Adopsjon

[Gjest nonamia]

Jeg lurte litt på om det var noen hre på forumet som har adoptert til tross for at de kan få barn på den "naturlige" måten.

Jeg har nemlig en drøm om å adoptere, men når jeg nevner det for andre, så stiller de seg helt uforstående til dette, siden min mann og jeg allerede har et biologisk barn. Mange tror at jeg ikke kan få flere, eller at fødselen har skremt meg fra å få flere, men det er ikke tilfelle.

Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg har lyst til å adoptere, men det føles riktig, rett og slett. Akkurat som det føltes riktig når vi bestemte oss for å prøve å bli foreldre første gangen.

Er det noen andre som har hatt det på samme måte? Hvordan skal jeg rettferdiggjøre ønsket om å adoptere når jeg kan få egne barn?

[Gjest lyr]

Dette tror jeg det er flere som har egne erfaringer om, og som kan gi deg gode svar.

Jeg tror det viktigste er at det er som du sier en følelse, og den er det til syvende og sist umulig å skulle beskrive. Og så må en jo ikke forville seg inn i at en gjør det av en slags "medlidenhetsårsaker eller som u-hjelp" eller hva annet ulurt en kan si. Dere ønsker barn, og dersom det finnes et barn som allerede er født i verden, -som behøver foreldre, -hva kan være bedre for dere alle?

Jeg har selv et adoptert barn. Det er en fantastisk måte å få barn på. Stol på følelsen din, du!

Det jeg egentlig ville si noe om her nå, er at min erfaring tilsier at de aller fleste faktisk, som har egenfødte barn eller aldri har tenkt adopsjon, har svært svært vanskelig for å forstå at kjærligheten vi føler for vårt adopterte barn, er minst like sterk som de har til sitt egenfødte. Jeg må si at dette overrasker meg til stadighet, av og til så kan denne holdningen komme nesten snikende "avslørende" fra de jeg minst venter det fra. Jeg er rett og slett meget overbærende med dem, men er samtidig ikke redd for å sette ting på plass der de hører hjemme etter mitt syn. Jeg tror det handler om en modningsprosess, for enkelte bruker tid på å oppdage at når det gjelder det å være glad i et individ, så gjelder ikke myten om at blod er tykkere enn vann.

Vi fikk vite fra medisinsk hold at det var ingenting i veien for å få eget barn. Men ikke noe skjedde, og vi valgte (heller enn assistert befruktning), - adopsjon.

Det er det største i verden. Lykke til!

[Fane]

Jeg har to egenfødte barn men har også lyst til å adoptere. Føler som deg Det kommer nok ikke til å bli noe av da Mannen min ikke ønsker flere barn. Men drømmen har bestandig vært der, absolutt klart dette er en kjempe flott måte å få barn på!

[Gjest ova]

Dette tror jeg det er flere som har egne erfaringer om, og som kan gi deg gode svar.

Jeg tror det viktigste er at det er som du sier en følelse, og den er det til syvende og sist umulig å skulle beskrive. Og så må en jo ikke forville seg inn i at en gjør det av en slags "medlidenhetsårsaker eller som u-hjelp" eller hva annet ulurt en kan si. Dere ønsker barn, og dersom det finnes et barn som allerede er født i verden, -som behøver foreldre, -hva kan være bedre for dere alle?

Jeg har selv et adoptert barn. Det er en fantastisk måte å få barn på. Stol på følelsen din, du!

Det jeg egentlig ville si noe om her nå, er at min erfaring tilsier at de aller fleste faktisk, som har egenfødte barn eller aldri har tenkt adopsjon, har svært svært vanskelig for å forstå at kjærligheten vi føler for vårt adopterte barn, er minst like sterk som de har til sitt egenfødte. Jeg må si at dette overrasker meg til stadighet, av og til så kan denne holdningen komme nesten snikende "avslørende" fra de jeg minst venter det fra. Jeg er rett og slett meget overbærende med dem, men er samtidig ikke redd for å sette ting på plass der de hører hjemme etter mitt syn. Jeg tror det handler om en modningsprosess, for enkelte bruker tid på å oppdage at når det gjelder det å være glad i et individ, så gjelder ikke myten om at blod er tykkere enn vann.

Vi fikk vite fra medisinsk hold at det var ingenting i veien for å få eget barn. Men ikke noe skjedde, og vi valgte (heller enn assistert befruktning), - adopsjon.

