Barn adopterer......eller "avviser"?

[Gjest beriket]

Hei igjen engasjerte!

Har i dag valgt meg temaet "avvisning" sett i et adopsjonsperspektiv og fra adopterte barns side.

Mange barn adopterer begge sine a-foreldre etter at de selv er blitt adoptert. Noen gjør det raskt, andre senere og en del aldri. En del adopterer bare den ene av de gifte adoptantene og en del adopterer ingen.

Selvsagt er de a-foreldre som opplever at barna adopterer dem slik a-foreldrene har adoptert barna veldig glad for at det skjer med alt det innebærer. De som ikke opplever dette taler ofte om "avvisning", utifra det jeg har sett her på forumet.

Mye har vært skrevet om "avvisning" fra adopterte barns side når "prosessen deretter" (slik DOL beskriver det) har begynt.

Kan man tale om avvisning bare fordi barna ikke har adoptert en eller begge a-foreldre? Er det ikke mer konstruktivt å konstatere at barnet ennå ikke har adoptert sine a-foreldre enn å lage noe avvisningsproblem?

Er det noe problem om det adopterte barn aldri skulle komme til å adoptere sine a-foreldre - sett fra barnets side? (Enkelte a-foreldre vil kanskje mene og føle alltid å være avvist fra barnets side.)

Jeg synes avvisningsproblematikken mer eller mindre er en misforstått problematikk og mer relevant når det gjelder egenskapte barn enn for adopterte barn.

Jeg mener et barn som har adoptert sine a-foreldre først kan foreta noen avvisning etter at barnet selv har adoptert sine a-foreldre - ikke før så er skjedd.

Selvsagt er det problematisk om adoptanter opplever å bli avvist som daglig omsorgsperson, men det betyr ikke at man også er avvist som a-foreldre, vil jeg mene.

Når alt kommer til alt tror jeg det gjelder å vinne de adopterte barns hjerter, tillit og respekt. Det mener jeg alle som adopterer barn kan lykkes med og sogar bør lykkes med.

Jeg mener det er en risiko for at at a-foreldres følelser for barnet ikke blir gjengjeldt og at det beskrives og oppleves som "avvisning", men jeg har sett at selv i slike tilfeller har adopsjonen blitt de adopterte til gagn og vært de adopterte til stor lykke. Det skulle vel tilsi at en adopsjon kan være vellykket selv om det adopterte barna aldri adopterer sine a-foreldre?

[Gjest beriket]

Kanskje en utfyllende pressisering av det valgte teamets innhold?

Merket meg at en psykolog prediker "tilknytningsforstyrrelser" blant adopterte barn i adopsjonsmiljøet.

Ser man tilknytning, avvisning og adoptering i relasjonen mellom det adopterte barn og dets adoptivforeldre samlet og i en helhet, mener jeg at disse forhold skylles i all hovedsak barns naturlige reaksjoner på en adopsjon.

Hvorfor naturlige barnereaksjoner skal sykliggjøres og problematiseres av visse profesjoner uti det ekstreme, mener jeg ikke kan tjene til noe godt og bli til gagn for adopterte barn som rammes av den slags.

Ligger det ikke i ALLE barn at de er selektive til hva og hvem til vil knytte seg til?

Skal man kunne forvente at barn som adopteres, skal ha spesielle tilknytningsevner?

Om et barn ikke vil eller kan knytte seg til sine adoptanter, ja...so what? Skal barnet da omtales som "handicappet" og lide av en "tilknytningsforstyrrelse"?

Jeg grøsser!

[zeta]

Kanskje en utfyllende pressisering av det valgte teamets innhold?

Merket meg at en psykolog prediker "tilknytningsforstyrrelser" blant adopterte barn i adopsjonsmiljøet.

Ser man tilknytning, avvisning og adoptering i relasjonen mellom det adopterte barn og dets adoptivforeldre samlet og i en helhet, mener jeg at disse forhold skylles i all hovedsak barns naturlige reaksjoner på en adopsjon.

