identitetsproblem..?

[dion]

Hei!

Jeg er en 19 år gammel jente som har bodd i Norge i 6 år. Faren min er fransk, moren min er islandsk, og alle årene før har jeg bodd på Island. Det var veldig vanskelig for meg å flytte fra familie og venner på Island, til Norge der jeg ikke kjente noen. Jeg ble fort kjent med noen fra klassen min på ungdomsskolen, men har alltid følt meg litt "utenfor" uansett hvor mye jeg har prøvd å være med i "gjengen". Jeg savner fremdeles Island. Ikke bare vennene, men familien. Jeg føler at i Norge har jeg ingen å gå til, som å gå en tur til bestemor, tante eller liknende. Jeg føler at familien min i Frankrike og på Island har glemt meg, mens det ikke har gått en dag uten at jeg har tenkt på dem. Selv etter 6 år, gråter jeg ofte når jeg er alene. Selvom jeg har nå kjæreste her, og venner, da mangler det noe, og jeg tror at det er det å ha barndomsvennene mine å snakke med og familien min å oppsøke når jeg trenger dem. Jeg prøver å forklare kjæresten min og vennene mine og hvordan jeg har det, men bare nå, når jeg tenker på det begynner tårene å renne.

Hvis noen spør hvor jeg kommer fra, tar det alltid noen få sek. før jeg vet hva jeg skal svare. Jeg er ikke norsk, og kommer aldri til å føle meg detr. Jeg er islandsk, men også like mye fransk (selvom jeg aldri har bodd der, bare vært der på ferier).

Hver bursdag føles like jævlig siden nesten ingen fra familien fra Island og Frankrike husker den, og å ha måtte feiret dåp + konfirmasjon + skoleslutt + bursdager uten de nærmeste har vært like trist/kjedelig og fått meg til å bli enda tristere.

Jeg vet ikke om noen skjønner hvordan jeg har det, men det å finne noen som fortår hvorfor dette er noe som gjør at jeg blir lei meg, har jeg gitt opp.

Jeg kunne skrevet mye mye mer om hva jeg tenker, føler og reagerer, men jeg kan ikke skrive alt. Men jeg håper at noen kan gi meg råd om hva jeg skal gjøre. Jeg bor hos foreldrene mine, men de aner ikke at jeg føler det sånn. Jeg vil ikke at de skal få dårlig samvittighet for at vi flyttet til Norge, og uansett jeg vet at jeg ikke kan begynne å snakke om det uten å begynne å grine. takk for at du tar deg tid til å lese dette.

Hilsen meg

[Kizza1365380506]

Kjære dion.

Jeg er mor til to tenåringer selv. Jeg synes helt oppriktig at du skal snakke med foreldrene dine om det. Dersom du bryter sammen hvis dette blir for mye for deg vil det ikke hjelpe noen og de vil få mye dårligere samvittighet.

Som mor ville jeg visst hva mine barn går og bærer på av problemer. Kanskje det går an å gjøre noe med det. Kanskje de kan sende deg tilbake for en liten stund. Du er jo nå så voksen at du kanskje kan ta ett år av studiene dine i ett av landene.

En ting er iallefall sikkert, du må IKKE gå å bære på dette alene.