Sommer er pyton!

[Gjest Er det bare meg?]

Har det på samme måten hvert år. Begynner ganske raskt å glede meg til høsten. Da kan en drive med sitt uten at folk synes det er rart. For de ser det jo ikke.

Men nå om sommeren når det er pent vær MÅ alle være utendørs og finne på 'festlige' ting. Noe må skje hele tiden. Benytte det fine været til siste sekund.

Men JEG greier ikke det kjøret der. Finne på noe for ungene (som egentlig er tenåringer nå) så de slipper bare å sitte inne (de også) eller drive rundt hele dagen. Sommeren får meg til å gå med gråten i halsen hele tiden. Fordi jeg ikke har det hyggelig og gjør hyggelige ting med familien. Har ikke konsentrasjon til å finne på noe vi kan gjøre. Er for sliten til å tenke tror jeg.

Gleder meg til høsten. Da er ungene opptatt med skole, så slipper jeg DEN dårlige samvittigheten ihvertfall. Det verste er om de blir sittende inne en dag det er sol ute. Da føler jeg det er MIN skyld at de ikke er sammen med kamerater. Tror med en gang at nå har min angst og depresjon smittet over på dem. kan ikke beskytte meg mot å føle slik. Eller beskytte dem mot å ha en slik mor. Skulle vært en glad, smilende, leende mor full av energi og artige påfunn. Istedenfor denne triste stille drittdama jeg er nå.

Som bare vil ha fred og ro og vente på høsten.

[happy1365380345]

Nei du er ikke alene....

I tillegg til angst har jeg fått vite at jeg har for høyt stoffskifte og er i mildt sagt dårlig form. Denne sykdommen gjør at jeg er varm og når det da blir varmt ute blir alt 10 reiser værre.

Jeg unner alle andre gleden av en god og varm sommer, men selv sitter jeg inne og gråter over både mangel på krefter og sykdom

[Gjest Miss Saigon]

Jeg ser også veldig fram til høsten. For da har man ikke det presset på seg om at man MÅ være ute i finværet.

Jeg liker heller ikke sommeren fordi da er hele hjelpeaparatet mitt på ferie. dessuten stopper jo hele samfunnet nesten opp. Alt står på halv tolv på sommeren fordi alle skal ha ferie.

Jeg begynte å glede meg til høsten allerede i mai. Så nå håper jeg bare den neste mnd går fort, for da er min kjære behandler tilbake fra ferie og da blir alt så mye bedre :-)

[Kizza1365380506]

Jeg vet bare så utrolig godt hvordan du har det. Jeg har angst, depresjon og lavt stoffskifte så jeg orker omtrendt ingenting. Jeg stuller med huset (som ser helt jævlig ut), med hagen (som ser enda jævligere ut) og med meg selv. Ungene mine er 15 og 19 år. I fjor sommer var jeg på nippet til å ta mitt eget liv, vel så er det sagt. Men da var jeg uten medisiner. I år har jeg fått god medisinering og har litt mer krefter.

Det jeg har måtte lære meg er at livet går ikke av hengslene fordi om jeg går på lavt gir. Men det sliter meg ut som det ville gjort en hver annen maskin. Om huset ser bomba ut til enhver tid, om hagen ser ut som en urskog så gir jeg all min kjærlighet og oppmerksomhet til unger og mann. De har vendt seg til at jeg ikke orker, vi har snakket om det. Jeg har bestilt sydentur og vi reiser neste lørdag, da skal jeg virkelig slappe av.

Dette hjelp vel ikke deg særlig mye men jeg vil bare si at du er ikke alene og det er håp om bedring. Ta tiden til hjelp, jobb med den dårlige samvittigheten den gjør deg bare mer syk!!! Få ungene til å hjelpe deg med det du ikke orker, de er store nok til det når de er tenåringer.

Sympatiklem fra

[Gjest Er det bare meg?]

Jeg vet bare så utrolig godt hvordan du har det. Jeg har angst, depresjon og lavt stoffskifte så jeg orker omtrendt ingenting. Jeg stuller med huset (som ser helt jævlig ut), med hagen (som ser enda jævligere ut) og med meg selv. Ungene mine er 15 og 19 år. I fjor sommer var jeg på nippet til å ta mitt eget liv, vel så er det sagt. Men da var jeg uten medisiner. I år har jeg fått god medisinering og har litt mer krefter.

Det jeg har måtte lære meg er at livet går ikke av hengslene fordi om jeg går på lavt gir. Men det sliter meg ut som det ville gjort en hver annen maskin. Om huset ser bomba ut til enhver tid, om hagen ser ut som en urskog så gir jeg all min kjærlighet og oppmerksomhet til unger og mann. De har vendt seg til at jeg ikke orker, vi har snakket om det. Jeg har bestilt sydentur og vi reiser neste lørdag, da skal jeg virkelig slappe av.

Dette hjelp vel ikke deg særlig mye men jeg vil bare si at du er ikke alene og det er håp om bedring. Ta tiden til hjelp, jobb med den dårlige samvittigheten den gjør deg bare mer syk!!! Få ungene til å hjelpe deg med det du ikke orker, de er store nok til det når de er tenåringer.

Sympatiklem fra

Takk for svar!

En ting har jeg iallefall lært meg. At hvis min indre verden er uutholdelig med indre uro og angst og jeg har det jævlig, så betyr ikke det at resten av familien har det vondt. Den første tiden jeg slet så var det som om jeg trodde at dette smittet over på ungene, at de også automatisk fikk det vondt pga mine problemer. Men slik er det jo heldigvis ikke.

Men jeg har funnet ut at når jeg er som mest urolig så har familien det bedre om jeg tar en tur med ei venninne eller to istedenfor å henge rundt dem. På det verste er jeg full av nervøs bekymring for alt og det gir set lett utslag i slik nervøs masing. Og DET vil jeg gjerne beskytte dem mot. Derfor rømmer jeg ofte huset.

[Kizza1365380506]

Takk for svar!

En ting har jeg iallefall lært meg. At hvis min indre verden er uutholdelig med indre uro og angst og jeg har det jævlig, så betyr ikke det at resten av familien har det vondt. Den første tiden jeg slet så var det som om jeg trodde at dette smittet over på ungene, at de også automatisk fikk det vondt pga mine problemer. Men slik er det jo heldigvis ikke.

Men jeg har funnet ut at når jeg er som mest urolig så har familien det bedre om jeg tar en tur med ei venninne eller to istedenfor å henge rundt dem. På det verste er jeg full av nervøs bekymring for alt og det gir set lett utslag i slik nervøs masing. Og DET vil jeg gjerne beskytte dem mot. Derfor rømmer jeg ofte huset.

Det har jeg også gjort, bare jeg var ikke klar over det selv. Dette var i fjor sommer da. Jeg føler nå at en helt ny verden har åpnet seg for meg og jeg ser hvordan jeg var da. Det som sliter mest på meg er at jeg ikke har klart å følge opp yngstemann i hans strevende verden på ungdomsskolen. Han har lese og skrivevansker og trenger ekstra oppfølging. Han gikk ut 10. nå men bra standpunktkarakterer så han har jo klart seg, men avsluttende eksamen gikk veldig dårlig for ham. Der har jeg kjempeproblemer. Men jeg får ta det igjen nå på videregående, håper han kommer på en skole hvor jeg kjenner inspektøren. Vel det var hjertesukk fra meg.

Mvh