Hvorfor naturlige barnereaksjoner skal sykliggjøres og problematiseres av visse profesjoner uti det ekstreme, mener jeg ikke kan tjene til noe godt og bli til gagn for adopterte barn som rammes av den slags.

Ligger det ikke i ALLE barn at de er selektive til hva og hvem til vil knytte seg til?

Skal man kunne forvente at barn som adopteres, skal ha spesielle tilknytningsevner?

Om et barn ikke vil eller kan knytte seg til sine adoptanter, ja...so what? Skal barnet da omtales som "handicappet" og lide av en "tilknytningsforstyrrelse"?

Jeg grøsser!

Hvem som predikerer kan vel kanskje diskuteres!?!

En tilknytningsforstyrrelse er et barns naturlige reaksjon ja. _Ikke_ på at barnet er adoptert, men på at gjentatte omsorgsskifter i oppveksten har ført til at barnet ikke tør knytte seg til flere voksne. Alle som barnet tidligere har knytt seg til, har sviktet barnet og forsvunnet ut av barnets liv.

En naturlig reaksjon da, er å ikke knytte seg til flere for å unngå å bli såret/sviktet på nytt.

[Gjest beriket]

Hvem som predikerer kan vel kanskje diskuteres!?!

En tilknytningsforstyrrelse er et barns naturlige reaksjon ja. _Ikke_ på at barnet er adoptert, men på at gjentatte omsorgsskifter i oppveksten har ført til at barnet ikke tør knytte seg til flere voksne. Alle som barnet tidligere har knytt seg til, har sviktet barnet og forsvunnet ut av barnets liv.

En naturlig reaksjon da, er å ikke knytte seg til flere for å unngå å bli såret/sviktet på nytt.

Hei igjen Zeta

Tror vi er litt enige om at det er naturlig at barn reagerer på slike opplevelser du nevner.

For meg virker det å være et sunnhetstegn hos barnet sett i forhold til barn som IKKE reagerer på slike opplevelser.

Jeg synes ordet "svikt" bør brukes med forsiktighet, men dette med at barnet har opplevd tap av personer til stadighet eller personer som du sier har "forsvunnet" for det, er jeg enig med deg må tillegges vekt. (Barna blir vel litt "utbrent" og veldig stresset av slikt?)

Jeg mener bestemt psykologens "tilknytingsskade" og "handicapp" er og skal være av forbigående art om barnet får gå inn i adopsjonsfamilien på den rette måten.

Det synes ikke psykolog Haarklou å kunne si så mye om.

Dessverre.

[zeta]

Hei igjen Zeta

Tror vi er litt enige om at det er naturlig at barn reagerer på slike opplevelser du nevner.

For meg virker det å være et sunnhetstegn hos barnet sett i forhold til barn som IKKE reagerer på slike opplevelser.

Jeg synes ordet "svikt" bør brukes med forsiktighet, men dette med at barnet har opplevd tap av personer til stadighet eller personer som du sier har "forsvunnet" for det, er jeg enig med deg må tillegges vekt. (Barna blir vel litt "utbrent" og veldig stresset av slikt?)

Jeg mener bestemt psykologens "tilknytingsskade" og "handicapp" er og skal være av forbigående art om barnet får gå inn i adopsjonsfamilien på den rette måten.

Det synes ikke psykolog Haarklou å kunne si så mye om.

Dessverre.

Vi er nok enig i at det er en naturlig reaksjon, men adopsjonen i seg selv er ikke årsaken til reaksjonen.

Adopsjonen innebærer desverre at det skjer enda et omsorgsskifte, men i de aller fleste tilfellene er omsorgsskiftet det siste i en lang rekke. Om barnet hadde forblitt i barnehjemssituasjonen, så ville nok hyppige omsorgsskifter ha fortsett ut barndommen.

[Gjest beriket]

Vi er nok enig i at det er en naturlig reaksjon, men adopsjonen i seg selv er ikke årsaken til reaksjonen.

Adopsjonen innebærer desverre at det skjer enda et omsorgsskifte, men i de aller fleste tilfellene er omsorgsskiftet det siste i en lang rekke. Om barnet hadde forblitt i barnehjemssituasjonen, så ville nok hyppige omsorgsskifter ha fortsett ut barndommen.

