brukbar for beslutninger i dag. Ja, jeg mener det, bl.a fordi vi ofte ikke har noe bedre å bygge på når vi skal beslutte.

I de færreste forhold kan vi være 100% sikre på noe. Likevel må vi fatte beslutninger. Det gjør jeg og mange andre på grunnlag av sannsynlighet. Noen eksempler:

Norge er minst like bra som "Syden" når været er topp. Når vi likevel bestiller oss tur til Kanariøyene i høstferien, er det fordi vi vurderer det som langt mer _sannsynlig_ at det er sol, varme og godvær der enn her i Norge. Sikre kan vi dog ikke være.

Når vi bruker redningsvest i båt, er det ikke fordi vi er sikre på å overleve et forlis med vest på. Nei, det er kun fordi det er mer sannsynlig at vi overlever med vest enn uten.

Om du blir innlagt med hjernehinnebetennelse, vil du få antibiotika fordi vår _erfaring_ tilsier at det øker _sannsynligheten_ for overlevelse. Det garanterer ikke overlevelse.

Når jeg skal gi pasienten en behandlingsanbefaling, må jeg ut fra min kunnskap om erfaringen med andre pasienter med samme lidelse, anbefale det som gir størst _sannsynlighet_ for helbredesle/bedring. Jeg kan ikke 100% vite at det virker.

De fleste beslutninger må tas ut fra en begrenset kunnskap og en sannsynlighetsvurdering av hva som er best. Å beslutte kun når en 100% vet, ville føre til en beslutningsvegring som ville få katastrofale konsekvenser både på personlig, familiært og samfunnsmessig plan.

Du sier at du og mange andre fatter beslutninger ut fra sannsynlighet, men forskning viser at mennesket slett ikke er særlig godt utrusta til å foreta probabilistiske vurderinger uten grundig trening.

Snarere baserer en seg oftest på heuristikker (tommelfingerregler) som er generealiseringer av tidligere erfaringer, ikke statistiske estimater.

Folks estimater avviker ofte grovt fra reel matematisk sannsynlighet. Et klassisk eksempel:

Ei 30 år gammel kvinne oppdager en klump i brystet og går til legen sin. Vi veit at bare 5 av 100 kvinner i denne aldersgruppen har brystkreft. Det foretas mammografi, og resultatet er positivt. Sjansen for at positivt mammografiresultat faktisk indikerer kreft er 0,8. Hva er sjansen for at kvinna har kreft?

De fleste leger som ble spurt om dette svarte fra 0,5 til 0,8. Det riktige svaret er 0,17.

I mange tilfeller er vi nok ikke så rasjonelle som vi liker å tro.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du sier at du og mange andre fatter beslutninger ut fra sannsynlighet, men forskning viser at mennesket slett ikke er særlig godt utrusta til å foreta probabilistiske vurderinger uten grundig trening.

Snarere baserer en seg oftest på heuristikker (tommelfingerregler) som er generealiseringer av tidligere erfaringer, ikke statistiske estimater.

Folks estimater avviker ofte grovt fra reel matematisk sannsynlighet. Et klassisk eksempel:

Ei 30 år gammel kvinne oppdager en klump i brystet og går til legen sin. Vi veit at bare 5 av 100 kvinner i denne aldersgruppen har brystkreft. Det foretas mammografi, og resultatet er positivt. Sjansen for at positivt mammografiresultat faktisk indikerer kreft er 0,8. Hva er sjansen for at kvinna har kreft?

De fleste leger som ble spurt om dette svarte fra 0,5 til 0,8. Det riktige svaret er 0,17.

I mange tilfeller er vi nok ikke så rasjonelle som vi liker å tro.

Jeg er klar over alt dette,

men hva er alternativet?

[Gjest tod]

Jeg er klar over alt dette,

men hva er alternativet?

Å forsøke å huske at vi sannsynligvis tar feil i våre vurderinger?

[Mimmy]

Jeg er klar over alt dette,

men hva er alternativet?

Og hva med folk som er skråsikre på hvordan de skal "behandle" meg, men helt tydelig ikke har peiling, og til og med ignorerer de tingene jeg forsøker å forklare om meg selv? Og at terapi ikke fungerer som behandling?

