Barn adopterer......eller "avviser"?

[Gjest beriket]

Jeg har ingen "forklaringsmodell" og tilhører ingen bestemt synsergruppe. Faktisk er jeg ikke blant de som har en enkel forklaring på noe som helst. Jeg er grunnleggende skeptisk til enkle løsninger av typen Det er Morens (evt. Foreldrenes) Skyld, uansett hvilket problem man forsøker å forklare.

Jeg skrev ikke at alle voksne adopterte er født før 60-tallet. Du vet utmerket godt hvorfor det i våre dager er sjelden at norske babyer adopteres bort. Du refererte til de voksne adopterte i Norge som vokste opp i en tid da vi aldri hørte noe som helst om problemer med tilknytning etc. Din antydning om at det skulle ha noe med barnehage / SFO å gjøre, viser også at vi ikke snakker om akkurat 80-tallet.

Etter min mening kan altså årsakene til at vi ikke hørte noe om disse problemene tidligere, bl.a. ha med følgende å gjøre:

1) Problemene oppsto ikke i samme grad, fordi en god del adopsjoner fra denne perioden foregikk på den måten jeg beskrev

2) Problemene fantes nok, men man var i mindre grad åpne om dem og hadde ikke noe navn på dem (annet enn å klassifisere ungen som "vanskelig" - det er sikkert ikke fremmed for deg at man mumlet om mulig arv og tvilsom bakgrunn dersom et adoptivbarn hadde adferdsproblemer). Akkurat som ved en rekke andre problemer som man tenker annerledes om idag enn tidligere (f.eks. har man sluttet å tro at det er skadelig for en liten tass som må ligge på sykehus, å få besøk av foreldrene).

Årsaken til at jeg ikke reagerte på sammenlikningen til hix, var at jeg ikke syntes den var "på jordet" i samme grad som eksemplet ditt med postordrebruder.

Jeg lurer fortsatt på hva slags stimulering du tror adoptivbarn blir utsatt for fra foreldrene som kan skade dem. Krav om kos? Strenge grenser / forventning om oppførsel? Forventning om gledesreasjoner og gjenkjennelse?

Jeg tror ikke på noen tilknytning til en livmor. Jeg tror ikke den nyfødte jentebabyen de fant i en søppelcontainer her i Oslo en vinter for noen år siden, eller en nyfødt guttebaby som forlates på gata i Calcutta, er knyttet til noe eller noen. Derimot tror jeg det vi har rundt oss i starten av livet, og de signaler vi får da, vil prege oss en stund. F.eks. vil et lite barn som aldri får respons, slutte å gråte og virke "hard". Og et lite barn som opplever bare travle, "profesjonelle" voksne rundt seg, og at mange av dem forsvinner og blir erstattet med nye, vil utvikle skepsis. Det har lite med biologi og opprinnelse å gjøre, men er en naturlig, sosial reaksjon.

laban....

Glemte å nevne den fjerde gruppen for de norskfødte - en skikkelig "særgruppe" Norge, men ikke så uvanlig i USA:

Barn fødes og adopteres. Barnet vokser opp i den tro at det er adoptivforeldrenes egenfødte fordi det aldri blir og har blitt fortalt at det er blitt adoptert.

Betydningen av dette for RTTA skulle være innlysende.

mvh

[snø]

Snø da.....

Diskuterer jeg bare med Hix, Snø siden hun er den eneste du påstår jeg er enig med? Hvem er "de" andre da, siden du bruker flertallsformen i din påstand?

Forøvrig du bør se hva Hix og jeg tilsynelatende er enige om, og legge litt vekt på det.

Er du snurt fordi jeg tar Hix, uendelig mer seriøst og på alvor enn deg, Snø? Synes du virkelig at det er rart jeg skulle gjøre det?

Laban har jeg også en god diskusjon med, og jeg er også tilsynelatende enig med Laban om viktige momenter.

