NHD: Spr om schizofreni

[Gjest schizofreni]

Jeg har forstått det slik at de med positive symptomer reagerer godt på medisiner, mens det er vanskeligere å medisinere de som har mest negative symptomer. Det kan jo være at jeg tar feil, men jeg tror noe av dette er grunnen til den dårlige prognosen. Når det gjelder alvor er jeg enig med deg: Det er bedre at pasienten befinner seg hjemme i sin egen seng enn på Mars og snakker kinesisk for alle andre.

Jeg har prøvd Melleril og Zyprexa. Ble slått ut av begge medisinene selv på de laveste dosene. Dette var tydeligvis ikke noe for meg. Ikke kan jeg bruke antidepressiva uten antipsykotika mener legen min fordi antidepressiva kan gjøre en lettere psykotisk når en er disponert for det. Faen livet er urettferdig! Jeg blir nesten sint på alle som har det bra.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Synes det er litt rart at du sier at de med positive symptomer har bedre prognose enn de med negative symptomer. Selv har jeg kun negative symptomer. Men jeg vil jo si at jeg fungerer bedre enn mange andre med denne diagnosen som må gå på medisiner. Jeg går ikke på medisiner og har aldri vært psykotisk i den forstand at jeg har mistet kontakten med virkeligheten. Jeg har kun hørt stemmer er par ganger i pressede situasjoner. Det skremmer meg at du sier at de med negative symptomer har en dårligere prognose. Jeg får ikke dette til å stemme logisk. Psykotiske symptomer er jo langt mer alvorlige enn tilbaketrekning sosial vil jeg påstå eller tar jeg feil. Dette var skremmende lesning for min del. Vær vennlig å svar meg.

Jeg kan anføre tre punkter om hvorfor jeg hevder at (på gruppenivå) har de med overvekt av negative symptomer dårligere prognose enn de med positive symptomer (forutsatt ellers like ressurser inkl. kognitive):

1. Det er langt lettere å medisinere bort positive symptomer.

2. De med negative symptomer har større avvik/skade når en undersøker deres hjerner. Dette gjelder både struktur og funksjon.

3. All forskning har vist at det er slik vedr. prognosen.

[Gjest schizofreni]

Jeg kan anføre tre punkter om hvorfor jeg hevder at (på gruppenivå) har de med overvekt av negative symptomer dårligere prognose enn de med positive symptomer (forutsatt ellers like ressurser inkl. kognitive):

1. Det er langt lettere å medisinere bort positive symptomer.

2. De med negative symptomer har større avvik/skade når en undersøker deres hjerner. Dette gjelder både struktur og funksjon.

3. All forskning har vist at det er slik vedr. prognosen.

Har hørt at det går an å påvise schizofreni ved å scanne hjernen. Psykologen min sier at jeg aldri ville fått denne diagnosen i dag. Når jeg fikk den var det også litt tvil. Hvorfor er ikke scanning av hjernen en del av det å stille diagnosen siden man snakker om at det er skader i hjernen? Diagnoser i dag blir jo stilt ut fra spørreskjema. Ingen av de som ga meg diagnosen kjente meg. Alt avhang av hva jeg svarte på spørsmålene og hvordan de tolket svarene. En psykolog jeg gikk til tidligere avviste at jeg var schizofren ennå mine symptomer var sterkere den gang enn når jeg endelig fikk diagnosen. Forstår meg ikke helt på dere fagfolk! Det er ganske alvorlig å få en slik diagnose og det bør ikke gjøres så lettvint som det ble gjort i mitt tilfelle. Man bør i såfall ha kjent personen en del år før man stiller en slik diagnose. Den vil forfølge meg resten av livet. Jeg føler at jeg aldri har vært gæren som mange med denne diagnosen likevel må jeg bære den.

Når de gjelder de positive symptomene vil jeg nå si at jeg føler meg friskere når jeg kan greie meg uten medisin enn hvis jeg må bruke det resten av livet.

[ulva]

Jeg har prøvd Melleril og Zyprexa. Ble slått ut av begge medisinene selv på de laveste dosene. Dette var tydeligvis ikke noe for meg. Ikke kan jeg bruke antidepressiva uten antipsykotika mener legen min fordi antidepressiva kan gjøre en lettere psykotisk når en er disponert for det. Faen livet er urettferdig! Jeg blir nesten sint på alle som har det bra.

Har du virkelig prøvd? Det finnes mange flere alternativer, bl.a. Risperdal, Solian og Seroquel. Du må regne med å være utslått de første ukene av behandlingen, selv på de laveste dosene. Du trenger sannsynligvis en mer langsom opptrapping enn det som er normalt. Samtidig bruk av AD vil gjøre deg enda mer trett. Jeg har slitt veldig med tretthet på de fleste medisiner, men det gir seg etter et par-tre uker. Så gi ikke opp! Effekten tar enda lengre tid, kanskje så mye som et par måneder.

[Gjest schizofreni]

Har du virkelig prøvd? Det finnes mange flere alternativer, bl.a. Risperdal, Solian og Seroquel. Du må regne med å være utslått de første ukene av behandlingen, selv på de laveste dosene. Du trenger sannsynligvis en mer langsom opptrapping enn det som er normalt. Samtidig bruk av AD vil gjøre deg enda mer trett. Jeg har slitt veldig med tretthet på de fleste medisiner, men det gir seg etter et par-tre uker. Så gi ikke opp! Effekten tar enda lengre tid, kanskje så mye som et par måneder.

Jeg føler ikke at jeg trenger medisiner. Vil ikke prøve Zyprexa igjen. Este ut som en ballong. Ble bare liggende i senga. Vanskelig å stå opp.