Kun tilpasninger. I følge min psykolog, som stilte diagnosen asperger syndrom på meg.

Opplever til stadighet at folk ønsker å forandre meg, noe jeg naturlig nok motstrider meg forsøk på - jeg ønsker bare å få aksept for den personen jeg er, med alle mine feil og mangler (og de er det veldig mange av). Det er ikke det samme som at jeg ikke skal jobbe med de sider som jeg KAN jobbe med, i forhold til angst og depresjon.

Men jeg har da noen gode sider, også. Jeg er intelligent, det har jeg til og med papirer på (hvem kan skryte av det?).

Syns ikke alle disse personene skal få så mye kreditt, jeg, for å utøve rene overgrep mot min person, ut i fra en hårreisende, feilaktig overbevisning om at mine problemer er psykososiale, eller ihvertfall at jeg kan behandles som om de var psykososiale, mens de i realiteten skyldes medfødt hjerneskade. Uansett hvor velment det enn måtte være.

Jeg ønsker bare at de faktisk hører på hva jeg har å si, og klarer å følge enkle regler, som vil gjøre hverdagen min så utrolig mye enklere. Og mindre slitsom. Men ting er tross alt på gli, jeg føler jeg har nådd frem til noen, selv om ikke alle ønsker å bli nådd frem til, og tydeligvis er uenig både med meg og psykologen min, og syns de selv vet best.

Jeg føler de aksepterer diagnosen, men ikke innholdet.

Psykologen min registrerte også at det nok ikke var så enkelt å nå frem overfor min arbeidsgiver, på et møte vi hadde. Så dette er ikke bare noe jeg synes, men har støtte for, fra både lege og psykolog, og også koordinator fra autismeforeningen. Men har hørt at det er et svært vanlig problem, når "vanlige" mennesker skal ha med mennesker med asperger syndrom å gjøre.

Er svært interessert i å høre hva du synes. Spørsmålet er som følger:

Skal man tåle fordommer og intoleranse, eller skal man gjøre det man kan for å opplyse andre mennesker om hvordan det egentlig henger sammen, og hvor langt skal man strekke det?

[frosken]

Og hva med folk som er skråsikre på hvordan de skal "behandle" meg, men helt tydelig ikke har peiling, og til og med ignorerer de tingene jeg forsøker å forklare om meg selv? Og at terapi ikke fungerer som behandling?

Kun tilpasninger. I følge min psykolog, som stilte diagnosen asperger syndrom på meg.

Opplever til stadighet at folk ønsker å forandre meg, noe jeg naturlig nok motstrider meg forsøk på - jeg ønsker bare å få aksept for den personen jeg er, med alle mine feil og mangler (og de er det veldig mange av). Det er ikke det samme som at jeg ikke skal jobbe med de sider som jeg KAN jobbe med, i forhold til angst og depresjon.

Men jeg har da noen gode sider, også. Jeg er intelligent, det har jeg til og med papirer på (hvem kan skryte av det?).

Syns ikke alle disse personene skal få så mye kreditt, jeg, for å utøve rene overgrep mot min person, ut i fra en hårreisende, feilaktig overbevisning om at mine problemer er psykososiale, eller ihvertfall at jeg kan behandles som om de var psykososiale, mens de i realiteten skyldes medfødt hjerneskade. Uansett hvor velment det enn måtte være.

Jeg ønsker bare at de faktisk hører på hva jeg har å si, og klarer å følge enkle regler, som vil gjøre hverdagen min så utrolig mye enklere. Og mindre slitsom. Men ting er tross alt på gli, jeg føler jeg har nådd frem til noen, selv om ikke alle ønsker å bli nådd frem til, og tydeligvis er uenig både med meg og psykologen min, og syns de selv vet best.

Jeg føler de aksepterer diagnosen, men ikke innholdet.

Psykologen min registrerte også at det nok ikke var så enkelt å nå frem overfor min arbeidsgiver, på et møte vi hadde. Så dette er ikke bare noe jeg synes, men har støtte for, fra både lege og psykolog, og også koordinator fra autismeforeningen. Men har hørt at det er et svært vanlig problem, når "vanlige" mennesker skal ha med mennesker med asperger syndrom å gjøre.

