Til 'hix' og 'beriket'

[ahg]

Jeg har fulgt med på de fleste trådene som ’beriket’ har startet, og nå har jeg gått såpass i metning at jeg har lyst til å ytre noen ord, jeg også.

Først vil jeg takke deg hix for dine innlegg, som jeg oppfatter som konstruktive, saklige, veloverveide og skrevet med integritet.

Jeg deler ditt inntrykk av at ’beriket’ ser ut til å ha mest erfaring med adopsjoner av eldre barn / gamle adopsjonssaker / innenlands adopsjoner. Hvis det stemmer, er ikke DOL det best egnede forumet å ta opp de tilfellene ’beriket’ er opptatt av. Brukerne her er stort sett folk som venter på å få sitt første adoptivbarn fra utlandet, eller som allerede har (oftest ganske små) adoptivbarn fra utlandet. (Jeg har selv to jenter fra Kina på 6 og 3 år.)

Det virker på meg som selve kampsaken til ’beriket’ er at problemene som enkelte adoptivbarn får, skyldes at adoptivforeldrene ikke har maktet å tilpasse seg barnets behov og integrere barnet i adoptivfamilien på den måten barnet trenger. Uansett hvilke motforestillinger og argumenter andre kommer med, virker det ikke som ’beriket’ rikker seg en millimeter i forhold til dette synspunktet.

Jeg er helt enig i at ’berikets’ synspunkter er svært relevante ved adopsjon av litt eldre barn, og i høyeste grad når barn har bodd sammen med biologiske foreldre lenge nok til å ha etablert et forhold til dem.

Når det gjelder små barn, er det mer grunnleggende almenmenneskelige behov det er snakk om (kjærlighet, trygghet, nærhet, omsorg, bekreftelse...) Hvis barnet har opplevd alvorlig svikt i forhold til disse behovene før adopsjonen, vil det bære med seg sår som er helt uavhengig av selve adopsjonen, og som det kan kreve stor innsats å lege. Jeg har har all respekt for den situasjonen du opplever med ditt barn hix, og jeg er ikke i minste tvil om at du og dine har gjort og gjør alt dere kan for at barnet skal ha det godt. Jeg ønsker dere all mulig lykke til videre.

Til ’beriket’ har jeg lyst til å si at det ikke virker som du har satt deg noe særlig inn i spedbarnspsykologi og hva som kan bli effekten av alvorlig svikt når det gjelder oppfyllelse av grunnleggende menneskelige behov de første ett til to leveårene. De motforestillingene og argumentene som har kommet fram mot ditt standpunkt, er høyst relevante i forhold til all fagkunnskap man har på dette området. Men du vender det døve øret til. Jeg lurer på hvorfor, siden du gir skinn av å ønske å bli ’beriket’ med ny innsikt.

Det jeg undrer på, er om du bærer på aggresjon i forhold til adoptivforeldre (dine egne?) som du mener har opptrådt feil overfor sine adoptivbarn. Jeg lurer også på om du selv er en adoptert person som har opplevd å bli stemplet som ’problematisk’ (eller endatil har fått en diagnose), og at du dermed har et naturlig behov for å ’slå tilbake’. Grunnen til at jeg undrer, er at du synes helt upåvirkelig i ditt standpunkt om at det er adoptivforeldrene som ikke duger i de tilfellene der adoptivbarn får problemer, og du reiser skikkelig bust når det gjelder fagterminologi og diagnoser. (Tilgi meg, men jeg finner det svært vanskelig å tro på dine forsikringer om hvor vellykket din egen adopsjon har vært, og hvor supre adoptivforeldre du har.)

Enten det er sånn eller slik, virker det i hvert fall som du har stor glede av å diskutere og provosere. Nå håper jeg ærlig talt at du snart har fått tømt deg på dette forumet, for jeg tror ikke dette er det forumet som er best egnet for dine behov.

[Gjest beriket]

Hei ahg.

Ditt innlegg gleder meg, men jeg synes ikke du skal spekulere i den ene og andre om "berikets" liv og erfaringer som adoptert og adoptivforelder.

Jeg kan forsiker deg at jeg får det direkte vondt inne i meg hver gang jeg får høre, se og oppleve en mislykket eller en adopsjon med et tragisk resultat. - Det virker på meg så fullstendig unødvendig og å være en form for barnemishandling barna er fullstendig forsvarløs mot.