[Gjest Gladiatoren]

Du skriver så mye at det er vanskelig å svare. Mange gode råd - takk for dem. Jeg har nok prøvd mye av det, og tenker at det er en stor forskjell på oss: De positive symptomene. Jeg har nemlig prøvd å klare meg uten medisiner, og fått kjempe hardt med psykotisk angst. Kanskje jeg blir bedre nå som jeg tar Risperdal - Zyprexa holdt ikke for meg, da ble jeg langsomt psykotisk igjen. Problemet er enkelt og greit at jeg er paranoid og tidvis får psykotiske sammenbrudd dersom stresset blir for stort. Da hjelper det ikke med all verdens fornuft og positive tanker. Jeg stoler heller ikke på andre mennesker. Det er dette som er det vanskeligste å jobbe med.

På grunn av alt jeg har opplevd er jeg dessuten kronisk suicidal, og mye av tankegangen min er temmelig negativ. Jeg gikk i kognitiv terapi en stund, og hadde god nytte av det. De forsøker jo å lære en å bryte disse negative tankebanene. Og holde fast i de positive. Men den depressive delen av sykdommen sitter godt fast. Jeg tror det hos meg er mye biologisk, fordi jeg ble brått deprimert i løpet av bare noen uker etter langvarig og alvorlig sykdom. Depresjonen dreier seg også mye om at jeg er utbrent. Jeg er utbrent etter å ha klart meg selv og kjempet med meg selv alle disse årene. Det er også et stort problem: Hvis noen sier jeg er flink og ressurssterk en gang til skriker jeg. Jeg har fullført treårig høyskoleutdannelse samtidig som jeg gikk gravid og fikk barn, og slet voldsomt psykisk. Har hatt sammenbrudd etter sammenbrudd og de psykotiske symptomene har gradvis blitt verre i disse årene. Siste året har også de kognitive evnene begynt å påvirkes av sykdommen - noe som skremmer meg veldig.

Takk igjen for gode råd. Jeg har lest igjennom innlegget ditt flere ganger for å ikke gå glipp av noe. Problemet er at jeg føler det litt som om du ber meg om å ta meg sammen, fokusere hardt og tenke positivt. Er det noe jeg har gjort de siste årene, så er det nettopp det - og det har ødelagt meg fullstendig. Kroppen min fungerer ikke lenger etter alle anstrengelser og jeg er utbrent, utbrent, utbrent.

Min fokus nå har vært å forsøke å lære å leve med sykdommen og å akseptere at jeg er så dårlig som jeg er. Jeg må forsøke å oppgi idealene om hvordan livet mitt skulle være, og finne meg i å være syk. Før jeg gjør det, tror jeg ikke jeg blir bedre fordi jeg hele tiden presser meg selv for hardt og blir skuffet. Jeg må akseptere at jeg ikke klarer å ha en vanlig jobb, at jeg ikke orker å være noen vanlig mor, at jeg ikke kan ha særlig sosial omgang med andre fordi jeg ikke tåler stress. Osv. Og det er bittert fordi jeg alltid har vært den som fikk til alt, som fikk de beste karakterene, som alltid var talentfull og kreativ. Alt det er borte eller i ferd med å bli borte uansett hvor mye jeg kjemper. Det er en grusom sykdom, og den rammer ikke alle likt. Det høres ut som om du har kommet langt og fått til mye. Det har jeg også, men nå er det slutt for min del. Denne våren har jeg hatt to overdoser og tre innleggelser, to med alvorlige psykotisk symptomer. Det gpr faktisk ikke særlig bra med meg, til tross for at jeg både trener og går lange turer, at jeg har forsøkt kognitiv terapi og medisiner. Av og til har jeg bare lyst til å gi opp alt. Er så sliten at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Håper du tok deg tid til å lese alt dette og gir meg et svar om hva du tenker. Jeg skal spare innlegget ditt og ta det frem fra tid til annen, for du har mange gode råd.

Hei ulva!

Takk for svar. Jeg har lest innlegget ditt flere ganger, og jeg vil først si at jeg synes du skriver bra, du beskriver bra hvordan du har det. Men jeg synes det er leit at du har det slik som du beskriver. Jeg føler med deg.

Jeg synes det er et bra initiativ at du skriver her på dol og vil ha kontakt med andre med lidelsen schizofreni, og at du forteller hvordan du har det. Det kan også hjelpe andre til å se at de ikke er alene om denne lidelsen på dol. Jeg har selv prøvd å skrive innlegg om schizofreni her på dol tidligere under et annet nickname. Men jeg fikk ikke svar den gang.

Unnskyld at mitt forrige innlegg ble langt.Det skyldes nok at jeg var ivrig etter å prøve å hjelpe deg. Jeg forstår godt at det kunne være vanskelig å svare på når det var så langt. Skal prøve å ikke la det bli så langt denne gang...eh...

Jeg leste også over mitt eget innlegg en gang og jeg tenker at jeg kanskje tok med vel mye positivt, og kanskje ikke satte meg nok inn i din situasjon. Det var kanskje litt ufølsomt skrevet av meg å stort sett bare nevne det positive. Kanskje du tenkte at jeg ikke helt forsto din situasjon, og jeg forstår nok ikke fullt ut din situasjon. Men jeg forstår nå mer etter å ha lest ditt nye innlegg.