95% av mine innlegg har vært svar på innlegg fra aktive her som gir sterke uttrykk for at de hater "beriket" og at alle andre her SKAL se det som sin plikt her på DOL å hate "beriket". Jeg har vært så høflig at jeg til og med svarer alle så godt jeg kan - inkl. deg, Snø.

"Diskuterer jeg bare med Hix,"

Det er en tendens til at Hix er den eneste som får svar på sine spørsmål. Til en viss grad i alle fall

"Hvem er "de" andre da, siden du bruker flertallsformen i din påstand?"

Brukte jeg det? Beklager!

"Er du snurt fordi jeg tar Hix, uendelig mer seriøst og på alvor enn deg, Snø?"

Snurt? Nei det er ikke akkurat det ordet jeg ville bruke. Jeg synes i grunnen det er veldig festlig at du ikke svarer på kritiske spørsmål. Ganske avslørende :-)) Du har fra første innlegg vært forutinntatt til meg og mine innlegg. Det er feil å si at jeg lurer på hvorfor ;o)

"Synes du virkelig at det er rart jeg skulle gjøre det?"

Neida, ikke i det hele tatt. Alt tatt i betraktning så hadde jeg ikke forventet at du skulle svare "fru snø" seriøst.

"95% av mine innlegg har vært svar på innlegg fra aktive her som gir sterke uttrykk for at de hater "beriket" og at alle andre her SKAL se det som sin plikt her på DOL å hate "beriket"."

Det hadde vært interessant å regne opp dine innlegg og se hvor stor prosentandel som var hva av dine innlegg. Jeg tror du tar feil :-)

Og det er vel ingen som har sagt at de hater deg her? Det er bare en haug med folk som har gitt uttrykk for at de kjenner lusa på gangen, og at de mener at diskusjoner med deg er nytteløse. Derfra til hat er det et godt stykke.

For min del er du ren underholdning.

"Jeg har vært så høflig at jeg til og med svarer alle så godt jeg kan - inkl. deg, Snø."

Svar og svar er to forskjellige ting. Du er deilig rask til å starte en ny tråd når du får nok motstand i en av de ørten trådene du har startet. En fasinerende egenskap.

Men nå skal i alle fall jeg nyte solen, så kan du starte så mange "interessante" tråder som du bare vil ;o)

[Gjest beriket]

"Diskuterer jeg bare med Hix,"

Det er en tendens til at Hix er den eneste som får svar på sine spørsmål. Til en viss grad i alle fall

"Hvem er "de" andre da, siden du bruker flertallsformen i din påstand?"

Brukte jeg det? Beklager!

"Er du snurt fordi jeg tar Hix, uendelig mer seriøst og på alvor enn deg, Snø?"

Snurt? Nei det er ikke akkurat det ordet jeg ville bruke. Jeg synes i grunnen det er veldig festlig at du ikke svarer på kritiske spørsmål. Ganske avslørende :-)) Du har fra første innlegg vært forutinntatt til meg og mine innlegg. Det er feil å si at jeg lurer på hvorfor ;o)

"Synes du virkelig at det er rart jeg skulle gjøre det?"

Neida, ikke i det hele tatt. Alt tatt i betraktning så hadde jeg ikke forventet at du skulle svare "fru snø" seriøst.

"95% av mine innlegg har vært svar på innlegg fra aktive her som gir sterke uttrykk for at de hater "beriket" og at alle andre her SKAL se det som sin plikt her på DOL å hate "beriket"."

Det hadde vært interessant å regne opp dine innlegg og se hvor stor prosentandel som var hva av dine innlegg. Jeg tror du tar feil :-)

Og det er vel ingen som har sagt at de hater deg her? Det er bare en haug med folk som har gitt uttrykk for at de kjenner lusa på gangen, og at de mener at diskusjoner med deg er nytteløse. Derfra til hat er det et godt stykke.

For min del er du ren underholdning.

