NHD: Sykelig avhengig av behandleren sin?

[ulva]

Hvor vanlig er det å være følelsesmessig sterkt knyttet til terapeuten sin? Psykiateren min påstår at det er helt normalt at jeg blir deprimert, suicidal og tidvis må legges inn bare fordi han er på ferie. Jeg føler at avhengigheten har et sykelig preg. Jeg føler meg "lurt inn" i et forhold som er nesten som et nytt ekteskap. Slipper aldri unna å forholde meg til ham eller det han sier, og det preger meg sterkt. Han påstår glatt at det er positivt og at jeg omsider har begynt å stole på ham og "slippe" ham innpå meg. Han har vel fått en rolle som delvis erstatning for en far jeg aldri hadde. Jeg vet ikke om jeg klarer å oppleve dette som så positivt. Jeg føler meg heller litt lurt av hele terapi-kjøret. Hvordan skal jeg kunne vokse ut av denne avhengigheten?

[Gjest Magna]

Det der vet jeg noe om. Jeg har det akkurat likedann.

Hovedproblemet for meg er avvisningsproblematikk og dermed også avhengighet.

Jeg er redd for den minste antydning til pauser og opphold i behandlingen.

VI jobber hele tiden med dette. Nå har psykologen min ferie og det var et helvete å arbeide seg fram til den.

Det er vondt å være hos psykologen og det er like vondt og ikke være der..... Så jeg vet ikke... Samtidig så tørr jeg ikke slippe henne...

Det er kanskje tegn som tyder på at dette tar litt tid å få endret på? )

Jeg har sikret meg oppfølging på annet hold, men hele juli henger jeg i løse lufta.....

Men jeg forstå derfor din frustrasjon ift. den avhenigheten du føler.

Jeg skal bruke min mann og gode venninner denne tiden, noe jeg heller ikke flink til.

[E.T.3311]

Hei, Ulva!

Jeg vet ikke hvor vanlig det er å bli så sterkt knyttet til terapauten sin som det du beskriver her. Men jeg tror uansett ikke det kan være særlig sunt for deg. Litt lett for meg å si kanskje, men jeg tror ikke dette her er veien til

selvrespekt og selvstendighet for en person som håper å kunne bli frisk, eller iallefall friskere igjen en dag. Og det gjør vi vel alle?

Schizofreni er en alvorlig diagnose å få, og personer med denne sykdommen har ofte problemer med å tilpasse seg samfunnet og fungere sånn som de skal. Kanskje for resten av livet. Du virker i tillegg alvorlig deprimert.

Pga. sykdommen din, er det litt vanskelig å vite hva slags råd jeg skal gi deg. Kanskje spesielt fordi du virker deprimert. Det er jo en kjent sak at mennesker som er veldig deprimerte nesten aldri greier å finne lys i tilværelsen så lenge depresjonen er overhengende.

Men jeg prøver meg på å gi et par råd alikevel:

1. Prøv å drite litt mer i hva han psykiateren din mener om ditt og datt. Lett for meg å si kanskje, men prøv på det alikevel. Han er ikke noen Messias. Han er faktisk bare et vanlig menneske, like full av feil og mangler som alle andre. Kanskje spesialist på psykiatri, men ikke spesialist på hvordan du bør leve livet ditt. Der er det du som er eksperten! Litt flåsete sagt, kanskje, men det er faktisk sant.

Hvis du klarer, så prøv gjerne å (forsiktig) komme litt mer i kontakt med andre mennesker igjen. Det er sikkert tøft, men kommer du over denne kneika, så vil du etterhvert bli mye mindre opptatt av han psykiateren din og hva han mener om alt mulig. Da er plutselig hans meninger ikke så viktige lenger, og kanskje du i tillegg vil føle at du er noe mer enn bare et kasus i psykiatrien. Fordi det ER du! Du er uendelig mye mer enn det, Ulva. Du virker oppegående og full av ressurser. Jeg vet at du er suicidal, men uansett hvor lenge du har igjen (dette bestemmer du jo til en viss grad selv), så ville det vel være synd om du ikke får brukt evnene dine mens du ennå er her?

(Jeg skal ikke moralisere over ditt ønske om å begå selvmord, fordi dette er, og bør være, helt og fullt opp til deg. Om du en dag virkelig bestemmer deg, så kan ingen hindre deg.)

2. Ta kontrollen over ditt eget liv. Igjen, lett for meg å si, men jeg blir skikkelig lei meg når jeg hører om hvordan maktmennesker i

psykiatrien tvinger folk til ting de ikke vil, og nærmest valser over dem med sin autoritære holdning og forherligelse av medisinering.