Enige og enige....

Vi er vel enige om at selve adopsjonen kan være dråpen som "får beget til å flyte over" for enkelte barn - om barnet før tildelingen er mer eller mindre "utbrent" og/eller overstresset av omsorgsskifter og tap av mennesker som har vært av verdi for barnet.

Så kan man selvsagt diskutere side opp og side ned om det var adopsjonen som var det utslagsgivende for "tilknytningsskaden" eller ikke, og om det var adopsjonen som gjorde dette til et "handicap".

Mitt poeng var at dette kunne unngås om barnet ble tatt inn i adopsjonsfamilien på den rette måten. -Hvem kan sørge for det om ikke adoptantene selv?

Jeg tror de fleste adoptanter "har det i seg" når det gjelder denne problematikken, men også at adopsjonsformidlerne burde fremskaffe mer og bedre informasjon som har betydning for hvordan det formidlede barn best mulig skal bli tatt inn i adopsjonsfamilien.

Tør jeg mene, selv her på DOL.

mvh

[zeta]

Enige og enige....

Vi er vel enige om at selve adopsjonen kan være dråpen som "får beget til å flyte over" for enkelte barn - om barnet før tildelingen er mer eller mindre "utbrent" og/eller overstresset av omsorgsskifter og tap av mennesker som har vært av verdi for barnet.

Så kan man selvsagt diskutere side opp og side ned om det var adopsjonen som var det utslagsgivende for "tilknytningsskaden" eller ikke, og om det var adopsjonen som gjorde dette til et "handicap".

Mitt poeng var at dette kunne unngås om barnet ble tatt inn i adopsjonsfamilien på den rette måten. -Hvem kan sørge for det om ikke adoptantene selv?

Jeg tror de fleste adoptanter "har det i seg" når det gjelder denne problematikken, men også at adopsjonsformidlerne burde fremskaffe mer og bedre informasjon som har betydning for hvordan det formidlede barn best mulig skal bli tatt inn i adopsjonsfamilien.

Tør jeg mene, selv her på DOL.

mvh

Nei, vi er _ikke_ enig i at adopsjonen er dråpen som får begeret til å flyte over. Adopsjonen er nok løsningen på et problem som over tid har bygget seg opp.

I din verden er selve adopsjonen årsaken til alle problemene i kjølvannet av en adopsjon. Kan ikke hendinger før selve adopsjonen være årsaken og at adopsjonen kan være "medisin" for barnet?

For å ta en sammenligning tatt ut av adopsjonssammenheng:

En kvinne blir voldtatt i ung alder. For å "spare" seg selv for ytterligere lidelser, blokkerer hun ut den traumatiske hendelsen i stede for å bearbeide det. Senere i livet har hun seksuelt samkvem med sin ektemann gjennom mange år, men denne gangen kommer gamle "sår" opp til overflaten. Kvinnen blir hysterisk og vet ikke hva hun skal gjøre. Hun har mest lyst til å ta sitt eget liv.

Var det da omgangen med sin ektemann som ødela kvinnen eller var det hendelsen som skjedde for mange år siden?!?!?

[Gjest beriket]

Nei, vi er _ikke_ enig i at adopsjonen er dråpen som får begeret til å flyte over. Adopsjonen er nok løsningen på et problem som over tid har bygget seg opp.

I din verden er selve adopsjonen årsaken til alle problemene i kjølvannet av en adopsjon. Kan ikke hendinger før selve adopsjonen være årsaken og at adopsjonen kan være "medisin" for barnet?

For å ta en sammenligning tatt ut av adopsjonssammenheng:

En kvinne blir voldtatt i ung alder. For å "spare" seg selv for ytterligere lidelser, blokkerer hun ut den traumatiske hendelsen i stede for å bearbeide det. Senere i livet har hun seksuelt samkvem med sin ektemann gjennom mange år, men denne gangen kommer gamle "sår" opp til overflaten. Kvinnen blir hysterisk og vet ikke hva hun skal gjøre. Hun har mest lyst til å ta sitt eget liv.