"Jeg har vært så høflig at jeg til og med svarer alle så godt jeg kan - inkl. deg, Snø."

Svar og svar er to forskjellige ting. Du er deilig rask til å starte en ny tråd når du får nok motstand i en av de ørten trådene du har startet. En fasinerende egenskap.

Men nå skal i alle fall jeg nyte solen, så kan du starte så mange "interessante" tråder som du bare vil ;o)

Vel, vel Snø

Skal slutte å skrive "Den Høye Snø" både på grunn av solens varme og jeg ikke lenger skal være så "kald" mot deg.

Mat skal lages, klær skal vaskes etc, en plen skal klippes og den minste skal ha "full pakke" med to forskjellige venninner noen kilometer fra hverandre, mens Snø.....skal kose seg i solen.

Jeg unner deg det, for snart blir det vel også min tur.

mvh

[Gjest beriket]

På tide med en liten oppklaring....

Etter en drøy måneds tid med diskusjoner om forskjellige temaer sitter jeg igjen med et inntrykk av at du faktisk besitter en del kunnskap om adopsjon. Tidvis skriver du ting i innleggene dine som tvinger meg til å tenke litt nytt. Veldig ofte konkluderer jeg til sist med at du tar feil, men disse diskusjonene er ikke så dumme likevel, fordi det arbeidet jeg må gjøre for å finne motargumenter bidrar til å klargjøre mitt eget syn.

Mange her inne sitter med en forestilling om at du skriver dine innlegg med et "ondt" motiv. At du har så lite positive opplevelser med adopsjon at du nærmest vil hevne deg på hele prosessen. At du rett og slett drives av bitterhet. Jeg er ikke en av dem. Jeg er overbevist om at du skriver dine innlegg fordi du føler at du har noe å bidra med og at du føler at det er noe som er veldig galt med innstillingen hos adoptanter generellt her i landet.

Da må du spørre deg hvorfor du møter så unison motstand her i forumet. Det kan selvfølgelig skyldes at du oppfattes som truende fordi alle vi adoptanter innerst inne vet at du har rett. At arbeidet vi måtte gjøre i oss selv for å ta inn over oss ditt "riktige" syn ville bli så overveldende at vi feiger ut og klamrer oss til det vi har. Men da burde du ha fått en støtteerklæring i ny og ne. Når du ikke gjør det, så velger jeg å trekke en annen konklusjon.

Mitt inntrykk er at den kunnskapen du besitter om adopsjon er hentet fra "gamle" adopsjoner og at den dreier seg om et segment som ikke er veldig relevant for de fleste som skriver her på forumet. Hver gang jeg har klart å få deg til å konkretisere med eksempler, har eksemplene enten dreid seg om adopsjoner som ligger svært langt tilbake i tid, eller adopsjoner av større barn. Mulig at jeg tar feil, men jeg opplever det som om du har liten erfaring med adopsjon av barn i alderen 0-3 år slik det foregår i dag. Der ligger antagelig hele problemet. Du appliserer din kunnskap og dine erfaringer på adopsjonssaker som avviker radikalt fra de du har hentet denne kunskapen fra.

For å illustrere med et eksempel; Du skriver:

[Hvis du, Hix, og andre godtar at det finnes riktige og gale måter å ta et totalt fremmed barn inn i adoptivfamilien på, ville mye være vunnet, men hvis du og andre bestrider det eller er uenige om det, er det ikke noen vits i å drøfte/diskutere slikt i det hele tatt.]

Her blir det veldig tydelig hva jeg mener; Du snakker ikke her om min ettåring. Det _er_ faktisk ikke mulig å ta til seg en ettåring på så mange forskjellige måter. Dette forstår du også. (Hvis ikke, så har du aldri hatt en ettåring). Snakker vi derimot om større barn (som jeg tror du fokuserer på), så er jeg faktisk veldig enig med deg. En syvåring med vanskelig fortid kan ikke forventes å få en tilknytning til sine a-foreldre på linje med den egenfødte får til sine foreldre. Hvis man adopterer denne syvåringen i den tro at det skal oppstå en "total" tilknytning, så blir man skuffet. I verste fall overlater man barnet til støtteapparatet når puberteten kommer og opprøret begynner.

