lille Markus

[mamma´n til Markus]

Vi mistet vår lille gutt etter 28 ukers svangerskap. Vi visste helt siden 18 uke at noe var galt. Likevel håpte vi jo at gutten kunne reddes. Sånn gikk det ikke...

[Nestor sin mamma]

Kjære mamma`n til Markus!

Så forferdelig trist å høre om gutten din!

Det er tøffe tak for deg nå....Livet føles hardt og blodig urettferdig!Savnet etter gutten din sitter i hver nerve i kroppen din,frosten har satt seg i deg!Det gir ingen mening i å skulle miste barnet sitt....

Det tar tid,kjære deg,men livet blir til å leve igjen!Savnet blir aldri borte,men varmen vender etterhvert tilbake til kroppen din.Det du må gi deg selv er TID!TID til å savne,gråte,prate,hyle,være stille sammen med noen,samle minner;det DU kjenner at du har behov for.Akseptere at du og en evt. partner sørger forskjellig til forskjellige tider,vær der for hverandre!

Jeg mistet selv gutten min i januar ifjor;etter 22 1/2 uke i maven min døde han...Det var det tøffeste jeg noen gang har opplevd;virkelig hardt var det!Men,livet er igjen verdt å leve;varmen er kommet tilbake selvom savnet etter Nestor er en trofast følgesvenn..!

Min "trøst" er at jeg engang får treffe ham igjen,at jeg får holde ham og endelig gi ham av varmen og kjærligheten min!!

Jeg håper på at du får hjelp til å komme helskinnet gjennom dette her,skal tenke på deg og Markus i tiden fremover!

En god klem til deg fra

[sigga]

Kjære mamma`n til Markus!

Så forferdelig trist å høre om gutten din!

Det er tøffe tak for deg nå....Livet føles hardt og blodig urettferdig!Savnet etter gutten din sitter i hver nerve i kroppen din,frosten har satt seg i deg!Det gir ingen mening i å skulle miste barnet sitt....

Det tar tid,kjære deg,men livet blir til å leve igjen!Savnet blir aldri borte,men varmen vender etterhvert tilbake til kroppen din.Det du må gi deg selv er TID!TID til å savne,gråte,prate,hyle,være stille sammen med noen,samle minner;det DU kjenner at du har behov for.Akseptere at du og en evt. partner sørger forskjellig til forskjellige tider,vær der for hverandre!

Jeg mistet selv gutten min i januar ifjor;etter 22 1/2 uke i maven min døde han...Det var det tøffeste jeg noen gang har opplevd;virkelig hardt var det!Men,livet er igjen verdt å leve;varmen er kommet tilbake selvom savnet etter Nestor er en trofast følgesvenn..!

Min "trøst" er at jeg engang får treffe ham igjen,at jeg får holde ham og endelig gi ham av varmen og kjærligheten min!!

Jeg håper på at du får hjelp til å komme helskinnet gjennom dette her,skal tenke på deg og Markus i tiden fremover!

En god klem til deg fra

Hei, Nestor sin mamma...jeg må få sagt hvor mye jeg beundrer deg og din måte å komme med trøstende ord til andre i samme situasjon. Jeg er sikker på at det er mange som finner trøst i å ha deg her inne...

Selv mistet vi en tvilling dette svangerskapet, men det føles ikke som vi har "lov" til å sørge fordet vi mistet h*n så tidlig i svangerskapet...Og "tvillingbroren" ligger akkurat nå i vogga si og sover....føles ikke som jeg har noe her inn å gjøre liksom, men jeg tenker på h*n da alikavel..hver dag.

Tenker det må være så fryktelig vondt for dere som tross alt har kjent liv og som så mister barnet og drømmen sin...Men du virker som en sterk person med mye omtanke for andre også....Jeg ønsker deg alt godt i verden..ta vare på deg selv og dine..og la dem ta vare på deg..

Klem fra

[Gjest maria- Marius mamma]

Kjære dere!

Det gjør meg vondt å høre om deres lille gutt som dere mistet. Det er en grusom opplevelse å miste det kjæreste man har. Du skriver at dere viste at noe var galt med babyen i noen uker, men uansett så håper man jo det beste- man velger å tro at ting skal gå den rette veien. Når ting ikke gjør det blir man naturlig nok preget av stor sorg og savnet etter den lille er tung å bære. Sorgarbeid er en prosess, et arbeid som er hardt, kan vel si at det er det tøffeste man gjør her i livet.

Jeg har selv mistet 2 barn, den siste for 1 1/2 år siden, en liten gutt født i uke 42. Sorgen og savnet er ennå stort, men med tiden har jeg lært å leve med den, selv om det er tungt til tider.

Jeg vil råde dere til å ta kontakt med foreningen "Vi som har et barn for lite". Der vil dere motta støtte og forståelse, anledning til å møte andre som også har mistet. Det er en liten trøst, men det er godt å få snakket med andre som har mistet. Godt å dele erfaringer, få snakket ut. Vi hadde ihvertfall god nytte av disse gruppeterapiene.

Håper dere fikk tatt bilder, slik at dere senere kan se på disse og minnes Markus. Det gjør sikkert vondt nå, men senere vil det være godt å se bilder.

Ta godt vare på hverandre, snakk ut og tillatt dere å sørge.

Fint navn dere ga gutten deres, jeg har selv en sønn som heter Marcus.

Ønsker dere alt godt.

Varme tanker fra

[Iroe]

Kjære mamma'n til Markus

Jeg blir så lei meg når jeg leser at nok en mamma har mistet sitt barn. Livet er så urettferdig. Jeg vet mye om hvordan du har det nå. Jeg husker at jeg ofte tenkte at jeg ikke kunne tro at livet noen gang skulle bli godt igjen - men det har det blitt! Sorgprosessen tar tid - bruk tiden til å gråte, gråt masse - gjerne sammen med venner og familie, snakk om Markus om igjen og om igjen - det er måten vi bearbeider på. Du kommer til å føle at du har gode dager før du plutselig er langt nede i kjelleren igjen. Men du vil føle at livet er godt - om en stund.

Jeg mistet en gutt, Christoffer, for 1 1/2 år siden. Vi fikk beskjed i uke 22 at han hadde en alvorlig hjertefeil - de hadde håp om å kunne redde han. I uke 30 fødte jeg en veldig syk gutt som var altfor svak til å kunne reddes. Han levde i 14 timer før han døde i mine armer. Jeg gråter nå når jeg skriver dette - det er fremdeles tøft, men jeg har ikke den samme smerten lengre som var der de første månedene etter han døde.

I likhet med Nestor sin mamma tror jeg at jeg skal møte Christoffer igjen når jeg dør - selv om jeg håper at det er lenge til så gleder jeg meg til å gi han min kjærlighet.

Bruk oss her inn dersom du ønsker det. Vi forstår deg og hvordan du har det - det er ikke så lett å forstå for de som ikke har opplevd det å miste et barn.

Ønsker deg alt godt.

Hilsen Ingrid