NHD: Spr om schizofreni

[ulva]

1. Hvorfor tror du jeg er så alene om å være schizofren og bruker av DOL?

2. Hva er prognosene for å bli bedre? Jeg har hørt av 1/3 blir verre, 1/3 bli bedre og 1/3 forblir som de er.

3. Hva med utbrent sykdom? Stemmer det at det er verst i 20-årene?

4. I mitt tilfelle er det mye traumer i oppveksten, og mye positive symptomer. Jeg er tidvis på en annen planet, utilgjengelig for kontakt. Har hatt tung depresjon i tillegg i de siste fire-fem årene. Hva ville du tro om min fremtid?

5. Jeg bruker Efexor depot 150 mg og får injeksjoner med Risperdal. I tillegg bruker jeg Truxal og Rivotril etter behov. Er jeg bra nok medisinert?

6. Jeg har mye tvang og mye angst. Er det noe jeg kan bruke i tillegg, på fast basis, som tar noe av dette? Vet Efexor skulle det, men det er ikke nok.

Håper du har tid til å svare!

[soso1365380441]

Hei Ulva.

Har du sett filmen - et vakkert sinn? Anbefales.

Heng deg ikke for mye opp i diagnose,- sier de ikke i dag at schizofreni er en samlebetegnelse på visse symptom som er sånn ca like? Tenk mer på at du feiler dine egne ting. Ikke fortvil fordi andre med lignende diagnose blir verre el ikke bedre. Hold bare fast på at du skal bli bedre. Leste i Psykisk helse for en stund siden at de fleste med alvorlig psyk. lidelser blir bra..Hvorfor ikke du? Jeg tror vår værste fiende er frykten for hva som kan skje og tvilen på vår egen kraft.. Tror ikke du er alene om lidelsen her inne - langt flere leser sidene enn de som skriver inn... Husk - diagnoser er først og fremst verktøy for fagfolk... Det finnes mange typer ledninger - for meg er en ledning en ledning, men en elektriker har spesialnavn på alle. Funksjonen er jo den samme - de leder strøm... Klem soso

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Hvorfor tror du jeg er så alene om å være schizofren og bruker av DOL?

S: Det vet jeg ikke sikkert. Mange med denne diagnosen er i instituasjon med liten tilgang til PC. Andre bor i egen bolig, men har dårlig økonomi. PC og internett er ikke prioritert. De med overvekt av negative symptomer har liten interesse for det meste inlø. nettet.

2. Hva er prognosene for å bli bedre? Jeg har hørt av 1/3 blir verre, 1/3 bli bedre og 1/3 forblir som de er.

S: Ca 15% har dårlig prognose og blir avhengig av institusjon eller bolig med tilsvarende pleie storparten av livet.

I motsatt ende er det ca 15% som stort sett bor alene eller med partner uten særlig behov for helsetjeneste. Disse er ofte også i tilpasset arbeid.

De resterende 60% er i en mellomgrupppe.

3. Hva med utbrent sykdom? Stemmer det at det er verst i 20-årene?

S: Jeg synes "utbrent" begrepet er gammeldags ogg gir liten mening. Etterhvert som en har lært om sykdommen, nødvendig behandling og fått tilpasset livet sitt til sykdommen, blir allting roligere. Jeg synes heller en skal snakke om at personen har fått økt mestring enn at sykdommen er utbrent.

4. I mitt tilfelle er det mye traumer i oppveksten, og mye positive symptomer. Jeg er tidvis på en annen planet, utilgjengelig for kontakt. Har hatt tung depresjon i tillegg i de siste fire-fem årene. Hva ville du tro om min fremtid?

S: Overvekt av positive symptomer indikerer bedre prognose enn negative symptomer. Viktigst for prognosen er dog de kognitive funksjoner.

5. Jeg bruker Efexor depot 150 mg og får injeksjoner med Risperdal. I tillegg bruker jeg Truxal og Rivotril etter behov. Er jeg bra nok medisinert?

S: Det kan jeg ikke svare på.

6. Jeg har mye tvang og mye angst. Er det noe jeg kan bruke i tillegg, på fast basis, som tar noe av dette? Vet Efexor skulle det, men det er ikke nok.

S: Både serotoninkomponenten i Efexor samt Risperdal er gode medisiner mot tvang. Jeg regner med at du har fått målt serumkonsentrajon slik at dosene er optimalisert i forhold til effekt og bivirkninger.

[ulva]

1. Hvorfor tror du jeg er så alene om å være schizofren og bruker av DOL?

S: Det vet jeg ikke sikkert. Mange med denne diagnosen er i instituasjon med liten tilgang til PC. Andre bor i egen bolig, men har dårlig økonomi. PC og internett er ikke prioritert. De med overvekt av negative symptomer har liten interesse for det meste inlø. nettet.

2. Hva er prognosene for å bli bedre? Jeg har hørt av 1/3 blir verre, 1/3 bli bedre og 1/3 forblir som de er.

S: Ca 15% har dårlig prognose og blir avhengig av institusjon eller bolig med tilsvarende pleie storparten av livet.

I motsatt ende er det ca 15% som stort sett bor alene eller med partner uten særlig behov for helsetjeneste. Disse er ofte også i tilpasset arbeid.

De resterende 60% er i en mellomgrupppe.

3. Hva med utbrent sykdom? Stemmer det at det er verst i 20-årene?

S: Jeg synes "utbrent" begrepet er gammeldags ogg gir liten mening. Etterhvert som en har lært om sykdommen, nødvendig behandling og fått tilpasset livet sitt til sykdommen, blir allting roligere. Jeg synes heller en skal snakke om at personen har fått økt mestring enn at sykdommen er utbrent.

4. I mitt tilfelle er det mye traumer i oppveksten, og mye positive symptomer. Jeg er tidvis på en annen planet, utilgjengelig for kontakt. Har hatt tung depresjon i tillegg i de siste fire-fem årene. Hva ville du tro om min fremtid?

S: Overvekt av positive symptomer indikerer bedre prognose enn negative symptomer. Viktigst for prognosen er dog de kognitive funksjoner.

5. Jeg bruker Efexor depot 150 mg og får injeksjoner med Risperdal. I tillegg bruker jeg Truxal og Rivotril etter behov. Er jeg bra nok medisinert?

S: Det kan jeg ikke svare på.

6. Jeg har mye tvang og mye angst. Er det noe jeg kan bruke i tillegg, på fast basis, som tar noe av dette? Vet Efexor skulle det, men det er ikke nok.

S: Både serotoninkomponenten i Efexor samt Risperdal er gode medisiner mot tvang. Jeg regner med at du har fått målt serumkonsentrajon slik at dosene er optimalisert i forhold til effekt og bivirkninger.

Takk for svar. Prognosen er altså litt avhengig av om depresjonen virkelig er det, eller om den er den del av den psykotiske tilbaketrekningen. Vi blir ikke kvitt den tunge depresjonen, men anti-psykotika lot til å bryte noe av dens kraft. Som den første medisinen som faktisk fikk meg til å stå opp! Men jeg bekymrer meg stadig fordi de kognitive funksjonene er i ferd med å forringes. Nå sist jeg var innlagt var jeg virkelig dårlig - det var umulig å få kontakt med meg eller snakke med meg. Vet jeg kan få slike hendelser igjen. Klarer ikke å akseptere denne sykdommen! Det gjør meg uendelig bekymret at jeg mister meg selv.

[Gjest Stjernemor]

1. Hvorfor tror du jeg er så alene om å være schizofren og bruker av DOL?

S: Det vet jeg ikke sikkert. Mange med denne diagnosen er i instituasjon med liten tilgang til PC. Andre bor i egen bolig, men har dårlig økonomi. PC og internett er ikke prioritert. De med overvekt av negative symptomer har liten interesse for det meste inlø. nettet.

2. Hva er prognosene for å bli bedre? Jeg har hørt av 1/3 blir verre, 1/3 bli bedre og 1/3 forblir som de er.

S: Ca 15% har dårlig prognose og blir avhengig av institusjon eller bolig med tilsvarende pleie storparten av livet.

I motsatt ende er det ca 15% som stort sett bor alene eller med partner uten særlig behov for helsetjeneste. Disse er ofte også i tilpasset arbeid.

De resterende 60% er i en mellomgrupppe.

3. Hva med utbrent sykdom? Stemmer det at det er verst i 20-årene?

S: Jeg synes "utbrent" begrepet er gammeldags ogg gir liten mening. Etterhvert som en har lært om sykdommen, nødvendig behandling og fått tilpasset livet sitt til sykdommen, blir allting roligere. Jeg synes heller en skal snakke om at personen har fått økt mestring enn at sykdommen er utbrent.

4. I mitt tilfelle er det mye traumer i oppveksten, og mye positive symptomer. Jeg er tidvis på en annen planet, utilgjengelig for kontakt. Har hatt tung depresjon i tillegg i de siste fire-fem årene. Hva ville du tro om min fremtid?

S: Overvekt av positive symptomer indikerer bedre prognose enn negative symptomer. Viktigst for prognosen er dog de kognitive funksjoner.

5. Jeg bruker Efexor depot 150 mg og får injeksjoner med Risperdal. I tillegg bruker jeg Truxal og Rivotril etter behov. Er jeg bra nok medisinert?

S: Det kan jeg ikke svare på.

6. Jeg har mye tvang og mye angst. Er det noe jeg kan bruke i tillegg, på fast basis, som tar noe av dette? Vet Efexor skulle det, men det er ikke nok.

S: Både serotoninkomponenten i Efexor samt Risperdal er gode medisiner mot tvang. Jeg regner med at du har fått målt serumkonsentrajon slik at dosene er optimalisert i forhold til effekt og bivirkninger.