Når jeg "presser" deg til å besvare mitt spørsmål om praktiske tiltak for min helt konkrete ettåring, blir du unnvikende og vil ikke svare. Det tror jeg er fordi du skjønner at din kunnskap ikke er tilpasset det problemet jeg la frem for deg. Hadde jeg derimot spurt deg om konkrete forebyggende tiltak ved adopsjon av en _syvåring_, så hadde du nok sikkert hatt mer å fare med. Har jeg ikke litt rett??

Det er ikke uinterresant det du forteller oss beriket!! Det er bare ikke alltid like relevant for den situasjonen adoptivforeldre opplever i dag. Vi får stort sett ett-, to- og tre-åringer. Da ser verden litt anderledes ut både for oss foreldre og for barna. En fullverdig tilknytning er i disse tilfellene ønskelig og noe vi arbeider for å få til. Likevel lærer vi i løpet av prosessen at selv med så små barn kan dette noen ganger være vanskelig.

Skal ikke mase mer på deg for å få frem de tiltakene jeg ba om, for jeg tror jeg i løpet av dette innlegget har gjort det klart for alle hvorfor du ikke vil svare.

Du har helt rett i at vi ikke nødvendigvis er så uenige i alt. Vi må bare sørge for at vi snakker om det samme. Da må vi også klargjøre _hva_ vi snakker om?

Hei igjen Hix

Lovte å tenke mer på side ved innlegget ditt kl. 1140 av i dag. (laban og snø ville jo også ha sine doser :-))

"...føler at det er noe som er veldig galt med innstillingen hos adoptanter generellt her i landet."

* Mitt svar er generelt benektende, men at holdningen og innstillingen her på DOL er avvikende. Om DOL's adopsjon har noen påvirkningskraft utover den aktive gruppen her, må man, slik du også har vært inne på, kunne anta.

Er påvirkningskraften av høy, middel, lav eller negativ verdi?

Er holdningen/innstillingen til de aktive her på DOL representativ for dagens adoptanter og kretsen rundt disse?

Dette har jeg tidligere berørt, men sikkert ikke på noen pedagogisk riktig måte -selv ikke i forhold til spørsmål om god folkeskikk på et forum som dette.

"Motstanden" opplever jeg er knyttet til at det har vært andre innom DOL for en tid tilbake, som ikke har vært tålt av en tilsynelatende homogen DOL-klikk her. Det har resultert i usakeligheter og en type personangrep, som jeg mener seriøse og ansvarlige adoptanter bør holde seg for god til - selv i 2003, slik tidligere adoptanter ikke kunne finne på å holde på med.

Dette kan også være et tegn på at dagens adoptanter "er ikke som før", som dermed kan være en forklaring på mange av de problemer som er så synlige blant den yngre garde adoptivbarn og de noe eldre. Eksempelvis "tikkende bomber", RTTA-problemene og stigende behov for hjelpetiltak til adopsjonsfamilien.

De få, men viktige skrevne "støtte-erklæringene" legger jeg vekt på, men fordi den lille mektige "klikk" har gått så kraftig ut mot beriket, så er det ikke rart at få våger å gi uttrykk for sin støtte, interesse og enighet av frykt for å bli rammet av samme type mobbing. Ser forøvrig at dette ikke er noe nytt fenomen her på DOL's adopsjon.

Om en adopsjon av 0-3-åringer blir til gagn for barna eller ikke, (en relativ forutsetning for å tillate barnet utsatt for adopsjon) avgjøres i og av en dynamisk prosess frem til status om dette kan trekkes. (Dette er jeg sikker på du må si deg enig i.)