Du nevner at det er en stor forskjell på oss: de positive symptomene. Og det er jo riktig. Jeg har jo ikke prøvd noe særlig av positive symptomer så jeg vet jo ikke hvordan det oppleves å ha slike symptomer. Men jeg kan til en viss grad tenke meg det for jeg har opplevd noe av det. På en ferie jeg var på trodde jeg en dag at alle de som jobbet på hotellet egentlig var hemmelige agenter som var ute etter å ta meg. Da det kom en fremmed mann med frakk og mørk dress inn på spisesalen trodde jeg det var selveste sjefen for agentene...HeHe... Jeg prøver å se litt humoristisk på denne episoden i etterkant. Men det er nok selvsagt veldig vanskelig for deg å se humoristisk på lignende ting når du opplever å ha det slik ofte. Jeg kan tenke meg at det må føles veldig skremmende og slitsomt. Dette varte i bare en dag eller to for meg. Jeg har også hørt lyder som ikke var virkelige f.eks telefonlyden, tørketrommellyden, en sementblanderlyd. Slike opplevelse gjør at jeg kanskje har en liten anelse om hvordan det oppleves å ha hallusinasjoner eller vrangforestillinger.

Jeg vil også nevne at jeg har vært helt på grensen til å bli psykotisk en del ganger. Psykiateren min mente forøvrig at jeg hadde vært psykotisk en periode. Men schizofreni arter seg nok en del forskjellig i de enkelte tilfellene. Jeg forstår det dersom du føler deg maktesløs overfor å kjempe mot hallusinasjoner og paranoide vrangforestillinger. Du opplever kanskje at du ikke helt har styringen på det.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg på best måte.

Jeg vil bare nevne mine tanker angående det med psykoser. Håper du undskylder meg dersom det jeg skriver er en skivebom på hvordan det oppleves å ha psykoser og det å takle dem.

Men jeg tenker at det sikkert er visse ting som utløser dem, visse situasjoner som en er sårbar for eller muligens visse tankemønstre som opptrer før en psykose opptrer. Du har sikkert tenkt på dette du også: Dersom en kjenner igjen visse tankemønstre som pleier å opptre før en psykose kan en kanskje prøve å beskytte seg mot dem ved f.eks å ikke holde seg alene viss en merker at en er ekstra dårlig. Prøve å snakke med sine nærmeste, eller prøve å være opptatt med noe en liker så får kanskje ikke de plagsomme tankemønstrene så mye tak. Fagfolkene sier jo som du sikkert vet at en må prøve å finne ut hva som utløser psykosene og prøve å beskytte seg mot det mest mulig dersom det lar seg gjøre selvfølgelig. Hva som utløser dem er individuelt i hvert enkelt tilfelle. Igjem undskyld meg dersom du opplever at det jeg skriver er en forenkling av realitetene.

Jeg kjenner meg også igjen i noe av det andre du skriver om.I en del år var min tankegang negativ det meste av tiden. Jeg syntes på den tiden det så veldig vanskelig ut å forandre på tankegangen. Men gradvis med årene har tankegangen snudd slik at den nå er overveiende positiv, som du kanskje har merket..hehe...

Jeg vil også ta med at jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å ha vanskelig for å stole på andre mennesker. Det har jeg slitt med lenge og det sliter jeg også fortsatt en del med. Men jeg har heldigvis en del, ikke så mange, gode venner som jeg stoler på fordi jeg har kjent dem så lenge. Jeg sliter også fortsatt med å ta kontakt med folk og snakke med folk jeg ikke kjenner. Men jeg prøver så godt jeg kan å jobbe med saken og øve meg opp i det sosiale. Med mer eller mindre suksess...hehe...

Jeg vil også gjenta at jeg ikke kan love deg å bli helt frisk men jeg tror fullt og fast på at du kan bli en god del bedre, kamskje til og med mye bedre på sikt. NHD skriver noe om at 15% ikke blir bedre, 15% blir helt friske eller tilnærmet helt friske, mens de resterende prosentene blir bedre i større eller mindre grad (et sted i sjiktet mellom disse ytterpunktene). Kanskje du blir blant den prosentandelen i mellomsjiktet som blir bedre eller betydelig bedre på sikt. Jeg håper ihvertfall at du blir en god del bedre enn du er nå.

Mange ganger liker jeg meg best alene eller å være med hunden min. Jeg har også merket at jeg er veldig sårbar eller sensitiv, det tror jeg er noe som er vanlig blant de som har diagnosen schizofeni.

Jeg vil også nevne noe viktig. Du fikk kanskje inntrykk av at jeg alltid følger disse rådene til punkt og prikke. Vel jeg er ikke alltid like flink til det. Noen ganger klarer jeg det andre ganger ikke. Selv om jeg alt i alt er mye bedre nå som jeg skrev i det forrige innlegget, har jeg fremdeles dårlige dager og perioder der jeg ikke klarer eller orker å gjøre noe særlig. Det er ikke alltid lett å tenke positivt eller å motivere seg selv. Men jeg har stor tro på disse måtene å takle psykiske problemer på. Og jeg prøver så godt jeg kan å følge dem, men det er som sagt ikke alltid jeg klarer det eller orker det.

Men jeg prøver det jeg kan å forstå din situasjon ut i fra det du skriver. Jeg forstår at du sliter tungt. Jeg er helt enig i at det ikke alltid hjelper med sunn fornuft eller positive tanker. Og noen ganger er det helt greit å tenke negativt. Men en må prøve så godt en kan å ikke la negative tanker få overtaket alt i alt. Det er også selvfølgelig sunt å gi utrykk for hvordan en har det og hva det er en sliter med til noen av sine nærmeste. Det er tyngre å bære på alt inne i seg selv.Men det har du sikkert også prøvd.

Jeg synes det er litt vanskelig å vite hvordan en skal ordlegge seg her på dol for å ikke såre noen, eller for at ikke noen skal misforstå det en skriver, for det er jeg redd for. Du forstår sikkert at allt jeg skrev var for å oppmuntre deg og gi deg håp, men kanskje jeg var litt klossete.