Jeg skjønner ikke helt hva et 'positivt symptom' er i denne sammenheng. Kan du forklare?

[soleil]

Jeg skjønner ikke helt hva et 'positivt symptom' er i denne sammenheng. Kan du forklare?

http://www.doktoronline.no/section/nosection/31125170

[Gjest Gladiatoren]

Hei ulva!

.

Jeg fikk for ca 3,5 år siden diagnosen udifferensiert schizofreni. Jeg har nesten utelukkende hatt negative symptomer. Fagfolkene sier at det er lettere å bli bedre fra positive symptomer enn negative. Du har utifra det du skriver overveiende positive symptomer. Da skulle det bli lettere for deg å bli bedre eller helt frisk.Jeg har hatt psykiske problemer i noen år nå.

For 4-5 år siden var jeg veldig dårlig. Jeg isolerte meg fra folk og slet veldig psykisk, Det var på denne tiden jeg var verst. Jeg har slitt psykisk i ca 12 år nå. Jeg er nå 30 år.

Jeg fikk som sagt diagnosen udifferensiert schizofreni for ca 3,5 år siden. Etter det har det gradvis gått fremover og oppover for meg. Jeg har gradvis blitt bedre psykisk.

Jeg vil nå fortelle deg hva jeg har gjort for å bli bedre, og så håper jeg at du får hjelp av det jeg skriver. Jeg vil skrive det punktvis for ordens skyld.

1. Først om diagnose.

Etter at jeg fikk diagnosen tenkte jeg en del på den, men etterhvert bestemte jeg meg for at jeg ikke ville tenke på den eller bry meg om den. Jeg mener at jeg ikke lot den trykke meg ned. Jeg tror det er usunt å tenke på diagnose og sykdom stadig vekk. Jeg bestemte meg ganske enkelt for at jeg ville se meg selv frisk. At jeg blir frisk en gang i fremtiden.

2. Og så om medisiner.

Den medisinen som har hjulpet meg er zyprexa. Den har hjulpet meg med å dempe tankene og at jeg har blitt mer utadvendt. Og så har den hjulpet på søvnen. Men jeg sier ikke at du nødvendigvis skal bruke zyprexa. Du må i samråd med psykiater finne frem til den medisinen som hjelper deg og som passer deg.

3.Bestemme seg for å bli frisk.

Jeg har hele tiden tenkt at jeg vil bli bedre og bedre etter hvert og at jeg til slutt skal bli helt frisk. Det ser jeg frem i mot! Jeg bestemte meg ganske enkelt for at jeg ville bli frisk. Etter det har jeg måttet kjempe for å bli bedre og bedre.

4. Vær sammen med positive mennesker!

Jeg hører ikke heller på pessimistiske uttalelser om diagnose og prognose. Det hjelper ikke å høre på slikt. Det stemmer at en del pasienter ikke blir friske. Men jeg hører ikke på slikt og tenker i stedet at jeg kommer til å bli frisk. Jeg synes det er viktig å ha håp og ta vare på håpet. Finn en god psykolog eller psykiater som støtter deg i målet om å bli mye bedre eller helt frisk. Si til psykologen eller psykiateren at du vil bli bedre eller frisk og om han eller hun vil hjelpe deg til det. For det går ann det vet jeg. Jeg har selv hørt om og til og med møtt mennesker som har blitt helt friske. Vær sammen med venner som gir deg noe positivt og bygger deg opp og ikke sammen med mennesker som bryter deg ned.

5. Tenke positivt. Jeg har etterhvert begynt å bytte ut negative tanker med positive tanker. Jeg bestemmer meg ganske enkelt for å tenke positivt. Jeg tenker muligheter ikke begrensninger. Og så stopper jeg en hver negativ eller vond tanke med en positiv tanke. Dette gjøres ikke over natta men en må arbeide med å tenke posivt over en lengre periode slik at positive tanke baner blir innøvd. Det kan ta kanskje et halvt år, et år eller kanskje mer. Alt avhengig av hvilken tilstand man er i når man starter. Min tilstand var dårlig når jeg startet med dette. Men nå har jeg blitt mye bedre

6. Vær sammen med gode mennesker som du stoler på og er trygg på.

7. Unngå alt som stresser deg så langt det lar seg gjøre og prøv å slappe av.

8. Vær aktiv, ikke passiv.

I begynnelsen så sov jeg mye av dagen. Etter hvert har jeg bestemt meg for at jeg vil stå opp og få med meg mest mulig av dagen og nytte den. Det er ikke sunt å ligge mye eller sove mye. Dersom en gjør det kan det lett bli slik at en får mer problemer i tankelivet. Prøv å finne en meningsfull jobb, eller gå på et kurs eller en skole. Gjør noe i leiligheten eller der du bor. Jeg mener å rydde der du bor, vaske, støvsuge, tørk støv. For 4 år siden klarte jeg ikke slike ting. Når går det helt fint!

9. Vær nøye med personlig hygiene.

Dersom du er nøye med personlig hygiene og alltid er vellstelt vil du få det bedre med deg selv. Dersom en alltid er vellstelt vil man slippe å tenke på hva andre tenker om en(dersom en f.eks går med en bukse med skitne flekker.)

10. Ha blikket vendt utover.

Når en sliter psykisk er det lett å bli selvopptatt og syns syns på seg selv. Ikke vær selvopptatt eller syns synd på deg selv. Det er ikke sunt, det er destruktivt. Ha blikket/oppmerksomheten vendt utover bort fra deg selv. Se utover! Ha oppmerksomheten vendt mot andre mennesker og gjerne dyr og gjenstander også. Ha omtanke for andre mennesker og dyr og hjelp noen som har det vanskelig dersom du har muligheten til det. Dette jeg har nevnt her er veldig viktig.

11. Tenk alltid det beste om andre mennesker.

Tenk alltid det beste om andre mennesker i ulike situasjoner! Tenk at de er gode mennesker som vil deg vel. Dersom du møter noen som behandler deg dårlig så tenk at de kanskje har personlige problemer selv eller kanskje ikke mente å behandle deg dårlig. Tenk alltid gode tanker om andre mennesker og andre ting.

12.Hold deg borte fra destruktive ting f.eks hardrock, deprimerende bøker eller filmer osv. Se en god positiv fil dersom du liker det., et naturprogram, en god dokumentar. Les en god postiv bok som du blir glad av. Hold gjerne på med datamaskinen. Hør på fin musikk som du liker. Jeg liker selv veldig godt å være sammen med dyr. Det er veldig bra for psyken å være sammen med dyr. Selv har jeg en hund som jeg er glad i. Jeg skulle gjerne også hatt en katt. Men det går ikke fordi jeg bor i blokk og dessuten så liker ikke hunden min katter. Du kan f.eks også ri på hest eller stelle en hest dersiom du liker det. Eller skaffe deg et akvarium som er fint å se på med fine fisker. Du kan også drive med noe du liker , f,eks en hobby. Alt det som jeg har nevt er med på å holde deg aktiv med noe. Dessuten kan det gjøre deg glad. Og det medvirker til at du får oppmerksomheten og bliket vendt bort fra deg selv og over på det som står i boka eller handlingen i filmen, eller at du får oppmerksomheten over på noe annet. Selv liker jeg å holde på med fotografering.

13. Trene!

Det er også veldig sunt for psyken å drive med psykisk trening som f.eks å jogge eller gå på helsestudio.

14. Tenk godt om deg selv.

Tenk på at du er verdifull, har evner og talenter, og at du er flink i noe. Finn på mange slike gode tanker om deg selv.

15. Konfronter angsten

Prøv å konfronter situasjoner som du er redd for i samarbeid med en god psykolog du har tillit til. Dersom du er redd for f.eks store forsamlinger med mennesker, ikke tør å gå i banken, eller andre steder, ikke tør å ta bussen så prøv i samarbeid med psykolog å konfronter og møt slike situasjoner. Øvd deg opp til å mestre situasjoner som du kanskje er redd eller har vanskeligheter med å takle.

16. Gå turer i skog og mark!

Sist men ikke minst vil jeg på det sterkeste anbefale turer i skog og mark. I starten var jeg inne for det meste av tiden og det var ikke bra for psyken. Etterhvert begynte jeg å gå lange turer i skog og mark. Det har hatt veldig god positiv effekt på psyken. Det virker bra på sinnet å se fin natur og høre bekken som sildrer eller høre fuglene som kvitrer eller kanskje se et rådyr, en elg eller en spurv eller et ekorn. Jeg vil si det igjen fordi det har hatt en så god effekt på meg og er sterkt medvirkende til at jeg har blitt mye bedre. Jeg anbefaler på det sterkeste å gå tur i fin natur.

Jeg vil også nevne at jeg er kristen og troen på Gud hjelper meg mye. Det er fint å snakke med Jesus eller Gud om det som plager en og det en tenker på.

Det hjelper meg til å holde motet og humøret oppe. Dessuten står det i 2.Mosebok kap.15 og vers 26 i slutten av verset at Gud er ;Herren, din lege. Jeg vet at Gud kan hjelpe mennesker med psykiske plager enten en er kristen eller ikke fordi han vil oss bare det beste.