Er svært interessert i å høre hva du synes. Spørsmålet er som følger:

Skal man tåle fordommer og intoleranse, eller skal man gjøre det man kan for å opplyse andre mennesker om hvordan det egentlig henger sammen, og hvor langt skal man strekke det?

Hei mimmy!

Dersom du ønsker å "utdefinere" deg selv såpass mye i forhold til "vanlige mennesker" og mener at omgivelsene knapt kan ha noen berettigede forventninger om sosial fungerering - så tror jeg folk rundt deg blir utrolig lei. Du kan ikke regne med at verden fullt ut blir innrettet slik at den er spesialtilpasset deg - det tror jeg ikke noen funksjonshemmede opplever.

Hvis du fortsetter på den veien det ser ut som om du holder på med nå, så vil du kanskje få innrømmet alle de juridiske rettigheter du måtte ha i systemet, men jeg stiller jeg undrende til hvorvidt du kommer til å få en meningsfylt hverdag.

Jeg synes du for tiden er altfor opptatt av hva andre mennesker bør gjøre i forhold til deg - og for lite opptatt av hva du selv kan gjøre (annet enn å påpeke hva andre kan gjøre for å lette din hverdag)....

[Gjest lallar]

På en måte er jeg litt enig med deg, men sett fra en annen side er det også negativt.Før så ga folk uttrykk for sine meninger, mens i dag virker det som mere vanlig å pynte over hva man egentlig mener.Litt feigt kanskje?

[Gjest lallar]

Om en skal dra til Syden eller bruke redningsvest eller bruke antibiotika synes jeg ikke var helt gode eksempler. De aller fleste ville vel valgt disse tingene. Det ville jeg kalle et enkelt valg. Det er lettere å bruke tidligere erfaring på slike ting enn på menneskers reaksjonsmønster, eller at du må ta en bestemmelse som får innvirkning på andres liv langt fram i tid. Hvis du skjønner?

At det er dumt å ikke bruke redningsvest fordi en da kan drukne, er jo så selvsagt! Bør ikke tenke over det en gang. Om en ikke bruker, så vet en at en tar en risiko.

Jeg fikk vel kanskje ikke fram nok at det er ikke nødvendigvis det at jeg har vanskelig for å ta en beslutning. Beslutninger MÅ en jo ta fortløpende hele livet, hvis en ikke skal melde seg helt ut da.

Men det har noe med det å kunne være åpen for at den beslutningen du tok kanskje allikevel ikke var den riktige. Det har vel kanskje også noe med hvor god selvinnsikt en person har. Noen har vanskelig for å se egne feil, enten det gjelder meninger eller handlinger.

Noe som jeg syntes var en handling det oste respekt av, var en prest som tidligere hadde stått på barrierene på en bestemt sak (tror det var homofili eller kvinnelige prester det gjaldt). Var totalt skråsikker på sitt standpunkt den gangen. Etter et par-tre tiår endret han standpunkt. Han kom med en grei forklaring på hvorfor han hadde ment som han gjorde den gangen og hva som fikk han til å endre mening. Mange mener det de gjør hele livet, samme hva som skjer rundt dem.

Jeg får visst ikke helt fram hva jeg mener, så jeg stopper der tror jeg.

Du skriver:"Men det har noe med det å kunne være åpen for at den beslutningen du tok kanskje allikevel ikke var den riktige." Som NHD skriver kan man aldri være hundre prosent sikker på at den beslutningen du tok var riktig. Men ut fra teori fra forskning og statistikker kan man se hva som med større sannsynlighet vil hjelpe/være bra. Hvorfor ikke da velge en type terapi/teori når man vet at den har virket bra på mange andre? Jeg synes ikke det er noe galt i å sammenligne det med redningsvesten.

[Mimmy]

Hei mimmy!

Dersom du ønsker å "utdefinere" deg selv såpass mye i forhold til "vanlige mennesker" og mener at omgivelsene knapt kan ha noen berettigede forventninger om sosial fungerering - så tror jeg folk rundt deg blir utrolig lei. Du kan ikke regne med at verden fullt ut blir innrettet slik at den er spesialtilpasset deg - det tror jeg ikke noen funksjonshemmede opplever.