Hvilke faktorer er de som leder frem til at adopsjoner blir til gagn for barn, og hvilke er det som leder frem til et annet og dermed ikke-gagnlig resultat?

Det er i alle fall langt flere faktorer og forhold enn de barn i adopsjonfamilien erfarer og får føling med i aldren 0-3 år. Jeg har selv opplevd og sett at adopsjoner som har begynt veldig bra og sett veldig lovende ut, i løpet av bare et par dager er blitt ødelagt av noen dumme kommentarer og valg fra adoptivforeldrenes side som har skuffet og såret adopterte så sterkt at hele tillitsgrunnlaget forsvant over natten!

Jeg har også sett hvordan slitsomme adopsjoner har utviklet seg til adopsjoner av ypperste merke og så tålt hva som helst fordi adoptivforeldrene har funnet "nøkkelen" eller "kodene" til en gagnlig adopsjon i et tett og nært samspill og samarbeid med sine adoptivbarn. Andre med tilsvarende utgangspunkt, har endt med at adoptivforeldrene har gitt opp og adoptivbarnet har levd resten av sine barneår på en barneinstitusjon.

Hvorfor ikke gjøre noe for å redusere risikoene for at adopsjonene skal bli til noe annet enn til gagn for barna?

Jeg har selv pekt på at det gagnlige først kan konkluderes åårtier etter adopsjonen fant sted. I noen tilfeller før barnet blir voksent og har avklart sin egen tilknytning til sine opprinnelige foreldre på en fullverdig og avsluttende måte.

Du er også inne på variablene i forhold til adopterte barns tilknytning som så langt de rekker, jeg er enig med deg i.Likevel må jeg ta frem at ganske mange norskfødte adopterte har levd omtrent hele livet i den tro at de var adoptivforeldrene egenfødte, og reaksjonene fra disse når de oppdager at så ikke er tilfellet. (Det vanlige er at alle andre i adoptivforeldrene sosiale nettverk har visst det.) Når de adopterte da så får rede på at "de bare er adoptert", ser man straks hvilken betydning det har for tilknyting til a-foreldrene. Denne gruppen adopterte, representerer "forhistorie-teorien" ganske så klart.

Jeg anser det helt uansvarlig å gi råd om en adoptert ettåring ve og vel eller om RTTA-problemer over nettet. Det samme gjelder for meg enten barnet er 3, 5, 7 10 eller 13 år gammelt. Hvorfor du kan tro at jeg har mer erfaring med barn som var 7 år på adopsjonstidpunktet enn på spebarnsstadiet, kan jeg ikke forstå.

Ei heller hvorfor du finner det tilrådelig å gi råd over nettet om slike ting i reelle case av individuell art.

Det er enkelt å stille spørsmål som ikke bør besvares eller som det er for dumt å svare på eller som det ikke tjener noen hensikt å kaste bort tiden på. Såpass rett til å være selektiv, tillater jeg meg å være, selv om enkelte ikke måtte like det....

Hva som er relevant for den enkelte leser eller "bruker" må selvsagt varier sterkt, men at det finnes noe i alt jeg tar opp som enkelte og dels mange finner relevant, er jeg ganske trygg på.

Så lenge jeg føler denne trygghet og trygghet i det jeg skriver og trygghet i ærlige og gode reaksjoner på det, så finner jeg mine erfaringer her på DOL - berikende!

mvh

[trompet]

Jeg har ingen "forklaringsmodell" og tilhører ingen bestemt synsergruppe. Faktisk er jeg ikke blant de som har en enkel forklaring på noe som helst. Jeg er grunnleggende skeptisk til enkle løsninger av typen Det er Morens (evt. Foreldrenes) Skyld, uansett hvilket problem man forsøker å forklare.