Var det da omgangen med sin ektemann som ødela kvinnen eller var det hendelsen som skjedde for mange år siden?!?!?

Nå synes jeg du har mistet totalt grepet på både temaet og diskusjonen.

Sikkert er det at du har mistet meg som diskusjonspart.

Ha en god og uforstyrret dag!

[hix]

Enige og enige....

Vi er vel enige om at selve adopsjonen kan være dråpen som "får beget til å flyte over" for enkelte barn - om barnet før tildelingen er mer eller mindre "utbrent" og/eller overstresset av omsorgsskifter og tap av mennesker som har vært av verdi for barnet.

Så kan man selvsagt diskutere side opp og side ned om det var adopsjonen som var det utslagsgivende for "tilknytningsskaden" eller ikke, og om det var adopsjonen som gjorde dette til et "handicap".

Mitt poeng var at dette kunne unngås om barnet ble tatt inn i adopsjonsfamilien på den rette måten. -Hvem kan sørge for det om ikke adoptantene selv?

Jeg tror de fleste adoptanter "har det i seg" når det gjelder denne problematikken, men også at adopsjonsformidlerne burde fremskaffe mer og bedre informasjon som har betydning for hvordan det formidlede barn best mulig skal bli tatt inn i adopsjonsfamilien.

Tør jeg mene, selv her på DOL.

mvh

Dette var ur-interresant beriket!!

Du skriver:

[så kan man selvsagt diskutere side opp og side ned om det var adopsjonen som var det utslagsgivende for "tilknytningsskaden" eller ikke, og om det var adopsjonen som gjorde dette til et "handicap". Mitt poeng var at dette kunne unngås om barnet ble tatt inn i adopsjonsfamilien på den rette måten. -Hvem kan sørge for det om ikke adoptantene selv?]

Vi adopterte i sin tid en sønn på ett år. Denne gutten har hatt problemer med å knytte seg til oss. Problemer som har gitt ringvirkninger i lang tid etter adopsjonen. Faglig assistanse har hjulpet, men fremdeles ligger han betydelig etter sine jevnaldrende i emmosjonell utvikling. Nå lurer jeg veldig på hva denne "rette måten å ta ham inn i familien på" går ut på. Jeg er lutter øre, for dette svaret har jeg lett lenge etter.

[Gjest Sint men forståelsesfull, mamma]

Enige og enige....

Vi er vel enige om at selve adopsjonen kan være dråpen som "får beget til å flyte over" for enkelte barn - om barnet før tildelingen er mer eller mindre "utbrent" og/eller overstresset av omsorgsskifter og tap av mennesker som har vært av verdi for barnet.

Så kan man selvsagt diskutere side opp og side ned om det var adopsjonen som var det utslagsgivende for "tilknytningsskaden" eller ikke, og om det var adopsjonen som gjorde dette til et "handicap".

Mitt poeng var at dette kunne unngås om barnet ble tatt inn i adopsjonsfamilien på den rette måten. -Hvem kan sørge for det om ikke adoptantene selv?

Jeg tror de fleste adoptanter "har det i seg" når det gjelder denne problematikken, men også at adopsjonsformidlerne burde fremskaffe mer og bedre informasjon som har betydning for hvordan det formidlede barn best mulig skal bli tatt inn i adopsjonsfamilien.

Tør jeg mene, selv her på DOL.

mvh

Etter å ha lest div innlegg fra deg som virker veldig provoserende og også ment sårende (føler jeg)at du er en ulykkelig adoptert person. Ja du kommer med tanker som jeg mener beviser dette. Da du tidligere også har vært inne her på dol og fått så haka flagrer av svar tilbake... så er det vel bare her inne du tør å lufte dine frustrasjoner.