Alt det jeg har skrevet ovenfor har jeg skrevet for å gi deg gode råd og for å hjelpe deg. Jeg er også sikker på at rådene vil hjelpe mot positive symptomer også. Det vil hjelpe deg å bli bedre dersom du følger det. Husk bevar alttid håpet og opptimismen. Bestem deg for å kjempe for å bli bedre og etterhvert kanskje helt frisk. Jeg vet at det går an. Jeg kan ikke love at du blir helt frisk, men jeg har stor tro på at du kan bli mye mye bedre enn du er nå. Men det er ikke alltid enkelt, en er nødt til å kjempe for å bli bedre. Jeg har selv bestemt meg for å bli bedre og til slutt helt frisk. Jeg vil kjempe for det. Jeg kan til slutt nevne at jeg har blitt så bra nå at jeg fungerer bra i samfunnet, har egen leilighet som jeg passer helt alene, er sammen med venner, går på kino osv, og nå har jeg begynt å tenke på å begynne å studere på høyskole eller universitet. Det hadde vært utenkelig for 4-5 år siden. Så jeg er på veg til å bli frisk, det er jeg sikker på.

Dersom du lurer på noe angående noen av det jeg har skrevet, eller dersom du ikke forstår noe så bare svar tilbake på dette innlegget så skal jeg svare tilbake så godt jeg kan. Jeg hadde satt pris på om du skrev noe om hva du synes om det jeg har skrevet, eller om du har lyst til å følge rådene. Disse rådene eller punktene som jeg har nevt har ihverfall hjulpet meg og jeg tror og håper på det sterkeste at de også vil hjelpe deg. Men husk at det kan ta tid før du begynner å merke frengang, så gi aldri opp håpet om å bli bedre. Til og med om du i perioder kanskje blir verre. I mitt tilfelle har formen svinget veldig mye tidligere, men det siste året har psyken min blitt mer og mer stabil.

Forresten kan jeg varmt anbefale filmen "A beautiful mind", på norsk heter den "Et vakkert sinn". Der lærer du hvordan Nash taklet å ha schizofreni. Han begynte å kjempe for å bli bedre, og lærte å ikke gi "næring til hallusinasjonene" han overså dem.Dessuten fikk han seg en jobb på det universitetet han hadde studert ved tidligere. Her fikk han være sammen med mennesker han kjente innenfor en trygg ramme. Dermed ble han gradvis bedre. Det må også nevnes at han hadde en god kone som hjalp ham på bedringens vei og støttet ham gjennom alt.

Så ikke lytt til stemmer dersom du hører slikt neglisjer dem i tilfelle og ikke gjør som de sier. Få andre til å hjelpe deg med å holde klart for deg hva som er virkelighet og hva som er vrangforestillinger eller hallusinasjoner. Nash i filmen fant ut at de folkene han så i hallusinasjonene ikke ble eldre etterhver som årene gikk, dermed forstod han at de ikke var virkelige. Selv har jeg noen få ganger hørt lyder som ikke var virkelige. Jeg forsto at de ikke var virkelige da hunden min ikke reagerte på lydene, hunden min plaier alltid ellers å reagere på slike lyder.

Uansett husk: Du er ikke alene om denne diagnosen, og det finnes håp om å bli mye mye bedre!

Ha det bra og ha god bedring!

[hu']

Hei ulva!

.

Jeg fikk for ca 3,5 år siden diagnosen udifferensiert schizofreni. Jeg har nesten utelukkende hatt negative symptomer. Fagfolkene sier at det er lettere å bli bedre fra positive symptomer enn negative. Du har utifra det du skriver overveiende positive symptomer. Da skulle det bli lettere for deg å bli bedre eller helt frisk.Jeg har hatt psykiske problemer i noen år nå.

For 4-5 år siden var jeg veldig dårlig. Jeg isolerte meg fra folk og slet veldig psykisk, Det var på denne tiden jeg var verst. Jeg har slitt psykisk i ca 12 år nå. Jeg er nå 30 år.

Jeg fikk som sagt diagnosen udifferensiert schizofreni for ca 3,5 år siden. Etter det har det gradvis gått fremover og oppover for meg. Jeg har gradvis blitt bedre psykisk.

Jeg vil nå fortelle deg hva jeg har gjort for å bli bedre, og så håper jeg at du får hjelp av det jeg skriver. Jeg vil skrive det punktvis for ordens skyld.

1. Først om diagnose.

Etter at jeg fikk diagnosen tenkte jeg en del på den, men etterhvert bestemte jeg meg for at jeg ikke ville tenke på den eller bry meg om den. Jeg mener at jeg ikke lot den trykke meg ned. Jeg tror det er usunt å tenke på diagnose og sykdom stadig vekk. Jeg bestemte meg ganske enkelt for at jeg ville se meg selv frisk. At jeg blir frisk en gang i fremtiden.

2. Og så om medisiner.

Den medisinen som har hjulpet meg er zyprexa. Den har hjulpet meg med å dempe tankene og at jeg har blitt mer utadvendt. Og så har den hjulpet på søvnen. Men jeg sier ikke at du nødvendigvis skal bruke zyprexa. Du må i samråd med psykiater finne frem til den medisinen som hjelper deg og som passer deg.

3.Bestemme seg for å bli frisk.

Jeg har hele tiden tenkt at jeg vil bli bedre og bedre etter hvert og at jeg til slutt skal bli helt frisk. Det ser jeg frem i mot! Jeg bestemte meg ganske enkelt for at jeg ville bli frisk. Etter det har jeg måttet kjempe for å bli bedre og bedre.

4. Vær sammen med positive mennesker!

Jeg hører ikke heller på pessimistiske uttalelser om diagnose og prognose. Det hjelper ikke å høre på slikt. Det stemmer at en del pasienter ikke blir friske. Men jeg hører ikke på slikt og tenker i stedet at jeg kommer til å bli frisk. Jeg synes det er viktig å ha håp og ta vare på håpet. Finn en god psykolog eller psykiater som støtter deg i målet om å bli mye bedre eller helt frisk. Si til psykologen eller psykiateren at du vil bli bedre eller frisk og om han eller hun vil hjelpe deg til det. For det går ann det vet jeg. Jeg har selv hørt om og til og med møtt mennesker som har blitt helt friske. Vær sammen med venner som gir deg noe positivt og bygger deg opp og ikke sammen med mennesker som bryter deg ned.

5. Tenke positivt. Jeg har etterhvert begynt å bytte ut negative tanker med positive tanker. Jeg bestemmer meg ganske enkelt for å tenke positivt. Jeg tenker muligheter ikke begrensninger. Og så stopper jeg en hver negativ eller vond tanke med en positiv tanke. Dette gjøres ikke over natta men en må arbeide med å tenke posivt over en lengre periode slik at positive tanke baner blir innøvd. Det kan ta kanskje et halvt år, et år eller kanskje mer. Alt avhengig av hvilken tilstand man er i når man starter. Min tilstand var dårlig når jeg startet med dette. Men nå har jeg blitt mye bedre

6. Vær sammen med gode mennesker som du stoler på og er trygg på.

7. Unngå alt som stresser deg så langt det lar seg gjøre og prøv å slappe av.

8. Vær aktiv, ikke passiv.

I begynnelsen så sov jeg mye av dagen. Etter hvert har jeg bestemt meg for at jeg vil stå opp og få med meg mest mulig av dagen og nytte den. Det er ikke sunt å ligge mye eller sove mye. Dersom en gjør det kan det lett bli slik at en får mer problemer i tankelivet. Prøv å finne en meningsfull jobb, eller gå på et kurs eller en skole. Gjør noe i leiligheten eller der du bor. Jeg mener å rydde der du bor, vaske, støvsuge, tørk støv. For 4 år siden klarte jeg ikke slike ting. Når går det helt fint!

9. Vær nøye med personlig hygiene.

Dersom du er nøye med personlig hygiene og alltid er vellstelt vil du få det bedre med deg selv. Dersom en alltid er vellstelt vil man slippe å tenke på hva andre tenker om en(dersom en f.eks går med en bukse med skitne flekker.)

10. Ha blikket vendt utover.

Når en sliter psykisk er det lett å bli selvopptatt og syns syns på seg selv. Ikke vær selvopptatt eller syns synd på deg selv. Det er ikke sunt, det er destruktivt. Ha blikket/oppmerksomheten vendt utover bort fra deg selv. Se utover! Ha oppmerksomheten vendt mot andre mennesker og gjerne dyr og gjenstander også. Ha omtanke for andre mennesker og dyr og hjelp noen som har det vanskelig dersom du har muligheten til det. Dette jeg har nevnt her er veldig viktig.

11. Tenk alltid det beste om andre mennesker.

Tenk alltid det beste om andre mennesker i ulike situasjoner! Tenk at de er gode mennesker som vil deg vel. Dersom du møter noen som behandler deg dårlig så tenk at de kanskje har personlige problemer selv eller kanskje ikke mente å behandle deg dårlig. Tenk alltid gode tanker om andre mennesker og andre ting.

12.Hold deg borte fra destruktive ting f.eks hardrock, deprimerende bøker eller filmer osv. Se en god positiv fil dersom du liker det., et naturprogram, en god dokumentar. Les en god postiv bok som du blir glad av. Hold gjerne på med datamaskinen. Hør på fin musikk som du liker. Jeg liker selv veldig godt å være sammen med dyr. Det er veldig bra for psyken å være sammen med dyr. Selv har jeg en hund som jeg er glad i. Jeg skulle gjerne også hatt en katt. Men det går ikke fordi jeg bor i blokk og dessuten så liker ikke hunden min katter. Du kan f.eks også ri på hest eller stelle en hest dersiom du liker det. Eller skaffe deg et akvarium som er fint å se på med fine fisker. Du kan også drive med noe du liker , f,eks en hobby. Alt det som jeg har nevt er med på å holde deg aktiv med noe. Dessuten kan det gjøre deg glad. Og det medvirker til at du får oppmerksomheten og bliket vendt bort fra deg selv og over på det som står i boka eller handlingen i filmen, eller at du får oppmerksomheten over på noe annet. Selv liker jeg å holde på med fotografering.

