Barn adopterer......eller "avviser"?

[Gjest beriket]

Den 24/6 skrev du da virkelig at du hadde fått hjelp til å forstå alle dine adopsjoner som ADOPTERT Og Adoptivforeldre

Hvoretter jeg så for meg at du var adoptert og missfornøyd med det

Hei

Er det ikke dumt å bli sint på grunn av gale syner?

*ler*

Ønsker deg en sintfri dag, mamma!

mvh

[Gjest beriket]

Er det ikke påfallende at dine svar blir lengre og mer uforståelige jo mer presist og enkelt jeg prøver å formulere mine spørsmål? Dette svaret klassifiserer jeg som tåkeprat for å unnvike kjernen i mitt spørsmål. Derfor gjør jeg det enda enklere for deg;

Du skriver;

[så kan man selvsagt diskutere side opp og side ned om det var adopsjonen som var det utslagsgivende for "tilknytningsskaden" eller ikke, og om det var adopsjonen som gjorde dette til et "handicap". Mitt poeng var at dette kunne unngås om barnet ble tatt inn i adopsjonsfamilien på den rette måten. -Hvem kan sørge for det om ikke adoptantene selv?]

Og jeg spør:

Jeg adopterer en ettåring som denne gangen viser alle tegn på å være en frisk og mentalt ballansert og godt utviklet gutt uten noen tegn til men fra sitt første leveår. Du hevder å ha oppskriften på hvordan jeg skal ta denne gutten inn i familien "på den rette måten" for at han ikke skal oppleve det så belastende at han utvikler et "handicap"?

Dette er et veldefinert konkret familie der det bør være mulig å implementere din "teori" i form av noen like veldefinerte konkrete forebyggende tiltak. Hva er disse tiltakene du vil at jeg skal iverksette for å hjelpe min nye sønn til ikke å utvikle et "handicap". Med all respekt beriket; et enklere tilfelle enn dette kommer du ikke til å bli stilt overfor. Nå vil jeg ha noen nyttige og praktiske råd av deg. Ikke mer synsing og teorier.

Til sist beriket skriver du;

[Å diskutere med personer som heller vil krangle, være mest mulig vrange og negative, er en øvelse jeg ikke har så stor erfaring med]

Hix tilstreber å være seriøs til fingerspissene. Enda så uenige vi to er har jeg flere ganger backet deg opp når andre angriper deg usakelig. Er denne kommentaren virkelig rettet mot meg? Er det krangling jeg driver med i mine innlegg?

Hei på deg,Hix

Til ditt første spørsmål om adopsjonen av den sunne og friske ettåringen, er altså mitt svar: "Ja". (Klart og presist svar og allerede besvart tidligere.)

Om "forebyggende" tiltak:

Om dette ga jeg klargjørende eksempler om å la barnet få tid og mulighet til å finne sin egen tilknytningsform utifra sine egne premisser og utgangspunkt. Deri ligger også at barnet bestemmer tempoet.

Jeg viste til at jeg kjente til flere tilfeller hvor denne måten var blitt brukt opp igjennom tidene av adoptivforeldre som selv ble oppmerksommet på at de forsøkte å knyttet til seg barnet på en mindre riktig måte.

(Senest i går kveld var jeg på møte med en voksen adoptert kvinne som i tenårene var dumpet på et barnhjem fordi adoptivmoren ikke var fornøyd med adoptivjentas "tilknytning" fordi jenta hadde naturlige sperrer imot den tilknytningen adoptivmoren og -faren ville presse på henne. Adoptivjentas bror rømte hjemmefra av frykt for å havne på barnehjem som sin yngre adoptivsøster og valgte heller å leve på gata fremfor å bli terrorisert av adoptivmorens tilknytningskrav, -ønsker og forventninger.)

Hvis du, Hix, og andre godtar at det finnes riktige og gale måter å ta et totalt fremmed barn inn i adoptivfamilien på, ville mye være vunnet, men hvis du og andre bestrider det eller er uenige om det, er det ikke noen vits i å drøfte/diskutere slikt i det hele tatt.

Jeg har fra første stund av ansett deg særdeles seriøs og mener å ha vist deg all respekt i så måte. Om vi er så uenige er jeg ikke så sikker på, men jeg syntes du i forrige innlegg forsøkte trekke grunnlaget for en uenighet og annet du ville litt vel langt og pekte på at jeg syntes ditt siste innlegg dro i en retning jeg ikke ville være med på. (Regnet med at du ville overse det avsnittet om du ikke følte deg litt truffet. *smiler*)

Igjen vil jeg understreke at jeg ikke vil uttale meg om konkrete case når jeg og andre mangler grunnlag for å gjøre seriøse tolkninger og vurdering og gi noen råd. På den annen side mener jeg en drøftelse og diskusjoner omkring temaer av denne type, vil kunne gi noen som trenger råd og hjelp noen brukbare tanker og ideer som kan adopteres og de kan knytte seg til - til beste for barnet, dem selv og adoptivfamilien.

Derfor opplever jeg at en del her rent ut saboterer slike diskusjoner og "samtaler" om temaer av meget stor verdi for barn som får adopsjon og er blitt adoptert.

Det virker som om noen få her mener at adopterte i dette land får det mye bedre bare de får tatt livet av "beriket" her på DOL. - Uten at jeg makter å kunne forstå hvorfor.

Heldigvis mener jeg flertallet aktive her er av en annen støpning og Hix regner jeg klart blant disse.

Var det dagens Hix-beriket, diskusjon?

mvh

[laban]

Igjen Hix?

"Relasjonsskade", "tilknytningsskader", "tilknytningsforstyrrelser" og "avvisningsproblemer".

(RTTA)

Naturlige barnereaksjoner gjøres til "handicap" og skrives om til psykiske diagnoser fordi reaksjonene til barnet ikke forstås av adoptivforeldrene, disses innvirkning og adopsjonens innvirkning på barnets skjulte og synlige reaksjoner.

"Problemadoptivbarn" skal ha problemer på grunn av sin "forhistorie" og intet annet. Sikker fint for en del adoptanter og adoptivforeldre.)

Om samspillet mellom et totalt fremmed adoptert barn og dets adoptivforeldre forventes å skulle være som egenfødte, er det ikke rart barnet blir utsatt for stress som neppe kan være av det gode og sunne for barnet, vil jeg mene.

Dette minner meg om eldre nordmenn som finner seg en "postordrekone" i land man også henter barn for adopsjon. Etter at konene er kommet inn i mennenes familier, mener mennene å konstatere "RTTA" fordi postordrekonene ikke reagerer slik mennene hadde forventet. (Selvsagt er defor "postordrekonene" syke, handicappet og må ha psykiske diagnoser, men at dette skal ha noen sammenheng med at de ble gift med disse mennene på denne måte, - nei, det må benektes og avvises.)

Hva slags "tilknytning" er det egentlig dagens adoptanter forventer fra barnas side?

