Er også litt lei av kveruleringen her inne!

[Gjest kverulering, nei!]

Jeg syns det blir litt slitsomt med all denne kveruleringen av visse personer her inne. Hva mener dere egentlig? Selvfølgelig fins det vel adoptivforeldre som ikke burde adoptert, som det finnes foreldre som ikke burde ha fått egenfødte barn.

Jeg tror de aller fleste som får barn prøver å gjøre det beste de kan får at de skal få en god oppvekst. I Norge blir veldig få barn frigitt for adopsjon, man mener at de aller fleste har det best hos sine biologiske foreldre. Jeg mener at mange flere norskfødte barn burde adopteres bort. Jeg har sett så mange barn som får problemer fordi de er i fosterhjem etter fosterhjem, eller skal ha kontakt med foreldre som "misslykkes" gang etter gang. Hvor mange sjanser skal biologiske foreldre ha?

En annen ting som irriterer meg er at man alltid skal skylde på foreldre eller adopsjonen når noen adopterte får problemer. Man får en veldig lite fruktbar dialog med noen når man bare skal fortelle folk hva de har gjort feil. Sånn som klimaet har vært her inne de siste ukene så blir man nesten misstenksom hvis noen skriver noe som helst om problemer, men dette forumet skal vel være sånn at man kan ta opp både vanskelige og positive ting knyttet til adopsjon.

Når det blir et kveruleringsforum så blir man redd for å ta opp noe som helst her inne.

Og beriket - jeg skjønner virkelig ikke hvorfor du har adoptert når du virker som du er så imot det. Føler du veldig annerledes for dine adopterte enn dine egenfødte? Hvis du har bodd i landet hvor du har adoptert dine barn fra, hva så med dine egenfødte? Har du tatt fra dem sin kultur da, eller har ikke de bodd i landene de adopterte barna dine er fra?

Kan du ikke diskutere fordel og ulemper med adopsjon uten å rakke ned på alle andre?

[Gjest beriket]

Hei til et godt nick!

Jeg er dyp tilhenger av adopsjon - av den rette typen og på det rette grunnlag i likhet med ekteskap av den rette typen og det rette grunnlag. (Bare for å dra en lett forståelig sammenlikning.)

Jeg er helt enig med deg i at adopsjon burde komme langt flere norskfødte til del enn det har blitt her i landet.

Jeg mener også at adopsjon bør kunne være et fullverdig alternativ til abort.

Så imot adopsjon, som sådann, kan jeg umulig være. Synd om du og andre tror det.

Mine egenskapte barn har alltid bodd i Norge og de adopterte alltid i og nær sitt fødeland (Kambodja).

Jeg klart følt annerledes overfor de egenskapte i forhold til de adopterte, men synes det har vært naturlig selv om jeg har vært umåtelig glad i alle sammen.

De adopterte har alltid følt meget sterkt for sine opprinnelige foreldre og har nytt godt av "en åpen adopsjon" allerede fra 2 år etter adopsjonen.

Det er noe eget ved foreldrefølelsen jeg faktisk har problemer med å sette ord på. Når den først kommer, så sitter den så dypt at man liksom ikke kan være den foruten. Barn man tar under sine vinger, er noe sikkert alle her føler de ikke kan og vil svikte - koste hva det koste vil.

Det er blitt så mange typer foreldreskap i det moderne samfunnet og alle kan vel ikke være like verdifulle og berikende for barn?

Takk for dine spørsmål til meg. Så håper jeg å slippe å bli dradd inn i kveruleringer som ikke har noe med adopsjon å gjøre.

(Min sykemelding løper snart ut, så da får jeg mye annet å sysle med.)

Vennlig hilsen

[Gjest @nonymus]

Hei til et godt nick!

Jeg er dyp tilhenger av adopsjon - av den rette typen og på det rette grunnlag i likhet med ekteskap av den rette typen og det rette grunnlag. (Bare for å dra en lett forståelig sammenlikning.)

Jeg er helt enig med deg i at adopsjon burde komme langt flere norskfødte til del enn det har blitt her i landet.

Jeg mener også at adopsjon bør kunne være et fullverdig alternativ til abort.

Så imot adopsjon, som sådann, kan jeg umulig være. Synd om du og andre tror det.

Mine egenskapte barn har alltid bodd i Norge og de adopterte alltid i og nær sitt fødeland (Kambodja).

Jeg klart følt annerledes overfor de egenskapte i forhold til de adopterte, men synes det har vært naturlig selv om jeg har vært umåtelig glad i alle sammen.

De adopterte har alltid følt meget sterkt for sine opprinnelige foreldre og har nytt godt av "en åpen adopsjon" allerede fra 2 år etter adopsjonen.

Det er noe eget ved foreldrefølelsen jeg faktisk har problemer med å sette ord på. Når den først kommer, så sitter den så dypt at man liksom ikke kan være den foruten. Barn man tar under sine vinger, er noe sikkert alle her føler de ikke kan og vil svikte - koste hva det koste vil.

Det er blitt så mange typer foreldreskap i det moderne samfunnet og alle kan vel ikke være like verdifulle og berikende for barn?

Takk for dine spørsmål til meg. Så håper jeg å slippe å bli dradd inn i kveruleringer som ikke har noe med adopsjon å gjøre.

(Min sykemelding løper snart ut, så da får jeg mye annet å sysle med.)