Jeg sier ikke at du nødvendigvis skal slutte med medisiner, eller drite i gode råd du får av psykiateren din. På sitt beste kan psykiatrien være til hjelp og støtte for en som har det vanskelig. Men for din egen skyld - ikke la dem tvinge deg til noe du virkelig ikke vil, for da er det ikke lenger snakk om hjelp og støtte, men tvang og maktmisbruk.

Dessverre er det ikke alltid vi vanlige har så mye å si, i og med at vi ofte er i en fortvilt situasjon når vi oppsøker psykiatrien, og derfor kan være avhengig av hjelp fra disse menneskene. Derfor er det viktig at du selv prøver å bli klar på hva det er du ønsker av psykiatrien. Husk at det er de som er her for deg, og faktisk ikke omvendt! Dette her er viktig, fordi du med dette er med på å avgjøre hva du vil tillate dem å gjøre med deg.

Ønsker du at de f.eks skal kunne tvangsinnlegge deg og gi deg medisiner når du er suicidal, eller opplever du dette mest som et overgrep? Er du av den oppfatning pr. idag at det er best for deg å ta medisiner mot sykdommen din, eller hater du disse medisinene og alle bivirkningene deres så mye at du tror du ville hatt det bedre uten?

Dette her har du sikkert tenkt på før, men det er viktige spørsmål fordi du ved å ta stilling til disse tingene også til en viss grad tar stilling til i hvilken grad du kan/vil tillate psykiatrien og maktmenneskene der å gripe inn i livet ditt.

3. Finnes det noe du har hatt lyst til å gjøre en gang? Noe du brenner for, eller et mål du kunne tenke deg å jobbe for å oppnå? Prøv å tenke litt sånn: Hva har du å tape på å prøve?

Et kjent band har en tekst som går sånn: "I make the right moves, but I'm lost within". Føles det litt sånn for deg også? At uansett hva du prøver, så nytter det ikke?

Men tenk på dette: Hvis du alikevel prøver å gjøre de rette tingene - dvs. at du jobber mot noe og holder deg selv i gang, så kan det komme vanvittig godt med den dagen du forhåpentligvis finner en vei ut av Skyggenes dal. Fordi DA kan du virkelig høste fruktene av innsatsen du har lagt ned!

Mine kunnskaper om schizofreni er sterkt begrensede, men jeg snakker nå til deg som den oppegående, modne og reflekterte personen jeg tror du er (iallefall når du ikke er psykotisk). Jeg vet at det er stor sjanse for at mine råd kanskje ikke er til særlig hjelp for deg, i og med at dine problemer sikkert arter seg endel annerledes enn mine. Men uansett, så ønsker jeg deg alt godt, og selv om det jeg sier til deg her nå kanskje virker fånyttes, så er det sagt i beste mening.

Til slutt: Prøv å tenk igjennom situasjonen din enda en gang. Tenk igjennom hva som er viktig for deg og forsøk å ta stilling til noen viktige spørsmål. Og hold deg til det du har bestemt deg for! Jo mer ambivalent du er, og jo flere ting du er ambivalent i forhold til - dess lettere er det for andre å kjøre over deg...

Mvh.

[Gjest tod]

Jeg skjønner godt hva du mener. I forhold til psykologen min kan jeg også få en følelse av at jeg umulig kan klare meg uten henne, og grunnen til det er jo at hun får meg til å fortelle ting ingen andre veit. Nå sist fikk hun meg til å fortelle om noe jeg aldri trodde jeg noensinne skulle si til noen.

Jeg har følt meg jævla merkelig etter det, jeg tenker også at hvis hun forsvinner nå så gjør jeg også det. Veit ikke helt hvordan man skal komme ut av en slik tilknytning, jeg tror nok at den på sikt er positiv, at det faktisk viser at man tør stole på noen. Men jeg kan også få følelsen av at hun lirker og lurer og får meg til å si mer og mer og til slutt har hun "fanga" meg fullstendig, gjort meg helt avhengig av henne.

[frosken]

Hei ulva!

Det psykiateren din sier stemmer med den erfaring mange andre har. Særlig pasienter med borderlineproblematikk vil ofte oppleve store kriser i forbindelse med terapeuters fravær f.eks. i forbindelse med ferie.

Det å tørre å knytte seg til en terapeut vil mange hevde er første skrittet til å få bearbeidet visse grunnleggende konflikter. Ulike terapiretninger vil vel ha ulikt syn på dette, men i allefall innen psykodynamisk tenkning vil man se på slik tilknytning som det du beskriver som et ledd i virksom terapi.

Hvis du orker å være i relasjonen, så vil du også vokse deg ut av den igjen!