Jeg mente absolutt ikke å si at det bare er å ta seg sammen, fokusere hardt osv. Jeg bare mente å fortelle hvordan jeg forsøker å takle psykiske problemer og livet for min egen del. Jeg mente ikke å be deg om å ta deg sammen osv. Den enkelte må prøve å finne ut hvodan man best skal takle sin situasjon. Lidelsen oppleves langt fra likt i det enkelte tilfelle. Du har tydeligvis kjempet mot plagene. Jeg tror deg 100% på det du sier. Du har sikkert funnet noen gode måter å takle din situasjon på, og de tankene du har er fornuftige , og kanskje du etterhvert som tiden går finner enda flere måter å takle dine psykiske problemer på.

Jeg forstår din følelse av maktesløshet overfor symptomene. Men jeg bare håpet å kunne hjelpe deg og inspirere deg til et håp om i hvertfall en viss bedring. Jeg håper at ihvertfall noen av de tipsene jeg prøver å følge, også på sikt kan hjelpe deg.

Husk gi aldri opp uansett hva som skjer!

Til slutt vil jeg bare nevne noe som er ment som en trøst, Fagfolkene sier noe om at de aller fleste med schizofreni ikke mister evnene sine. Det kan bare virke slik fordi de ulike symptomene på schizofreni dominerer i kortere eller lengre perioder slik at de intellektuelle evnene på en måte blir underkuet eller at det ikke er plass til dem på en måte mens symtomene er tilstede, dersom du forstår. Det opplevde foresten John Nash i filmen "A beautiful mind" Han er en person fra virkeligheten som foresten fikk nobelpris i matematikk. Noe du kanskje kjenner til.

Jeg tror det står noe om dette her på dol i en artikkel eller noe om Schizofreni.

Dette ble visst litt langt allikevel, håper det er greit. Jeg blir glad dersom du skriver tilbake og sier noe om hva du tenker eller synes om det jeg har skrevet.

Uansett ønsker jeg og håper at du får det bedre etterhvert. Takk forresten for at du leste innlegget mitt. Det var hyggelig at du ville ta vare på det og se på det.

Lykke til videre!

[ulva]

Hei ulva!

Takk for svar. Jeg har lest innlegget ditt flere ganger, og jeg vil først si at jeg synes du skriver bra, du beskriver bra hvordan du har det. Men jeg synes det er leit at du har det slik som du beskriver. Jeg føler med deg.

Jeg synes det er et bra initiativ at du skriver her på dol og vil ha kontakt med andre med lidelsen schizofreni, og at du forteller hvordan du har det. Det kan også hjelpe andre til å se at de ikke er alene om denne lidelsen på dol. Jeg har selv prøvd å skrive innlegg om schizofreni her på dol tidligere under et annet nickname. Men jeg fikk ikke svar den gang.

Unnskyld at mitt forrige innlegg ble langt.Det skyldes nok at jeg var ivrig etter å prøve å hjelpe deg. Jeg forstår godt at det kunne være vanskelig å svare på når det var så langt. Skal prøve å ikke la det bli så langt denne gang...eh...

Jeg leste også over mitt eget innlegg en gang og jeg tenker at jeg kanskje tok med vel mye positivt, og kanskje ikke satte meg nok inn i din situasjon. Det var kanskje litt ufølsomt skrevet av meg å stort sett bare nevne det positive. Kanskje du tenkte at jeg ikke helt forsto din situasjon, og jeg forstår nok ikke fullt ut din situasjon. Men jeg forstår nå mer etter å ha lest ditt nye innlegg.

Du nevner at det er en stor forskjell på oss: de positive symptomene. Og det er jo riktig. Jeg har jo ikke prøvd noe særlig av positive symptomer så jeg vet jo ikke hvordan det oppleves å ha slike symptomer. Men jeg kan til en viss grad tenke meg det for jeg har opplevd noe av det. På en ferie jeg var på trodde jeg en dag at alle de som jobbet på hotellet egentlig var hemmelige agenter som var ute etter å ta meg. Da det kom en fremmed mann med frakk og mørk dress inn på spisesalen trodde jeg det var selveste sjefen for agentene...HeHe... Jeg prøver å se litt humoristisk på denne episoden i etterkant. Men det er nok selvsagt veldig vanskelig for deg å se humoristisk på lignende ting når du opplever å ha det slik ofte. Jeg kan tenke meg at det må føles veldig skremmende og slitsomt. Dette varte i bare en dag eller to for meg. Jeg har også hørt lyder som ikke var virkelige f.eks telefonlyden, tørketrommellyden, en sementblanderlyd. Slike opplevelse gjør at jeg kanskje har en liten anelse om hvordan det oppleves å ha hallusinasjoner eller vrangforestillinger.

Jeg vil også nevne at jeg har vært helt på grensen til å bli psykotisk en del ganger. Psykiateren min mente forøvrig at jeg hadde vært psykotisk en periode. Men schizofreni arter seg nok en del forskjellig i de enkelte tilfellene. Jeg forstår det dersom du føler deg maktesløs overfor å kjempe mot hallusinasjoner og paranoide vrangforestillinger. Du opplever kanskje at du ikke helt har styringen på det.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg på best måte.

Jeg vil bare nevne mine tanker angående det med psykoser. Håper du undskylder meg dersom det jeg skriver er en skivebom på hvordan det oppleves å ha psykoser og det å takle dem.