Hvis du fortsetter på den veien det ser ut som om du holder på med nå, så vil du kanskje få innrømmet alle de juridiske rettigheter du måtte ha i systemet, men jeg stiller jeg undrende til hvorvidt du kommer til å få en meningsfylt hverdag.

Jeg synes du for tiden er altfor opptatt av hva andre mennesker bør gjøre i forhold til deg - og for lite opptatt av hva du selv kan gjøre (annet enn å påpeke hva andre kan gjøre for å lette din hverdag)....

Jeg ønsker ikke å utdefinere meg selv, snarere tvertimot. Hvor leser du dette? Det er ihvertfall ikke det jeg har ment, i det jeg har skrevet. Men kanskje det er dumt skrevet, på et slags vis som jeg ikke har skjønt. Jeg ønsker å definere meg selv litt på nytt, fordi jeg hele livet mitt har vært så opptatt av å tilpasse meg andre mennesker, uten å skjønne at det egentlig ikke går an. Ihvertfall har jeg blitt veldig sliten av det, det er det handikappet mitt består i.

Jeg ønsker bare aksept i forhold til hvordan jeg selv er, og opplever at jeg FÅR også den aksept, av de som betyr mest. Men jeg skjønner at jeg ikke får det av alle, det ønsker jeg heller ikke. Ikke nå lenger, ihvertfall. Jeg ønsker ikke å ha et personlig forhold til ethvert menneske jeg er i kontakt med, men jeg ønsker heller ikke å bli mistrodd av folk som jobber i kommunen (les: trygdekontor). Og jeg ønsker meg en tilrettelagt arbeidsplass, og det er jeg på god vei til å klare å oppnå.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med dårlig rettet kurs, jeg føler meg bedre til mote nå enn noensinne, nesten, tiltross for at det er en god del arbeid som gjenstår, og også en god del arbeid i forhold til å gjøre meg forstått. Ja, jeg har oppfattet at noen kan gå lei av meg, men det har de gjort hele tiden. Så det er ikke noe nytt. Det nye er at nå har de fått vite hvorfor. Men det ser bare ut til å gjøre dem mere overbevist om at de kan "behandle" meg. Jeg vil at de som gjør dette, skal slutte å leke hobbypsykologer.

Det er disse som dette er myntet på. Iblant venner, familie og slekt opplever jeg ikke dette, dersom det er slik du har oppfattet meg.

Jeg skjønner mye mere av hvor det er jeg gjør mine feilskjær, også, nå, så jeg gjør de ikke så mye lenger. Spesielt på privatbane, der det tross alt betyr mest. Disse folkene som er såkalt skråsikre, er blant annet arbeidsgiveren min (jeg jobber på tiltaksplass) og han skal være med å tilrettelegge ting for meg, så det er naturlig at jeg reagerer negativt når han bevisst går imot det psykologen, jeg og han er blitt enige om på et møte vi hadde.

Skal jeg ikke ha lov til å reagere på løftebrudd, så skjønner jeg ikke hva det er jeg har lov til å reagere på...jeg har i altfor mange år pålagt meg selv byrder, som jeg kunne unngått, dersom jeg hadde visst om handikappet mitt.

Men jeg er et helt menneske, som består av både handikapp og ting som fungerer, og disse kommentarene her, går KUN på de som har ansvar for å hjelpe meg i forhold til handikappet, ikke alle de andre menneskene jeg også omgås.

Jeg har faktisk opplevd å fått utrolig mye forståelse og sympati for å ha fortalt om diagnosen, og de syns det er modig av meg, å ha gjort som jeg har gjort. Det er ikke så farlig for meg, om en saksbehandler på trygdekontoret skulle mislike meg, det er det hun selv som har lagt opp til, med å gi meg en helt egen diagnose (såpass egen at psykologen min sier at hun ihvertfall ikke har kjennskap til sådan diagnose).

I saksfremlegg til basisgruppemøte, så står det at jeg har diagnose: psykiske psykososiale forstyrrelser medført asperger syndrom.

