"Tikkende bomber"?

[Gjest beriket]

Hei til adopsjonsinteresserte

Er det slik at adopterte barn i langt større grad kan utvikle seg til å bli "tikkende bomber" (begrepet brukt av adopterte Hanne Eide Andersen) i større grad enn ikke-adopterte?

Jeg tror det er tilfellet.

Om årsaken er at adopterte er blitt skilt fra sine opprinnelige foreldre eller at de har levd med fremmede som foreldre, er kan jeg ikke se forskningen har klarlagt ennå.

Det kan også være en kombinasjon av dette.

Det store spørsmålet er, om dette som mye tyder på, hvordan skal man oppdage at en adoptert utvikler seg til en "tikkende bombe"?

Dernest: Hva skal gjøres når det er klart at en adoptert en "tikkende bombe"?

Denne adopterte har tenkt mye på dette etter å ha lest artikkelen i Dagbladet. I dag kan jeg forstå dette ganske bra, og oppdaget at jeg selv kunne blitt en "tikkende bombe" om jeg ikke hadde vært veldig heldig i tenårene da masse viktig skjedde som klart forhindret en slik utvikling for mitt vedkommende.

At resultatet ble at jeg etter den fasen ble mer og mer likegyldig til om jeg var adoptert eller ikke, har jeg alltid siden opplevd som befriende og samtidig betryggende.

I etterkant har jeg sett den store betydningen innsatsen fra mine a-foreldre, min opprinnelige mot og de som var med på få etablert adopsjonen har betydd for å forhinde "tikkende-bombe"-utvikling. På den annen side er det ikke lett å få samlet den slags innsats når det behøves på en adoptert og slett ikke at innsatsen blir på den rette måten.

Med tanke på all den erfaring som finnes blant a-foreldre, adopterte og opprinnelige foreldre i Norge, som tilsammen må være minst 150.000 voksne mennesker, burde det være mulig å gripe fatt i dette med målrettet innsats fra det offentlige.

Jeg tror ikke en vellykket adopsjon er noe som kommer av seg selv; ei heller at a-foreldre kan makte alt med egne krefter og resurser, men minst av alt at adopterte skal kunne mestre og overvinne alt - ofte alene og i ensomhet.

Et godt adopsjonsresultat for alle parter som følge av flaks, synes jeg ikke passer ved en ordning som adopsjon. Jeg synes veldig mye har kommet frem i dag de senere år om adopsjon og adopterte, som det tidligere ikke ble snakket om og i liten grad tatt hensyn til. Ennå synes jeg det er langt frem til man i Norge vet nok teorien om at adopsjon er "barnets beste" til at man kan slå seg til ro med at "det vil helst gå bra".

Etter min vurdering er det de adopterte som betaler den hele og fulle prisen for mislykkede adopsjoner og risikoen for å bli "en tikkende bombe", når alt kommer til alt. Målt i forhold til det alle andre risikerer, synes jeg dette er urettferdig og galt.

Så er sikker noen her uenig i dette også. En forutsetning for en forhåpentlig berikende diskusjon og debatt - til barnas og adoptertes beste.

Takk for at du leste innlegget.

Vennlig hilsen

[Gjest tenker positivt]

Har du noen som helst positive tanker og erfaringer på det å være adoptert? Det virker nesten ikke sånn.

Har du noen som helst positive "vibber" å komme med?

[Gjest Fritz]

-- Det store spørsmålet er, om dette som mye tyder på, hvordan skal man oppdage at en adoptert utvikler seg til en "tikkende bombe"? --

Det merkes ihvertfal når bomba eksploderer! ;-)

[meimei]

Ser at du nå (som ved tidligere anledninger) bruker begrepet mislykket adopsjon. Interessant begrep. Det forklarer jo hvorfor vår søte nabojente som har vokst opp sammen med sine biologiske foreldre sliter med livet sitt. Hun har selvfølgelig vært utsatt for en mislykket fødsel.....

[Gjest beriket]

-- Det store spørsmålet er, om dette som mye tyder på, hvordan skal man oppdage at en adoptert utvikler seg til en "tikkende bombe"? --

Det merkes ihvertfal når bomba eksploderer! ;-)

Hei Fritz

Du har sikkert rett i "det merkes".

Men synes du slikt er morsomt, slik ditt innlegg lett kan oppfatte som?