Er det så utelukket at forventningene til en tilknytning som om barna var egenfødte, lett må føre til reaksjoner og "problemer" hos barnet? Hvem klarer å skille avhengighetsreaksjoner fra tilknytningsreaksjoner i barns reaksjoner på adopsjonen og dets fremmede adoptivforeldre?

Alle de voksne adopterte såkalte tilknytningsproblemer jeg kjenner til, forsvant å bli et problem straks adoptivforeldrene satte seg inn i barnets sted og lot barnet selv finne sin naturlig form for tilknytning til adoptivforeldrene og andre. At resultatet at tilknytningen til adoptivforeldrene også ble sterkt variabel, må vel være et greit resultat?

Det er titalls TUSEN voksne adopterte her i landet som har funnet sin tilknytning til sine a-foreldre før dagens adoptanter får tilsvarnede utfordringen i sine hender.

Hvorfor hører man aldri om at "RTTA" knyttet til alle de titusener av adoptivfamilier med voksne adopterte? Har barn forandret seg så mye de senere årene?

Kanskje svaret er at tidligere tiders adopterte ikke begynte adopsjonslivet med å være i barnehage og på SFO, men levde tett på, i det minste en av sine a-foreldre og andre familiemedlemmer?

Å diskutere med personer som heller vil krangle, være mest mulig vrange og negative, er en øvelse jeg ikke har så stor erfaring med. Jeg ser på all erfaring som berikende selv om det er ikke alle typer erfaringer jeg ønsker å måtte få.

Vennlig hilsen

"Om samspillet mellom et totalt fremmed adoptert barn og dets adoptivforeldre forventes å skulle være som egenfødte, er det ikke rart barnet blir utsatt for stress som neppe kan være av det gode og sunne for barnet, vil jeg mene."

Kan du gi et eksempel på hva slags samspill og stress du tenker på her? Mener du f.eks. kjærtegn - at adoptivforeldrene i for stor grad forventer at barnet "bør" like å få kos / trøst av adoptivforeldrene? Eller at det i for stor grad forventes å respektere grensene foreldrene setter? Eller at det i for stor grad forventes å smile / vise glede over å se adoptivforeldrene rundt seg når det våkner? Det er bare forslag fra min side, jeg lurer bare på hva du mener. Du tenker kanskje på noe helt annet?

"Dette minner meg om eldre nordmenn som finner seg en "postordrekone" i land man også henter barn for adopsjon."

Den sammenlikningen synes jeg er uhyrlig.

Hvis man går ca. 100 år tilbake i tiden, finner man eksempler på at psykisk utviklingshemmede og barn med store adferdsavvik kunne bli "bortsatt" som arbeidskraft på en gård på landet. _Noen_ av disse kom dessverre i en situasjon som kan sammenliknes med de "importerte" konene du refererer til. Dette tilhører en annen tid, en annen tenkemåte og et annet samfunn enn dagens adopsjonssystem.

"Hvorfor hører man aldri om at "RTTA" knyttet til alle de titusener av adoptivfamilier med voksne adopterte? Har barn forandret seg så mye de senere årene?"

Svært mange av disse voksne adopterte er norskfødte adopterte unnfanget som "skandaler" før P-pillen (og før abortloven), planlagt bortadoptert før fødselen, tatt fra moren og overlevert sine nye foreldre så snart papirarbeidet tillot det. Er det så rart om disse hadde litt andre forutsetninger enn et barn som har startet livet som underernært foster / baby, blitt forlatt på gata og deretter hatt en tilværelse på et overfylt barnehjem med skiftende personale?

Det er dessuten mye man setter navn på - og forsøker å gi forklaring på - idag, som man kategoriserte som adferdsproblemer eller "arvesynd" tidligere. Og man var forsiktig med enkelte diagnoser fordi de var enstbetydende med å stemple hjemmet som "dårlig". F.eks. ble det antatt at autistiske barn ble autister pga. en (følelses)kald mor.

"Kanskje svaret er at tidligere tiders adopterte ikke begynte adopsjonslivet med å være i barnehage og på SFO, men levde tett på, i det minste en av sine a-foreldre og andre familiemedlemmer?"

Hvis det hadde vært noen sammenheng mellom "RTTA" og hvorvidt barnet går i barnehage eller ikke, hadde den vært tydelig og kjent. Verden er ikke så enkel. Ikke disse problemene, heller.

"Alle de voksne adopterte såkalte tilknytningsproblemer jeg kjenner til, forsvant å bli et problem straks adoptivforeldrene satte seg inn i barnets sted og lot barnet selv finne sin naturlig form for tilknytning til adoptivforeldrene og andre. At resultatet at tilknytningen til adoptivforeldrene også ble sterkt variabel, må vel være et greit resultat?"

Som hix spør om - hva gjør man med f.eks. en understimulert ettåring? Setter fram mat, skifter på ham når det er nødvendig og lar ham ellers finne sin plass på egen hånd? Kan de gå glipp av noe viktig følelsesmessig på den måten tror du, noe som f.eks. senere kan gjøre det vanskelig for dem å gå inn i et parforhold eller ha et nært forhold til egne barn?

[hix]

Hei på deg,Hix

Til ditt første spørsmål om adopsjonen av den sunne og friske ettåringen, er altså mitt svar: "Ja". (Klart og presist svar og allerede besvart tidligere.)

Om "forebyggende" tiltak:

Om dette ga jeg klargjørende eksempler om å la barnet få tid og mulighet til å finne sin egen tilknytningsform utifra sine egne premisser og utgangspunkt. Deri ligger også at barnet bestemmer tempoet.

Jeg viste til at jeg kjente til flere tilfeller hvor denne måten var blitt brukt opp igjennom tidene av adoptivforeldre som selv ble oppmerksommet på at de forsøkte å knyttet til seg barnet på en mindre riktig måte.

(Senest i går kveld var jeg på møte med en voksen adoptert kvinne som i tenårene var dumpet på et barnhjem fordi adoptivmoren ikke var fornøyd med adoptivjentas "tilknytning" fordi jenta hadde naturlige sperrer imot den tilknytningen adoptivmoren og -faren ville presse på henne. Adoptivjentas bror rømte hjemmefra av frykt for å havne på barnehjem som sin yngre adoptivsøster og valgte heller å leve på gata fremfor å bli terrorisert av adoptivmorens tilknytningskrav, -ønsker og forventninger.)

Hvis du, Hix, og andre godtar at det finnes riktige og gale måter å ta et totalt fremmed barn inn i adoptivfamilien på, ville mye være vunnet, men hvis du og andre bestrider det eller er uenige om det, er det ikke noen vits i å drøfte/diskutere slikt i det hele tatt.