13. Trene!

Det er også veldig sunt for psyken å drive med psykisk trening som f.eks å jogge eller gå på helsestudio.

14. Tenk godt om deg selv.

Tenk på at du er verdifull, har evner og talenter, og at du er flink i noe. Finn på mange slike gode tanker om deg selv.

15. Konfronter angsten

Prøv å konfronter situasjoner som du er redd for i samarbeid med en god psykolog du har tillit til. Dersom du er redd for f.eks store forsamlinger med mennesker, ikke tør å gå i banken, eller andre steder, ikke tør å ta bussen så prøv i samarbeid med psykolog å konfronter og møt slike situasjoner. Øvd deg opp til å mestre situasjoner som du kanskje er redd eller har vanskeligheter med å takle.

16. Gå turer i skog og mark!

Sist men ikke minst vil jeg på det sterkeste anbefale turer i skog og mark. I starten var jeg inne for det meste av tiden og det var ikke bra for psyken. Etterhvert begynte jeg å gå lange turer i skog og mark. Det har hatt veldig god positiv effekt på psyken. Det virker bra på sinnet å se fin natur og høre bekken som sildrer eller høre fuglene som kvitrer eller kanskje se et rådyr, en elg eller en spurv eller et ekorn. Jeg vil si det igjen fordi det har hatt en så god effekt på meg og er sterkt medvirkende til at jeg har blitt mye bedre. Jeg anbefaler på det sterkeste å gå tur i fin natur.

Jeg vil også nevne at jeg er kristen og troen på Gud hjelper meg mye. Det er fint å snakke med Jesus eller Gud om det som plager en og det en tenker på.

Det hjelper meg til å holde motet og humøret oppe. Dessuten står det i 2.Mosebok kap.15 og vers 26 i slutten av verset at Gud er ;Herren, din lege. Jeg vet at Gud kan hjelpe mennesker med psykiske plager enten en er kristen eller ikke fordi han vil oss bare det beste.

Alt det jeg har skrevet ovenfor har jeg skrevet for å gi deg gode råd og for å hjelpe deg. Jeg er også sikker på at rådene vil hjelpe mot positive symptomer også. Det vil hjelpe deg å bli bedre dersom du følger det. Husk bevar alttid håpet og opptimismen. Bestem deg for å kjempe for å bli bedre og etterhvert kanskje helt frisk. Jeg vet at det går an. Jeg kan ikke love at du blir helt frisk, men jeg har stor tro på at du kan bli mye mye bedre enn du er nå. Men det er ikke alltid enkelt, en er nødt til å kjempe for å bli bedre. Jeg har selv bestemt meg for å bli bedre og til slutt helt frisk. Jeg vil kjempe for det. Jeg kan til slutt nevne at jeg har blitt så bra nå at jeg fungerer bra i samfunnet, har egen leilighet som jeg passer helt alene, er sammen med venner, går på kino osv, og nå har jeg begynt å tenke på å begynne å studere på høyskole eller universitet. Det hadde vært utenkelig for 4-5 år siden. Så jeg er på veg til å bli frisk, det er jeg sikker på.

Dersom du lurer på noe angående noen av det jeg har skrevet, eller dersom du ikke forstår noe så bare svar tilbake på dette innlegget så skal jeg svare tilbake så godt jeg kan. Jeg hadde satt pris på om du skrev noe om hva du synes om det jeg har skrevet, eller om du har lyst til å følge rådene. Disse rådene eller punktene som jeg har nevt har ihverfall hjulpet meg og jeg tror og håper på det sterkeste at de også vil hjelpe deg. Men husk at det kan ta tid før du begynner å merke frengang, så gi aldri opp håpet om å bli bedre. Til og med om du i perioder kanskje blir verre. I mitt tilfelle har formen svinget veldig mye tidligere, men det siste året har psyken min blitt mer og mer stabil.

Forresten kan jeg varmt anbefale filmen "A beautiful mind", på norsk heter den "Et vakkert sinn". Der lærer du hvordan Nash taklet å ha schizofreni. Han begynte å kjempe for å bli bedre, og lærte å ikke gi "næring til hallusinasjonene" han overså dem.Dessuten fikk han seg en jobb på det universitetet han hadde studert ved tidligere. Her fikk han være sammen med mennesker han kjente innenfor en trygg ramme. Dermed ble han gradvis bedre. Det må også nevnes at han hadde en god kone som hjalp ham på bedringens vei og støttet ham gjennom alt.

Så ikke lytt til stemmer dersom du hører slikt neglisjer dem i tilfelle og ikke gjør som de sier. Få andre til å hjelpe deg med å holde klart for deg hva som er virkelighet og hva som er vrangforestillinger eller hallusinasjoner. Nash i filmen fant ut at de folkene han så i hallusinasjonene ikke ble eldre etterhver som årene gikk, dermed forstod han at de ikke var virkelige. Selv har jeg noen få ganger hørt lyder som ikke var virkelige. Jeg forsto at de ikke var virkelige da hunden min ikke reagerte på lydene, hunden min plaier alltid ellers å reagere på slike lyder.

Uansett husk: Du er ikke alene om denne diagnosen, og det finnes håp om å bli mye mye bedre!

Ha det bra og ha god bedring!

Hei Gladiatoren!

Dette var et flott innlegg! Kjempefint at du har jobbet så bra for å komme deg ut av sykdommens svøpe.

Jeg tror at det du skriver er gjeldene for alle oss som lider av en kronisk psykisk sykdom. Jeg ser i allefall god nytte av rådene dine. Selv er jeg bipolar, og er i ferd med å jobbe meg tilbake til et normalt liv etter en hard tørn på flere år. Mye av det du skriver er tanker som jeg selv har og som jeg prøver å jobbe etter. Og som du sier; veien frem er hard, men det er virkelig verd det!

Lykke til til deg i ditt videre liv!!

[Gjest mann fra øst]

Hei Ulva, ble litt interessert i noe du skriver. Jeg har også schizofreni diagnose, og får injeksjoner (samme som deg).

Hvor ofte får du dine injeksjoner, og får du lov til å sette dem selv?

Min psykiater gir meg lov til å sette dem selv, noe jeg ikke har hørt om hos andre...er dette i det hele tatt lovlig?

Uansett - hvordan syns du det virker med efexor og risperdal (særlig injeksjonene), da???

Veldig nysgjerrig, - for jeg har nettopp begynt med sprøytene. Får dem selv hver 8 uke.

Vennlig hilsen en scizofren mann

[ulva]

Hei Ulva, ble litt interessert i noe du skriver. Jeg har også schizofreni diagnose, og får injeksjoner (samme som deg).

Hvor ofte får du dine injeksjoner, og får du lov til å sette dem selv?

Min psykiater gir meg lov til å sette dem selv, noe jeg ikke har hørt om hos andre...er dette i det hele tatt lovlig?

Uansett - hvordan syns du det virker med efexor og risperdal (særlig injeksjonene), da???

Veldig nysgjerrig, - for jeg har nettopp begynt med sprøytene. Får dem selv hver 8 uke.

Vennlig hilsen en scizofren mann

Jeg får injeksjoner med Risperdal hver 14. dag. De settes foreløpig på psykehuset, men skal etterhvert settes hos fastlegen min. Jeg har ikke fått tilbud om å sette dem selv, og ønsker heller ikke det! Hvordan klarer du det? Det er jo så vondt! Orker ikke se på engang! Syns det er greit å få dem satt hos fastlegen, som samtidig skal ha en liten samtale med meg om hvordan det går. Fikk forresten vite idag at dersom jeg ikke møter opp til avtalt time, så åker jeg rett inn igjen! Grøss og gru! Er det slik for deg også? Truer de deg til å ta disse fæle sprøytene? Jeg får depot sprøyter fordi jeg er så ambivalent til å ta dem, og kjempet hardt med tablettene og endret hele tiden dosen. Nå har jeg ikke mye valg. Hvordan opplever du medisinen?

At jeg samtidig bruke Efexor, har ingen annen betydning enn at jeg blir veldig trett. Risperdal virker jo ikke mot depresjoner og angst, så jeg trenger Efexor i tillegg.

[ulva]

Hei ulva!

.

Jeg fikk for ca 3,5 år siden diagnosen udifferensiert schizofreni. Jeg har nesten utelukkende hatt negative symptomer. Fagfolkene sier at det er lettere å bli bedre fra positive symptomer enn negative. Du har utifra det du skriver overveiende positive symptomer. Da skulle det bli lettere for deg å bli bedre eller helt frisk.Jeg har hatt psykiske problemer i noen år nå.

For 4-5 år siden var jeg veldig dårlig. Jeg isolerte meg fra folk og slet veldig psykisk, Det var på denne tiden jeg var verst. Jeg har slitt psykisk i ca 12 år nå. Jeg er nå 30 år.

Jeg fikk som sagt diagnosen udifferensiert schizofreni for ca 3,5 år siden. Etter det har det gradvis gått fremover og oppover for meg. Jeg har gradvis blitt bedre psykisk.

Jeg vil nå fortelle deg hva jeg har gjort for å bli bedre, og så håper jeg at du får hjelp av det jeg skriver. Jeg vil skrive det punktvis for ordens skyld.

1. Først om diagnose.

Etter at jeg fikk diagnosen tenkte jeg en del på den, men etterhvert bestemte jeg meg for at jeg ikke ville tenke på den eller bry meg om den. Jeg mener at jeg ikke lot den trykke meg ned. Jeg tror det er usunt å tenke på diagnose og sykdom stadig vekk. Jeg bestemte meg ganske enkelt for at jeg ville se meg selv frisk. At jeg blir frisk en gang i fremtiden.