Fremdeles er adopsjon i Norge og ellers i Europa bare en antagelse (teori) som en ordning som kan være til gagn som ordningen anvendes rett på.

Stadig mer av forskning basert på kliniske erfaringer, tyder på at teorien og antagelsen ikke må betraktes som bevist og til å stole på.

Teoritilhengerne har svart med å finne på forklaringsmodeller for å sikre seg mot at adopsjonen endres eller fører til at færre får bli adoptivforeldre, kan det synes som.

Liven Arner fikk i sannhet føle ved å forholde seg korrekt til den norske og dels forblinnede adopsjonsantagelsen, og jeg tviler på om noen får jobb i BUFA om de uttrykker tvil om at adopsjon ikke behøver å være til gagn for barn som en slags opplest og vedtatt sannhet.

Burde man ikke snart komme over antagelsesnivået?

Midt oppe i dette står unge resursterke mennesker som vil og kan bistå med å gjøre en adopsjon til gagn for et barn. - Forutsatt at barnet er matchet godt til adoptantene og at barnet får en adopsjonsprosess før, under og etter adopsjonen som er av den rette sorten.

Å tro at det helst vil gå bra fordi man har fått BUFA's forhåndstillatelse til å adoptere et barn i utlandet, bør man ikke gjøre selv om man går på "foreldrekurs". Jeg synes virkelig synd på barn som opplever en skikkelig adopsjonssmell og adoptivforeldre som få føling hva det innebærer, men mener at mye kan og bør gjøres for unngå og redusere risikoen for slikt, men det krever sitt fra adoptantenes og adoptivforeldrenes side; samt de adopterte selv når de har kommet opp 10-12-årsalderen!

At jeg vet lite om utenlandsadopsjoner? Tja, jeg er flasket opp med utenlandsadopsjoner og levd tett på slike frem til idag. Minst vet jeg faktisk om innenlandsadopsjoner fordi offentlig statestikk er særdeles mangelfull om denne store gruppen i forhold til de utenlandsfødte.

Kanskje kan mine tanker virke provoserende på de som har gjort seg opp sine meninger, er faste i troen og trives best blant liketenkende og likefølende. (Det jeg kaller "DOL-klikken" eller "DOL-kulturen her på "Adopsjon") - So what?

Å se en adopsjon mer fra barnas og de adoptertes perspektiv, kan da ikke skade. Ei heller å se adopsjon fra opprinnelige foreldre perspektiv siden de tross alt er og blir en grunnsten i adoptertes følelsesliv og adopsjonsgrunnlag.

Jeg avstår fra å kommentere din adopsjon, din adopsjonfamilie og andre sider ved ditt privatliv, og forventer faktisk at du og andre gjør det samme. - Siden du åpenbart ikke vil leve opp til en slik folkeskikkstandard, finner jeg innlegg fra din side som rene fornærmelser og uforskammeheter, men du kan alltid beklage og slutte med slikt.

[nurel]

Hei ahg.

Ditt innlegg gleder meg, men jeg synes ikke du skal spekulere i den ene og andre om "berikets" liv og erfaringer som adoptert og adoptivforelder.

Jeg kan forsiker deg at jeg får det direkte vondt inne i meg hver gang jeg får høre, se og oppleve en mislykket eller en adopsjon med et tragisk resultat. - Det virker på meg så fullstendig unødvendig og å være en form for barnemishandling barna er fullstendig forsvarløs mot.

Fremdeles er adopsjon i Norge og ellers i Europa bare en antagelse (teori) som en ordning som kan være til gagn som ordningen anvendes rett på.

Stadig mer av forskning basert på kliniske erfaringer, tyder på at teorien og antagelsen ikke må betraktes som bevist og til å stole på.

Teoritilhengerne har svart med å finne på forklaringsmodeller for å sikre seg mot at adopsjonen endres eller fører til at færre får bli adoptivforeldre, kan det synes som.

Liven Arner fikk i sannhet føle ved å forholde seg korrekt til den norske og dels forblinnede adopsjonsantagelsen, og jeg tviler på om noen får jobb i BUFA om de uttrykker tvil om at adopsjon ikke behøver å være til gagn for barn som en slags opplest og vedtatt sannhet.