Jeg har fra første stund av ansett deg særdeles seriøs og mener å ha vist deg all respekt i så måte. Om vi er så uenige er jeg ikke så sikker på, men jeg syntes du i forrige innlegg forsøkte trekke grunnlaget for en uenighet og annet du ville litt vel langt og pekte på at jeg syntes ditt siste innlegg dro i en retning jeg ikke ville være med på. (Regnet med at du ville overse det avsnittet om du ikke følte deg litt truffet. *smiler*)

Igjen vil jeg understreke at jeg ikke vil uttale meg om konkrete case når jeg og andre mangler grunnlag for å gjøre seriøse tolkninger og vurdering og gi noen råd. På den annen side mener jeg en drøftelse og diskusjoner omkring temaer av denne type, vil kunne gi noen som trenger råd og hjelp noen brukbare tanker og ideer som kan adopteres og de kan knytte seg til - til beste for barnet, dem selv og adoptivfamilien.

Derfor opplever jeg at en del her rent ut saboterer slike diskusjoner og "samtaler" om temaer av meget stor verdi for barn som får adopsjon og er blitt adoptert.

Det virker som om noen få her mener at adopterte i dette land får det mye bedre bare de får tatt livet av "beriket" her på DOL. - Uten at jeg makter å kunne forstå hvorfor.

Heldigvis mener jeg flertallet aktive her er av en annen støpning og Hix regner jeg klart blant disse.

Var det dagens Hix-beriket, diskusjon?

mvh

På tide med en liten oppklaring....

Etter en drøy måneds tid med diskusjoner om forskjellige temaer sitter jeg igjen med et inntrykk av at du faktisk besitter en del kunnskap om adopsjon. Tidvis skriver du ting i innleggene dine som tvinger meg til å tenke litt nytt. Veldig ofte konkluderer jeg til sist med at du tar feil, men disse diskusjonene er ikke så dumme likevel, fordi det arbeidet jeg må gjøre for å finne motargumenter bidrar til å klargjøre mitt eget syn.

Mange her inne sitter med en forestilling om at du skriver dine innlegg med et "ondt" motiv. At du har så lite positive opplevelser med adopsjon at du nærmest vil hevne deg på hele prosessen. At du rett og slett drives av bitterhet. Jeg er ikke en av dem. Jeg er overbevist om at du skriver dine innlegg fordi du føler at du har noe å bidra med og at du føler at det er noe som er veldig galt med innstillingen hos adoptanter generellt her i landet.

Da må du spørre deg hvorfor du møter så unison motstand her i forumet. Det kan selvfølgelig skyldes at du oppfattes som truende fordi alle vi adoptanter innerst inne vet at du har rett. At arbeidet vi måtte gjøre i oss selv for å ta inn over oss ditt "riktige" syn ville bli så overveldende at vi feiger ut og klamrer oss til det vi har. Men da burde du ha fått en støtteerklæring i ny og ne. Når du ikke gjør det, så velger jeg å trekke en annen konklusjon.

Mitt inntrykk er at den kunnskapen du besitter om adopsjon er hentet fra "gamle" adopsjoner og at den dreier seg om et segment som ikke er veldig relevant for de fleste som skriver her på forumet. Hver gang jeg har klart å få deg til å konkretisere med eksempler, har eksemplene enten dreid seg om adopsjoner som ligger svært langt tilbake i tid, eller adopsjoner av større barn. Mulig at jeg tar feil, men jeg opplever det som om du har liten erfaring med adopsjon av barn i alderen 0-3 år slik det foregår i dag. Der ligger antagelig hele problemet. Du appliserer din kunnskap og dine erfaringer på adopsjonssaker som avviker radikalt fra de du har hentet denne kunskapen fra.

For å illustrere med et eksempel; Du skriver:

[Hvis du, Hix, og andre godtar at det finnes riktige og gale måter å ta et totalt fremmed barn inn i adoptivfamilien på, ville mye være vunnet, men hvis du og andre bestrider det eller er uenige om det, er det ikke noen vits i å drøfte/diskutere slikt i det hele tatt.]

Her blir det veldig tydelig hva jeg mener; Du snakker ikke her om min ettåring. Det _er_ faktisk ikke mulig å ta til seg en ettåring på så mange forskjellige måter. Dette forstår du også. (Hvis ikke, så har du aldri hatt en ettåring). Snakker vi derimot om større barn (som jeg tror du fokuserer på), så er jeg faktisk veldig enig med deg. En syvåring med vanskelig fortid kan ikke forventes å få en tilknytning til sine a-foreldre på linje med den egenfødte får til sine foreldre. Hvis man adopterer denne syvåringen i den tro at det skal oppstå en "total" tilknytning, så blir man skuffet. I verste fall overlater man barnet til støtteapparatet når puberteten kommer og opprøret begynner.

Når jeg "presser" deg til å besvare mitt spørsmål om praktiske tiltak for min helt konkrete ettåring, blir du unnvikende og vil ikke svare. Det tror jeg er fordi du skjønner at din kunnskap ikke er tilpasset det problemet jeg la frem for deg. Hadde jeg derimot spurt deg om konkrete forebyggende tiltak ved adopsjon av en _syvåring_, så hadde du nok sikkert hatt mer å fare med. Har jeg ikke litt rett??

Det er ikke uinterresant det du forteller oss beriket!! Det er bare ikke alltid like relevant for den situasjonen adoptivforeldre opplever i dag. Vi får stort sett ett-, to- og tre-åringer. Da ser verden litt anderledes ut både for oss foreldre og for barna. En fullverdig tilknytning er i disse tilfellene ønskelig og noe vi arbeider for å få til. Likevel lærer vi i løpet av prosessen at selv med så små barn kan dette noen ganger være vanskelig.

Skal ikke mase mer på deg for å få frem de tiltakene jeg ba om, for jeg tror jeg i løpet av dette innlegget har gjort det klart for alle hvorfor du ikke vil svare.

Du har helt rett i at vi ikke nødvendigvis er så uenige i alt. Vi må bare sørge for at vi snakker om det samme. Da må vi også klargjøre _hva_ vi snakker om?

[Gjest beriket]

"Om samspillet mellom et totalt fremmed adoptert barn og dets adoptivforeldre forventes å skulle være som egenfødte, er det ikke rart barnet blir utsatt for stress som neppe kan være av det gode og sunne for barnet, vil jeg mene."

Kan du gi et eksempel på hva slags samspill og stress du tenker på her? Mener du f.eks. kjærtegn - at adoptivforeldrene i for stor grad forventer at barnet "bør" like å få kos / trøst av adoptivforeldrene? Eller at det i for stor grad forventes å respektere grensene foreldrene setter? Eller at det i for stor grad forventes å smile / vise glede over å se adoptivforeldrene rundt seg når det våkner? Det er bare forslag fra min side, jeg lurer bare på hva du mener. Du tenker kanskje på noe helt annet?

"Dette minner meg om eldre nordmenn som finner seg en "postordrekone" i land man også henter barn for adopsjon."