2. Og så om medisiner.

Den medisinen som har hjulpet meg er zyprexa. Den har hjulpet meg med å dempe tankene og at jeg har blitt mer utadvendt. Og så har den hjulpet på søvnen. Men jeg sier ikke at du nødvendigvis skal bruke zyprexa. Du må i samråd med psykiater finne frem til den medisinen som hjelper deg og som passer deg.

3.Bestemme seg for å bli frisk.

Jeg har hele tiden tenkt at jeg vil bli bedre og bedre etter hvert og at jeg til slutt skal bli helt frisk. Det ser jeg frem i mot! Jeg bestemte meg ganske enkelt for at jeg ville bli frisk. Etter det har jeg måttet kjempe for å bli bedre og bedre.

4. Vær sammen med positive mennesker!

Jeg hører ikke heller på pessimistiske uttalelser om diagnose og prognose. Det hjelper ikke å høre på slikt. Det stemmer at en del pasienter ikke blir friske. Men jeg hører ikke på slikt og tenker i stedet at jeg kommer til å bli frisk. Jeg synes det er viktig å ha håp og ta vare på håpet. Finn en god psykolog eller psykiater som støtter deg i målet om å bli mye bedre eller helt frisk. Si til psykologen eller psykiateren at du vil bli bedre eller frisk og om han eller hun vil hjelpe deg til det. For det går ann det vet jeg. Jeg har selv hørt om og til og med møtt mennesker som har blitt helt friske. Vær sammen med venner som gir deg noe positivt og bygger deg opp og ikke sammen med mennesker som bryter deg ned.

5. Tenke positivt. Jeg har etterhvert begynt å bytte ut negative tanker med positive tanker. Jeg bestemmer meg ganske enkelt for å tenke positivt. Jeg tenker muligheter ikke begrensninger. Og så stopper jeg en hver negativ eller vond tanke med en positiv tanke. Dette gjøres ikke over natta men en må arbeide med å tenke posivt over en lengre periode slik at positive tanke baner blir innøvd. Det kan ta kanskje et halvt år, et år eller kanskje mer. Alt avhengig av hvilken tilstand man er i når man starter. Min tilstand var dårlig når jeg startet med dette. Men nå har jeg blitt mye bedre

6. Vær sammen med gode mennesker som du stoler på og er trygg på.

7. Unngå alt som stresser deg så langt det lar seg gjøre og prøv å slappe av.

8. Vær aktiv, ikke passiv.

I begynnelsen så sov jeg mye av dagen. Etter hvert har jeg bestemt meg for at jeg vil stå opp og få med meg mest mulig av dagen og nytte den. Det er ikke sunt å ligge mye eller sove mye. Dersom en gjør det kan det lett bli slik at en får mer problemer i tankelivet. Prøv å finne en meningsfull jobb, eller gå på et kurs eller en skole. Gjør noe i leiligheten eller der du bor. Jeg mener å rydde der du bor, vaske, støvsuge, tørk støv. For 4 år siden klarte jeg ikke slike ting. Når går det helt fint!

9. Vær nøye med personlig hygiene.

Dersom du er nøye med personlig hygiene og alltid er vellstelt vil du få det bedre med deg selv. Dersom en alltid er vellstelt vil man slippe å tenke på hva andre tenker om en(dersom en f.eks går med en bukse med skitne flekker.)

10. Ha blikket vendt utover.

Når en sliter psykisk er det lett å bli selvopptatt og syns syns på seg selv. Ikke vær selvopptatt eller syns synd på deg selv. Det er ikke sunt, det er destruktivt. Ha blikket/oppmerksomheten vendt utover bort fra deg selv. Se utover! Ha oppmerksomheten vendt mot andre mennesker og gjerne dyr og gjenstander også. Ha omtanke for andre mennesker og dyr og hjelp noen som har det vanskelig dersom du har muligheten til det. Dette jeg har nevnt her er veldig viktig.

11. Tenk alltid det beste om andre mennesker.

Tenk alltid det beste om andre mennesker i ulike situasjoner! Tenk at de er gode mennesker som vil deg vel. Dersom du møter noen som behandler deg dårlig så tenk at de kanskje har personlige problemer selv eller kanskje ikke mente å behandle deg dårlig. Tenk alltid gode tanker om andre mennesker og andre ting.

12.Hold deg borte fra destruktive ting f.eks hardrock, deprimerende bøker eller filmer osv. Se en god positiv fil dersom du liker det., et naturprogram, en god dokumentar. Les en god postiv bok som du blir glad av. Hold gjerne på med datamaskinen. Hør på fin musikk som du liker. Jeg liker selv veldig godt å være sammen med dyr. Det er veldig bra for psyken å være sammen med dyr. Selv har jeg en hund som jeg er glad i. Jeg skulle gjerne også hatt en katt. Men det går ikke fordi jeg bor i blokk og dessuten så liker ikke hunden min katter. Du kan f.eks også ri på hest eller stelle en hest dersiom du liker det. Eller skaffe deg et akvarium som er fint å se på med fine fisker. Du kan også drive med noe du liker , f,eks en hobby. Alt det som jeg har nevt er med på å holde deg aktiv med noe. Dessuten kan det gjøre deg glad. Og det medvirker til at du får oppmerksomheten og bliket vendt bort fra deg selv og over på det som står i boka eller handlingen i filmen, eller at du får oppmerksomheten over på noe annet. Selv liker jeg å holde på med fotografering.

13. Trene!

Det er også veldig sunt for psyken å drive med psykisk trening som f.eks å jogge eller gå på helsestudio.

14. Tenk godt om deg selv.

Tenk på at du er verdifull, har evner og talenter, og at du er flink i noe. Finn på mange slike gode tanker om deg selv.

15. Konfronter angsten

Prøv å konfronter situasjoner som du er redd for i samarbeid med en god psykolog du har tillit til. Dersom du er redd for f.eks store forsamlinger med mennesker, ikke tør å gå i banken, eller andre steder, ikke tør å ta bussen så prøv i samarbeid med psykolog å konfronter og møt slike situasjoner. Øvd deg opp til å mestre situasjoner som du kanskje er redd eller har vanskeligheter med å takle.

16. Gå turer i skog og mark!

Sist men ikke minst vil jeg på det sterkeste anbefale turer i skog og mark. I starten var jeg inne for det meste av tiden og det var ikke bra for psyken. Etterhvert begynte jeg å gå lange turer i skog og mark. Det har hatt veldig god positiv effekt på psyken. Det virker bra på sinnet å se fin natur og høre bekken som sildrer eller høre fuglene som kvitrer eller kanskje se et rådyr, en elg eller en spurv eller et ekorn. Jeg vil si det igjen fordi det har hatt en så god effekt på meg og er sterkt medvirkende til at jeg har blitt mye bedre. Jeg anbefaler på det sterkeste å gå tur i fin natur.

Jeg vil også nevne at jeg er kristen og troen på Gud hjelper meg mye. Det er fint å snakke med Jesus eller Gud om det som plager en og det en tenker på.

Det hjelper meg til å holde motet og humøret oppe. Dessuten står det i 2.Mosebok kap.15 og vers 26 i slutten av verset at Gud er ;Herren, din lege. Jeg vet at Gud kan hjelpe mennesker med psykiske plager enten en er kristen eller ikke fordi han vil oss bare det beste.

Alt det jeg har skrevet ovenfor har jeg skrevet for å gi deg gode råd og for å hjelpe deg. Jeg er også sikker på at rådene vil hjelpe mot positive symptomer også. Det vil hjelpe deg å bli bedre dersom du følger det. Husk bevar alttid håpet og opptimismen. Bestem deg for å kjempe for å bli bedre og etterhvert kanskje helt frisk. Jeg vet at det går an. Jeg kan ikke love at du blir helt frisk, men jeg har stor tro på at du kan bli mye mye bedre enn du er nå. Men det er ikke alltid enkelt, en er nødt til å kjempe for å bli bedre. Jeg har selv bestemt meg for å bli bedre og til slutt helt frisk. Jeg vil kjempe for det. Jeg kan til slutt nevne at jeg har blitt så bra nå at jeg fungerer bra i samfunnet, har egen leilighet som jeg passer helt alene, er sammen med venner, går på kino osv, og nå har jeg begynt å tenke på å begynne å studere på høyskole eller universitet. Det hadde vært utenkelig for 4-5 år siden. Så jeg er på veg til å bli frisk, det er jeg sikker på.

Dersom du lurer på noe angående noen av det jeg har skrevet, eller dersom du ikke forstår noe så bare svar tilbake på dette innlegget så skal jeg svare tilbake så godt jeg kan. Jeg hadde satt pris på om du skrev noe om hva du synes om det jeg har skrevet, eller om du har lyst til å følge rådene. Disse rådene eller punktene som jeg har nevt har ihverfall hjulpet meg og jeg tror og håper på det sterkeste at de også vil hjelpe deg. Men husk at det kan ta tid før du begynner å merke frengang, så gi aldri opp håpet om å bli bedre. Til og med om du i perioder kanskje blir verre. I mitt tilfelle har formen svinget veldig mye tidligere, men det siste året har psyken min blitt mer og mer stabil.

Forresten kan jeg varmt anbefale filmen "A beautiful mind", på norsk heter den "Et vakkert sinn". Der lærer du hvordan Nash taklet å ha schizofreni. Han begynte å kjempe for å bli bedre, og lærte å ikke gi "næring til hallusinasjonene" han overså dem.Dessuten fikk han seg en jobb på det universitetet han hadde studert ved tidligere. Her fikk han være sammen med mennesker han kjente innenfor en trygg ramme. Dermed ble han gradvis bedre. Det må også nevnes at han hadde en god kone som hjalp ham på bedringens vei og støttet ham gjennom alt.