Så hvis det er det du mener, at jeg skal føye henne, så går det imot allslags fornuftig tankegang jeg ihvertfall har lært. Men jeg skjønner til en viss del, hva du mener i det du skriver, at jeg ikke skal tillegge andres meninger om meg selv så stor vekt (er det det du har ment?) slik at det styrer hvor vidt jeg kan like dem eller ikke.

Men jeg kan ikke utslette meg selv, og asperger syndrom er en såpass stor del av meg selv, at jeg kan ikke bare "kutte ut" den delen. Jeg må bare jobbe for å få tilpasset livet mitt rundt det, så godt det lar seg gjøre. Hvorfor er du så mye mot at jeg skal få tilpasset ting? Det er jo dette psykologen min også vil, utifra den diagnosen jeg har? Hva gjør jeg feil?

[Kizza1365380506]

Du skriver:"Men det har noe med det å kunne være åpen for at den beslutningen du tok kanskje allikevel ikke var den riktige." Som NHD skriver kan man aldri være hundre prosent sikker på at den beslutningen du tok var riktig. Men ut fra teori fra forskning og statistikker kan man se hva som med større sannsynlighet vil hjelpe/være bra. Hvorfor ikke da velge en type terapi/teori når man vet at den har virket bra på mange andre? Jeg synes ikke det er noe galt i å sammenligne det med redningsvesten.

Nå datt jeg litt av lasset her. Er det ikke snakk om at disse menneskene oppfører seg skråsikkert. Alle vet at det er veldig lite sannsynlig at de kan ha så rett, som NHD sier. Men vi som mottakere oppfatter dem som om de ALLTID har rett fordi de er så skråsikre og dette igjen vipper oss av pinnen. Sånn er det iallefall med meg.

Så hvem har det best av disse to, de som er skråsikre eller de som heller vil undersøke litt mer og som kan se saken fra to sider?

[Mimmy]

Hei mimmy!

Dersom du ønsker å "utdefinere" deg selv såpass mye i forhold til "vanlige mennesker" og mener at omgivelsene knapt kan ha noen berettigede forventninger om sosial fungerering - så tror jeg folk rundt deg blir utrolig lei. Du kan ikke regne med at verden fullt ut blir innrettet slik at den er spesialtilpasset deg - det tror jeg ikke noen funksjonshemmede opplever.

Hvis du fortsetter på den veien det ser ut som om du holder på med nå, så vil du kanskje få innrømmet alle de juridiske rettigheter du måtte ha i systemet, men jeg stiller jeg undrende til hvorvidt du kommer til å få en meningsfylt hverdag.

Jeg synes du for tiden er altfor opptatt av hva andre mennesker bør gjøre i forhold til deg - og for lite opptatt av hva du selv kan gjøre (annet enn å påpeke hva andre kan gjøre for å lette din hverdag)....

Jeg har satt utrolig stor pris på det du har skrevet til meg tidligere, men dette du har skrevet her, det blir nesten ondskapsfullt, føler jeg. Selv om det kanskje er velment. Det er selvsagt ikke snakk om at jeg skal definere meg ut av verden, det er ikke det som dette går på. Og jeg forlanger heller ikke at absolutt alle mine rettigheter blir oppfylte, det har du nok sikkert rett i blir litt for slitsomt.

Poenget mitt blir da, at hittil, så har faktisk INGEN av mine rettigheter blitt oppfylte, og bare fordi du ønsker å spare kommunen her for noen kroner, så er kanskje ikke jeg så interessert i det, ikke mannen min heller, som også opplever konsekvenser av mitt handikapp. Men jeg er nok veldig utålmodig, det har du kanskje rett i. Men jeg har kommet i gang, tross alt, og jeg tror det skal gå bra, slik at jeg får en bedre hverdag. Og det er INGEN andre, som kjenner meg, som har sagt at de kravene jeg kommer med, er hverken uoppnåelige eller storforlangte.

Husk at jeg har arbeidet fulle dager, ihvertfall, da. Jeg er ingen snylter, dersom det er det du tror, som ikke gjør noe som helst til gjengjeld for det jeg får.