Den sammenlikningen synes jeg er uhyrlig.

Hvis man går ca. 100 år tilbake i tiden, finner man eksempler på at psykisk utviklingshemmede og barn med store adferdsavvik kunne bli "bortsatt" som arbeidskraft på en gård på landet. _Noen_ av disse kom dessverre i en situasjon som kan sammenliknes med de "importerte" konene du refererer til. Dette tilhører en annen tid, en annen tenkemåte og et annet samfunn enn dagens adopsjonssystem.

"Hvorfor hører man aldri om at "RTTA" knyttet til alle de titusener av adoptivfamilier med voksne adopterte? Har barn forandret seg så mye de senere årene?"

Svært mange av disse voksne adopterte er norskfødte adopterte unnfanget som "skandaler" før P-pillen (og før abortloven), planlagt bortadoptert før fødselen, tatt fra moren og overlevert sine nye foreldre så snart papirarbeidet tillot det. Er det så rart om disse hadde litt andre forutsetninger enn et barn som har startet livet som underernært foster / baby, blitt forlatt på gata og deretter hatt en tilværelse på et overfylt barnehjem med skiftende personale?

Det er dessuten mye man setter navn på - og forsøker å gi forklaring på - idag, som man kategoriserte som adferdsproblemer eller "arvesynd" tidligere. Og man var forsiktig med enkelte diagnoser fordi de var enstbetydende med å stemple hjemmet som "dårlig". F.eks. ble det antatt at autistiske barn ble autister pga. en (følelses)kald mor.

"Kanskje svaret er at tidligere tiders adopterte ikke begynte adopsjonslivet med å være i barnehage og på SFO, men levde tett på, i det minste en av sine a-foreldre og andre familiemedlemmer?"

Hvis det hadde vært noen sammenheng mellom "RTTA" og hvorvidt barnet går i barnehage eller ikke, hadde den vært tydelig og kjent. Verden er ikke så enkel. Ikke disse problemene, heller.

"Alle de voksne adopterte såkalte tilknytningsproblemer jeg kjenner til, forsvant å bli et problem straks adoptivforeldrene satte seg inn i barnets sted og lot barnet selv finne sin naturlig form for tilknytning til adoptivforeldrene og andre. At resultatet at tilknytningen til adoptivforeldrene også ble sterkt variabel, må vel være et greit resultat?"

Som hix spør om - hva gjør man med f.eks. en understimulert ettåring? Setter fram mat, skifter på ham når det er nødvendig og lar ham ellers finne sin plass på egen hånd? Kan de gå glipp av noe viktig følelsesmessig på den måten tror du, noe som f.eks. senere kan gjøre det vanskelig for dem å gå inn i et parforhold eller ha et nært forhold til egne barn?

Hei til Laban

Viser til mitt svar til Hix tidligere i dag.

Ditt syn på voksne adoptertes adopsjoner i Norge, har liten forankring i virkeligheten. Voksne adopterte er født før sommeren 1985, og jeg mener å huske at P-pillen kom på slutten av 60-tallet!

Ellers så synes jeg det er interessant hvilken oppfatning du har av dette, dine valg av forklaringsmodeller og at du engasjerer deg i temaet.

Rart du ikke reagerte på "voldtekseksempelet", men på mitt valg av en mer passende paralell.

Jeg kan ikke minnes at Hix har diskutert "understimulerte" barn med meg eller under denne tråden. Heller tvert imot da tråden dreier seg om "overstimulering" av ting som kan skade barna!

Adoptertes tilknytningsutfordringer er sterkt preget av barnas tilknytningsforhold både til sine opprinnelige foreldre og til adoptivforeldrene, men det synes ikke noen adoptanter eller a-foreldre engang å ha fått med seg.

Det virker som om mange her tror at barn lett gir slipp på sin tilknytning til sine førsteforeldre og like lett kan knytte seg tilsvarende sterkt til sine adoptivforeldre.

Er du blant dem, laban?

mvh

[snø]

Hei til Laban

Viser til mitt svar til Hix tidligere i dag.

Ditt syn på voksne adoptertes adopsjoner i Norge, har liten forankring i virkeligheten. Voksne adopterte er født før sommeren 1985, og jeg mener å huske at P-pillen kom på slutten av 60-tallet!

Ellers så synes jeg det er interessant hvilken oppfatning du har av dette, dine valg av forklaringsmodeller og at du engasjerer deg i temaet.

Rart du ikke reagerte på "voldtekseksempelet", men på mitt valg av en mer passende paralell.

Jeg kan ikke minnes at Hix har diskutert "understimulerte" barn med meg eller under denne tråden. Heller tvert imot da tråden dreier seg om "overstimulering" av ting som kan skade barna!

Adoptertes tilknytningsutfordringer er sterkt preget av barnas tilknytningsforhold både til sine opprinnelige foreldre og til adoptivforeldrene, men det synes ikke noen adoptanter eller a-foreldre engang å ha fått med seg.

Det virker som om mange her tror at barn lett gir slipp på sin tilknytning til sine førsteforeldre og like lett kan knytte seg tilsvarende sterkt til sine adoptivforeldre.

Er du blant dem, laban?

mvh

Jeg tror hix har rett i at du ikke er i stand til å forholde deg til adopsjon av nyere tid og av yngre barn.

Hvilken tilknytning til sine biologiske foreldre tror du at barn som aldri har sett sine biologiske foreldre har?

[Gjest beriket]

På tide med en liten oppklaring....

Etter en drøy måneds tid med diskusjoner om forskjellige temaer sitter jeg igjen med et inntrykk av at du faktisk besitter en del kunnskap om adopsjon. Tidvis skriver du ting i innleggene dine som tvinger meg til å tenke litt nytt. Veldig ofte konkluderer jeg til sist med at du tar feil, men disse diskusjonene er ikke så dumme likevel, fordi det arbeidet jeg må gjøre for å finne motargumenter bidrar til å klargjøre mitt eget syn.

Mange her inne sitter med en forestilling om at du skriver dine innlegg med et "ondt" motiv. At du har så lite positive opplevelser med adopsjon at du nærmest vil hevne deg på hele prosessen. At du rett og slett drives av bitterhet. Jeg er ikke en av dem. Jeg er overbevist om at du skriver dine innlegg fordi du føler at du har noe å bidra med og at du føler at det er noe som er veldig galt med innstillingen hos adoptanter generellt her i landet.

Da må du spørre deg hvorfor du møter så unison motstand her i forumet. Det kan selvfølgelig skyldes at du oppfattes som truende fordi alle vi adoptanter innerst inne vet at du har rett. At arbeidet vi måtte gjøre i oss selv for å ta inn over oss ditt "riktige" syn ville bli så overveldende at vi feiger ut og klamrer oss til det vi har. Men da burde du ha fått en støtteerklæring i ny og ne. Når du ikke gjør det, så velger jeg å trekke en annen konklusjon.

