Barn med temperament

[Gjest hvagjørvi?]

Hei.

Vi er heldige og lykkelige foreldre til et adoptert barn.

Alle barn viser sinne og temperament, det vet vi, men når vårt barn snur denne siden til opplever vi at hun er helt utenfor kontroll, roper stygge ting, kan "angripe" og virkelig ta luven av hvem som helst. Hun er 6 år, og vi hadde trodd at hun skulle vokse det av seg. Da hun var mindre hendte det til og med at vi fikk slag og bitt, men det skjer ikke nå. Heldigvis er det ikke ofte hun blir så sint, men hun kan tenne av det vi mener er bagateller.

Vi lurer på om hun er frustrert over det hun har opplevd (kom til oss som to-åring, og vi vet at hun husker en del men at hun prøver å fortrenge det meste).

Etter et sinneanfall blir hun lei seg og vet ikke selv hvorfor hun ble så sint.

Bør vi søke hjelp eller er det andre som har erfaringer å dele med oss?

[peetmor]

Hei

Dette er et stort spørsmål som mange kansje møter i hverdagen som ikke krever enkle svar. Men jeg fikk bare lyst til å svare deg med at vi har en sønn på 4 1/2 år som også er adoptert som kan ha få skikkelig sinneanfall som jeg får bakoversveis av. Det skal ikke mye "motgang" til før han reagerer. Og mens det står på er det ingen kontakt å få.

Vi (far og mor) lar han rase fra seg og vi snakker om det etterpå. Vi prøver å fokusere på at det er greit å være sint men ikke å slå og kaste ting. Jeg kan ikke si om at dette skyldes hans bagasje eller ikke. Men jeg hører nå andre biobarn i gata som får sinneanfall.......

Men hva gjør vi: Jeg ville først tatt kontakt med helse/barnehage/skolepersonell som du har tiltro til å høre hva de opplever i hverdagen med henne.

(hvis jeg lurer på noe angående barn så snakker jeg med barnehagen......)

For fungerer hun i hverdagen så er vel hun i en alder hvor du kan begynne å lære henne å takle sinne sitt på en annen måte.

det skal ikke være lett men uansett lykke til!

Masse medfølelser fra

[Gjest beriket]

Hei

Våger meg innpå tråden din siden du inviterer.

Har nettopp vært igjennom en en tilsvarnende fase med mitt yngste barn. Det ble direkte slitsomt da barnet begynte på skolen og frem over jul, men så ble det åpenbart så mye annet for barnet å være opptatt av, at det fant selv ut at foreldrene var nyttige rådgivere, veiledere og medspillere. Temperamentet er like sterkt og energien om mulig sterkere.

Min erfaring med andre adopterte jeg kjenner særdeles godt, er at adopsjonen neppe er årsaken til frustrasjon før de kommer i 8-9-årsalderen. Eller for å si det på en annen måte: Det er først da spesielle fagfolk kan avdekke at den slags oppførsel kan knyttet til om barnet er adoptert eller ikke.

Egentlig ville jeg vært mer bekymret om barnet ikke hadde vist temperament i det hele tatt.

[Gjest førskolemamma]

Dette virket kjent.

Jeg ville fokusert på hvordan barnet er utenom raserianfallene, før, etter og mellom. Dersom barnet da er fornøyd,trygg og glad, ville jeg tro at dette er sundt sinne som må ut, og det er jo kjempeviktig at barn får ut sinne.

Jeg ville prøvd å lære barnet å takle sinne på en mindre voldsom måte ved å snakke om det når barnet ikke er sint. Kanskje brukt meg selv som modell.Har ellers god erfaring med å bruke legodokkefigurer og lage et lite eventyrspill om både leking, slossing, skubbing og "ta leker", og vise hvordan det er lurt å gjøre ting.Barnet vårt tok poenget.

Ellers har jeg selv gode erfaringer med å høre hvordan barna er i barnehagen, med venner, familie etc.. Dersom det er ok. der, så faller jeg litt mer til ro,og det er det somregel.

Er det ting som gjentar seg andre steder enn hjemme har vi fått gode råd av helsesøster/fastlege.

Lykke til

[Gjest ikke redd for temperament!]

Jeg forsøker hjelpe toåringen min i å "fremkalle minner" fra da hun var på barnehjemmet i Kina. Da positive ting, som at det er gøy å være mange barn sammen, spiste dere ris så pent med fingrene som du fremdeles kan, etc.... Hun var bare 13 mnd da hun kom, men det er klart hun har "innerst inne" hatt klare minner, og så er det for å gjøre henne mest trygg, fremover, da...

Bestevenninnen til vår lille, har blitt storesøster nettopp. En dag her måtte de ringe foreldrene fra barnehagen, for Storesøsteren da, var sint, og utrøstelig. Moren forteller at hun får ekstreme raserianfall (kan vel ikke de værste ordene enda), det er ille når det står på de 15. min det kan vare.

Så går det over... (hun er biologisk født forressten)

Hvis det vedvarer (da tenker jeg over år) at hun er utenfor (egen) kontroll, så tror jeg at jeg hadde oppsøkt hjelp, synes hun selv det er et problem? Har hun kontroll i forhold til eget sinne, når det gjelder ovefor andre mennesker enn dere foreldre, så er det kanskje ikke så farlig tror jeg?

Hva forventes av en 6-åring?

leser gjerne hva andre mener.

Lykke til!