Men jeg tenker at det sikkert er visse ting som utløser dem, visse situasjoner som en er sårbar for eller muligens visse tankemønstre som opptrer før en psykose opptrer. Du har sikkert tenkt på dette du også: Dersom en kjenner igjen visse tankemønstre som pleier å opptre før en psykose kan en kanskje prøve å beskytte seg mot dem ved f.eks å ikke holde seg alene viss en merker at en er ekstra dårlig. Prøve å snakke med sine nærmeste, eller prøve å være opptatt med noe en liker så får kanskje ikke de plagsomme tankemønstrene så mye tak. Fagfolkene sier jo som du sikkert vet at en må prøve å finne ut hva som utløser psykosene og prøve å beskytte seg mot det mest mulig dersom det lar seg gjøre selvfølgelig. Hva som utløser dem er individuelt i hvert enkelt tilfelle. Igjem undskyld meg dersom du opplever at det jeg skriver er en forenkling av realitetene.

Jeg kjenner meg også igjen i noe av det andre du skriver om.I en del år var min tankegang negativ det meste av tiden. Jeg syntes på den tiden det så veldig vanskelig ut å forandre på tankegangen. Men gradvis med årene har tankegangen snudd slik at den nå er overveiende positiv, som du kanskje har merket..hehe...

Jeg vil også ta med at jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å ha vanskelig for å stole på andre mennesker. Det har jeg slitt med lenge og det sliter jeg også fortsatt en del med. Men jeg har heldigvis en del, ikke så mange, gode venner som jeg stoler på fordi jeg har kjent dem så lenge. Jeg sliter også fortsatt med å ta kontakt med folk og snakke med folk jeg ikke kjenner. Men jeg prøver så godt jeg kan å jobbe med saken og øve meg opp i det sosiale. Med mer eller mindre suksess...hehe...

Jeg vil også gjenta at jeg ikke kan love deg å bli helt frisk men jeg tror fullt og fast på at du kan bli en god del bedre, kamskje til og med mye bedre på sikt. NHD skriver noe om at 15% ikke blir bedre, 15% blir helt friske eller tilnærmet helt friske, mens de resterende prosentene blir bedre i større eller mindre grad (et sted i sjiktet mellom disse ytterpunktene). Kanskje du blir blant den prosentandelen i mellomsjiktet som blir bedre eller betydelig bedre på sikt. Jeg håper ihvertfall at du blir en god del bedre enn du er nå.

Mange ganger liker jeg meg best alene eller å være med hunden min. Jeg har også merket at jeg er veldig sårbar eller sensitiv, det tror jeg er noe som er vanlig blant de som har diagnosen schizofeni.

Jeg vil også nevne noe viktig. Du fikk kanskje inntrykk av at jeg alltid følger disse rådene til punkt og prikke. Vel jeg er ikke alltid like flink til det. Noen ganger klarer jeg det andre ganger ikke. Selv om jeg alt i alt er mye bedre nå som jeg skrev i det forrige innlegget, har jeg fremdeles dårlige dager og perioder der jeg ikke klarer eller orker å gjøre noe særlig. Det er ikke alltid lett å tenke positivt eller å motivere seg selv. Men jeg har stor tro på disse måtene å takle psykiske problemer på. Og jeg prøver så godt jeg kan å følge dem, men det er som sagt ikke alltid jeg klarer det eller orker det.

Men jeg prøver det jeg kan å forstå din situasjon ut i fra det du skriver. Jeg forstår at du sliter tungt. Jeg er helt enig i at det ikke alltid hjelper med sunn fornuft eller positive tanker. Og noen ganger er det helt greit å tenke negativt. Men en må prøve så godt en kan å ikke la negative tanker få overtaket alt i alt. Det er også selvfølgelig sunt å gi utrykk for hvordan en har det og hva det er en sliter med til noen av sine nærmeste. Det er tyngre å bære på alt inne i seg selv.Men det har du sikkert også prøvd.

Jeg synes det er litt vanskelig å vite hvordan en skal ordlegge seg her på dol for å ikke såre noen, eller for at ikke noen skal misforstå det en skriver, for det er jeg redd for. Du forstår sikkert at allt jeg skrev var for å oppmuntre deg og gi deg håp, men kanskje jeg var litt klossete.

Jeg mente absolutt ikke å si at det bare er å ta seg sammen, fokusere hardt osv. Jeg bare mente å fortelle hvordan jeg forsøker å takle psykiske problemer og livet for min egen del. Jeg mente ikke å be deg om å ta deg sammen osv. Den enkelte må prøve å finne ut hvodan man best skal takle sin situasjon. Lidelsen oppleves langt fra likt i det enkelte tilfelle. Du har tydeligvis kjempet mot plagene. Jeg tror deg 100% på det du sier. Du har sikkert funnet noen gode måter å takle din situasjon på, og de tankene du har er fornuftige , og kanskje du etterhvert som tiden går finner enda flere måter å takle dine psykiske problemer på.

Jeg forstår din følelse av maktesløshet overfor symptomene. Men jeg bare håpet å kunne hjelpe deg og inspirere deg til et håp om i hvertfall en viss bedring. Jeg håper at ihvertfall noen av de tipsene jeg prøver å følge, også på sikt kan hjelpe deg.

Husk gi aldri opp uansett hva som skjer!

Til slutt vil jeg bare nevne noe som er ment som en trøst, Fagfolkene sier noe om at de aller fleste med schizofreni ikke mister evnene sine. Det kan bare virke slik fordi de ulike symptomene på schizofreni dominerer i kortere eller lengre perioder slik at de intellektuelle evnene på en måte blir underkuet eller at det ikke er plass til dem på en måte mens symtomene er tilstede, dersom du forstår. Det opplevde foresten John Nash i filmen "A beautiful mind" Han er en person fra virkeligheten som foresten fikk nobelpris i matematikk. Noe du kanskje kjenner til.

Jeg tror det står noe om dette her på dol i en artikkel eller noe om Schizofreni.