Kjære ulykkelige menneske. Da du ble født var det ikke noen som kunne ta seg av deg i din biologiske familie. Du ble derfor adoptert bort. noe som blir gjort for barnets beste. Om du er norsk eller utenlands adoptert så er saken den samme. Din a. foreldre ville bli dine foreldre. ble det og i voksen alder kviterer du med å vise alle som skal adoptere og har adoptert at egentlig så ville du bodd på et barnehjem et fosterhjem eller på gata. bare ikke vært adoptert. Det er disse signalene du sender ut og får sinnene rundt om til å koke. for det er ikke adoptantenes innstillinger, De ønsker seg barn og får det gjennom en adopsjons prosess som tar lang tid fordi det alltid er nøye utreninger , det fordi myndighetene i giverlandet må forvisse seg at barnet får det bedre i adoptivhjemmet enn det myndighetene kan tilby. Det skulle ikke være vanskelig for deg som sansynlig er voksen å forstå. men barna som er så små at de ikke vet mer enn at mamma er mamma og pappa er pappa de knytter seg til sine foreldre , selv om de alle er forskjellige . Alle barn er forskjellige selv om de vokser opp med biol. forelder , ad. foreldre, barnehjem eller gata. Noen er tøffe og klarer seg bra , andre ikke. sånn er det bare og du må slutte å lage kvalme for disse nye foreldrene som bare har tanker om det kommende barnet eller dem de har fått, barna er for det meste små, utfordningene er store og veldig spennende for foreldrene.

[Gjest beriket]

Dette var ur-interresant beriket!!

Du skriver:

[så kan man selvsagt diskutere side opp og side ned om det var adopsjonen som var det utslagsgivende for "tilknytningsskaden" eller ikke, og om det var adopsjonen som gjorde dette til et "handicap". Mitt poeng var at dette kunne unngås om barnet ble tatt inn i adopsjonsfamilien på den rette måten. -Hvem kan sørge for det om ikke adoptantene selv?]

Vi adopterte i sin tid en sønn på ett år. Denne gutten har hatt problemer med å knytte seg til oss. Problemer som har gitt ringvirkninger i lang tid etter adopsjonen. Faglig assistanse har hjulpet, men fremdeles ligger han betydelig etter sine jevnaldrende i emmosjonell utvikling. Nå lurer jeg veldig på hva denne "rette måten å ta ham inn i familien på" går ut på. Jeg er lutter øre, for dette svaret har jeg lett lenge etter.

Hei igjen Hix

Atter en god og presis utfordring fra deg! (smiler)

Du spør:"Nå lurer jeg veldig på hva denne "rette måten å ta ham inn i familien på" går ut på. Jeg er lutter øre, for dette svaret har jeg lett lenge etter."

Du vet jeg mangler alle opplysninger som må til for å kunne gjøre noen tolkning, vurdering og gi noe svar på ditt spørsmål.

Eller var det bare en test fra din side?

Vennlig hilsen

[Gjest beriket]

Etter å ha lest div innlegg fra deg som virker veldig provoserende og også ment sårende (føler jeg)at du er en ulykkelig adoptert person. Ja du kommer med tanker som jeg mener beviser dette. Da du tidligere også har vært inne her på dol og fått så haka flagrer av svar tilbake... så er det vel bare her inne du tør å lufte dine frustrasjoner.

Kjære ulykkelige menneske. Da du ble født var det ikke noen som kunne ta seg av deg i din biologiske familie. Du ble derfor adoptert bort. noe som blir gjort for barnets beste. Om du er norsk eller utenlands adoptert så er saken den samme. Din a. foreldre ville bli dine foreldre. ble det og i voksen alder kviterer du med å vise alle som skal adoptere og har adoptert at egentlig så ville du bodd på et barnehjem et fosterhjem eller på gata. bare ikke vært adoptert. Det er disse signalene du sender ut og får sinnene rundt om til å koke. for det er ikke adoptantenes innstillinger, De ønsker seg barn og får det gjennom en adopsjons prosess som tar lang tid fordi det alltid er nøye utreninger , det fordi myndighetene i giverlandet må forvisse seg at barnet får det bedre i adoptivhjemmet enn det myndighetene kan tilby. Det skulle ikke være vanskelig for deg som sansynlig er voksen å forstå. men barna som er så små at de ikke vet mer enn at mamma er mamma og pappa er pappa de knytter seg til sine foreldre , selv om de alle er forskjellige . Alle barn er forskjellige selv om de vokser opp med biol. forelder , ad. foreldre, barnehjem eller gata. Noen er tøffe og klarer seg bra , andre ikke. sånn er det bare og du må slutte å lage kvalme for disse nye foreldrene som bare har tanker om det kommende barnet eller dem de har fått, barna er for det meste små, utfordningene er store og veldig spennende for foreldrene.