[Gjest beriket]

Ser at du nå (som ved tidligere anledninger) bruker begrepet mislykket adopsjon. Interessant begrep. Det forklarer jo hvorfor vår søte nabojente som har vokst opp sammen med sine biologiske foreldre sliter med livet sitt. Hun har selvfølgelig vært utsatt for en mislykket fødsel.....

Har ikke vært inne på temaet "mislykket fødsel" da det åpenbart er noe annet en en mislykket adopsjon.

[Gjest Fritz]

Hei Fritz

Du har sikkert rett i "det merkes".

Men synes du slikt er morsomt, slik ditt innlegg lett kan oppfatte som?

Ja!

Har vel skjønt for lenge siden at _du_ ikke eier humor...

[Gjest beriket]

Har du noen som helst positive tanker og erfaringer på det å være adoptert? Det virker nesten ikke sånn.

Har du noen som helst positive "vibber" å komme med?

Mine positive tanker om å være adoptert er særdeles mange siden min adopsjon har fungert utmerket for mitt vedkommende.

På den annen side har mitt liv og levned vært påvirket av andre adopterte som har hatt mye å slite med, som jeg har måttet forholde meg til, innrette meg etter og forsøke å bidra til et mindre byrdefullt liv. Hadde de hatt like stor "adopsjonsflaks" som meg, ville alt vært annerledes for dem - og lettere for meg.

Et par døde i ung alder; hvilket ikke gjorde det lettere, fordi årsakene var i finne i adopsjonen deres.

Ennå har jeg adopterte i mitt liv som opptar meg og krever sitt av meg.

Om jeg kunne gjort andre adopterte happy ved si de skal være lykkelige over å være adoptert, ville jeg gjort det.

Om andre nærstående adopterte følte seg bedre ved å se at jeg trivdes ved å være adoptert, tviler jeg sterkt på.

De adopterte med solskinnsadopsjoner, er de heldige - og godt at slike finnes, men jeg mener altfor få barn opplever slik adopsjonsflaks.

Dessverre.

Hadde jeg vært "blank" om adopsjon, om a-foreldre og om det å være adoptert, ville jeg ikke hatt de samme muligheter til å sørge for at adopsjonen ble alle mine adoptivbarn til gagn. (De er alle godt voksne)

Kanskje IT-teknologien har gjort det enklere i dag? (DOL for eksempel)

Ennå er jeg foreldre til et egenskapt småbarn. Kanskje mer enn noen gang er meg opptatt av de forhold som skaper grunn til bekymring, ta dette på alvor og forholde seg mest mulig riktig til det.

Å lykkes som foreldre og a-foreldre mener jeg er det største noe menneske kan oppnå i livet. Må man da ikke vite mest mulig om hva som kreves, når det kreves og hvordan det krevde skal oppnås?

[Gjest beriket]

Ja!

Har vel skjønt for lenge siden at _du_ ikke eier humor...

Vel, Fritz

Fikk meg en lang og god latter her på DOL i går kveld!

[Gjest get lost]

Det er pussig at du nevner "mislykket adopsjon" - et uttrykk som mange av oss gamle DOLere kjennerigjen fra de periodene en viss person fra Adoptertes Landsforening "herjet" her!

Ettersom det ikke er uvanlig å spekulere over egen identitet, opphav og ha mange eksistensielle grublerier i ungdommen - enten er adoptert eller ei, tror jeg at det i mange tilfeller IKKE spesielt skyldes adopsjonen at unge mennesker har en tøff periode.

Det er litt for enkelt å skylde på adopsjonen når noe ikke er helt A4!

Noen mennesker vil ha/få/utvikle psykiske problemer UANSETT om de er adoptert eller ei. Det som for ett menneske kan være en lykkelig og god familiesituasjon - som biologisk banr eller adoptert - vil for en annen ikke være det - her er det individets psyke som bestemmer hvoran det oppleves.

Jeg synes du skulle stoppe survingen - særlig hvis du er så fornøyd som du sier at du er med din egen situasjon. Ønsker du å surve sammen med noen kunne du kanskje kontakte Adoptertes LAndsforbund?

[Gjest mille, sub una specie]

Mine positive tanker om å være adoptert er særdeles mange siden min adopsjon har fungert utmerket for mitt vedkommende.

På den annen side har mitt liv og levned vært påvirket av andre adopterte som har hatt mye å slite med, som jeg har måttet forholde meg til, innrette meg etter og forsøke å bidra til et mindre byrdefullt liv. Hadde de hatt like stor "adopsjonsflaks" som meg, ville alt vært annerledes for dem - og lettere for meg.

