I dusjen ser ingen tårene mine

[Gjest anonym student]

9 år. I 9 år har det stått på. Jeg skulle liksom være så vellykket. Skoleflink, idrettsflink, snill og grei. Gode karakterer på videregående og rett inn på et av de beste studiene i landet. Fra første semester gikk det rett vest. Greide å karre meg gjennom et par år, men ble til slutt sparket ut etter manglende studieprogresjon. Hoppet over til nytt studium. Fremdeles ikke ferdig. Lyver til alle jeg kjenner og sier "et par uker nå". Men det kommer jo ikke til å skje. Har knapt begynt på hovedoppgaven.

Går ikke mye ut. Sitter hjemme foran pc'n eller tv'n hele dagen. Det går jo opp og ned. Hver gang det går opp så håper jeg at det aldri skal gå ned igjen. Men det gjør det jo alltid. Utenom turer til butikken, så har jeg knapt vært ute de siste månedene. Vennene mine tror vel at jeg sitter med oppgaven min døgnet rundt, for det er jo det jeg forteller dem.

Død og selvmord var ord i hodet mitt lenge. Ikke det at jeg har prøvd eller engang planlagt noe, men de var der - ordene. Sto der oppe i høyblokka og så på det halvåpne vinduet. Uten å se poenget med morgendagen. Det er noen år siden nå. Ordene dukker opp igjen innimellom. I det siste litt oftere.

Hvorfor har aldri noen av vennene mine eller familien min spurt om noe er galt? Er jeg virkelig så flink til å skjule sannheten? Kjøper de historien om at jeg skiftet studium fordi "dette var mer interessant"? Eller tør de ikke spørre?

Så det store spørsmålet. Er jeg bare lat og full av selvmedlidenhet? Eller trenger jeg hjelp? Har aldri snakket med lege, psykolog eller psykiater. Jeg går aldri til lege og vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til en. Når jeg ikke kan snakke med venner og familie om dette, hvordan skal jeg da kunne snakke med en fremmed? Noen sier at det er en fordel at det er en fremmed, men det tror jeg ikke noe på. Hvordan i alle dager skal jeg kunne fortelle dette - det aller mest private - til en fremmed?

På tide med en dusj igjen.

[soleil]

Høres ut som om du er deprimert. Du har det ihvertfall ikke godt og det virker som om dette påvirker hverdagen din i stor grad.

Som student har du kanskje en helsetjeneste ved skolen du kan bruke? Kanskje får du refundert noe utgifter til helsehjelp også? Hør med studentsamskipnaden, eventuelt.

Søk hjelp! er det beste rådet jeg kan gi. Du er ikke den første studenten i den situasjonen og sannsynligvis heller ikke den siste.

Har selv måttet avbryte studier på grunn av psykisk sykdom. Min erfaring er at folk forstår bare man gir dem en mulighet..

Kanskje er det slik for deg også..

Og du: Flinke personer trenger også hjelp, støtte, kjærlighet og omsorg. Det er ikke meningen at man skal klare alt alene.