Kjære brevskriver.

Du skriver angivelig til meg:

"Kjære ulykkelige menneske. Da du ble født var det ikke noen som kunne ta seg av deg i din biologiske familie. Du ble derfor adoptert bort. noe som blir gjort for barnets beste."

Siden intet av det du skriver, stemmer for "berikets" del, så har du nok adressert ditt innlegg til feil person.

Vennlig hilsen

[zeta]

Nå synes jeg du har mistet totalt grepet på både temaet og diskusjonen.

Sikkert er det at du har mistet meg som diskusjonspart.

Ha en god og uforstyrret dag!

Ojjj, ble det plutselig vanskelig å debattere?

Klart at da trekker du deg fra diskusjonen.... i kjent stil

[zeta]

Hei igjen Hix

Atter en god og presis utfordring fra deg! (smiler)

Du spør:"Nå lurer jeg veldig på hva denne "rette måten å ta ham inn i familien på" går ut på. Jeg er lutter øre, for dette svaret har jeg lett lenge etter."

Du vet jeg mangler alle opplysninger som må til for å kunne gjøre noen tolkning, vurdering og gi noe svar på ditt spørsmål.

Eller var det bare en test fra din side?

Vennlig hilsen

Nå må du ikke svikte oss!

Jeg regner med at du har noen generelle tips om hva som er den "rette måten"?

Må virkelig du som beriker oss vite bakgrunnen til hvorfor adopterte barn er som de er?

[hix]

Hei igjen Hix

Atter en god og presis utfordring fra deg! (smiler)

Du spør:"Nå lurer jeg veldig på hva denne "rette måten å ta ham inn i familien på" går ut på. Jeg er lutter øre, for dette svaret har jeg lett lenge etter."

Du vet jeg mangler alle opplysninger som må til for å kunne gjøre noen tolkning, vurdering og gi noe svar på ditt spørsmål.

Eller var det bare en test fra din side?

Vennlig hilsen

Slett ingen test fra min side. Jeg kan bare ikke se at det er så mange måter man kan ta en ett-åring inn i en familie på. Sett at vi snakker om et barn med en lett relasjonsskade, en det tar litt tid å oppdage. Fortell meg da hva du ville gjort. Hvordan ville du ta et slikt barn inn i familien din for at barnet ikke skal få et "handicap".

Fortsatt lutter øre.

[Gjest kip]

Ojjj, ble det plutselig vanskelig å debattere?

Klart at da trekker du deg fra diskusjonen.... i kjent stil

HEIA ZETA!

Hilsen

[hix]

Nå synes jeg du har mistet totalt grepet på både temaet og diskusjonen.

Sikkert er det at du har mistet meg som diskusjonspart.

Ha en god og uforstyrret dag!

Parallellen er slett ikke så dum. Kan du presisere hva du mener er så feil med denne sammenligningen?

[Gjest beriket]

Slett ingen test fra min side. Jeg kan bare ikke se at det er så mange måter man kan ta en ett-åring inn i en familie på. Sett at vi snakker om et barn med en lett relasjonsskade, en det tar litt tid å oppdage. Fortell meg da hva du ville gjort. Hvordan ville du ta et slikt barn inn i familien din for at barnet ikke skal få et "handicap".

Fortsatt lutter øre.

Igjen Hix?

"Relasjonsskade", "tilknytningsskader", "tilknytningsforstyrrelser" og "avvisningsproblemer".

(RTTA)

Naturlige barnereaksjoner gjøres til "handicap" og skrives om til psykiske diagnoser fordi reaksjonene til barnet ikke forstås av adoptivforeldrene, disses innvirkning og adopsjonens innvirkning på barnets skjulte og synlige reaksjoner.