Mitt inntrykk er at den kunnskapen du besitter om adopsjon er hentet fra "gamle" adopsjoner og at den dreier seg om et segment som ikke er veldig relevant for de fleste som skriver her på forumet. Hver gang jeg har klart å få deg til å konkretisere med eksempler, har eksemplene enten dreid seg om adopsjoner som ligger svært langt tilbake i tid, eller adopsjoner av større barn. Mulig at jeg tar feil, men jeg opplever det som om du har liten erfaring med adopsjon av barn i alderen 0-3 år slik det foregår i dag. Der ligger antagelig hele problemet. Du appliserer din kunnskap og dine erfaringer på adopsjonssaker som avviker radikalt fra de du har hentet denne kunskapen fra.

For å illustrere med et eksempel; Du skriver:

[Hvis du, Hix, og andre godtar at det finnes riktige og gale måter å ta et totalt fremmed barn inn i adoptivfamilien på, ville mye være vunnet, men hvis du og andre bestrider det eller er uenige om det, er det ikke noen vits i å drøfte/diskutere slikt i det hele tatt.]

Her blir det veldig tydelig hva jeg mener; Du snakker ikke her om min ettåring. Det _er_ faktisk ikke mulig å ta til seg en ettåring på så mange forskjellige måter. Dette forstår du også. (Hvis ikke, så har du aldri hatt en ettåring). Snakker vi derimot om større barn (som jeg tror du fokuserer på), så er jeg faktisk veldig enig med deg. En syvåring med vanskelig fortid kan ikke forventes å få en tilknytning til sine a-foreldre på linje med den egenfødte får til sine foreldre. Hvis man adopterer denne syvåringen i den tro at det skal oppstå en "total" tilknytning, så blir man skuffet. I verste fall overlater man barnet til støtteapparatet når puberteten kommer og opprøret begynner.

Når jeg "presser" deg til å besvare mitt spørsmål om praktiske tiltak for min helt konkrete ettåring, blir du unnvikende og vil ikke svare. Det tror jeg er fordi du skjønner at din kunnskap ikke er tilpasset det problemet jeg la frem for deg. Hadde jeg derimot spurt deg om konkrete forebyggende tiltak ved adopsjon av en _syvåring_, så hadde du nok sikkert hatt mer å fare med. Har jeg ikke litt rett??

Det er ikke uinterresant det du forteller oss beriket!! Det er bare ikke alltid like relevant for den situasjonen adoptivforeldre opplever i dag. Vi får stort sett ett-, to- og tre-åringer. Da ser verden litt anderledes ut både for oss foreldre og for barna. En fullverdig tilknytning er i disse tilfellene ønskelig og noe vi arbeider for å få til. Likevel lærer vi i løpet av prosessen at selv med så små barn kan dette noen ganger være vanskelig.

Skal ikke mase mer på deg for å få frem de tiltakene jeg ba om, for jeg tror jeg i løpet av dette innlegget har gjort det klart for alle hvorfor du ikke vil svare.

Du har helt rett i at vi ikke nødvendigvis er så uenige i alt. Vi må bare sørge for at vi snakker om det samme. Da må vi også klargjøre _hva_ vi snakker om?

Hei igjen Hix

Ditt innlegg gjorde meg veldig glad. Føler en slags adopsjonåndelig tilknytning til deg. (smiler)

Det er selvsagt ikke så enkelt med god kommunikasjon på denne måten som det foregår her på DOL, men det går ann å få sine budskap og meninger klart frem.

Sammensatte og ofte kompliserte forhold som er et resultat av psykososial forhold og prosesser, krever nok en tilnærming og døftelser av en annen art enn det som er mulig her på DOL. Når så mange individuelle og personrelaterte forhold spiller inn på resultatet, blir det nesten umulig å gi konkrete og riktige råd på konkrete individuelle tilfeller. Noe annet er det for ting som er av mer teknisk og økonomisk art, for å ta et eksempel.

Tilbake til tilnærmingsutfordringen.

Jeg mener at tilnærmingsutfordringen stort sett er den samme for adoptanter og barn i dag som tidligere. Den begynner når adoptantene får tildelt et barn de skal få lov til å adoptere. Selve tilknytningsprosessen mener jeg må ta tid (ofte lang tid) og i hovedsak stå og falle på hvordan adoptantene og adoptivforeldrene styrer og lar prosessen få utvikle seg. Om det er vi vel neppe uenige?

På barnets side betyr adopsjonen at barnets tilknytning til sine førsteforeldre blir sterkt påvirket og forandre. Småbarn mener jeg har lett for å knytte seg til omsorgspersoner som barnet føler seg vel med, trygge på og opplever velvære av.

Min erfaring med dette, er at adoptertes tilknytning til sine opprinnelige foreldre føles sterke og annerledes for barna etterhver som de vokser til og i mange tilfeller blir et problem i forhold til barnets tilknytning til adoptivforeldrene uten at barnet selv kan forstå og gi uttrykk for dette på annen måte enn i form av en viss oppførsel og følelsesmessige reaksjoner som lett mistolkes og sogar sykliggjøres.

Det er nå engang slik at adoptivbarnas tilknytning omfatter mye mer enn kun tilknytningen til adoptivforeldrene og disses krav, ønsker, forventninger og forhåpninger om tilknytning. Det er det lite barna selv kan gjøre noe med, og jeg mener en del barn reagerer på en måte som tyder på at de er "overstresset" og viser dette ved naturlige stressreaksjoner.

Selv mener jeg adoptivforeldre med langsiktighet i forhold til "tilknytning" og god føling med barnas tilknytning til sine førsteforeldre, har de beste forutsetninger for å slippe å oppleve "RTTA"-problemer.

For å ta et annet eksempel: En kvinne mister sin samboerkjæreste og blir "adoptert" av en fremmed mann som vil ha kvinnen som sin kvinne. Kvinnen blir plassert i mannens hjem, mer eller mindre frivillig og det er ikke tvil om at mannen elsker kvinnen over alt på jorden. - Hva slags tilknytningsproblemer kan kvinnen få om mannen ikke går frem overfor kvinnen på den rette måten?

Jeg ville også legge til at psykolog Haarklou, etter mitt skjønn er for raskt med å trekke psykiske og psykologiske paraleller mellom adoptivbarn og fosterbarn - nettopp fordi adoptivbarn har en helt annen tilknytning til sine opprinnelige foreldre enn det fosterbarna har til sine egentlige foreldre.

Du tar frem så mye, at jeg ikke rekker mer i denne omgang. Jeg skal tenke mer på alt det andre og vil gi deg tilbakemelding så godt jeg kan på ett eller annet vis senere.

Takk for dagens dialog, Hix. Det er egentlig dialog jeg ønsker her på DOL, men så er det jo en del uenighet om hva som det er passende eller ønskelig å ha noen dialog om.