Så ikke lytt til stemmer dersom du hører slikt neglisjer dem i tilfelle og ikke gjør som de sier. Få andre til å hjelpe deg med å holde klart for deg hva som er virkelighet og hva som er vrangforestillinger eller hallusinasjoner. Nash i filmen fant ut at de folkene han så i hallusinasjonene ikke ble eldre etterhver som årene gikk, dermed forstod han at de ikke var virkelige. Selv har jeg noen få ganger hørt lyder som ikke var virkelige. Jeg forsto at de ikke var virkelige da hunden min ikke reagerte på lydene, hunden min plaier alltid ellers å reagere på slike lyder.

Uansett husk: Du er ikke alene om denne diagnosen, og det finnes håp om å bli mye mye bedre!

Ha det bra og ha god bedring!

Du skriver så mye at det er vanskelig å svare. Mange gode råd - takk for dem. Jeg har nok prøvd mye av det, og tenker at det er en stor forskjell på oss: De positive symptomene. Jeg har nemlig prøvd å klare meg uten medisiner, og fått kjempe hardt med psykotisk angst. Kanskje jeg blir bedre nå som jeg tar Risperdal - Zyprexa holdt ikke for meg, da ble jeg langsomt psykotisk igjen. Problemet er enkelt og greit at jeg er paranoid og tidvis får psykotiske sammenbrudd dersom stresset blir for stort. Da hjelper det ikke med all verdens fornuft og positive tanker. Jeg stoler heller ikke på andre mennesker. Det er dette som er det vanskeligste å jobbe med.

På grunn av alt jeg har opplevd er jeg dessuten kronisk suicidal, og mye av tankegangen min er temmelig negativ. Jeg gikk i kognitiv terapi en stund, og hadde god nytte av det. De forsøker jo å lære en å bryte disse negative tankebanene. Og holde fast i de positive. Men den depressive delen av sykdommen sitter godt fast. Jeg tror det hos meg er mye biologisk, fordi jeg ble brått deprimert i løpet av bare noen uker etter langvarig og alvorlig sykdom. Depresjonen dreier seg også mye om at jeg er utbrent. Jeg er utbrent etter å ha klart meg selv og kjempet med meg selv alle disse årene. Det er også et stort problem: Hvis noen sier jeg er flink og ressurssterk en gang til skriker jeg. Jeg har fullført treårig høyskoleutdannelse samtidig som jeg gikk gravid og fikk barn, og slet voldsomt psykisk. Har hatt sammenbrudd etter sammenbrudd og de psykotiske symptomene har gradvis blitt verre i disse årene. Siste året har også de kognitive evnene begynt å påvirkes av sykdommen - noe som skremmer meg veldig.

Takk igjen for gode råd. Jeg har lest igjennom innlegget ditt flere ganger for å ikke gå glipp av noe. Problemet er at jeg føler det litt som om du ber meg om å ta meg sammen, fokusere hardt og tenke positivt. Er det noe jeg har gjort de siste årene, så er det nettopp det - og det har ødelagt meg fullstendig. Kroppen min fungerer ikke lenger etter alle anstrengelser og jeg er utbrent, utbrent, utbrent.

Min fokus nå har vært å forsøke å lære å leve med sykdommen og å akseptere at jeg er så dårlig som jeg er. Jeg må forsøke å oppgi idealene om hvordan livet mitt skulle være, og finne meg i å være syk. Før jeg gjør det, tror jeg ikke jeg blir bedre fordi jeg hele tiden presser meg selv for hardt og blir skuffet. Jeg må akseptere at jeg ikke klarer å ha en vanlig jobb, at jeg ikke orker å være noen vanlig mor, at jeg ikke kan ha særlig sosial omgang med andre fordi jeg ikke tåler stress. Osv. Og det er bittert fordi jeg alltid har vært den som fikk til alt, som fikk de beste karakterene, som alltid var talentfull og kreativ. Alt det er borte eller i ferd med å bli borte uansett hvor mye jeg kjemper. Det er en grusom sykdom, og den rammer ikke alle likt. Det høres ut som om du har kommet langt og fått til mye. Det har jeg også, men nå er det slutt for min del. Denne våren har jeg hatt to overdoser og tre innleggelser, to med alvorlige psykotisk symptomer. Det gpr faktisk ikke særlig bra med meg, til tross for at jeg både trener og går lange turer, at jeg har forsøkt kognitiv terapi og medisiner. Av og til har jeg bare lyst til å gi opp alt. Er så sliten at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Håper du tok deg tid til å lese alt dette og gir meg et svar om hva du tenker. Jeg skal spare innlegget ditt og ta det frem fra tid til annen, for du har mange gode råd.

[Gjest mann fra øst]

Jeg får injeksjoner med Risperdal hver 14. dag. De settes foreløpig på psykehuset, men skal etterhvert settes hos fastlegen min. Jeg har ikke fått tilbud om å sette dem selv, og ønsker heller ikke det! Hvordan klarer du det? Det er jo så vondt! Orker ikke se på engang! Syns det er greit å få dem satt hos fastlegen, som samtidig skal ha en liten samtale med meg om hvordan det går. Fikk forresten vite idag at dersom jeg ikke møter opp til avtalt time, så åker jeg rett inn igjen! Grøss og gru! Er det slik for deg også? Truer de deg til å ta disse fæle sprøytene? Jeg får depot sprøyter fordi jeg er så ambivalent til å ta dem, og kjempet hardt med tablettene og endret hele tiden dosen. Nå har jeg ikke mye valg. Hvordan opplever du medisinen?

At jeg samtidig bruke Efexor, har ingen annen betydning enn at jeg blir veldig trett. Risperdal virker jo ikke mot depresjoner og angst, så jeg trenger Efexor i tillegg.

hei igjen,

Interessant å høre hvordan andre tar medisinen de får. Jeg ser jeg har bommet og skrevet at jeg får injeksjoner hver 8 uke, jeg mente hver 8 DAG!! Noen ganger går det 9-10 dager. Greit nok.

Sprøytene setter jeg helt fint selv fordi jeg (dessverre) er godt vant med å sette dem selv...dvs jeg er tidligere sprøytenarkoman. (Vært stoff-fri i 5 år nå, da..) Tror nok det er derfor psykiatern lar meg få lov til å sette dem selv. Også må han vel stole på at jeg tar dem, da...Hm...Jeg tar dem altså, men er fristet til å la være noen ganger...men da går jeg på trynet, og blir nokså virkelighetsfjern, dessverre, Jeg hører stemmer i dårlige perioder, og kan f.eks oppleve at gresset snakker til meg. i tillegg får jeg "meldinger" via tv, aviser etc og alt som skrives, skrives ofte om meg...Om du skjønner. Dette har jeg temmelig god innsikt i når jeg er "god", men jeg blir dårlig en gang ihalvåret nesten, - særlig hvis jeg opplever stress-situajsoner. Forhold f.eks kan utløse stress hos meg, som jeg ikke mestrer, ergo blir jeg dårlig. Snakker mer om gode og dårlige perioder jeg, fremfor positive og negative symptomer.

Anyway, jeg bruker også efexor, og blir trett av dem, som du sier. Jeg bruker i tilleg buspar og syns disse er helt ok. Føler jeg har rett medisinering nå og har klart meg fint det siste halve året.

Ønsker deg masse lykke til. Og ja, jeg blir forsåvidt "tvunget" til å sette sprøytene, og det er noe dritt, men samtidig er det mer dritt hvis man IKKer tar dem, ikke sant?

Ikke åk rett inn nå, da. Gåtil samtalene ;-))

Hilsen mann fra øst.

[Gjest schizofreni]

Du skriver så mye at det er vanskelig å svare. Mange gode råd - takk for dem. Jeg har nok prøvd mye av det, og tenker at det er en stor forskjell på oss: De positive symptomene. Jeg har nemlig prøvd å klare meg uten medisiner, og fått kjempe hardt med psykotisk angst. Kanskje jeg blir bedre nå som jeg tar Risperdal - Zyprexa holdt ikke for meg, da ble jeg langsomt psykotisk igjen. Problemet er enkelt og greit at jeg er paranoid og tidvis får psykotiske sammenbrudd dersom stresset blir for stort. Da hjelper det ikke med all verdens fornuft og positive tanker. Jeg stoler heller ikke på andre mennesker. Det er dette som er det vanskeligste å jobbe med.

På grunn av alt jeg har opplevd er jeg dessuten kronisk suicidal, og mye av tankegangen min er temmelig negativ. Jeg gikk i kognitiv terapi en stund, og hadde god nytte av det. De forsøker jo å lære en å bryte disse negative tankebanene. Og holde fast i de positive. Men den depressive delen av sykdommen sitter godt fast. Jeg tror det hos meg er mye biologisk, fordi jeg ble brått deprimert i løpet av bare noen uker etter langvarig og alvorlig sykdom. Depresjonen dreier seg også mye om at jeg er utbrent. Jeg er utbrent etter å ha klart meg selv og kjempet med meg selv alle disse årene. Det er også et stort problem: Hvis noen sier jeg er flink og ressurssterk en gang til skriker jeg. Jeg har fullført treårig høyskoleutdannelse samtidig som jeg gikk gravid og fikk barn, og slet voldsomt psykisk. Har hatt sammenbrudd etter sammenbrudd og de psykotiske symptomene har gradvis blitt verre i disse årene. Siste året har også de kognitive evnene begynt å påvirkes av sykdommen - noe som skremmer meg veldig.

