Har det vondt nå og er så alene om det.

[Gjest Kvinne-82]

Det går ikke så bra med meg. Har det mye tungt, men det skjuler jeg. Det er for vondt å fortelle hvordan en har det, og få som svar at det er noe galt ved deg som person. Nei da strever jeg heller alene til jeg detter helt, og blir akuttinnlagt. Så kaver jeg meg opp igjen og fortsetter som før. Det er vondt, men mye mindre vondt enn å bli stemplet.

Er det ingen som forstår at jeg har det vondt fordi jeg bestandig har blitt fortalt at det er noe galt med meg.

Kjukk.

Stygg:

Rar.

Lite likendes.

Verdiløs.

Osv.

Har fått disse stemplene dag etter dag, måned etter måned og år etter år igjennom hele min oppvekst.

Jeg knakk til slutt helt sammen av å bli terrorisert.

Hvilken "flashback" blir ikke en pf. diagnose når en har hatt det slik.

Det er så fryktelig vondt å gå å tenke på at alle synes at det er noe galt ved en.

Jeg tenker mer og mer at samfunnet er bedre tjent uten meg, enn med meg.

Selvmordstankene kommer sigende igjen, jeg kjenner til det. De øker på utover sommeren (her sitter jeg alene og later som alt er bra) og slår meg helt ut når høsten kommer.

Tørr ikke å si noe... Blir bare stemplet. Først når jeg knekker helt sammen tør jeg å si noe om hva jeg tenker og føler.

Slik kan jeg leve opp til en diagnose jeg kan leve med, som ikke stempler meg.

Skulle så inderlig ønske at jeg kunne fortelle hvordan jeg har det uten å bli stemplet.

Makter ikke flere merkelapper. Har det fryktilg vondt nå. og ser ikke noe håp.

[Kizza1365380506]

Kjære deg! Så vondt du må ha det men du straffer deg selv altfor hardt. Ja det er kjempetøft å utlevere seg for psykiater, brette livet sitt ut i alle dets mørke virkelighet. Men det hjelper til slutt. Du får det så mye bedre når du endelig har arbeidet deg igjennom det. Kanskje h*n kan få deg til å se på deg selv annerledes. Jeg er alltid helt utkjørt og dårlig når jeg har vært der. Men det må da være bedre enn å slite hver dag med sånne vonde tanker.

Kanskje du bør revurdere din oppfattelse av hva som er verst og best.

Klem fra

[BettyBlue]

Er du glad i dyr? Kan du ikke skaffe deg en hund som du kan bry deg om og som elsker deg?

Evt en katt, de er også skjønne, artige dyr, men de kan du ikke gå noe særlig tur med.

Med en hund blir du tvunget til å ta ansvar, gå ut og gå tur, treffe andre hundeeiere. Dessuten vil naturen og den friske luften løfte deg psykisk. Hunden med sine viltre påfunn vil gjøre deg lykkeligere og få deg til å le. Og går du lengre turer (med eller uten hund) og lærer deg naturen og kjenne og nyte, vil du sette mer pris på den - meld deg inn i turistforeningen, det er ikke bare for godt voksne mennesker. Iallefall vil du gå ned i vekt ved å gå mye (du sier du føler deg tjukk?). Er du allergisk mot dyr, finnes det raser som er lite allergifremkallene...! Om du bor et sted der dyrehold ikke er tillat, eller fortsatt bor hjemme - vurder seriøst å flytte! Dette kan også være med på å gi deg et 'nytt liv'!

Ellers ville jeg gjort noe for andre, slik at andre fikk en bedre hverdag. F.eks i frivillighetshjelpen; gå og besøke ensomme, eldre og kanskje syke (døende?)mennesker?

Eller hjelpe til på Dyrebeskyttelsen. Gjør noe meningsfylt for andre individer, eller noe for miljøet.

Få nye interesser. Begynn f.eks på et fotokurs og ta bilder i naturen. Les bøker, lytt til musikk. Se gamle filmer... Eller begynn å svømme, og husk å ta badstu. Du får mye mer energi og humør. Eller sykle til du blir skikkelig varm, og avkjøl deg i havet eller en sjø/elv.

Går du til psykolog, eller har noen å snakke med om din oppvekst der du stadig har fått høre nedsettende ting om deg selv? Slikt setter varige spor i et menneske, og det må bearbeides slik at du forstår at du faktisk er akkurat like mye verdt som et hvilket som helst annet menneske! Rike, slanke og "vellykkede" mennesker er da slettes ikke mer verdt enn deg!

Ditt utgangspunkt må være å lære å forstå at du MÅ bli mer glad ideg selv!!

Stor klem fra