Det forstår jeg godt.

mvh

[Gjest beriket]

Jeg tror hix har rett i at du ikke er i stand til å forholde deg til adopsjon av nyere tid og av yngre barn.

Hvilken tilknytning til sine biologiske foreldre tror du at barn som aldri har sett sine biologiske foreldre har?

Hei Snø

Lurte på om du hadde sviktet meg, og er glad for at Den Høye Snø ikke har smeltet i varmen! (*ler*)

Mitt neste tema er "Adoptertes tilknytning til sine opprinnelige foreldre". Fint om du kunne komme med dine synspunkter om det på den tråden.

Det yngste barn for adopsjon jeg de senere år har hatt kontakt og erfaring med, har vært mindre enn 24 timer gammelt. Jeg gjennomdrøftet adopsjonen med barnemoren og ble sogar tilkalt for å gjøre det. (Bare til din opplysning.)

Det er mange i min omgangskrets som har adoptert barn de siste 20 årene som jeg har fulgt nært opp fra tildeling til de er blitt voksne. Selv om det yngste barnet jeg selv adopterte var 3 år gammelt og de to andre eldre, fikk jeg i høyeste grad føling med barnas tilknytningsutfordringer!

Om barnas tilknytning til adoptivforeldrene er av den rette sort, god og vellykket, mener jeg man vanskelig kan vite før barna er blitt eldre og tilknytningens verdi virkelig viser seg. Når adoptivbarns tilnytning til sine opprinnelig foreldre gjør seg sterkt gjeldende, vil en feil tilknytning til adoptivforeldrene lett være barna lite til gagn, men ....det har jeg valgt som et eget tema.

Hei fra meg til deg, Snø!

[snø]

Hei Snø

Lurte på om du hadde sviktet meg, og er glad for at Den Høye Snø ikke har smeltet i varmen! (*ler*)

Mitt neste tema er "Adoptertes tilknytning til sine opprinnelige foreldre". Fint om du kunne komme med dine synspunkter om det på den tråden.

Det yngste barn for adopsjon jeg de senere år har hatt kontakt og erfaring med, har vært mindre enn 24 timer gammelt. Jeg gjennomdrøftet adopsjonen med barnemoren og ble sogar tilkalt for å gjøre det. (Bare til din opplysning.)

Det er mange i min omgangskrets som har adoptert barn de siste 20 årene som jeg har fulgt nært opp fra tildeling til de er blitt voksne. Selv om det yngste barnet jeg selv adopterte var 3 år gammelt og de to andre eldre, fikk jeg i høyeste grad føling med barnas tilknytningsutfordringer!

Om barnas tilknytning til adoptivforeldrene er av den rette sort, god og vellykket, mener jeg man vanskelig kan vite før barna er blitt eldre og tilknytningens verdi virkelig viser seg. Når adoptivbarns tilnytning til sine opprinnelig foreldre gjør seg sterkt gjeldende, vil en feil tilknytning til adoptivforeldrene lett være barna lite til gagn, men ....det har jeg valgt som et eget tema.

Hei fra meg til deg, Snø!

Noen av oss har et liv utenfor DOL også ;o)

Men jeg stilte det _et_ enkelt spørsmål, kunne du være så venlig så svare på det?

[Gjest beriket]

Jeg tror hix har rett i at du ikke er i stand til å forholde deg til adopsjon av nyere tid og av yngre barn.

Hvilken tilknytning til sine biologiske foreldre tror du at barn som aldri har sett sine biologiske foreldre har?

Hei igjen, Snø

Nå må du være litt tålmodig. Jeg har jo varslet et "teamåpner"-innlegg som vil presentere min tolkning og vurdering av det du spør om.

Å gi noen her personlig spesial-service, har jeg ikke kapasitet til, men er glad for at du "huger" ett innlegg fra meg!

Håper du holder ut denne ventingen. *ler*

mvh

[snø]

Hei igjen, Snø

Nå må du være litt tålmodig. Jeg har jo varslet et "teamåpner"-innlegg som vil presentere min tolkning og vurdering av det du spør om.

Å gi noen her personlig spesial-service, har jeg ikke kapasitet til, men er glad for at du "huger" ett innlegg fra meg!

Håper du holder ut denne ventingen. *ler*

mvh

Det er vel knappest spesilalbehandling og tro en skal få svar på spørsmål en stiller. I og med at du tok deg lang tid til å utbrodere andre ting i innlegget, så hadde det jo vært interessant om du svarte på det jeg spurte om.. Og du trenger for alt i verden ikke lage en ny tråd, et enkelt og greit svar holder i lange baner.

Som sagt, solen skinner og det finnes ganske mange andre kjekke ting enn å snakke til veggen her på DOL. Du trenger ikke forvente svar fra meg på trådene dine.

[Gjest beriket]

Det er vel knappest spesilalbehandling og tro en skal få svar på spørsmål en stiller. I og med at du tok deg lang tid til å utbrodere andre ting i innlegget, så hadde det jo vært interessant om du svarte på det jeg spurte om.. Og du trenger for alt i verden ikke lage en ny tråd, et enkelt og greit svar holder i lange baner.

Som sagt, solen skinner og det finnes ganske mange andre kjekke ting enn å snakke til veggen her på DOL. Du trenger ikke forvente svar fra meg på trådene dine.

Kjøre Snø

Jeg forventer vel ingenting fra deg?

(Vil ikke risikere å bli skuffet eller å få en tilknytning til deg her på DOL som skal få noen emosjonell virkning.)

mvh

[snø]

Kjøre Snø

Jeg forventer vel ingenting fra deg?

(Vil ikke risikere å bli skuffet eller å få en tilknytning til deg her på DOL som skal få noen emosjonell virkning.)

mvh

Det kunne virke som om du trodde at jeg satt her i spenning og gledet meg til at du skulle skrive (enda et...) innlegg. Så er altså ikke tilfelle.

Enkelte ting du skriver kan jeg ikke la stå uten kommentarer. Dine siste innlegg har ikke vekket samme behov. Dessuten er det jo stort sett nytteløst i og med at du aldri besvarer spørsmål men vasser rundt grøten, og klager over "diskusjonsteknikk". Jeg har jo observert at du kun vil diskutere med mennesker som (tilsynelatende) er enig med deg.

Du skriver de mest merksnodige ting, men i det store og det hele så synes jeg du er et enest tannløst gjesp ;o)

Det går ikke ann å ta på alvor et menneske som ikke svarer på spørsmål, men i stedet griner over måten de blir stilt på...

[Gjest beriket]

Det kunne virke som om du trodde at jeg satt her i spenning og gledet meg til at du skulle skrive (enda et...) innlegg. Så er altså ikke tilfelle.

Enkelte ting du skriver kan jeg ikke la stå uten kommentarer. Dine siste innlegg har ikke vekket samme behov. Dessuten er det jo stort sett nytteløst i og med at du aldri besvarer spørsmål men vasser rundt grøten, og klager over "diskusjonsteknikk". Jeg har jo observert at du kun vil diskutere med mennesker som (tilsynelatende) er enig med deg.