"Problemadoptivbarn" skal ha problemer på grunn av sin "forhistorie" og intet annet. Sikker fint for en del adoptanter og adoptivforeldre.)

Om samspillet mellom et totalt fremmed adoptert barn og dets adoptivforeldre forventes å skulle være som egenfødte, er det ikke rart barnet blir utsatt for stress som neppe kan være av det gode og sunne for barnet, vil jeg mene.

Dette minner meg om eldre nordmenn som finner seg en "postordrekone" i land man også henter barn for adopsjon. Etter at konene er kommet inn i mennenes familier, mener mennene å konstatere "RTTA" fordi postordrekonene ikke reagerer slik mennene hadde forventet. (Selvsagt er defor "postordrekonene" syke, handicappet og må ha psykiske diagnoser, men at dette skal ha noen sammenheng med at de ble gift med disse mennene på denne måte, - nei, det må benektes og avvises.)

Hva slags "tilknytning" er det egentlig dagens adoptanter forventer fra barnas side?

Er det så utelukket at forventningene til en tilknytning som om barna var egenfødte, lett må føre til reaksjoner og "problemer" hos barnet? Hvem klarer å skille avhengighetsreaksjoner fra tilknytningsreaksjoner i barns reaksjoner på adopsjonen og dets fremmede adoptivforeldre?

Alle de voksne adopterte såkalte tilknytningsproblemer jeg kjenner til, forsvant å bli et problem straks adoptivforeldrene satte seg inn i barnets sted og lot barnet selv finne sin naturlig form for tilknytning til adoptivforeldrene og andre. At resultatet at tilknytningen til adoptivforeldrene også ble sterkt variabel, må vel være et greit resultat?

Det er titalls TUSEN voksne adopterte her i landet som har funnet sin tilknytning til sine a-foreldre før dagens adoptanter får tilsvarnede utfordringen i sine hender.

Hvorfor hører man aldri om at "RTTA" knyttet til alle de titusener av adoptivfamilier med voksne adopterte? Har barn forandret seg så mye de senere årene?

Kanskje svaret er at tidligere tiders adopterte ikke begynte adopsjonslivet med å være i barnehage og på SFO, men levde tett på, i det minste en av sine a-foreldre og andre familiemedlemmer?

Å diskutere med personer som heller vil krangle, være mest mulig vrange og negative, er en øvelse jeg ikke har så stor erfaring med. Jeg ser på all erfaring som berikende selv om det er ikke alle typer erfaringer jeg ønsker å måtte få.

Vennlig hilsen

[Gjest Sint men forståelsesfull, mamma]

Kjære brevskriver.

Du skriver angivelig til meg:

"Kjære ulykkelige menneske. Da du ble født var det ikke noen som kunne ta seg av deg i din biologiske familie. Du ble derfor adoptert bort. noe som blir gjort for barnets beste."

Siden intet av det du skriver, stemmer for "berikets" del, så har du nok adressert ditt innlegg til feil person.

Vennlig hilsen

Den 24/6 skrev du da virkelig at du hadde fått hjelp til å forstå alle dine adopsjoner som ADOPTERT Og Adoptivforeldre

Hvoretter jeg så for meg at du var adoptert og missfornøyd med det

[hix]

Igjen Hix?

"Relasjonsskade", "tilknytningsskader", "tilknytningsforstyrrelser" og "avvisningsproblemer".

(RTTA)

Naturlige barnereaksjoner gjøres til "handicap" og skrives om til psykiske diagnoser fordi reaksjonene til barnet ikke forstås av adoptivforeldrene, disses innvirkning og adopsjonens innvirkning på barnets skjulte og synlige reaksjoner.

"Problemadoptivbarn" skal ha problemer på grunn av sin "forhistorie" og intet annet. Sikker fint for en del adoptanter og adoptivforeldre.)

Om samspillet mellom et totalt fremmed adoptert barn og dets adoptivforeldre forventes å skulle være som egenfødte, er det ikke rart barnet blir utsatt for stress som neppe kan være av det gode og sunne for barnet, vil jeg mene.

