lurer på....

[lozine]

Heisann

Jeg bare lurer på når dere bestemte dere for adopsjon... ?

Vi er et par som må ha hjelp for og bli gravid, og vært gjennom noen forsøk.., men mislykket. Jeg har så smått begynt og tenke på det, men mannen mener vi kan vente noen år til før vi bestemmer oss for det.

Vil bare høre deres erfaring og hva som gjorde at dere tok dette valget.

[Gjest mille, sub una specie]

Det var på ingen måte noe vanskelig valg. Vi fikk beskjed om at vi ikke kunne få barn selv, og startet deretter på første adooppsjonsprosess. Nå er vi andre gangssøkere og skal nok en gang tilbake til Colombia. Gler oss til dette, selv om det er en stund fram.

Vi tok tidlig standpunkt til prøverør. Liten sjanse for å lykkes, slik vi så det, gjorde det ikke til et aktuelt alternativ å forsøke seg på. Vi orket ikke mislykkes, når vi med adopsjon visste at det ville føre frem,

Vi har to "store" fosterbarn (langtidsplassering), vi er beredskapshjem,har i tillegg et adoptivbarn. Nå venter vi spent på neste"mann/dame".

Adopsjon var for oss en fin måte å bli familie på. Jeg (kvinnen) har ingen behov for å føde barn, og vite at mine/våre "aner" videreføres. Ser på barn som noe man har til låns uansett. Man gjør det man kan for at de skal få del viktige verdier og normer. Noe blir akseptert og tas inn i barnet,- blir deres.. Andre ting forkaster de, enkelt fordi det ikke passer inn i deres forståelse. Det er greit.

En gang skal de klare seg selv uansett... Det er da en ser hvorvidt en har mestret oppdragerrollen, om de vet hva som skal til for at de selv skal kunne fly...

Barn er fantastisk uansett hvor de kommer fra.Kanksje de oppleves som ekstra "glede" fordi de ikke er noen selvfølgelighet, har jeg mange ganger tenkt...

Kanskje unødvendig å nevne at

jeg kanskje har en forkjærlighet for løvetenner...

De er ville, sterke og vakre. Egenskapene deres minner meg om at de er noe som er verdt å kjempe med og for.

Lykke til med prosessen!!

Kanksje vi hører mer?

mvh

[Wibecke]

Hei lozine:-)

Vi var igjennom 4 ICSI forsøk på 3 år, vi ønsket oss barn, men etter det andre misslykkede forsøket begynte jeg å samle informasjon om adopsjon.

Det skulle gå 1 år etter dette før vi startet adopsjons prosessen, og 1,5 år til før vi fikk vårt første barn.

Hun er nå 4 år og er nettopp blitt storesøster til en nydelig gutt.

Dette var for meg en modningsprosess. Jeg trengte tid, mannen min var klar (han så vel hva ICSI forsøkene gjorde med meg) Jeg måtte altså igjennom 4 forsøk før jeg forstod...

Nå sitter jeg her som verdens mest tilfredse tobarnsmamma og er kjempe stolt av de 2 barna jeg har fått.

Vi valgte å adoptere fra Colombia.

Lykke til med tanker og tid. Husk at adopsjon tar tid uansett hvilket land du velger, du skal også godkjennes her til lands. Mitt råd er:

Begynn å tenke på land, hør med komunen hvor lang tid de bruker, ta kontakt med foreningene, hør hvilket land de evt. anbefaler dere og hvilke krav de forskjellige landene krever.

Hilsen

[zitrus]

Hei

Vi har også vært der dere er nå, for ikke så lenge siden.

Vår historie er ganske lik den Wibecke skisserer. Vi hadde flere prøverørsforsøk og det var veldig vanskelig for meg å gi opp dette håpet, særlig fordi vi ble gitt gode prognoser i starten.

Mannen min var klar for adopjson lenge før meg. Jeg ønsket å bli klar for denne prosessen, men trengte tid. Fra vi ba om informasjonpakke fra adopsjonsforeningene til vi startet, tok det over ett år. Det føltes deilig og befriende å kunne planlegge livet igjen. Under forsøkene (i en 2 års periode) har jeg latt være å søke ny jobb og vi planla ikke fysisk krevende turer litt fram i tid etc. for kanskje jeg ville være gravid da....huff så slitsomt det var å ha livet på vent.

Lykke til!