Dette ble visst litt langt allikevel, håper det er greit. Jeg blir glad dersom du skriver tilbake og sier noe om hva du tenker eller synes om det jeg har skrevet.

Uansett ønsker jeg og håper at du får det bedre etterhvert. Takk forresten for at du leste innlegget mitt. Det var hyggelig at du ville ta vare på det og se på det.

Lykke til videre!

Jeg tok meg ikke nær av det du skrev, men det ble nok litt vel mye positivt for meg, ja. Jeg bare orker ikke at noen krever mer av meg, for jeg har gitt absolutt alt. Men jeg er jo ikke dum; jeg ser jo at det var gode råd.

Å være psykotisk er som å leve i en drømmeverden, i et mareritt. Omgitt av onde ånder som snakker til meg og tar på meg med hender med klør. Stemmer, barn som gråter, hemmelige meldinger på t-banen. Jeg føler meg så skjør, så var, at det minste stress utløser psykotiske reaksjoner. Risperdal hjelper jo, men det er på sikt. Jeg sluttet fordi jeg ble så urolig, men nå må jeg begynne igjen. Opplevelser som den du beskrev om hotellet er typiske for meg. Har opplevd det mange ganger. Kjemper stadig for å være normal, for å klare jobben min, for å klare å være til stede som mor. Men det er så slitsomt. Jeg har mest lyst til å gi opp. Skulle tidvis ønske jeg bodde alene og hadde en hund :-) Menneskelige forhold sliter meg ut. Da er det enklere her på DOL. Forholdene er jo ikke forpliktende. Du skriver så hyggelige innlegg; håper du svarer på dette også. Blir litt kortere enn planlagt, for nå må jeg visst gå og være mor til en liten gutt med vond mage.

[Gjest surrehodet]

Hei ulva!

Takk for svar. Jeg har lest innlegget ditt flere ganger, og jeg vil først si at jeg synes du skriver bra, du beskriver bra hvordan du har det. Men jeg synes det er leit at du har det slik som du beskriver. Jeg føler med deg.

Jeg synes det er et bra initiativ at du skriver her på dol og vil ha kontakt med andre med lidelsen schizofreni, og at du forteller hvordan du har det. Det kan også hjelpe andre til å se at de ikke er alene om denne lidelsen på dol. Jeg har selv prøvd å skrive innlegg om schizofreni her på dol tidligere under et annet nickname. Men jeg fikk ikke svar den gang.

Unnskyld at mitt forrige innlegg ble langt.Det skyldes nok at jeg var ivrig etter å prøve å hjelpe deg. Jeg forstår godt at det kunne være vanskelig å svare på når det var så langt. Skal prøve å ikke la det bli så langt denne gang...eh...

Jeg leste også over mitt eget innlegg en gang og jeg tenker at jeg kanskje tok med vel mye positivt, og kanskje ikke satte meg nok inn i din situasjon. Det var kanskje litt ufølsomt skrevet av meg å stort sett bare nevne det positive. Kanskje du tenkte at jeg ikke helt forsto din situasjon, og jeg forstår nok ikke fullt ut din situasjon. Men jeg forstår nå mer etter å ha lest ditt nye innlegg.

Du nevner at det er en stor forskjell på oss: de positive symptomene. Og det er jo riktig. Jeg har jo ikke prøvd noe særlig av positive symptomer så jeg vet jo ikke hvordan det oppleves å ha slike symptomer. Men jeg kan til en viss grad tenke meg det for jeg har opplevd noe av det. På en ferie jeg var på trodde jeg en dag at alle de som jobbet på hotellet egentlig var hemmelige agenter som var ute etter å ta meg. Da det kom en fremmed mann med frakk og mørk dress inn på spisesalen trodde jeg det var selveste sjefen for agentene...HeHe... Jeg prøver å se litt humoristisk på denne episoden i etterkant. Men det er nok selvsagt veldig vanskelig for deg å se humoristisk på lignende ting når du opplever å ha det slik ofte. Jeg kan tenke meg at det må føles veldig skremmende og slitsomt. Dette varte i bare en dag eller to for meg. Jeg har også hørt lyder som ikke var virkelige f.eks telefonlyden, tørketrommellyden, en sementblanderlyd. Slike opplevelse gjør at jeg kanskje har en liten anelse om hvordan det oppleves å ha hallusinasjoner eller vrangforestillinger.

Jeg vil også nevne at jeg har vært helt på grensen til å bli psykotisk en del ganger. Psykiateren min mente forøvrig at jeg hadde vært psykotisk en periode. Men schizofreni arter seg nok en del forskjellig i de enkelte tilfellene. Jeg forstår det dersom du føler deg maktesløs overfor å kjempe mot hallusinasjoner og paranoide vrangforestillinger. Du opplever kanskje at du ikke helt har styringen på det.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg på best måte.

Jeg vil bare nevne mine tanker angående det med psykoser. Håper du undskylder meg dersom det jeg skriver er en skivebom på hvordan det oppleves å ha psykoser og det å takle dem.

Men jeg tenker at det sikkert er visse ting som utløser dem, visse situasjoner som en er sårbar for eller muligens visse tankemønstre som opptrer før en psykose opptrer. Du har sikkert tenkt på dette du også: Dersom en kjenner igjen visse tankemønstre som pleier å opptre før en psykose kan en kanskje prøve å beskytte seg mot dem ved f.eks å ikke holde seg alene viss en merker at en er ekstra dårlig. Prøve å snakke med sine nærmeste, eller prøve å være opptatt med noe en liker så får kanskje ikke de plagsomme tankemønstrene så mye tak. Fagfolkene sier jo som du sikkert vet at en må prøve å finne ut hva som utløser psykosene og prøve å beskytte seg mot det mest mulig dersom det lar seg gjøre selvfølgelig. Hva som utløser dem er individuelt i hvert enkelt tilfelle. Igjem undskyld meg dersom du opplever at det jeg skriver er en forenkling av realitetene.