[Gjest lallar]

Nå datt jeg litt av lasset her. Er det ikke snakk om at disse menneskene oppfører seg skråsikkert. Alle vet at det er veldig lite sannsynlig at de kan ha så rett, som NHD sier. Men vi som mottakere oppfatter dem som om de ALLTID har rett fordi de er så skråsikre og dette igjen vipper oss av pinnen. Sånn er det iallefall med meg.

Så hvem har det best av disse to, de som er skråsikre eller de som heller vil undersøke litt mer og som kan se saken fra to sider?

Det kommer vel litt ann på hva det gjelder. Det er bra at en ser en sak fra flere sider og en kan sikkert også flette forskjellige teorier sammen og bruke litt av hvert. Allikevel er en kanskje nødt til å velge en teori og satse på den for at det skal hjelpe. Om en velger f. eks å bruke eksponeringsteori ved et spesielt problem så har en av visse årsaker bestemt seg for å prøve ut denne fordi terapeuten tror at den vil ha best effekt. En annen teori kunne vært og gå tilbake i barndommen og snakke om det. Begge kan være riktige å bruke, men en må velge seg ut en og en kan ikke bare gå å tvile hele tiden. Hvordan skal en da få satt i gang?

[punkyB]

Jeg har satt utrolig stor pris på det du har skrevet til meg tidligere, men dette du har skrevet her, det blir nesten ondskapsfullt, føler jeg. Selv om det kanskje er velment. Det er selvsagt ikke snakk om at jeg skal definere meg ut av verden, det er ikke det som dette går på. Og jeg forlanger heller ikke at absolutt alle mine rettigheter blir oppfylte, det har du nok sikkert rett i blir litt for slitsomt.

Poenget mitt blir da, at hittil, så har faktisk INGEN av mine rettigheter blitt oppfylte, og bare fordi du ønsker å spare kommunen her for noen kroner, så er kanskje ikke jeg så interessert i det, ikke mannen min heller, som også opplever konsekvenser av mitt handikapp. Men jeg er nok veldig utålmodig, det har du kanskje rett i. Men jeg har kommet i gang, tross alt, og jeg tror det skal gå bra, slik at jeg får en bedre hverdag. Og det er INGEN andre, som kjenner meg, som har sagt at de kravene jeg kommer med, er hverken uoppnåelige eller storforlangte.

Husk at jeg har arbeidet fulle dager, ihvertfall, da. Jeg er ingen snylter, dersom det er det du tror, som ikke gjør noe som helst til gjengjeld for det jeg får.

Har bare fulgt med sånn delvis på dine innlegg.

Både nhd og Frosken regner jeg som meget oppegående personer og som gir fornuftige svar. Det viktigste av alt er at de ikke alltid gir 'dikkedakk' svar.

Du er da veldig fokusert på hva du skal ha.

Ingen av dine rettigheter oppfylt er vel å overdrive litt??

Stiller du kanskje litt for høye krav - både til samfunnet og deg selv?

[Gjest Stjernemor]

Nå datt jeg litt av lasset her. Er det ikke snakk om at disse menneskene oppfører seg skråsikkert. Alle vet at det er veldig lite sannsynlig at de kan ha så rett, som NHD sier. Men vi som mottakere oppfatter dem som om de ALLTID har rett fordi de er så skråsikre og dette igjen vipper oss av pinnen. Sånn er det iallefall med meg.

Så hvem har det best av disse to, de som er skråsikre eller de som heller vil undersøke litt mer og som kan se saken fra to sider?

Et eksempel på folk som jeg mener er 'dum-skråsikre' er slike foreldre som ikke tviler en tøddel på at de oppdrar ungene sine helt korrekt.

Det er nå en ting. Men at de samtidig med like stor skråsikkerhet uttaler seg om hvordan andre foreldre burde oppdra sine unger, DET tenderer mot dumhet mener jeg. For det som virker med ett barn i en familie virker ikke alltid like godt med et barn i en annen familie. Mine egne barn er også vidt forskjellige, og må oppdras på litt forskjellig måte, selv om de bor i samme familie og har samme mor og far.

Det er slike folk jeg er oppgitt over, som har fasiten på alt i livet, både hos seg selv og andre!

