NHD - spørsmål om sosiale vansker - "normale" mennesker.

[Mimmy]

Noen av de tingene jeg lurer på, er jo hvorfor det er så galt å være sånn som jeg er. Og hvordan det er for andre mennesker? Jeg er jo født slik, og nevropsykologen som stilte diagnosen, sier at det finnes heller ikke terapi eller behandling som hjelper mot selve grunnlidelsen. Selv om jeg ofte føler meg helt elendig, at jeg må være bortimot verdens elendigste menneske, fordi andre mennesker ikke forstår meg, og jeg også har problemer med å forstå dem. Og alle de usagte tingene.

Men det er ikke ondskapsfullt å ikke forstå, tross alt.....? Selv om det gjør at jeg blir sliten av sosiale settinger, fordi jeg anstrenger meg over evne for å forstå og snakke "riktig" (tone meg inn blandt de andre). Jeg liker allikevel å ha det sosialt, jeg er egentlig et sosialt menneske, og før i tiden hadde jeg da noen venner, også. Hadde blant annet svært morsomt utdrikkingslag før jeg giftet meg.

Felles for disse vennene, var at de tolerte måten jeg var på, ingen av dem syntes jeg var særlig "snål". Så det er ihvertfall en myte, at mennesker med asperger syndrom ikke kan ha venner. Det er heller ingen som har mistenkt, noen gang, at jeg kunne ha noen form for autistisk lidelse, selv om jeg var "prinsesse rør meg ikke" som barn.

Trygdelegen i basismøte (for å avgjøre om jeg skulle søke uføretrygd) var visst forbauset over at det kunne gå så langt som 35 år, før noen oppdaget at jeg hadde en autistisk lidelse (sa han). Men psykologen min repliserte at det var ikke uvanlig, fordi det er en usynlig lidelse.

Og det er på grunnlag av omfattende tester at de har funnet ut at det er dette jeg har, og det er derfor jeg tenker så nøye gjennom nesten hver eneste samtale jeg har med andre mennesker, analyserer og finner ut av om jeg har sagt noe dumt eller ikke. På en måte så trener jeg meg i å beherske ting.

Og slik har jeg alltid gjort. Selv som lite barn. Og kunne fundere i dager, måneder og år på enkelte episoder, der jeg hadde dummet meg ut i en sosial sammenheng. Og pleide som barn også å stirre på andre mennesker. Og var svært "distre" som barn, det hendte jeg ble helt "bortreist" slik at jeg ikke la merke til noe rundt meg. Slik er jeg nå også, bare at nå kan jeg nok merke hva som skjer rundt meg, stort sett.

Spesielt plagsomt var denne undringen over om jeg gjorde ting riktig, sa ting riktig, klarte å følge med på ting, på ungdomsskolen, men da måtte jeg droppe å ha det sosialt, det ble for slitsomt og angstbetont, den gangen. Jeg satset heller på å få gode karakterer på skolen, noe jeg også fikk. Og var bare med på "sosiale" aktiviteter (skolemusikk) 2 ganger i uken. Aldri noen fester eller vanlig "ungdomsliv". Og savnet det heller ikke. Likte å være for meg selv, og finne på egne ting.

Så jeg undrer meg litt over hvordan andre mennesker har det, som ikke har en slik medfødt lidelse? Selv så trodde jeg nok dengangen at jeg kanskje var litt annerledes enn andre mennesker, men jeg spekulerte ikke så mye over det, prøvde bare å gjøre mitt for å passe inn. Noe jeg aldri gjorde, uansett hvor mye jeg prøvde, så gikk det bare ikke, og det gjør det fremdeles ikke.

Og jeg har kjempevanskelig for å takle forandringer. Det gjør uansett at jeg får angst. Jeg får en stor klump i magen, bare ved tanken på det. Flytteprosesser, f.eks., det er helt forferdelig for meg. Og utbedringer av huset, det er også vanskelig. Alt som innebærer forandringer og omskiftninger av miljø er helt forferdelig, og gir meg masse angst.

Så hvordan er dette, sammenliknet med "vanlige" mennesker?