Dette minner meg om eldre nordmenn som finner seg en "postordrekone" i land man også henter barn for adopsjon. Etter at konene er kommet inn i mennenes familier, mener mennene å konstatere "RTTA" fordi postordrekonene ikke reagerer slik mennene hadde forventet. (Selvsagt er defor "postordrekonene" syke, handicappet og må ha psykiske diagnoser, men at dette skal ha noen sammenheng med at de ble gift med disse mennene på denne måte, - nei, det må benektes og avvises.)

Hva slags "tilknytning" er det egentlig dagens adoptanter forventer fra barnas side?

Er det så utelukket at forventningene til en tilknytning som om barna var egenfødte, lett må føre til reaksjoner og "problemer" hos barnet? Hvem klarer å skille avhengighetsreaksjoner fra tilknytningsreaksjoner i barns reaksjoner på adopsjonen og dets fremmede adoptivforeldre?

Alle de voksne adopterte såkalte tilknytningsproblemer jeg kjenner til, forsvant å bli et problem straks adoptivforeldrene satte seg inn i barnets sted og lot barnet selv finne sin naturlig form for tilknytning til adoptivforeldrene og andre. At resultatet at tilknytningen til adoptivforeldrene også ble sterkt variabel, må vel være et greit resultat?

Det er titalls TUSEN voksne adopterte her i landet som har funnet sin tilknytning til sine a-foreldre før dagens adoptanter får tilsvarnede utfordringen i sine hender.

Hvorfor hører man aldri om at "RTTA" knyttet til alle de titusener av adoptivfamilier med voksne adopterte? Har barn forandret seg så mye de senere årene?

Kanskje svaret er at tidligere tiders adopterte ikke begynte adopsjonslivet med å være i barnehage og på SFO, men levde tett på, i det minste en av sine a-foreldre og andre familiemedlemmer?

Å diskutere med personer som heller vil krangle, være mest mulig vrange og negative, er en øvelse jeg ikke har så stor erfaring med. Jeg ser på all erfaring som berikende selv om det er ikke alle typer erfaringer jeg ønsker å måtte få.

Vennlig hilsen

Er det ikke påfallende at dine svar blir lengre og mer uforståelige jo mer presist og enkelt jeg prøver å formulere mine spørsmål? Dette svaret klassifiserer jeg som tåkeprat for å unnvike kjernen i mitt spørsmål. Derfor gjør jeg det enda enklere for deg;

Du skriver;

[så kan man selvsagt diskutere side opp og side ned om det var adopsjonen som var det utslagsgivende for "tilknytningsskaden" eller ikke, og om det var adopsjonen som gjorde dette til et "handicap". Mitt poeng var at dette kunne unngås om barnet ble tatt inn i adopsjonsfamilien på den rette måten. -Hvem kan sørge for det om ikke adoptantene selv?]

Og jeg spør:

Jeg adopterer en ettåring som denne gangen viser alle tegn på å være en frisk og mentalt ballansert og godt utviklet gutt uten noen tegn til men fra sitt første leveår. Du hevder å ha oppskriften på hvordan jeg skal ta denne gutten inn i familien "på den rette måten" for at han ikke skal oppleve det så belastende at han utvikler et "handicap"?

Dette er et veldefinert konkret familie der det bør være mulig å implementere din "teori" i form av noen like veldefinerte konkrete forebyggende tiltak. Hva er disse tiltakene du vil at jeg skal iverksette for å hjelpe min nye sønn til ikke å utvikle et "handicap". Med all respekt beriket; et enklere tilfelle enn dette kommer du ikke til å bli stilt overfor. Nå vil jeg ha noen nyttige og praktiske råd av deg. Ikke mer synsing og teorier.

Til sist beriket skriver du;

[Å diskutere med personer som heller vil krangle, være mest mulig vrange og negative, er en øvelse jeg ikke har så stor erfaring med]

Hix tilstreber å være seriøs til fingerspissene. Enda så uenige vi to er har jeg flere ganger backet deg opp når andre angriper deg usakelig. Er denne kommentaren virkelig rettet mot meg? Er det krangling jeg driver med i mine innlegg?