Jeg skrev ikke at alle voksne adopterte er født før 60-tallet. Du vet utmerket godt hvorfor det i våre dager er sjelden at norske babyer adopteres bort. Du refererte til de voksne adopterte i Norge som vokste opp i en tid da vi aldri hørte noe som helst om problemer med tilknytning etc. Din antydning om at det skulle ha noe med barnehage / SFO å gjøre, viser også at vi ikke snakker om akkurat 80-tallet.

Etter min mening kan altså årsakene til at vi ikke hørte noe om disse problemene tidligere, bl.a. ha med følgende å gjøre:

1) Problemene oppsto ikke i samme grad, fordi en god del adopsjoner fra denne perioden foregikk på den måten jeg beskrev

2) Problemene fantes nok, men man var i mindre grad åpne om dem og hadde ikke noe navn på dem (annet enn å klassifisere ungen som "vanskelig" - det er sikkert ikke fremmed for deg at man mumlet om mulig arv og tvilsom bakgrunn dersom et adoptivbarn hadde adferdsproblemer). Akkurat som ved en rekke andre problemer som man tenker annerledes om idag enn tidligere (f.eks. har man sluttet å tro at det er skadelig for en liten tass som må ligge på sykehus, å få besøk av foreldrene).

Årsaken til at jeg ikke reagerte på sammenlikningen til hix, var at jeg ikke syntes den var "på jordet" i samme grad som eksemplet ditt med postordrebruder.

Jeg lurer fortsatt på hva slags stimulering du tror adoptivbarn blir utsatt for fra foreldrene som kan skade dem. Krav om kos? Strenge grenser / forventning om oppførsel? Forventning om gledesreasjoner og gjenkjennelse?

Jeg tror ikke på noen tilknytning til en livmor. Jeg tror ikke den nyfødte jentebabyen de fant i en søppelcontainer her i Oslo en vinter for noen år siden, eller en nyfødt guttebaby som forlates på gata i Calcutta, er knyttet til noe eller noen. Derimot tror jeg det vi har rundt oss i starten av livet, og de signaler vi får da, vil prege oss en stund. F.eks. vil et lite barn som aldri får respons, slutte å gråte og virke "hard". Og et lite barn som opplever bare travle, "profesjonelle" voksne rundt seg, og at mange av dem forsvinner og blir erstattet med nye, vil utvikle skepsis. Det har lite med biologi og opprinnelse å gjøre, men er en naturlig, sosial reaksjon.

Hei på dere diskutanter...

Da jeg var i den situasjonen en gang at jeg skulle gjøre meg kjent med et lite spedbarn . som skulle bo hos oss inntil adoptivforeldre ble klarerte. opplevde jeg noe veldig rørende.

Jeg gikk med barnet inntil meg, ga det mat og stellte det på barnestua i en fem seks timer. Barnet var rolig (helt nyfødt)sov mye som jo er helt naturlig.

Jeg kom tilbake dagen etterpå. og da gikk en opprørt barnepleierske rundt med barnet, som hadde grått og vært urolig i nesten et døgn sa de.

Jeg tok barnet og la det inn mot kinnet mitt og da sukket det utmattet og sovnet på direkten.Barnet hadde rett og slett tilknyttet seg min lukt da jeg jo hadde holdt og puslet om det i flere timer dagen før.På barnestua var det jo selvfølgelig forskjellige pleiersker , og alle hadde jo like dårlig tid til barnet.Flere trengte jo stell.

[snø]

Mine forsøk på å forstå beriket fremfor å fordømme ham må på ingen måte tolkes dit hen at jeg gir ham støtte for hans syn, verken i denne sammenheng eller tidligere. Håper jeg er klar på dette i mine innlegg!

Jeg finner det vanskelig å forstå berikets meninger og motiv når jeg projiserer mitt eget erfaringsgrunnlag på ham (De som kjenner meg vet at god kommuniksajon er en av mine kjepphester). Da fremstår han som provoserende, ondskapsfull og skadefro på en nesten irrasjonell måte. Det tror jeg ikke han er. Derfor har jeg lagt vekt på analysere og belyse hans ståsted for så å tolke hans innlegg i lys av de forutsetninger han selv legger til grunn for dem.