Det er det største i verden. Lykke til!

lyr !

I vår nære familie er det flere adoptivbarn. Jeg har tantebarn som er adoptert, og det er søskenbarn som er adoptert.

Dette er en helt naturlig sak for oss og jeg stusser litt når du skriver dette:

"Det jeg egentlig ville si noe om her nå, er at min erfaring tilsier at de aller fleste faktisk, som har egenfødte barn eller aldri har tenkt adopsjon, har svært svært vanskelig for å forstå at kjærligheten vi føler for vårt adopterte barn, er minst like sterk som de har til sitt egenfødte. "

.

Det ser ut som du måler , aforeldres og biologiske foreldres kjærlighet til sine barn opp mot hverandre.

Og det adopterte barnet får altså minst like mye som det egenfødte , sier du.

Ergo: helst litt mer.

Jeg har hørt dette sagt før, (nei ikke innen vår fam.) og jeg reagerer likedan nå.

Synes det er nesten leit at du sier dette.

Jeg mener faktisk at dere er foreldre på lik linje med oss andre, og reagerer og føler på samme måte..

[Gjest beriket]

lyr !

I vår nære familie er det flere adoptivbarn. Jeg har tantebarn som er adoptert, og det er søskenbarn som er adoptert.

Dette er en helt naturlig sak for oss og jeg stusser litt når du skriver dette:

"Det jeg egentlig ville si noe om her nå, er at min erfaring tilsier at de aller fleste faktisk, som har egenfødte barn eller aldri har tenkt adopsjon, har svært svært vanskelig for å forstå at kjærligheten vi føler for vårt adopterte barn, er minst like sterk som de har til sitt egenfødte. "

.

Det ser ut som du måler , aforeldres og biologiske foreldres kjærlighet til sine barn opp mot hverandre.

Og det adopterte barnet får altså minst like mye som det egenfødte , sier du.

Ergo: helst litt mer.

Jeg har hørt dette sagt før, (nei ikke innen vår fam.) og jeg reagerer likedan nå.

Synes det er nesten leit at du sier dette.

Jeg mener faktisk at dere er foreldre på lik linje med oss andre, og reagerer og føler på samme måte..

Hei ova!

Bra innlegg!

Det der kan vel virke begge veier, eller kanskje bunne i forskjellige typer "foreldrefølselser"?

Spørsmålet er vel hvem av ens egenskapte eller ens adopterte som får mest "påfyll" fra foreldrenes/adoptivforeldrenes side? (Objektivt vurdert)

Noe annet er hvordan ens egenskapte og ens adopterte oppfatter det. Er ikke det det avgjørende? (Den subjektive siden som også må gjelde for foreldrene/adoptivforeldrene)

Dette er å problematisere i en viss grad, men alvorlig nok for de barn som føler seg forskjellsbehandlet fordi jeg mener det fører til konflikter og lite hyggelige forhold i adoptivfamilien og alt hva slikt kan føre med seg.

Så kan man stille det store spørsmålet:

En adoptivfamile med en egenskapt og en adoptert er overbelastet, utslitt og makter ikke den dagligeomsorgen for BEGGE barna. Hvilket barn overtas av barnevernet?

Uff, nei slikt må man ikke ta frem her på DOL's "Adopsjon".

mvh

[Whimsy]

Hei ova!

Bra innlegg!

Det der kan vel virke begge veier, eller kanskje bunne i forskjellige typer "foreldrefølselser"?

Spørsmålet er vel hvem av ens egenskapte eller ens adopterte som får mest "påfyll" fra foreldrenes/adoptivforeldrenes side? (Objektivt vurdert)

Noe annet er hvordan ens egenskapte og ens adopterte oppfatter det. Er ikke det det avgjørende? (Den subjektive siden som også må gjelde for foreldrene/adoptivforeldrene)

Dette er å problematisere i en viss grad, men alvorlig nok for de barn som føler seg forskjellsbehandlet fordi jeg mener det fører til konflikter og lite hyggelige forhold i adoptivfamilien og alt hva slikt kan føre med seg.

Så kan man stille det store spørsmålet:

En adoptivfamile med en egenskapt og en adoptert er overbelastet, utslitt og makter ikke den dagligeomsorgen for BEGGE barna. Hvilket barn overtas av barnevernet?

Uff, nei slikt må man ikke ta frem her på DOL's "Adopsjon".

mvh

Har du barn selv???

Og nei, du burde vel kanskje ikke stilt det spørsmålet i DOL...