Takk igjen for gode råd. Jeg har lest igjennom innlegget ditt flere ganger for å ikke gå glipp av noe. Problemet er at jeg føler det litt som om du ber meg om å ta meg sammen, fokusere hardt og tenke positivt. Er det noe jeg har gjort de siste årene, så er det nettopp det - og det har ødelagt meg fullstendig. Kroppen min fungerer ikke lenger etter alle anstrengelser og jeg er utbrent, utbrent, utbrent.

Min fokus nå har vært å forsøke å lære å leve med sykdommen og å akseptere at jeg er så dårlig som jeg er. Jeg må forsøke å oppgi idealene om hvordan livet mitt skulle være, og finne meg i å være syk. Før jeg gjør det, tror jeg ikke jeg blir bedre fordi jeg hele tiden presser meg selv for hardt og blir skuffet. Jeg må akseptere at jeg ikke klarer å ha en vanlig jobb, at jeg ikke orker å være noen vanlig mor, at jeg ikke kan ha særlig sosial omgang med andre fordi jeg ikke tåler stress. Osv. Og det er bittert fordi jeg alltid har vært den som fikk til alt, som fikk de beste karakterene, som alltid var talentfull og kreativ. Alt det er borte eller i ferd med å bli borte uansett hvor mye jeg kjemper. Det er en grusom sykdom, og den rammer ikke alle likt. Det høres ut som om du har kommet langt og fått til mye. Det har jeg også, men nå er det slutt for min del. Denne våren har jeg hatt to overdoser og tre innleggelser, to med alvorlige psykotisk symptomer. Det gpr faktisk ikke særlig bra med meg, til tross for at jeg både trener og går lange turer, at jeg har forsøkt kognitiv terapi og medisiner. Av og til har jeg bare lyst til å gi opp alt. Er så sliten at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Håper du tok deg tid til å lese alt dette og gir meg et svar om hva du tenker. Jeg skal spare innlegget ditt og ta det frem fra tid til annen, for du har mange gode råd.

Uff, jeg får litt vondt når jeg leser det du skriver. Synes det er leit at du skal slite slik. Det er nok lurt som du tenker å senke kravene en del. Jeg sier til meg selv at jeg er glad for det jeg får til. Jeg har det litt rotete i leiligheten, men sier til meg selv at gjør jeg litt er det bra nok. Ta ett steg om gangen. Stress tror jeg er det verste for denne sykdommen. Derfor er det viktig å ikke stille for høye krav til seg selv. Noen ganger kan det kanskje føles som et krav å alltid tenke positivt i din situasjon. Selv om det også er viktig. Ta det rolig. Ta ett steg om gangen og vær fornøyd med det. Du gjør en kjempejobb bare ved å være levende. Det er nok i seg selv. Hvor gammel er du Ulva? Jeg har hørt at man kan vokse av seg denne sykdommen etter fylte 30 år. Det er tross alt bra du har en samboer og familie som bryr seg om deg. Kanskje du har noen venner også? Ta fatt i det som er positivt og erkjenn at livet er slik akkurat nå, men at det kan bli annerledes. Lykke til!

[ulva]

hei igjen,

Interessant å høre hvordan andre tar medisinen de får. Jeg ser jeg har bommet og skrevet at jeg får injeksjoner hver 8 uke, jeg mente hver 8 DAG!! Noen ganger går det 9-10 dager. Greit nok.

Sprøytene setter jeg helt fint selv fordi jeg (dessverre) er godt vant med å sette dem selv...dvs jeg er tidligere sprøytenarkoman. (Vært stoff-fri i 5 år nå, da..) Tror nok det er derfor psykiatern lar meg få lov til å sette dem selv. Også må han vel stole på at jeg tar dem, da...Hm...Jeg tar dem altså, men er fristet til å la være noen ganger...men da går jeg på trynet, og blir nokså virkelighetsfjern, dessverre, Jeg hører stemmer i dårlige perioder, og kan f.eks oppleve at gresset snakker til meg. i tillegg får jeg "meldinger" via tv, aviser etc og alt som skrives, skrives ofte om meg...Om du skjønner. Dette har jeg temmelig god innsikt i når jeg er "god", men jeg blir dårlig en gang ihalvåret nesten, - særlig hvis jeg opplever stress-situajsoner. Forhold f.eks kan utløse stress hos meg, som jeg ikke mestrer, ergo blir jeg dårlig. Snakker mer om gode og dårlige perioder jeg, fremfor positive og negative symptomer.

Anyway, jeg bruker også efexor, og blir trett av dem, som du sier. Jeg bruker i tilleg buspar og syns disse er helt ok. Føler jeg har rett medisinering nå og har klart meg fint det siste halve året.

Ønsker deg masse lykke til. Og ja, jeg blir forsåvidt "tvunget" til å sette sprøytene, og det er noe dritt, men samtidig er det mer dritt hvis man IKKer tar dem, ikke sant?

Ikke åk rett inn nå, da. Gåtil samtalene ;-))

Hilsen mann fra øst.

Ja, da er det nok derfor du får sette sprøytene selv. Men hver 8. dag? Jeg gruer meg allerede, og får dem bare hver 14. dag. Akkurat som deg får jeg vrangforestillinger, og blir paranoid. Tror jeg får hemmelige beskjeder og hører stemmer, ser syner osv. Og akkurat som deg skyldes det stress. Stress er hovedfienden vår; det knuser den lille egostyrken vi har. Denne våren har vært særlig ille, med to psykotiske sammenbrudd. Jeg har blitt gradvis verre det siste halve året, og det er først nå som diagnosen schizofreni er stilt at de kjører hardt på med anti-psykotika. Ja, vi må vel finne oss i det, men medisinen er noe dritt. Flott at du har vært stoffri så lenge! Det betyr jo at du har en veldig indre styrke, og en vilje til å leve. Selv har jeg aldri brukt stoff, for jeg var tidlig klar over at hjernen min var gal nok som den var... Trenger ikke å gjøre vondt verre, og jeg blir så lett avhengig. Har mange alkoholikere i familien. Føler meg som en skjør vase som lett går i stykker. For tiden holder det at noen ser hardt på meg - jeg tyller i meg vival, rivotril og truxal. Får slik angst av Risperdalen. Og muskelrykninger - har bl.a. problemer med å skrive. Og så får jeg sterke kjevespenninger. Men verst er denne indre uroen og rastløsheten - driver meg til vanvidd. Hva med deg? Hvordan virker medisinen på deg? Og hvilken dose får du? Jeg får den minste. Tror det er 25 mL.

[frosken]

Takk for svar. Prognosen er altså litt avhengig av om depresjonen virkelig er det, eller om den er den del av den psykotiske tilbaketrekningen. Vi blir ikke kvitt den tunge depresjonen, men anti-psykotika lot til å bryte noe av dens kraft. Som den første medisinen som faktisk fikk meg til å stå opp! Men jeg bekymrer meg stadig fordi de kognitive funksjonene er i ferd med å forringes. Nå sist jeg var innlagt var jeg virkelig dårlig - det var umulig å få kontakt med meg eller snakke med meg. Vet jeg kan få slike hendelser igjen. Klarer ikke å akseptere denne sykdommen! Det gjør meg uendelig bekymret at jeg mister meg selv.

Hei ulva...

Vet aldri helt om jeg skal fremheve at det kan komme til å roe seg for deg slik at du ikke opplever sykdommen som så hemmende - eller om jeg skal si at jeg forstår din angst for å miste dine evner eller "deg selv"...

For en tid tilbake så jeg et tv-program om en nobelprisvinner i matematikk(?) som var schizofren. Han beskrev fortvilelsen over kun sporadisk å ha tilgang til sine evner. Min venninne mistet også sine talenter etterhvert som sykdommen brøt frem. Men så har du også min tidligere nabo som slet intenst med psykoser tidlig i tyveårene og som så har hatt det rimelig greit uten behandling i tyve år - før hun nå i forbindelse med store belastninger i familien begynte å slite såpass mye at hun oppsøkte spesialist. Spesialisten sier nå at han mener hun passer best inn i kategorien schizofreni... Det var det ingen av oss som har kjent henne de siste tyve årene som har tenkt - selv om vi har visst at hun slet en del...

Problemet blir jo for deg som for en del andre med alvorlige sykdommer at man ikke kan vite hvordan sykdommen kommer til å utvikle seg. Etterhvert vil du finne måter å mestre akkurat det perspektivet på, tror jeg.

[Gjest schizofreni]

1. Hvorfor tror du jeg er så alene om å være schizofren og bruker av DOL?

S: Det vet jeg ikke sikkert. Mange med denne diagnosen er i instituasjon med liten tilgang til PC. Andre bor i egen bolig, men har dårlig økonomi. PC og internett er ikke prioritert. De med overvekt av negative symptomer har liten interesse for det meste inlø. nettet.

2. Hva er prognosene for å bli bedre? Jeg har hørt av 1/3 blir verre, 1/3 bli bedre og 1/3 forblir som de er.

S: Ca 15% har dårlig prognose og blir avhengig av institusjon eller bolig med tilsvarende pleie storparten av livet.

I motsatt ende er det ca 15% som stort sett bor alene eller med partner uten særlig behov for helsetjeneste. Disse er ofte også i tilpasset arbeid.

De resterende 60% er i en mellomgrupppe.

3. Hva med utbrent sykdom? Stemmer det at det er verst i 20-årene?

S: Jeg synes "utbrent" begrepet er gammeldags ogg gir liten mening. Etterhvert som en har lært om sykdommen, nødvendig behandling og fått tilpasset livet sitt til sykdommen, blir allting roligere. Jeg synes heller en skal snakke om at personen har fått økt mestring enn at sykdommen er utbrent.