Burde man ikke snart komme over antagelsesnivået?

Midt oppe i dette står unge resursterke mennesker som vil og kan bistå med å gjøre en adopsjon til gagn for et barn. - Forutsatt at barnet er matchet godt til adoptantene og at barnet får en adopsjonsprosess før, under og etter adopsjonen som er av den rette sorten.

Å tro at det helst vil gå bra fordi man har fått BUFA's forhåndstillatelse til å adoptere et barn i utlandet, bør man ikke gjøre selv om man går på "foreldrekurs". Jeg synes virkelig synd på barn som opplever en skikkelig adopsjonssmell og adoptivforeldre som få føling hva det innebærer, men mener at mye kan og bør gjøres for unngå og redusere risikoen for slikt, men det krever sitt fra adoptantenes og adoptivforeldrenes side; samt de adopterte selv når de har kommet opp 10-12-årsalderen!

At jeg vet lite om utenlandsadopsjoner? Tja, jeg er flasket opp med utenlandsadopsjoner og levd tett på slike frem til idag. Minst vet jeg faktisk om innenlandsadopsjoner fordi offentlig statestikk er særdeles mangelfull om denne store gruppen i forhold til de utenlandsfødte.

Kanskje kan mine tanker virke provoserende på de som har gjort seg opp sine meninger, er faste i troen og trives best blant liketenkende og likefølende. (Det jeg kaller "DOL-klikken" eller "DOL-kulturen her på "Adopsjon") - So what?

Å se en adopsjon mer fra barnas og de adoptertes perspektiv, kan da ikke skade. Ei heller å se adopsjon fra opprinnelige foreldre perspektiv siden de tross alt er og blir en grunnsten i adoptertes følelsesliv og adopsjonsgrunnlag.

Jeg avstår fra å kommentere din adopsjon, din adopsjonfamilie og andre sider ved ditt privatliv, og forventer faktisk at du og andre gjør det samme. - Siden du åpenbart ikke vil leve opp til en slik folkeskikkstandard, finner jeg innlegg fra din side som rene fornærmelser og uforskammeheter, men du kan alltid beklage og slutte med slikt.

I første setning gleder du deg over innlegget, men i siste avsnitt kaller du ahg uforskammet og ønsker en beklagelse.Makan? Ahg har fint lite å beklage.

Med ønske om sjelefred

[Gjest beriket]

I første setning gleder du deg over innlegget, men i siste avsnitt kaller du ahg uforskammet og ønsker en beklagelse.Makan? Ahg har fint lite å beklage.

Med ønske om sjelefred

Hei du!

Gleder meg over et innlegg det går ann å ta tak i på om saklige og seriøse forhold som berøres og annet som ligger på det mer personlig og private plan som det går ann å gi et klart signal om.

Gleder meg selvsagt for at en igangsatt boikott aksjon synes å ha vært en total fiasko!!

[Fane]

Hei du!

Gleder meg over et innlegg det går ann å ta tak i på om saklige og seriøse forhold som berøres og annet som ligger på det mer personlig og private plan som det går ann å gi et klart signal om.

Gleder meg selvsagt for at en igangsatt boikott aksjon synes å ha vært en total fiasko!!

Tror nok ikke boikotten av "beriket" har vært noen total fiasko. Det er kun et par tre nick som svarer deg hver gang. Du lager en diskusjon derfor blir trådene dine lange, men det er jo bare et par tre du "engasjerer" og "alle" dem tilhører ikke adopsjon engang. Om du ser på trådene over og under din, ser du hvilken "haug" av mennesker som er inne på forumet og som ignorerer dine inlegg!

Wake up and smell the coffe!! he,he!

[Gjest beriket]

Tror nok ikke boikotten av "beriket" har vært noen total fiasko. Det er kun et par tre nick som svarer deg hver gang. Du lager en diskusjon derfor blir trådene dine lange, men det er jo bare et par tre du "engasjerer" og "alle" dem tilhører ikke adopsjon engang. Om du ser på trådene over og under din, ser du hvilken "haug" av mennesker som er inne på forumet og som ignorerer dine inlegg!

Wake up and smell the coffe!! he,he!