At beriket ikke gjør det klarere for forumet hva han egentlig snakker om, kan jeg bare mistenke ham for å gjøre bevisst. Kanskje burde beriket bli flinkere til å sette seg inn i situasjonen til de han snakker med og prøve å forstå reaksjonene han får i lys av denne.

Uff, dette ble da fryktelig pedagogisk :-)

Hei hix :-)

Neida, jeg mistenker deg ikke for å være en stor fan av beriket, det var derfor jeg skrev "tilsynelatende enig" ;o)

Jeg tenker av og til at jeg burde gjøre som noen sier og bare latt innleggene stå ubesvart. Men enkelte uttalelser synes jeg ikke kan stå som "sannheter". Noen kunne lese det og tro at beriket virkelig gir et sant og ekte bilde av adopsjon som helhet. Han snakker jo med en viss autoritet og kan med første inntrykk virke riktig så seriøs.

Jeg synes din argumentasjon mot beriket er god :-) Trakk bare fram deg for å illustrere merkverdigheten i at han er så negativ til meg og mine spørsmål. Historien tatt i betrakting er det jo ikke så rart da ;o) "Fru snø", som de begge kaller meg har nemlig hatt hissige diskusjoner med tvillingsjelen til Beriket tidligere både her og andre steder ;o)

Beste hilsen fra

[Gjest beriket]

Hei hix :-)

Neida, jeg mistenker deg ikke for å være en stor fan av beriket, det var derfor jeg skrev "tilsynelatende enig" ;o)

Jeg tenker av og til at jeg burde gjøre som noen sier og bare latt innleggene stå ubesvart. Men enkelte uttalelser synes jeg ikke kan stå som "sannheter". Noen kunne lese det og tro at beriket virkelig gir et sant og ekte bilde av adopsjon som helhet. Han snakker jo med en viss autoritet og kan med første inntrykk virke riktig så seriøs.

Jeg synes din argumentasjon mot beriket er god :-) Trakk bare fram deg for å illustrere merkverdigheten i at han er så negativ til meg og mine spørsmål. Historien tatt i betrakting er det jo ikke så rart da ;o) "Fru snø", som de begge kaller meg har nemlig hatt hissige diskusjoner med tvillingsjelen til Beriket tidligere både her og andre steder ;o)

Beste hilsen fra

Hei igjen Snø!

Har du fått solstikk?

Er beriket blitt to personer for deg og begge til og med hankjønn?

Går det ikke litt rundt for deg nå, Snø?

*ler stort*

PS tror du ikke jeg rakk en tur på stranden med minstebarnet så det fikk seg et sjøbad før sengetid? Plenen er jeg ferdig med, middagen med jordbær og fløte ble fortært og nå er selvsagt klesvasken klar for å henges ut i den friske luften.

Lurer på om han andre du til og med hører "snakker", har gjort i dag?

Ha en fortsatt herlig kveld, Snø. (Eller er "Fru Snø" det riktige å skrive?)

[Gjest beriket]

Takk til alle interesserte og skreven/uskreven respons!

Spesiellt takk til gode og verdifulle bidrag fra "Hix" og "laban"!

Også takk til de som bare hadde sine egne forskrudde greier å komme med, og jeg håper de fikk ut litt frustrasjon og opplagret irritasjon ved det!

Til dette temaet hører selvsagt også "Adoptertes tilknytning til sine opprinnelige foreldre." Enkelte ser ut til å vente i spenning med mitt hovedinnlegg om det.

Hvorfor ta ikke denne angivelige "DOL-satanen" ved hornene og skriv innledningen selv med den vinklingen dere selv mener er den mest riktige?