Du skriver de mest merksnodige ting, men i det store og det hele så synes jeg du er et enest tannløst gjesp ;o)

Det går ikke ann å ta på alvor et menneske som ikke svarer på spørsmål, men i stedet griner over måten de blir stilt på...

Kjære Snø

Jøss, er det noen som er enige med "beriket" her på DOL's "Adopsjon"??!!!!

Bevis, bevis, Snø!

Venter i spenning!

[laban]

Hei til Laban

Viser til mitt svar til Hix tidligere i dag.

Ditt syn på voksne adoptertes adopsjoner i Norge, har liten forankring i virkeligheten. Voksne adopterte er født før sommeren 1985, og jeg mener å huske at P-pillen kom på slutten av 60-tallet!

Ellers så synes jeg det er interessant hvilken oppfatning du har av dette, dine valg av forklaringsmodeller og at du engasjerer deg i temaet.

Rart du ikke reagerte på "voldtekseksempelet", men på mitt valg av en mer passende paralell.

Jeg kan ikke minnes at Hix har diskutert "understimulerte" barn med meg eller under denne tråden. Heller tvert imot da tråden dreier seg om "overstimulering" av ting som kan skade barna!

Adoptertes tilknytningsutfordringer er sterkt preget av barnas tilknytningsforhold både til sine opprinnelige foreldre og til adoptivforeldrene, men det synes ikke noen adoptanter eller a-foreldre engang å ha fått med seg.

Det virker som om mange her tror at barn lett gir slipp på sin tilknytning til sine førsteforeldre og like lett kan knytte seg tilsvarende sterkt til sine adoptivforeldre.

Er du blant dem, laban?

mvh

Jeg har ingen "forklaringsmodell" og tilhører ingen bestemt synsergruppe. Faktisk er jeg ikke blant de som har en enkel forklaring på noe som helst. Jeg er grunnleggende skeptisk til enkle løsninger av typen Det er Morens (evt. Foreldrenes) Skyld, uansett hvilket problem man forsøker å forklare.

Jeg skrev ikke at alle voksne adopterte er født før 60-tallet. Du vet utmerket godt hvorfor det i våre dager er sjelden at norske babyer adopteres bort. Du refererte til de voksne adopterte i Norge som vokste opp i en tid da vi aldri hørte noe som helst om problemer med tilknytning etc. Din antydning om at det skulle ha noe med barnehage / SFO å gjøre, viser også at vi ikke snakker om akkurat 80-tallet.

Etter min mening kan altså årsakene til at vi ikke hørte noe om disse problemene tidligere, bl.a. ha med følgende å gjøre:

1) Problemene oppsto ikke i samme grad, fordi en god del adopsjoner fra denne perioden foregikk på den måten jeg beskrev

2) Problemene fantes nok, men man var i mindre grad åpne om dem og hadde ikke noe navn på dem (annet enn å klassifisere ungen som "vanskelig" - det er sikkert ikke fremmed for deg at man mumlet om mulig arv og tvilsom bakgrunn dersom et adoptivbarn hadde adferdsproblemer). Akkurat som ved en rekke andre problemer som man tenker annerledes om idag enn tidligere (f.eks. har man sluttet å tro at det er skadelig for en liten tass som må ligge på sykehus, å få besøk av foreldrene).

Årsaken til at jeg ikke reagerte på sammenlikningen til hix, var at jeg ikke syntes den var "på jordet" i samme grad som eksemplet ditt med postordrebruder.

Jeg lurer fortsatt på hva slags stimulering du tror adoptivbarn blir utsatt for fra foreldrene som kan skade dem. Krav om kos? Strenge grenser / forventning om oppførsel? Forventning om gledesreasjoner og gjenkjennelse?

Jeg tror ikke på noen tilknytning til en livmor. Jeg tror ikke den nyfødte jentebabyen de fant i en søppelcontainer her i Oslo en vinter for noen år siden, eller en nyfødt guttebaby som forlates på gata i Calcutta, er knyttet til noe eller noen. Derimot tror jeg det vi har rundt oss i starten av livet, og de signaler vi får da, vil prege oss en stund. F.eks. vil et lite barn som aldri får respons, slutte å gråte og virke "hard". Og et lite barn som opplever bare travle, "profesjonelle" voksne rundt seg, og at mange av dem forsvinner og blir erstattet med nye, vil utvikle skepsis. Det har lite med biologi og opprinnelse å gjøre, men er en naturlig, sosial reaksjon.

[snø]

Kjære Snø

Jøss, er det noen som er enige med "beriket" her på DOL's "Adopsjon"??!!!!

Bevis, bevis, Snø!

Venter i spenning!

Hix - som den eneste som gir deg noe som er i nærheten av støtte, er den eneste du svarer her. Ekstra godt illustrert den gangen h*n kopierte mine spørsmål som du ikke ville svare på når jeg spurte dem, og du da besvarte dem...

Det stod et "tilsynelatende" foran "enige"....

Og nei, det virker ikke som om det er så mange som støtter deg her inne. Man kan jo lure på hvorfor...

[Gjest beriket]

Jeg har ingen "forklaringsmodell" og tilhører ingen bestemt synsergruppe. Faktisk er jeg ikke blant de som har en enkel forklaring på noe som helst. Jeg er grunnleggende skeptisk til enkle løsninger av typen Det er Morens (evt. Foreldrenes) Skyld, uansett hvilket problem man forsøker å forklare.

Jeg skrev ikke at alle voksne adopterte er født før 60-tallet. Du vet utmerket godt hvorfor det i våre dager er sjelden at norske babyer adopteres bort. Du refererte til de voksne adopterte i Norge som vokste opp i en tid da vi aldri hørte noe som helst om problemer med tilknytning etc. Din antydning om at det skulle ha noe med barnehage / SFO å gjøre, viser også at vi ikke snakker om akkurat 80-tallet.

Etter min mening kan altså årsakene til at vi ikke hørte noe om disse problemene tidligere, bl.a. ha med følgende å gjøre:

1) Problemene oppsto ikke i samme grad, fordi en god del adopsjoner fra denne perioden foregikk på den måten jeg beskrev

2) Problemene fantes nok, men man var i mindre grad åpne om dem og hadde ikke noe navn på dem (annet enn å klassifisere ungen som "vanskelig" - det er sikkert ikke fremmed for deg at man mumlet om mulig arv og tvilsom bakgrunn dersom et adoptivbarn hadde adferdsproblemer). Akkurat som ved en rekke andre problemer som man tenker annerledes om idag enn tidligere (f.eks. har man sluttet å tro at det er skadelig for en liten tass som må ligge på sykehus, å få besøk av foreldrene).