Vet du egentlig noe om adopsjon? Grunnen til at jeg spør er at det er mennesker som ikke kan/vil få barn selv som snakker her... og de som ønsker et barn til...De går ikke gjennom "papirmølle-Norge"hvis de ikke oppriktig ønsker et barn som de kommer til å elske!

Selfølgelig er de like glad i barna som alle andre foreldre. De er jo det de og! (forledre altså)

Hvem har sagt at de foreldrene som har et egenskapt OG et adoptivbarn er mer overbelasta og utslitt enn andre foreldre??? Hva med foreldrene som har tre barn? fire barn? eller flere? Hva er de da?

Det du sier her:

"En adoptivfamile med en egenskapt og en adoptert er overbelastet, utslitt og makter ikke den dagligeomsorgen for BEGGE barna. Hvilket barn overtas av barnevernet?"

Hvem har noesinne sagt at bare fordi foreldrene evt. er slitne, skal barnevernet automatisk kobles inn og komme å ta den ene ungen?? Det er ikke sånn samfunnet fungerer. Ikke barnevernet heller... Det er noe som heter familie og venner, som helt sikkert hjelper til!!

Eventuelt et lys i tunnelen for de som ikke har familie rundt seg.

Jeg tror ikke det er forskjellsbehandling mellom et egenfødt og et adoptivbarn da de går gjennom mye for å få dette til!

Dere andre som har lest dette; korrigèr meg hvis jeg tar veldig feil...

Jeg skriver ikke dette for å sverte deg eller noe, "beriket", men jeg reagerte på måten du la fram ditt syn på dette...

Alle har jo rett til å få si sin mening.

Klem fra

[Whimsy]

Har du barn selv???

Og nei, du burde vel kanskje ikke stilt det spørsmålet i DOL...

Vet du egentlig noe om adopsjon? Grunnen til at jeg spør er at det er mennesker som ikke kan/vil få barn selv som snakker her... og de som ønsker et barn til...De går ikke gjennom "papirmølle-Norge"hvis de ikke oppriktig ønsker et barn som de kommer til å elske!

Selfølgelig er de like glad i barna som alle andre foreldre. De er jo det de og! (forledre altså)

Hvem har sagt at de foreldrene som har et egenskapt OG et adoptivbarn er mer overbelasta og utslitt enn andre foreldre??? Hva med foreldrene som har tre barn? fire barn? eller flere? Hva er de da?

Det du sier her:

"En adoptivfamile med en egenskapt og en adoptert er overbelastet, utslitt og makter ikke den dagligeomsorgen for BEGGE barna. Hvilket barn overtas av barnevernet?"

Hvem har noesinne sagt at bare fordi foreldrene evt. er slitne, skal barnevernet automatisk kobles inn og komme å ta den ene ungen?? Det er ikke sånn samfunnet fungerer. Ikke barnevernet heller... Det er noe som heter familie og venner, som helt sikkert hjelper til!!

Eventuelt et lys i tunnelen for de som ikke har familie rundt seg.

Jeg tror ikke det er forskjellsbehandling mellom et egenfødt og et adoptivbarn da de går gjennom mye for å få dette til!

Dere andre som har lest dette; korrigèr meg hvis jeg tar veldig feil...

Jeg skriver ikke dette for å sverte deg eller noe, "beriket", men jeg reagerte på måten du la fram ditt syn på dette...

Alle har jo rett til å få si sin mening.

Klem fra

hei igjen...

Jeg leste ikke forrige tråden på dette forumet...

"At jeg vet lite om utenlandsadopsjoner? Tja, jeg er flasket opp med utenlandsadopsjoner og levd tett på slike frem til idag. "

Jeg beklager ... litt... men du er ganske provoserende for andre som er her...

Jeg forsvarer ikke meg selv. Har aldri adoptert noen, vet ikke mye om dette, men likevel føler jeg at du har èn tanke om det med å adoptere.

Selvfølgelig kan det gå galt med adoptivfamilien... Men det er minst like stor sannsynlighet for at det går galt i en hvilken som helst annen familie også!!!

Man har ingen garanti for:

at familien ikke splittes etter noen år,

at barnet ikke blir misbrukt

at noe annet tragisk ikke skjer

Det er dessverre ingen som kan vite dette med sikkerhet, hverken familie med egenfødte barn eller adoptivbarn...

Klem fra lille meg

[Gjest lyr]

lyr !