Min konklusjon på denne lille, men dog viktige diskusjonen, er at man skal være forsiktig med å adoptere teoriene og/eller analysene til psykolog Haarklou. I beste fall kan de passe på eldre fosterbarn og for eldre fosterbarn som adopteres. - Vil jeg påstå!

Den ene voksne adopterte etter den andre kan fortelle om at de er blitt sendt til psykologer av forskjellig art. Hva de har hatt av utbytte av dette, er ofte ytterligere psykiske problemer fordi de får seg fortalt om "forhistorier" og dens betydning som ofte viser seg å være tatt fullstendig ut av luften når de adopterte selv senere besøker barnehjemmene og sine opprinnelige foreldre. -Oftest!

Det er alltid slitsomt for en adoptert å få høre at det er dem selv det er noe galt med og atpåtil lider av en psykisk diagnose (!),men aldri en antydning om slikt om ens adoptivforeldre eller forhold som kan knyttes til dem og adopsjonen som sådann. Enkelte adopterte sier de opplever dette som ren manipulasjon og et maktovergrep som fører til ødelagt selvbilde og ennå mer av en uønsket underdanighet, frykt og usikkerhet. Enkelte påstår sogar at slike opplevelser er et resultat av en maktkamp adoptivforeldre vil vinne, men jeg mener at det ikke er tilfellet, men at det er et resultat av at adoptivforeldrene føler de må berge seg selv når de ikke har resurser til å berge flere når adopsjonen viser seg mislykket.

(Dette kan man sikkert strides om, men....)

Viktig:

Som jeg skrev, har de aller fleste adoptanter "i seg" både den rette evnen og vilje til å gjøre adopsjonen til gagn for barna. En del føler seg tross dette usikker og kan trenge inputs som lar de skjulte personlige resursene får komme frem til beste for alle parter.

Litt om dette sa jeg, og noen tips om dette ga jeg.

Så... var den siden av saken over og så begynner en annen,men kanskje ennå viktigere side av samme sak (RTTA): "Adoptertes tilknytning til sine opprinnelige foreldre."

Som en adoptert sa til meg en gang: "Tilknytningen til ens opprinnelige foreldre er omvendt proposjonal med den tilknytning en oppnår til sine adoptivforeldre!"

Selv om jeg syntes det var godt sagt, er det dermed ikke sagt at jeg er enig i det.

Hei på dere og god sommer til alle her som er blitt oppmerksom på "beriket" her på DOL.

(Noen som er blitt tilknyttet "beriket" her? Håper ikke det, fordi det kan skape et avhenghetsforhold som må føre til skuffelse.)

Mange vennlige og lyse hilsener fra

[laban]

Hei på dere diskutanter...

Da jeg var i den situasjonen en gang at jeg skulle gjøre meg kjent med et lite spedbarn . som skulle bo hos oss inntil adoptivforeldre ble klarerte. opplevde jeg noe veldig rørende.

Jeg gikk med barnet inntil meg, ga det mat og stellte det på barnestua i en fem seks timer. Barnet var rolig (helt nyfødt)sov mye som jo er helt naturlig.

Jeg kom tilbake dagen etterpå. og da gikk en opprørt barnepleierske rundt med barnet, som hadde grått og vært urolig i nesten et døgn sa de.

Jeg tok barnet og la det inn mot kinnet mitt og da sukket det utmattet og sovnet på direkten.Barnet hadde rett og slett tilknyttet seg min lukt da jeg jo hadde holdt og puslet om det i flere timer dagen før.På barnestua var det jo selvfølgelig forskjellige pleiersker , og alle hadde jo like dårlig tid til barnet.Flere trengte jo stell.

Akkurat, det er det jeg også mener. Det er slike ting som teller, ikke biologien. Et nesten nyfødt barn "tilknytter" seg ved hjelp av de sanser de har og de signaler de mottar, ikke via noe mystisk bånd til den livmor de lå i.