4. I mitt tilfelle er det mye traumer i oppveksten, og mye positive symptomer. Jeg er tidvis på en annen planet, utilgjengelig for kontakt. Har hatt tung depresjon i tillegg i de siste fire-fem årene. Hva ville du tro om min fremtid?

S: Overvekt av positive symptomer indikerer bedre prognose enn negative symptomer. Viktigst for prognosen er dog de kognitive funksjoner.

5. Jeg bruker Efexor depot 150 mg og får injeksjoner med Risperdal. I tillegg bruker jeg Truxal og Rivotril etter behov. Er jeg bra nok medisinert?

S: Det kan jeg ikke svare på.

6. Jeg har mye tvang og mye angst. Er det noe jeg kan bruke i tillegg, på fast basis, som tar noe av dette? Vet Efexor skulle det, men det er ikke nok.

S: Både serotoninkomponenten i Efexor samt Risperdal er gode medisiner mot tvang. Jeg regner med at du har fått målt serumkonsentrajon slik at dosene er optimalisert i forhold til effekt og bivirkninger.

Synes det er litt rart at du sier at de med positive symptomer har bedre prognose enn de med negative symptomer. Selv har jeg kun negative symptomer. Men jeg vil jo si at jeg fungerer bedre enn mange andre med denne diagnosen som må gå på medisiner. Jeg går ikke på medisiner og har aldri vært psykotisk i den forstand at jeg har mistet kontakten med virkeligheten. Jeg har kun hørt stemmer er par ganger i pressede situasjoner. Det skremmer meg at du sier at de med negative symptomer har en dårligere prognose. Jeg får ikke dette til å stemme logisk. Psykotiske symptomer er jo langt mer alvorlige enn tilbaketrekning sosial vil jeg påstå eller tar jeg feil. Dette var skremmende lesning for min del. Vær vennlig å svar meg.

[ulva]

Uff, jeg får litt vondt når jeg leser det du skriver. Synes det er leit at du skal slite slik. Det er nok lurt som du tenker å senke kravene en del. Jeg sier til meg selv at jeg er glad for det jeg får til. Jeg har det litt rotete i leiligheten, men sier til meg selv at gjør jeg litt er det bra nok. Ta ett steg om gangen. Stress tror jeg er det verste for denne sykdommen. Derfor er det viktig å ikke stille for høye krav til seg selv. Noen ganger kan det kanskje føles som et krav å alltid tenke positivt i din situasjon. Selv om det også er viktig. Ta det rolig. Ta ett steg om gangen og vær fornøyd med det. Du gjør en kjempejobb bare ved å være levende. Det er nok i seg selv. Hvor gammel er du Ulva? Jeg har hørt at man kan vokse av seg denne sykdommen etter fylte 30 år. Det er tross alt bra du har en samboer og familie som bryr seg om deg. Kanskje du har noen venner også? Ta fatt i det som er positivt og erkjenn at livet er slik akkurat nå, men at det kan bli annerledes. Lykke til!

Jeg har fylt 26 år, og har vært særlig dårlig de siste fem årene. Verst har det siste halve året vært. Jeg har ikke lenger noen nære venner - tror det skyldes mange forhold. Orker ikke å holde kontakten, og folk er litt redde for å snakke med meg ettersom de vet at jeg er veldig dårlig og syns det er vanskelig å vite hva de skal si. Særlig fordi jeg har forsøkt å begå selvmord mange ganger. Og så sliter jeg med paranoia, da. Tror det verste om alle, og får hetta om noen kommer for nærme innpå meg. Da er det ikke lett å knytte nære vennskap. Mitt største håp og verste fiende er medisinen. Jeg hater å føle verden så tom og ensom. Det ble plutselig dørgende stille - stemmene og susingen var borte. Tålte heldigvis stress bedre, og trodde ikke lenger at folk fulgte etter meg for å drepe meg på gata. Men denne ensomheten - å faktisk oppdage grensene mellom meg selv og andre - det har vært fryktelig. Jeg ser brått andre som adskilt fra meg selv, og det skremmer meg. De kan ikke vite hva jeg tenker, og jeg kan ikke lenger vite hva de tenker. Vi er adskilt. Ensomme. Verden er tom, stille og ensom. Hurra for medisinen! Jeg hadde aldri forventet at det skulle bli slik som dette.

[ulva]

Synes det er litt rart at du sier at de med positive symptomer har bedre prognose enn de med negative symptomer. Selv har jeg kun negative symptomer. Men jeg vil jo si at jeg fungerer bedre enn mange andre med denne diagnosen som må gå på medisiner. Jeg går ikke på medisiner og har aldri vært psykotisk i den forstand at jeg har mistet kontakten med virkeligheten. Jeg har kun hørt stemmer er par ganger i pressede situasjoner. Det skremmer meg at du sier at de med negative symptomer har en dårligere prognose. Jeg får ikke dette til å stemme logisk. Psykotiske symptomer er jo langt mer alvorlige enn tilbaketrekning sosial vil jeg påstå eller tar jeg feil. Dette var skremmende lesning for min del. Vær vennlig å svar meg.

Jeg har forstått det slik at de med positive symptomer reagerer godt på medisiner, mens det er vanskeligere å medisinere de som har mest negative symptomer. Det kan jo være at jeg tar feil, men jeg tror noe av dette er grunnen til den dårlige prognosen. Når det gjelder alvor er jeg enig med deg: Det er bedre at pasienten befinner seg hjemme i sin egen seng enn på Mars og snakker kinesisk for alle andre.

[ulva]

Hei ulva...

Vet aldri helt om jeg skal fremheve at det kan komme til å roe seg for deg slik at du ikke opplever sykdommen som så hemmende - eller om jeg skal si at jeg forstår din angst for å miste dine evner eller "deg selv"...

For en tid tilbake så jeg et tv-program om en nobelprisvinner i matematikk(?) som var schizofren. Han beskrev fortvilelsen over kun sporadisk å ha tilgang til sine evner. Min venninne mistet også sine talenter etterhvert som sykdommen brøt frem. Men så har du også min tidligere nabo som slet intenst med psykoser tidlig i tyveårene og som så har hatt det rimelig greit uten behandling i tyve år - før hun nå i forbindelse med store belastninger i familien begynte å slite såpass mye at hun oppsøkte spesialist. Spesialisten sier nå at han mener hun passer best inn i kategorien schizofreni... Det var det ingen av oss som har kjent henne de siste tyve årene som har tenkt - selv om vi har visst at hun slet en del...

Problemet blir jo for deg som for en del andre med alvorlige sykdommer at man ikke kan vite hvordan sykdommen kommer til å utvikle seg. Etterhvert vil du finne måter å mestre akkurat det perspektivet på, tror jeg.

Nei, usikkerheten er nesten det verste. Jeg vet ikke hvor mye av meg selv jeg kommer til å miste. Men jeg har bestemt meg for å leve her og nå og forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen slik den faktisk er akkurat nå. Og akkurat nå er jeg veldig dårlig, og tåler dårlig stress. Så jeg tar det med ro, og tillater meg selv sløve dager med mye hvile. Jobber 50%, så jeg kommer meg ut litt også.

[Gjest schizofreni]

Jeg har fylt 26 år, og har vært særlig dårlig de siste fem årene. Verst har det siste halve året vært. Jeg har ikke lenger noen nære venner - tror det skyldes mange forhold. Orker ikke å holde kontakten, og folk er litt redde for å snakke med meg ettersom de vet at jeg er veldig dårlig og syns det er vanskelig å vite hva de skal si. Særlig fordi jeg har forsøkt å begå selvmord mange ganger. Og så sliter jeg med paranoia, da. Tror det verste om alle, og får hetta om noen kommer for nærme innpå meg. Da er det ikke lett å knytte nære vennskap. Mitt største håp og verste fiende er medisinen. Jeg hater å føle verden så tom og ensom. Det ble plutselig dørgende stille - stemmene og susingen var borte. Tålte heldigvis stress bedre, og trodde ikke lenger at folk fulgte etter meg for å drepe meg på gata. Men denne ensomheten - å faktisk oppdage grensene mellom meg selv og andre - det har vært fryktelig. Jeg ser brått andre som adskilt fra meg selv, og det skremmer meg. De kan ikke vite hva jeg tenker, og jeg kan ikke lenger vite hva de tenker. Vi er adskilt. Ensomme. Verden er tom, stille og ensom. Hurra for medisinen! Jeg hadde aldri forventet at det skulle bli slik som dette.

Jeg tror at det som vi har felles med denne diagnosen er at vi er skjøre mennesker. Vi tåler rett og slett ikke like mye som andre. Vi lever alt for sterkt. Det føler i så fall jeg. Jeg vil gjerne være sosial, men når jeg tenker på hva det vil kreve av meg mister jeg lett lysten. Vil helst ikke ha for mange forventninger til meg selv. Men jeg trives i følsomheten og føler meg litt spesiell. Men jeg lider og det er jo ikke bra. Jeg ser på meg selv som en frisk person som bare har litt problemer som jeg skal ordne opp i etterhvert som jeg orker. Det finnes terapeuter som behandler uten medisiner, men det er vel kanskje ikke aktuelt i ditt tilfelle. Abonnerer du på psykisk helse? Det er et bra blad og oppdateres på forskning på området. De har også temahefte om schizofreni. Hørte du om hum damen som fikk diagnosen schizofreni og som gikk til en terapeut som mente at det gikk an å jobbe med sykdommen uten medisiner. Damen ble etterhvert psykolog selv og hun hadde vært veldig dårlig. Det viser at det nytter og at det kan være håp for de fleste.