Jeg kunne ikke tenkt meg å belære andre om hvordan de skal oppdra barna sine. Jeg kan prøve å gi råd etter 'fattig evne' hvis jeg blir spurt, mend et er noe annet. Og det er artig å diskutere barn med folk som ikke fordømmer andre som ikke er enige.

[Kizza1365380506]

Det kommer vel litt ann på hva det gjelder. Det er bra at en ser en sak fra flere sider og en kan sikkert også flette forskjellige teorier sammen og bruke litt av hvert. Allikevel er en kanskje nødt til å velge en teori og satse på den for at det skal hjelpe. Om en velger f. eks å bruke eksponeringsteori ved et spesielt problem så har en av visse årsaker bestemt seg for å prøve ut denne fordi terapeuten tror at den vil ha best effekt. En annen teori kunne vært og gå tilbake i barndommen og snakke om det. Begge kan være riktige å bruke, men en må velge seg ut en og en kan ikke bare gå å tvile hele tiden. Hvordan skal en da få satt i gang?

Ja men nå snakker du ut fra ett terapeutisk synspunkt. Det er klart i en perfekt verden så skjønner alle dette. Men tar du den vanlige mannen i gaten så har ikke han fått opplæring i dette eller gått i terapi. Alikevel er han så skråsikker i sin sak at du omtrent må vise ham fakta for at han skal forstå at han tar feil. Når han hele tiden inntar denne holdningen over for mennesker han møter og kjører over de som har andre meninger, har han det da bedre enn en som kan se saken fra begge sider. Forstå begges argumenter og trenger litt lenger tid for å gjøre seg opp en mening? Det er der jeg er usikker. Jeg tror at vi som kan virke litt vinglete har mer å gi andre mennesker enn disse skråsikre personene eller tar jeg feil?

[Kizza1365380506]

Et eksempel på folk som jeg mener er 'dum-skråsikre' er slike foreldre som ikke tviler en tøddel på at de oppdrar ungene sine helt korrekt.

Det er nå en ting. Men at de samtidig med like stor skråsikkerhet uttaler seg om hvordan andre foreldre burde oppdra sine unger, DET tenderer mot dumhet mener jeg. For det som virker med ett barn i en familie virker ikke alltid like godt med et barn i en annen familie. Mine egne barn er også vidt forskjellige, og må oppdras på litt forskjellig måte, selv om de bor i samme familie og har samme mor og far.

Det er slike folk jeg er oppgitt over, som har fasiten på alt i livet, både hos seg selv og andre!

Jeg kunne ikke tenkt meg å belære andre om hvordan de skal oppdra barna sine. Jeg kan prøve å gi råd etter 'fattig evne' hvis jeg blir spurt, mend et er noe annet. Og det er artig å diskutere barn med folk som ikke fordømmer andre som ikke er enige.

Jeg er helt enig med deg. Skråsikre mennesker kan du ikke diskutere med, det er nytteløst. At de skal komme å belære og fortelle hva du gjør feil og riktig uten å kjenne hele historien, eller interessere seg for hva den andre part har å si, det er for meg utenkelig. Mange av disse vil heller ikke høre hva du har å si, de avbryter og holder standfast på sine argumenter og lar deg som regel ikke slippe til med motargumenter. Nei, de kan da ikke ha det godt med seg selv, eller kanskje de ikke vet bedre og stortrives i sin verden.

[Gjest lallar]

Ja men nå snakker du ut fra ett terapeutisk synspunkt. Det er klart i en perfekt verden så skjønner alle dette. Men tar du den vanlige mannen i gaten så har ikke han fått opplæring i dette eller gått i terapi. Alikevel er han så skråsikker i sin sak at du omtrent må vise ham fakta for at han skal forstå at han tar feil. Når han hele tiden inntar denne holdningen over for mennesker han møter og kjører over de som har andre meninger, har han det da bedre enn en som kan se saken fra begge sider. Forstå begges argumenter og trenger litt lenger tid for å gjøre seg opp en mening? Det er der jeg er usikker. Jeg tror at vi som kan virke litt vinglete har mer å gi andre mennesker enn disse skråsikre personene eller tar jeg feil?

Jeg er enig i at det er tåpelig å utrykke seg skråsikkert uten noen faglig referanse i bakhånd.