Vennlig hilsen

Er du sykemeldt for sure oppstøt, kanskje? Håper det bedrer seg!

[Gjest beriket]

Er du sykemeldt for sure oppstøt, kanskje? Håper det bedrer seg!

Ikke rart det blir surt og sykt her på DOL med slike bidrag du kommer med!

[Gjest kverulering, nei!]

Hei til et godt nick!

Jeg er dyp tilhenger av adopsjon - av den rette typen og på det rette grunnlag i likhet med ekteskap av den rette typen og det rette grunnlag. (Bare for å dra en lett forståelig sammenlikning.)

Jeg er helt enig med deg i at adopsjon burde komme langt flere norskfødte til del enn det har blitt her i landet.

Jeg mener også at adopsjon bør kunne være et fullverdig alternativ til abort.

Så imot adopsjon, som sådann, kan jeg umulig være. Synd om du og andre tror det.

Mine egenskapte barn har alltid bodd i Norge og de adopterte alltid i og nær sitt fødeland (Kambodja).

Jeg klart følt annerledes overfor de egenskapte i forhold til de adopterte, men synes det har vært naturlig selv om jeg har vært umåtelig glad i alle sammen.

De adopterte har alltid følt meget sterkt for sine opprinnelige foreldre og har nytt godt av "en åpen adopsjon" allerede fra 2 år etter adopsjonen.

Det er noe eget ved foreldrefølelsen jeg faktisk har problemer med å sette ord på. Når den først kommer, så sitter den så dypt at man liksom ikke kan være den foruten. Barn man tar under sine vinger, er noe sikkert alle her føler de ikke kan og vil svikte - koste hva det koste vil.

Det er blitt så mange typer foreldreskap i det moderne samfunnet og alle kan vel ikke være like verdifulle og berikende for barn?

Takk for dine spørsmål til meg. Så håper jeg å slippe å bli dradd inn i kveruleringer som ikke har noe med adopsjon å gjøre.

(Min sykemelding løper snart ut, så da får jeg mye annet å sysle med.)

Vennlig hilsen

Takk for svar! Dette var faktisk et greit og informativt svar.

Det at du har følt annerledes for dine egenskapte enn dine adoptivbarn kan vel ha noe med at du har en litt "annerledes" adopsjonshistorie enn de fleste andre. Jeg selv har både adopterte og egenfødte, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har like mye følelser for alle sammen.

En annen ting er jo at veldig mange adopterte aldri vil ha sjansen til å finne sine biologiske foreldre sånn som dine adopterte, og derfor heller aldri ville ha mulighet til å ha kontakt med disse opp i gjennom oppveksten.

Jeg håper og tror at jeg vil kunne gi mine adopterte en kjærlig oppvekst som gjør at de vil klare seg godt her i verden, akkurat som jeg håper jeg klarer å gi mine egenfødte denne balasten, men sikker kan man jo aldri være siden vi mennesker er forskjellige.

[Gjest hise]

Jeg synes det er mange her inne nå som skaper dårlig stemning. Beriket (eller andre) klarer emm ikke å skape dårlig stemning på egen hånd.

For de som provoseres av beriket:

Slutt å lese innleggene hans

Slutt ihvertfall med å svare ham på en "guffen" måte.

Dersom beriket sine innlegg er så ille som folk vil ha de til å være, så slutt å svare på dem da vel.

Stort sett finnes det grenser for hvor lenge en gidder å skrive innlegg dersom en ikke får svar/ respons.

I og med at det er så mange som svarer beriket på en vel guffen måte kan det emm lett virke som om hans innlegg er det som skal til for at dere får plassert ut litt frustrasjon og sinne.

[Gjest beriket]

Takk for svar! Dette var faktisk et greit og informativt svar.

Det at du har følt annerledes for dine egenskapte enn dine adoptivbarn kan vel ha noe med at du har en litt "annerledes" adopsjonshistorie enn de fleste andre. Jeg selv har både adopterte og egenfødte, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har like mye følelser for alle sammen.

En annen ting er jo at veldig mange adopterte aldri vil ha sjansen til å finne sine biologiske foreldre sånn som dine adopterte, og derfor heller aldri ville ha mulighet til å ha kontakt med disse opp i gjennom oppveksten.

Jeg håper og tror at jeg vil kunne gi mine adopterte en kjærlig oppvekst som gjør at de vil klare seg godt her i verden, akkurat som jeg håper jeg klarer å gi mine egenfødte denne balasten, men sikker kan man jo aldri være siden vi mennesker er forskjellige.

Hei igjen

Setter stor pris på dine innlegg og en del andres.

Jeg synes det er flott at det finnes mennesker som kan, vil og har det som skal til for å ta barn "under sine vinger", slik jeg ofte tenker.

Tror ikke at min egen adopsjonshistorie betydde så mye, men heller det at jeg følte en slags solidaritet med adoptivbarna kombinert med en sterk følelse av å måtte leve opp til opprinnelige mors forhåpninger og forventninger.(Faren var død.)

Den slags "trykk" har jeg ikke opplevd med mine egenskapte som på sin side hadde langt mer tydeligere forhåpninger og forventninger av meg enn de adoptere.

Det slår meg nå at flest tårer i mitt foreldreskap, har de adopterte uten tvil gitt meg i tillegg til sine mange og varme smil.

Smil til deg, "kverulering, nei"