Jeg kjenner meg også igjen i noe av det andre du skriver om.I en del år var min tankegang negativ det meste av tiden. Jeg syntes på den tiden det så veldig vanskelig ut å forandre på tankegangen. Men gradvis med årene har tankegangen snudd slik at den nå er overveiende positiv, som du kanskje har merket..hehe...

Jeg vil også ta med at jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å ha vanskelig for å stole på andre mennesker. Det har jeg slitt med lenge og det sliter jeg også fortsatt en del med. Men jeg har heldigvis en del, ikke så mange, gode venner som jeg stoler på fordi jeg har kjent dem så lenge. Jeg sliter også fortsatt med å ta kontakt med folk og snakke med folk jeg ikke kjenner. Men jeg prøver så godt jeg kan å jobbe med saken og øve meg opp i det sosiale. Med mer eller mindre suksess...hehe...

Jeg vil også gjenta at jeg ikke kan love deg å bli helt frisk men jeg tror fullt og fast på at du kan bli en god del bedre, kamskje til og med mye bedre på sikt. NHD skriver noe om at 15% ikke blir bedre, 15% blir helt friske eller tilnærmet helt friske, mens de resterende prosentene blir bedre i større eller mindre grad (et sted i sjiktet mellom disse ytterpunktene). Kanskje du blir blant den prosentandelen i mellomsjiktet som blir bedre eller betydelig bedre på sikt. Jeg håper ihvertfall at du blir en god del bedre enn du er nå.

Mange ganger liker jeg meg best alene eller å være med hunden min. Jeg har også merket at jeg er veldig sårbar eller sensitiv, det tror jeg er noe som er vanlig blant de som har diagnosen schizofeni.

Jeg vil også nevne noe viktig. Du fikk kanskje inntrykk av at jeg alltid følger disse rådene til punkt og prikke. Vel jeg er ikke alltid like flink til det. Noen ganger klarer jeg det andre ganger ikke. Selv om jeg alt i alt er mye bedre nå som jeg skrev i det forrige innlegget, har jeg fremdeles dårlige dager og perioder der jeg ikke klarer eller orker å gjøre noe særlig. Det er ikke alltid lett å tenke positivt eller å motivere seg selv. Men jeg har stor tro på disse måtene å takle psykiske problemer på. Og jeg prøver så godt jeg kan å følge dem, men det er som sagt ikke alltid jeg klarer det eller orker det.

Men jeg prøver det jeg kan å forstå din situasjon ut i fra det du skriver. Jeg forstår at du sliter tungt. Jeg er helt enig i at det ikke alltid hjelper med sunn fornuft eller positive tanker. Og noen ganger er det helt greit å tenke negativt. Men en må prøve så godt en kan å ikke la negative tanker få overtaket alt i alt. Det er også selvfølgelig sunt å gi utrykk for hvordan en har det og hva det er en sliter med til noen av sine nærmeste. Det er tyngre å bære på alt inne i seg selv.Men det har du sikkert også prøvd.

Jeg synes det er litt vanskelig å vite hvordan en skal ordlegge seg her på dol for å ikke såre noen, eller for at ikke noen skal misforstå det en skriver, for det er jeg redd for. Du forstår sikkert at allt jeg skrev var for å oppmuntre deg og gi deg håp, men kanskje jeg var litt klossete.

Jeg mente absolutt ikke å si at det bare er å ta seg sammen, fokusere hardt osv. Jeg bare mente å fortelle hvordan jeg forsøker å takle psykiske problemer og livet for min egen del. Jeg mente ikke å be deg om å ta deg sammen osv. Den enkelte må prøve å finne ut hvodan man best skal takle sin situasjon. Lidelsen oppleves langt fra likt i det enkelte tilfelle. Du har tydeligvis kjempet mot plagene. Jeg tror deg 100% på det du sier. Du har sikkert funnet noen gode måter å takle din situasjon på, og de tankene du har er fornuftige , og kanskje du etterhvert som tiden går finner enda flere måter å takle dine psykiske problemer på.

Jeg forstår din følelse av maktesløshet overfor symptomene. Men jeg bare håpet å kunne hjelpe deg og inspirere deg til et håp om i hvertfall en viss bedring. Jeg håper at ihvertfall noen av de tipsene jeg prøver å følge, også på sikt kan hjelpe deg.

Husk gi aldri opp uansett hva som skjer!

Til slutt vil jeg bare nevne noe som er ment som en trøst, Fagfolkene sier noe om at de aller fleste med schizofreni ikke mister evnene sine. Det kan bare virke slik fordi de ulike symptomene på schizofreni dominerer i kortere eller lengre perioder slik at de intellektuelle evnene på en måte blir underkuet eller at det ikke er plass til dem på en måte mens symtomene er tilstede, dersom du forstår. Det opplevde foresten John Nash i filmen "A beautiful mind" Han er en person fra virkeligheten som foresten fikk nobelpris i matematikk. Noe du kanskje kjenner til.

Jeg tror det står noe om dette her på dol i en artikkel eller noe om Schizofreni.

Dette ble visst litt langt allikevel, håper det er greit. Jeg blir glad dersom du skriver tilbake og sier noe om hva du tenker eller synes om det jeg har skrevet.

Uansett ønsker jeg og håper at du får det bedre etterhvert. Takk forresten for at du leste innlegget mitt. Det var hyggelig at du ville ta vare på det og se på det.

Lykke til videre!

