Generelle psykiske plager/depresjon

[sheana]

Er en ung dame, mor til to barn. Jeg har ooplevd mye i mitt liv som kan ha vært med på å gi utslag i de problemene jeg har pr i dag. Jeg er tidligere hard rusmisbruker/kriminell, noe jeg kom meg ut av helt uten noen form for hjelp for over 10 år siden. Jeg har på disse 10 årene mistet både min kjære mor og min elskede mann, far til våre to barn. Og selv om fortiden min skulle tilsi at jeg skulle være "vandt" med at folk rundt meg døde, ca 100 av mine daværende "venner" er døde, så kan ikke de opplevelsene sammen lignes. Jeg har i alle år, uansett, stått på, klart meg bra,vært i jobb. Hvor mange sprøytenarkomane som daglig går på heroin/ morfin/piller etc er det som klarer å jobbe? Jeg husker jo ikke at jeg var der.. men dog..

Jeg har alltid hatet mennesker som er late, som ikke orker, ikke tørr, ikke klarer etc. Jeg har alltid gjennomført alt uansett! Jeg ble dårlig psykisk første gang når moren min døde i 1995. Fikk ikke bevegd meg, satt i sofaen døgnet rundt. Ble diagnosen utbrent/deprimert. gikk på Tolvon i 6 mnd og var sykemeldt. Så rett tilbake til 3 jobber samt barn, hus arbeid etc. Fikk aldri sørget over min mamma. Var ikke tid til det. Holdt det gående slik, til jeg reiste på sykehus for å føde barn nr 2 i 1999. Var på jobb igjen etter 5 dager med baby. Kjente da at jeg var superstresset, sliten og alltid trøtt, sint og evig hodepine. Hodepinen fra anspenthet hadde vært der siden fødsel av første barn ca i 1991. tror jeg fikk sjokk av smerter og sterke følelser under fødsel, husker det slik. Samtidig som jeg valgte å kutte ut narkotika og bli rusfri.Når siste barn var 3 måneder fant jeg min mann død, ved selvmord. Han har aldri vist noe tegn på problemer desverre. Så vi sitter igjen som spørsmålstegn. Han var min beste venn og mest fortrolige, min kjæreste og min ektemann.Og bitter fordi jeg ikke fikk muligheten til å hjelpe. vi hadde et særs spesiellt godt forhold... da utenom at han tydeligvis ikke ville dele denne delen med meg da... tror jeg var deprimert underr svangerskap og utviklet også fødselsdeprisjon, lurer også på om min mann led av fødselsdepresjon blandt annet. Jeg hadde nok oppdaget at noe var galt med ham om jeg ikke hadde vært så langt nede selv. Ser tegnene i ettertid, og har litt kjennskap fra tidlig arbeid innen psykiatrien og egen erfaring.

Jeg var da i fødselspermisjon, husker ikke så mye av første året, men jeg har ihvertfall på en eller annen måte klart meg bra. Jeg jobber delvis, er under attføring, og ungene er to herlige små som klarer seg fint! Jeg fikk diagnosen depresjon og angst igjen i mai 2002 og har brukt seroxat fra da til mars 2003. Valgte da å slutte med lege oppfølging pga jeg ikke liker å innta tabletter regelmessig etter min tid som pille misbruker samt at jeg siste gang la på meg 40 kg på 4,5 mnd( var syltynn med høy forbrenning i utgangspunktet. Er nå til samtaler hos psykolog,samme som jeg brukte i en periode etter min manns død. Og skal starte på medisinering igjen. Jeg spurte om jeg kunne være manisk depressiv, da et nært familie medlem med psykiatri utdannelse og jeg selv syntes det kunne ligne... men dette ble avkreftet av psykolegen.

Ble veldig langt brev, men det må jo bli slik.

Spørsmålene er:

Virker det som jeg er og antagelig alltid vil være psykiatrisk pasient?

Og hva slags diagnose ville du ha satt eventuellt?

Kan jeg ha hatt sykdommen hele livet, eller tror du på utslag av rus eller traumatiske opplevelser eller arv?

Hadde vel en middels god barndom. Men få nære venner den gang. Ingen venner på ungdomsskolen. Viste eller sa aldri noe om dette til noen, ikke i dag heller. Fantaserte en del for å gjøre meg interessant. Etter skolen tok jeg et slags oppgjør med meg selv, hvor jeg bestemte meg for å bli bedre likt, se bedre ut, oppleve mer, tørre mer, få mange venner, og slik har det jo blitt også. Jeg tvang meg blandt annet til å "late som jeg var utadvendt istedenfor sjenert?! Veldig sjalusi blandt den ene av mine eldre søsken. Snill far og mor. Men mor alltid syk, diverse operasjoner, mye sykehus. Og når jeg ble eldre/ungdom, drakk hun i smug, og hadde streke følelsemessige utbrudd, hvor hun stod med hånden full av piller og truet min far og oss ungene med å ta de, for hun var sliten og vi ville være glad til etc. Dette når hun var full 1-2 ganger i uka ca. Det ble aldri snakket om hjemme. Alle lot som ingenting. Og aldri nevnt ute.

