Sosial fobi, ensomhet, depping...og ferie?

[TRISTIAN]

I morgen begynner den.

Ferien.

3 uker i mer eller mindre total isolasjon og kontakt med de få menneskene jeg er vant til og delvis takler å være sosial med.

Og dette skal jeg ikke bare komme meg igjennom ; -jeg skal liksom nyte godt av det og komme styrket og uthvilt tilbake på jobb..?

For et dilemma.

3 uker i total frihet og full mulighet til å gjøre akkurat hva jeg vil....også vil jeg ingenting...?

Burde jeg kanskje bruke ferien til å ta seriøst fatt på en eller annen form for behandling av sosialfobien?

Sikkert vært fornuftig det.

Men det kommer bare ikke til å skje.

Jeg har gitt meg opp, jeg også...akkurat som alle andre...kan ikke ta vare på meg selv.

Noen må gi meg et realt spark bak for at jeg skal gjøre noe med dette...

Det er akkurat som med oppvasken...den blir ikke tatt så lenge ingen maser på meg....og dèt er det jo ingen som gjør.

Ingen bryr seg.

Føler at jeg faller mellom to stoler her...( mitt liv i et nøtteskall, egentlig..)

Der ute er jeg den tilsynelatende oppgående, kanskje litt " rare" mannen som gjør pliktene mine til fulle...og ikke signaliserer at jeg faktisk trenger hjelp...

Her inne? Her er jeg klagefanten som stanger hodet mot veggen med lange skriblerier i nett-fora og nekter å følge de rådene folk her har gitt meg opp gjennom tiden.

Jeg nekter å ta flere piller.

Jeg nekter å ta flere timer hos psykolog.

Kort sagt : jeg nekter å ta imot hjelp jeg vet jeg har behov for.

Hvorfor?

Er det stahet? Eller feighet?

Jeg vet ikke..skjønner igrunn ingenting av meg selv akkurat nå....?

3 uker.

21 dager...

En hel liten evighet.

*sukk*

[ulva]

...ja, du sier noe. Har dessverre ingen trøst, annet enn at det tar slutt. Selv skal jeg jobbe, selv om jeg ikke orker det. Kanskje jeg bare tar en ny overdose istedenfor. Fristende når alt blir så tungt!

[snooker]

Du sier selv: "Jeg nekter å ta flere piller. Jeg nekter å ta flere timer hos psykolog.

Kort sagt : jeg nekter å ta imot hjelp jeg vet jeg har behov for."

Hva forventer du egentlig da? Du vil jo bli bedre, men du vil ikke gjøre det som er nødvendig. Da blir det vanskelig å gi noe råd...

[trylletroll]

Hei, Tristian!!

Jeg gir deg et raad, saa velger du selv om du vil bry deg om det eller ikke(logisk:))

Hvis du har mulighet til det: pakk sekken og reis- til en fremmed by, til fjells, hvor som helst for noen dager. Kom deg langt bort fra alt som har med hverdagen din aa gjoere for noen dager.

Proev aa glem det du sliter med, og lev for det rundt deg noen dager. Den nye byen, de fremmede menneskene, naturen, den friske lufta, whatever. Man trenger slettes ikke aa vaere ensom selv om man er alene. Ta med deg noen gode boeker, og kos deg.

Dette har funket for meg. Har greid aa funnet en slags fred med meg selv, som jeg aldri fant hjemme innestengt i den samme leiligheten.

Vil ellers si at jeg ogsaa har slitt med sosial fobi, og faktisk overvunnet det. Har levd etter regelen om aa gjoere en ting som skremmer meg hver dag. Det er selvsagt ingen trylleformel, og det har vaert en lang og prosess. Men jeg tror paa at svaret paa veldig mye av det vi sliter med finnes inni oss selv.

En annen tanke: Kan det vaere at du skremmer bort folk ved aa ha den perfekte masken utad??? Jeg opplevde at mange tok avstand fra meg, fordi de saa paa meg som en person som hadde full kontroll og var litt for perfekt. innvendig foelte jeg meg som verdens mest ynkelige.

Jeg har faatt ett helt annet liv etter at jeg har turt aa vise frem ripene i lakken til de rundt meg. Dette er selvsagt ikke noe som skjer over natta, men...

Oensker deg alt godt.