Årsaken til at jeg ikke reagerte på sammenlikningen til hix, var at jeg ikke syntes den var "på jordet" i samme grad som eksemplet ditt med postordrebruder.

Jeg lurer fortsatt på hva slags stimulering du tror adoptivbarn blir utsatt for fra foreldrene som kan skade dem. Krav om kos? Strenge grenser / forventning om oppførsel? Forventning om gledesreasjoner og gjenkjennelse?

Jeg tror ikke på noen tilknytning til en livmor. Jeg tror ikke den nyfødte jentebabyen de fant i en søppelcontainer her i Oslo en vinter for noen år siden, eller en nyfødt guttebaby som forlates på gata i Calcutta, er knyttet til noe eller noen. Derimot tror jeg det vi har rundt oss i starten av livet, og de signaler vi får da, vil prege oss en stund. F.eks. vil et lite barn som aldri får respons, slutte å gråte og virke "hard". Og et lite barn som opplever bare travle, "profesjonelle" voksne rundt seg, og at mange av dem forsvinner og blir erstattet med nye, vil utvikle skepsis. Det har lite med biologi og opprinnelse å gjøre, men er en naturlig, sosial reaksjon.

Hei igjen laban.

Setter stor pris på dine innlegg til mine valgte temaer.

Kort vil jeg legge til:

1. Adopsjonstypene norskfødte barn har opplevd kan deles inn i 3 hovedgrupper:

A) Barnet fødes, moren forlater barn for adopsjon, barnet plassers på småbarnhjem til adoptivforeldre er funnet. Omtrent slik de fleste utenlandfødte blir adoptert på, må man vel legge til grunn?

Barnet fødes og går direkte til adoptivforeldre uten opphold på barnehjem eller fosterhjem.

c) Barnet fosterhjemsplassere til det ble/blir adoptert og er derfor eldre ved adopsjonen. (Psykolog Haarklou's til synelatende referansegrunnlag) -Denne gruppen er nok svært liten i forhold til gruppe A og B.

Til ditt pkt. 2, vil jeg si:

Jeg mener å har konstatert at dagens adoptanter har en annen innstilling og holdning til det å være adoptivforeldre enn de som har blitt adoptivforeldre før omkring 1990. Jeg mener de var mer bevisst at adoptivforeldreskap var en annen type foreldreskap og ikke kunne være det samme som vanlig foreldreskap. Dette synes jeg kommer tydelig frem her på DOL av de aktive adoptantene her.

Du må selvsagt velge å tro at barns tilknytning til sine opprinnelige foreldre er noe ikke-eksisterende, men det viser seg jo adoptivbarna ikke er tilfellet når de blir eldre barn og voksne.

Hvis du vil at jeg skal yte mer om dette temaet og problematikken, må jeg si at det har jeg ikke anledning til.

mvh.

[hix]

Hix - som den eneste som gir deg noe som er i nærheten av støtte, er den eneste du svarer her. Ekstra godt illustrert den gangen h*n kopierte mine spørsmål som du ikke ville svare på når jeg spurte dem, og du da besvarte dem...

Det stod et "tilsynelatende" foran "enige"....

Og nei, det virker ikke som om det er så mange som støtter deg her inne. Man kan jo lure på hvorfor...

Mine forsøk på å forstå beriket fremfor å fordømme ham må på ingen måte tolkes dit hen at jeg gir ham støtte for hans syn, verken i denne sammenheng eller tidligere. Håper jeg er klar på dette i mine innlegg!

Jeg finner det vanskelig å forstå berikets meninger og motiv når jeg projiserer mitt eget erfaringsgrunnlag på ham (De som kjenner meg vet at god kommuniksajon er en av mine kjepphester). Da fremstår han som provoserende, ondskapsfull og skadefro på en nesten irrasjonell måte. Det tror jeg ikke han er. Derfor har jeg lagt vekt på analysere og belyse hans ståsted for så å tolke hans innlegg i lys av de forutsetninger han selv legger til grunn for dem.

At beriket ikke gjør det klarere for forumet hva han egentlig snakker om, kan jeg bare mistenke ham for å gjøre bevisst. Kanskje burde beriket bli flinkere til å sette seg inn i situasjonen til de han snakker med og prøve å forstå reaksjonene han får i lys av denne.

Uff, dette ble da fryktelig pedagogisk :-)

[Gjest beriket]

Hix - som den eneste som gir deg noe som er i nærheten av støtte, er den eneste du svarer her. Ekstra godt illustrert den gangen h*n kopierte mine spørsmål som du ikke ville svare på når jeg spurte dem, og du da besvarte dem...

Det stod et "tilsynelatende" foran "enige"....

Og nei, det virker ikke som om det er så mange som støtter deg her inne. Man kan jo lure på hvorfor...

Snø da.....

Diskuterer jeg bare med Hix, Snø siden hun er den eneste du påstår jeg er enig med? Hvem er "de" andre da, siden du bruker flertallsformen i din påstand?

Forøvrig du bør se hva Hix og jeg tilsynelatende er enige om, og legge litt vekt på det.

Er du snurt fordi jeg tar Hix, uendelig mer seriøst og på alvor enn deg, Snø? Synes du virkelig at det er rart jeg skulle gjøre det?

Laban har jeg også en god diskusjon med, og jeg er også tilsynelatende enig med Laban om viktige momenter.

95% av mine innlegg har vært svar på innlegg fra aktive her som gir sterke uttrykk for at de hater "beriket" og at alle andre her SKAL se det som sin plikt her på DOL å hate "beriket". Jeg har vært så høflig at jeg til og med svarer alle så godt jeg kan - inkl. deg, Snø.

[Gjest beriket]

Mine forsøk på å forstå beriket fremfor å fordømme ham må på ingen måte tolkes dit hen at jeg gir ham støtte for hans syn, verken i denne sammenheng eller tidligere. Håper jeg er klar på dette i mine innlegg!

Jeg finner det vanskelig å forstå berikets meninger og motiv når jeg projiserer mitt eget erfaringsgrunnlag på ham (De som kjenner meg vet at god kommuniksajon er en av mine kjepphester). Da fremstår han som provoserende, ondskapsfull og skadefro på en nesten irrasjonell måte. Det tror jeg ikke han er. Derfor har jeg lagt vekt på analysere og belyse hans ståsted for så å tolke hans innlegg i lys av de forutsetninger han selv legger til grunn for dem.

At beriket ikke gjør det klarere for forumet hva han egentlig snakker om, kan jeg bare mistenke ham for å gjøre bevisst. Kanskje burde beriket bli flinkere til å sette seg inn i situasjonen til de han snakker med og prøve å forstå reaksjonene han får i lys av denne.

Uff, dette ble da fryktelig pedagogisk :-)

Hei Hix.

Er mottakelig for et lite "DOL-kurs" og innspill som kan berike evnt. pedagogiske evner på min side.

På forhånd og hjertelig takk!