depresjon?ustabil pf.?NHD/andre!!!

[Gjest Trenger virkelig råd/svar]

De siste ukene (tror forresten det er blitt måneder, har ikke akkurat oversikt over hvor lenge det har vær sånn), så har jeg vært mer eller mindre deprimert. Jeg sitter ofte hjemme,og innendørs foran datamaskinen. De gangene jeg er ute er når jeg skal i butikken, eller andre ærender. Uansett, i forhold til tidligere, da jeg var veldig sporty og var mye ute og sammen med venner, så har jeg på en måte isolert meg litt. Isolert meg på den måten av at jeg ikke har lyst f.eks. på disko, fest o.l. når andre spør. Lite som interesserer meg egentlig. Både vil finne på noe, men samtidig vil jeg ikke. Som oftes fordi det ikke er noe som interesserer meg. Eller så kan det være fordi jeg ikke orker, enten fordi jeg er sliten eller trøtt.

Selv om jeg er sammen med venner, og vi ler og har det egentlig ganske moro (i alle fall syntes jeg det var moro tidligere) så føler jeg meg ofte deprimert likevel. Alt er kjedelig, uintressant?

De siste ukene har jeg trøstespist mye, og sløst med penger (selv om jeg ikke er blakk, så har jeg likevel brukt en del penger på mat/godteri, blader. Det er liksom når jeg skal være snill mot meg selv, når jeg skal trøste meg selv). Sover ofte flere ganger pr. dag. Har ofte tanker om døden, og vil veldig gjerne dø (samtidig som jeg ikke vil, og tør). Vil bli kvitt denne tristheten. Kjennes som en slags sorg, men jeg har ikke noe å sørge over, og det er heller ikke noe trist jeg tenker på (slik at det gjør meg trist liksom).

Går på medisin, men holder på å slutte. Har gått på de en stund, og for å være helt ærlig er jeg veldig usikker på om medisinen i det hele tatt har virka. Tankene om døden og det å ville dø, og tristheten har vært der likevel (men, så er det jo ingen mirakelpiller heller).

Har veldig lyst til å kutte meg nå, fordi jeg føler meg sliten. Hjelpesløs, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvordan få bort tankene? Hvordan få det bedre? "Gå ut og gjør noe".....men hva når ingenting frister, eller man ikke orker??? Da er det ikke så lett som man skulle ønske.

Jeg vil ikke ha disse selvmordstankene mer. Er sliten og lei, og bli gal av at de hele tiden forfølger meg.

Jeg trenger hjelp!!! Men hvordan kan noen hjelpe? Og går det an å bli kvitt sånne tanker? Vet ikke om det jeg skal kalle tankene for tvangstanker, eller om det "bare" er en uvane, men det jeg vet er at jeg ikke orker stort mer av dette smerte-helvete (psykisk). Det er jævlig og vanskelig å holde ut, dag etter dag, når man egentlig bare lengter etter å dø. Eller, man vil egentlig ikke dø, man vil bare forsvinne.....Vil at tanker og handlinger skal forsvinne, slik at en får fred.

Var hos lege-vakta igår og sydde et par sting. 2. gangen på 2 uker. Og jeg sitter her med en voldsom trang til å gjøre det akkurat nå. Men jeg skal prøve som min behandler råda meg til, nemlig å telle til 200 først. Utsette det. Kanksje det går bedre om litt.

Men ok, så klarer jeg meg sikkert igjennom denne dagen også, selv om det er leeeeengeee igjen av den. Så kommer det en ny dag i morgen, mest sannsynlig med mer smerte og slitsomme tanker (vet jeg er pessimistisk nå).

Føler meg sperret inne. Fanget. I livet, i verdenen. Hadde jeg fått muligheten til å velge mellom å bli født eller gi livet bort til noen andre, så hadde jeg nok valgt det siste. For jeg synes ikke livet er så interessant. Har mistet apetitten på det, rett og slett.

Men det jeg ikke skjønner, dersom dette er en depresjon, emosjonell ustabil pf. hvordan kan det ha seg at jeg likevel er oppegående, utadvent, pratsom og smilende (overfor andre)?? Er det vanlig? Jeg har forstått det sånn at depresjon er når man f.eks. isolerer seg helt, snakker mindre, mister matlyst, selvmords-/dødstanker, lav selvtillit, ting som tidligere interesserer en er ikke (fult så) interrasnt lenger.