..sier jeg bare: Takk for responsen også fra deg!

[Fane]

..sier jeg bare: Takk for responsen også fra deg!

du svarer jo ikke meg jo!

[fidelacastra]

Hei ahg.

Ditt innlegg gleder meg, men jeg synes ikke du skal spekulere i den ene og andre om "berikets" liv og erfaringer som adoptert og adoptivforelder.

Jeg kan forsiker deg at jeg får det direkte vondt inne i meg hver gang jeg får høre, se og oppleve en mislykket eller en adopsjon med et tragisk resultat. - Det virker på meg så fullstendig unødvendig og å være en form for barnemishandling barna er fullstendig forsvarløs mot.

Fremdeles er adopsjon i Norge og ellers i Europa bare en antagelse (teori) som en ordning som kan være til gagn som ordningen anvendes rett på.

Stadig mer av forskning basert på kliniske erfaringer, tyder på at teorien og antagelsen ikke må betraktes som bevist og til å stole på.

Teoritilhengerne har svart med å finne på forklaringsmodeller for å sikre seg mot at adopsjonen endres eller fører til at færre får bli adoptivforeldre, kan det synes som.

Liven Arner fikk i sannhet føle ved å forholde seg korrekt til den norske og dels forblinnede adopsjonsantagelsen, og jeg tviler på om noen får jobb i BUFA om de uttrykker tvil om at adopsjon ikke behøver å være til gagn for barn som en slags opplest og vedtatt sannhet.

Burde man ikke snart komme over antagelsesnivået?

Midt oppe i dette står unge resursterke mennesker som vil og kan bistå med å gjøre en adopsjon til gagn for et barn. - Forutsatt at barnet er matchet godt til adoptantene og at barnet får en adopsjonsprosess før, under og etter adopsjonen som er av den rette sorten.

Å tro at det helst vil gå bra fordi man har fått BUFA's forhåndstillatelse til å adoptere et barn i utlandet, bør man ikke gjøre selv om man går på "foreldrekurs". Jeg synes virkelig synd på barn som opplever en skikkelig adopsjonssmell og adoptivforeldre som få føling hva det innebærer, men mener at mye kan og bør gjøres for unngå og redusere risikoen for slikt, men det krever sitt fra adoptantenes og adoptivforeldrenes side; samt de adopterte selv når de har kommet opp 10-12-årsalderen!

At jeg vet lite om utenlandsadopsjoner? Tja, jeg er flasket opp med utenlandsadopsjoner og levd tett på slike frem til idag. Minst vet jeg faktisk om innenlandsadopsjoner fordi offentlig statestikk er særdeles mangelfull om denne store gruppen i forhold til de utenlandsfødte.

Kanskje kan mine tanker virke provoserende på de som har gjort seg opp sine meninger, er faste i troen og trives best blant liketenkende og likefølende. (Det jeg kaller "DOL-klikken" eller "DOL-kulturen her på "Adopsjon") - So what?

Å se en adopsjon mer fra barnas og de adoptertes perspektiv, kan da ikke skade. Ei heller å se adopsjon fra opprinnelige foreldre perspektiv siden de tross alt er og blir en grunnsten i adoptertes følelsesliv og adopsjonsgrunnlag.

Jeg avstår fra å kommentere din adopsjon, din adopsjonfamilie og andre sider ved ditt privatliv, og forventer faktisk at du og andre gjør det samme. - Siden du åpenbart ikke vil leve opp til en slik folkeskikkstandard, finner jeg innlegg fra din side som rene fornærmelser og uforskammeheter, men du kan alltid beklage og slutte med slikt.

Herregud - har vært her inne dann og vann, men maken til kverulantisk opptreden må jeg sannelig si det er lenge siden jeg har sett.

I forhold til lengden på dine innlegg, samt innholdet og tonen, må du være blant de nye arbeidsledige som kanskje har mistet både mening med livet og egenverd i forbindelse med dette. Å bruke så mye tid på å krangle med alle her inne er intet mindre enn en psykisk tilstand - søk hjelp!

Håper Aetat snart finner en jobb til deg, så de her inne igjen kan berike seg med hverandre i ordets rette betydning.

[thaimor]

Flott innlegg, ahg!

...hadde det bare hjulpet ;-)