I vår nære familie er det flere adoptivbarn. Jeg har tantebarn som er adoptert, og det er søskenbarn som er adoptert.

Dette er en helt naturlig sak for oss og jeg stusser litt når du skriver dette:

"Det jeg egentlig ville si noe om her nå, er at min erfaring tilsier at de aller fleste faktisk, som har egenfødte barn eller aldri har tenkt adopsjon, har svært svært vanskelig for å forstå at kjærligheten vi føler for vårt adopterte barn, er minst like sterk som de har til sitt egenfødte. "

.

Det ser ut som du måler , aforeldres og biologiske foreldres kjærlighet til sine barn opp mot hverandre.

Og det adopterte barnet får altså minst like mye som det egenfødte , sier du.

Ergo: helst litt mer.

Jeg har hørt dette sagt før, (nei ikke innen vår fam.) og jeg reagerer likedan nå.

Synes det er nesten leit at du sier dette.

Jeg mener faktisk at dere er foreldre på lik linje med oss andre, og reagerer og føler på samme måte..

Hei!

Jeg er lei meg, hvis jeg har skrevet noe du synes var leit å lese.... Og kanskje overdrev jeg når jeg skrev "de aller fleste".

Og, jeg tror kanskje du og din familie er utenom de jeg beskrev som (kanskje feilaktig?) de fleste. Men, synes ikke du også det er pussig at "alle" synes det var så rart når nonamia begynte å snakke om ev. adopsjon "tiltross" for at de kan få egenfødt? -Det er dette faktum jeg forsøkte si noe om. Vi har også to adopterte i vår nærmeste familie. Det jeg kanskje formulerte dårlig var det at jeg kjente igjen nonamias forundring over at mange ikke til å begynne med forstår ønsket, følelsen en har for å adoptere. Jeg har selv en venninne (pedagog) som klarte formulere mitt barns biologiske foreldre som "ordentlig" foreldre. Er vi hennes foreldre mindre ordentlige foreldre, nei... Jeg synes kanskje også at (men nå går jeg kanskje for langt, arrester meg gjerne) det faktum at så fantastisk mange velger assistert befruktning heller enn adopsjon, tyder på det jeg snakker om; de aller fleste er svært opptatt av å videreføre sine egne gener, det forundres jeg litt over.

Jeg er helt enig i at kjærlighet ikke kan måles, selvfølgelig ikke. Til egenfødt eller adoptert, såklart akkurat like sterk. Men fullstendig likedan, nei, det tror jeg ikke, uten at jeg ser noe poeng i å skulle prøve å beskrive hva forskjellen skulle bestå i.

Jeg har altså blitt forundret over mine (intellektuelle...) venner som ubetenktsomt.. tok det som en selvfølge at vi ønsket egenfødt barn, da vi var i adopsjonsprosessen. Med uttrykk som "ja nå skal du se at du blir gravid, nå som dere skal adoptere. Jeg ville ikke bli gravid i biologisk forstand, jeg var jo gravid inne i meg, noe det var vanskelig for "de fleste..." å forstå. Når de nå ser at kjærligheten vårt adopterte barn og vi har oss imellom, er så sterk og også veldig lik da, -den som de har til sine egenfødte, merker jeg etterhvert en annen holdning kanskje en annen refleksjon. Men, det er altså min erfaring at mange, som ikke har tenkt grundig gjennom, -eller tenkt på følelsene rundt adopsjon, "uvitende" og umiddelbart tenker på det som en annenrangs løsning, men altså endrer denne holdningen over litt tid.

Ingen hadde sagt til en biologisk gravid "nå skal du se det går skeis med graviditeten, så kan du få adoptert isteden." Men jeg bebreider ingen som ikke har vært "adopsjons-gravid" at de ikke har kunnet kjenne på den følelsen. Jeg reagerte vel bare som en biologisk foreldre hadde gjort, -jeg er helt enig med deg i at vi selvsagt føler og reagerer akkurat likt, men "omstendighetene" er forskjellig, noe jeg da synes -avog til- fører til kommentarer fra enkelte som ikke har adoptert, som jeg mener jeg har rett til å reagere på?

Og jeg er glad for at jeg aldri har behøvd kjenne på noen forskjell i vår familie heller, om et barn er egenfødt eller adoptert. Jeg håper innlegget mitt ble litt nyansert nå.

Hva vil du si til nonamia, -er ikke du også litt forundret over omgivelsenes reaksjon?