Men kan man være deprimert, ha depresjon selv om man f.eks. slik som meg er oppegående (har ikke isolert meg helt fra omverdenen), har lett for å ta seg nær av ting og gråte, døds-/selvmordstanker, har gjentatte episoder med selvdestruktive handlinger, trøstespiser og/eller har større matlyst osv.???

Hmzz....rart, da jeg begynte på dette innlegget var jeg så deppa at jeg satt her og gråt i fortvilelse. Nå, noen minutter senere, er det ok. Greit liksom. Gråter ikke lenger. Ble plutselig stabil, sånn på sekundet. NB! Det er forresten ikke første gang det er slik, er sånn veldig VELDIG ofte.

Men hvor lenge varer det denne gangen mon tro?

Nils Håvard, tror du Lithium i tillegg (eller alene) med antidepressiv vil hjelpe meg? Hva vil det forresten si at Lithium forebygger selvmordsrisiko (eller hva det nå var som stod på den siden jeg las om det)?? Vil det si at en ikke får tanker og/eller lyst til å ta sitt eget liv, og i det hele tatt prøve på det??

Er over en måned til jeg skal til lege igjen, og da skal jeg ta opp dette med Lithium, om det kanskje er en løsning. Men jeg må vel sikkert vente skikkelig lenge, for som jeg har skrevet i et tidligere innlegg så holder jeg for tiden på å slutte med den medisinen jeg bruker (Fluoxetin, har brukt den i 10 - 11 mnd).

Hva skal jeg gjøre? Er så fryktelig desperat etter en utvei. Føler meg rett og slett fastlåst. Som en liten fugl, som har skadet en av vingene sine og ikke kommer noen vei.

Takk for at DU ville lese innlegget mitt. Mange spm. i innlegget mitt, men det er fordi jeg lurer og er på desperat jakt etter en (imidlertidig) "løsning". Så jeg håper DU kan hjelpe, og ikke minst at du Nils Håvard kunne svart meg.

PS! NHD- er depresjon og det å ha depresjonstanker (eller å være deprimert) det samme? Hvis ikke, hva er egentlig forskjell???

[Gjest føler med deg]

Du trenger noen å prate med, en psykolog/psykiater. At du skal vente nesten en hel måned til neste gang hørtes lenge ut når dagene er så tunge for deg.

Leste innlegget ditt og ville si det.

klem

[Gjest Tussi-jente19]

Du trenger noen å prate med, en psykolog/psykiater. At du skal vente nesten en hel måned til neste gang hørtes lenge ut når dagene er så tunge for deg.

Leste innlegget ditt og ville si det.

klem

Takk for omtanken Men jeg slipper å vente en mnd til jeg skal snakke med noen. Allerede onsdag skal jeg til psyk. poliklinikken, hvor jeg går til samtale hos psyk. sykepleier en gang i uken. Behandleren min er på ferie, men har ordna det slik at en av kollegaene hennes (han er visst psykolog) skal være min kontaktperson til hun kommer tilbake (om 4 uker). Noe jeg forsovidt er takknemlig for. Men han skal "bare" (i alle fall det som er planen) ta noen tester på meg, for å finne ut om og evnt. hva som er problemet mitt (om jeg f.eks. har depresjon eller et eller annet). Det er en mnd. til jeg har time hos lege, og dermed leeeenge å vente til evnt. medisin skifte. Kan selvfølgelig være at jeg klarer denne ventetiden, men om det fortsetter slik det har gjort nå, så vet jeg ikke hva som vil skje.

[Kizza1365380506]

Strekker ut en hånd og holder deg i hånden så du ikke gir etter.

Du er ikke alene det er fler som har det som deg, vi må prøve å se fremover.

Klem fra

[Gjest trrrish]

Jeg leste på en amerikansk internettside at Fontex/Fluoxetin ikke virker før man er oppe i 80mg når man har ustabil pf.

Ellers kanskje du kan prøve Lamictal?