Et par døde i ung alder; hvilket ikke gjorde det lettere, fordi årsakene var i finne i adopsjonen deres.

Ennå har jeg adopterte i mitt liv som opptar meg og krever sitt av meg.

Om jeg kunne gjort andre adopterte happy ved si de skal være lykkelige over å være adoptert, ville jeg gjort det.

Om andre nærstående adopterte følte seg bedre ved å se at jeg trivdes ved å være adoptert, tviler jeg sterkt på.

De adopterte med solskinnsadopsjoner, er de heldige - og godt at slike finnes, men jeg mener altfor få barn opplever slik adopsjonsflaks.

Dessverre.

Hadde jeg vært "blank" om adopsjon, om a-foreldre og om det å være adoptert, ville jeg ikke hatt de samme muligheter til å sørge for at adopsjonen ble alle mine adoptivbarn til gagn. (De er alle godt voksne)

Kanskje IT-teknologien har gjort det enklere i dag? (DOL for eksempel)

Ennå er jeg foreldre til et egenskapt småbarn. Kanskje mer enn noen gang er meg opptatt av de forhold som skaper grunn til bekymring, ta dette på alvor og forholde seg mest mulig riktig til det.

Å lykkes som foreldre og a-foreldre mener jeg er det største noe menneske kan oppnå i livet. Må man da ikke vite mest mulig om hva som kreves, når det kreves og hvordan det krevde skal oppnås?

Sakset: "Må man da ikke vite mest mulig om hva som kreves, når det kreves og hvordan det krevde skal oppnås?"

Da kunne man vel drevet med konsultasjon og tjent mange penger..Ville jeg ha gjort.

Tror ikke jeg har følgt med i timen, skjønner ikke problemstillingen(e)..

[Gjest beriket]

Sakset: "Må man da ikke vite mest mulig om hva som kreves, når det kreves og hvordan det krevde skal oppnås?"

Da kunne man vel drevet med konsultasjon og tjent mange penger..Ville jeg ha gjort.

Tror ikke jeg har følgt med i timen, skjønner ikke problemstillingen(e)..

Vil og kan ikke motsi deg i dette du skriver:

"Tror ikke jeg har følgt med i timen, skjønner ikke problemstillingen(e).. "

[Gjest beriket]

Det er pussig at du nevner "mislykket adopsjon" - et uttrykk som mange av oss gamle DOLere kjennerigjen fra de periodene en viss person fra Adoptertes Landsforening "herjet" her!

Ettersom det ikke er uvanlig å spekulere over egen identitet, opphav og ha mange eksistensielle grublerier i ungdommen - enten er adoptert eller ei, tror jeg at det i mange tilfeller IKKE spesielt skyldes adopsjonen at unge mennesker har en tøff periode.

Det er litt for enkelt å skylde på adopsjonen når noe ikke er helt A4!

Noen mennesker vil ha/få/utvikle psykiske problemer UANSETT om de er adoptert eller ei. Det som for ett menneske kan være en lykkelig og god familiesituasjon - som biologisk banr eller adoptert - vil for en annen ikke være det - her er det individets psyke som bestemmer hvoran det oppleves.

Jeg synes du skulle stoppe survingen - særlig hvis du er så fornøyd som du sier at du er med din egen situasjon. Ønsker du å surve sammen med noen kunne du kanskje kontakte Adoptertes LAndsforbund?

Uttrykket har jeg fra et BBC-program om adopsjon jeg så nylig hvor det ble hevdet at hver 10.adopsjon var mislykket.

Jeg taler også om mislykket ekteskap, foreldreskap og mislykkede forsøk på å å forstå adopterte fra adoptaners og a-foreldres side.

Jeg synes ditt innlegg var mislykket i forhold til ditt valgte nick.

[Gjest helt satt ut]

Du må jammen ha lite å gjøre............

[frosken]

Er det ikke slik det er å bli født og vokse opp for alle? Ingen har garantier for noe.

[hix]

Uttrykket har jeg fra et BBC-program om adopsjon jeg så nylig hvor det ble hevdet at hver 10.adopsjon var mislykket.

Jeg taler også om mislykket ekteskap, foreldreskap og mislykkede forsøk på å å forstå adopterte fra adoptaners og a-foreldres side.

Jeg synes ditt innlegg var mislykket i forhold til ditt valgte nick.

Hei beriket!

Til opplysning; Har referert til ditt innspill i en egen tråd "Mislykket adopsjon??"

Regner med at du leser innlegget uansett, men allikevel.