Er det andre dokumenterte hjelpe måter uten medisiner? Har ofte spørsmål i hodet mitt om er dette normalt, er dette pga jeg ikke er som andre eller er det fordi jeg er syk?

Dette går igjen og igjen...

Andre ting er :sterk prestasjonsangst. Sterk angst for død, sykdom og ulykker for de rundt meg og meg selv.

Noen ganger angst for å spise eller snakke med fremmede rundt meg. utrolig stresset og distre. Veldig sjenert og beskjeden, selv om jeg samtidig er stolt av alt jeg har klart meg gjennom, orket og takler. God selvtillit vedrørende utseende. Utrolig smilende, blid og hjelpsom og tøff, ordner opp for alle rundt meg, handler som en gal når jeg har penger etc og liker å vise en perfekt ramme utad, men detter fort ned igjen og er bare sliten, liten, redd og deprimert, og synes da at alle rundt meg er grusomme, som ikke ser hvor forferdelig jeg egentlig har det. De ser bare hvor bra jeg ser ut, hvor godt jeg klarer ungene, hus, jobb og skole, masse venner og masse kjekke menn som atdig ber meg ut. jeg vil de skal se igjennom denne masken, og hjelpe meg, men jeg orker ikke å si det til de. Fysisk har jeg hatt vondt i alle muskler og ledd, mest nakke/skuldre/kjeve, og sterk hodepine nesten uavbrutt i "alle år etter rus årene" jeg husker ikke mye fra de årene, og ikke mye fra før den perioden heller. Har ikke konsentrasjons evne, og ikke hukommelse for noe. Meget humørsyk. Periodene har ingen faste tider, kan veksle på en dag eller på måneder. Jeg oppfatter meg selv som positiv, blid, hjelpsom, arbeidsom, sterk og populær og meget ressurssterk, men tror også at jeg har behov for å være perfekt hele tiden.Setter store krav til meg selv! Har behov for å sove døgnet rundt, hatt i mange år, også under medisinering, alltid trøtt og sliten. Har prøvd mange former for hjelp pga hode smerter etc. Takler ikke noen former for motgang, forandringer (selv om jeg samtidig har et enormt behov for å kunne gjøre impulsive ting i blandt, når jeg kan velge det selv) Er veldig sosial, men også behov for å være helt alene i blandt. Føler at jeg er en innviklet person som ingen kan forstå eller hjelpe. Ikke bitter, men mer oppgitt. har aldri tenkt på selvmord, men vært der hvor jeg har tenkt: håper jeg besvimer eller noe, for da må ting stoppe, for jeg orker bare ikke mer... Vil føle meg bedre! Vær så snill og forsøk å hjelpe?!

[Gjest Alltid utslitt og trist]

Jeg har også hatt store påkjenninger som gjorde meg utbrent. Dette er sju år siden nå. Selv om min krise ikke var like innfløkt som din, slo det meg rett i bakken.

Har aldri kommet meg på bena igjen, og kjenner igjen din beskrivelse av hva du sliter med av hunmørsvingninger mm.

Jeg har også bestandig hatt høye krav, så det verste for meg nå er vel at JEG er den som ikke orker. Orker ikke engang å holde huset i orden. Alt flyter. Matlaging har jeg sluttet å tenke på. Hver og en får ordne seg mat selv.

Jeg har null energi til omsorg for andre. Før krisen var det jeg som tok meg av ALT. Tror dessverre aldri jeg blir frisk. Skjønner ikke hva som skal til. Har også gått på piller. 30 kg opp og komplekser for en feit kropp i tillegg til andre plager.

Dette var jo ikke noe hjelp akkurat, men det jeg ville fram til er at plagene dine har nok med at det ble for mye for deg en periode. Det er stor forskjell på hvor den grensen går for hver enkelt. Strekker en strikken FOR langt over grenser, tror jeg det tar årevis å komme opp i normalt funksjonsnivå igjen. Noen kommer aldri dit.

Det verste er den dårlige samvittigheten for at en 'ødelegger' for de rundt seg. Selv om en vet at en før gjorde alt for akkurat de menneskene. En er liksom ikke noe verdt når en ikke kan 'levere', enten det er i jobbe eller blant venner og familie. En er et null rett og slett.