Hei Gladiatoren,

Jeg er en såkallt "utenforstående", som ikke selv har schizofreni, men har vært sammen med en gutt som hadde det.

Han skadet meg, og jeg har i ettertid blitt nokså interessert i psykiatri.

Til deg har jeg lyst å si at jeg er imponert over den innsikt du har i eget sykdomsbilde. Du skriver på en helt utrolig måte, og det er umulig å ikke bli oppmuntret. Det er en gave du har. Flott at det går fremover for deg.

Vel for å komme til saken, noe som du kanskje vet ( iogmed at jeg syns du vet mye) - : Er det vanlig at schizofrene kan fornekte at de er syke? Kan de si til alle rundt dem at de ikke er syke, og selv tro på det også - eller vet de innerst inne at de faktisk er syke, men bare vil ikke innrømme det? øh...skjønte u det?

Gutten jeg var sammen med nektet for at han var syk...I begynnelsen var han en kjærlig pg sjarmerende gutt...men han forandret seg. Det var som om han levde livet sitt med "gode og dårlige perioder , om du skjønner. En periode var han den beste kjæresten jeg hadde hatt, neste periode var han som "en annen" - . Da han begynte å snakke om at han hørte stemmer om nettene, og at tv'n ga ham beskjeder som ingen andre forsto (han var utvalgt) samt at han fikk signaler fra gresset...da skjønte jeg at gutten var på vei til (evt var) psykotisk. Jeg spurte ham mange ganger før han ble slik, om han hadde en diagnose. Han ble rasendw og kunne ikke forstå at jeg spurte ham om det.

Jeg fikk også helt tilfeldig vite av hans mor at gutten gikk til legen hver 12 dag (tror jeg) for å få sprøyter. Da jeg spurte hvorfor, skjønte umiddelbart moren at her var det noe jeg ikke visste - og ville derfor ikke svare meg. Hun trodde jeg visste det, men neida....regner med han har fått medisiner for sykdommen.

Uansett, jeg bare lurer på alt i alt om du vet det er vanlig å holde på med slik fornekting?

Og du? Lykke til videre! :-))

[Gjest Gladiatoren]

Jeg tok meg ikke nær av det du skrev, men det ble nok litt vel mye positivt for meg, ja. Jeg bare orker ikke at noen krever mer av meg, for jeg har gitt absolutt alt. Men jeg er jo ikke dum; jeg ser jo at det var gode råd.

Å være psykotisk er som å leve i en drømmeverden, i et mareritt. Omgitt av onde ånder som snakker til meg og tar på meg med hender med klør. Stemmer, barn som gråter, hemmelige meldinger på t-banen. Jeg føler meg så skjør, så var, at det minste stress utløser psykotiske reaksjoner. Risperdal hjelper jo, men det er på sikt. Jeg sluttet fordi jeg ble så urolig, men nå må jeg begynne igjen. Opplevelser som den du beskrev om hotellet er typiske for meg. Har opplevd det mange ganger. Kjemper stadig for å være normal, for å klare jobben min, for å klare å være til stede som mor. Men det er så slitsomt. Jeg har mest lyst til å gi opp. Skulle tidvis ønske jeg bodde alene og hadde en hund :-) Menneskelige forhold sliter meg ut. Da er det enklere her på DOL. Forholdene er jo ikke forpliktende. Du skriver så hyggelige innlegg; håper du svarer på dette også. Blir litt kortere enn planlagt, for nå må jeg visst gå og være mor til en liten gutt med vond mage.

Hei ulva!

Takk for svar på mitt siste innlegg. Hvordan har du det i dag? Hvordan går det?

Jeg vil bare si at jeg er veldig imponert over det du fortalte om at du hadde fullført 3 årig høyskoleutdannelse, mens du var gravid og fikk barn og at du samtidig slet voldsomt psykisk. Det synes jeg er en stor prestasjon. Det vitner litt om at du har stor viljestyrke. Eller tar jeg feil?

Jeg forstår deg dersom du har kjempet lenge og nå er utslitt. Fatt mot. Om ikke så alt for lenge får du kanskje kreftene tilbake.

Når det gjelder det med at du er deprimert så har jeg lest at etter at en har hatt en psykose og nettopp har kommet hjem fra sykehus så kan en bli deprimert den første tiden etterpå, men at det blir bedre etter hvert. Du er sikkert også deprimert over situasjonen, kanskje det også skyldes litt medisinene.

Apropo medisiner, har du prøvd Truxal? De kan tas ved behov og virker mot angst, uro og søvnforstyrrelser ved psykiske lidelser. Jeg har ihverfall hatt god effekt av dem. Men du har kanskje prøvd dem.

Ikke still krav til deg selv. Husk at du er ikke selv skyld i den situasjonen du er i. Prøv å slappe mest mulig av og kos deg med noe du synes er kjekt. (Kanskje lettere sagt enn gjort i din situasjon.) Husk ingen har lov til å stille krav til deg nå i den situasjonen du er i.

Flott forresten at du har fått en jobb. Det var kjekt å høre. Håper at du etterhvert får en jobb på dagtid, dersom du vil det da selvsagt. Da får du se flere folk.

Jeg vil også nevne at det virker som du takler situasjonen din bra. Det du sa om å erkjenne hvordan det står til, hvordan situasjonen er med diagnose og slikt og at du er dårlig nå. Det synes jeg var fornuftig, helt riktig og lurt av deg. Det er faktisk det første skrittet på veien mot å lære å takle psykiske problemer og på veien mot bedring.

Det du forteller om at du noen ganger har opplevd en annen virkelighet, det tror jeg deg på. For deg er det virkelig, og din måte å takle det på er fornuftig. Prøv å tenk at det ikke vil komme tilbake, for det trenger det ikke nødvendigvis å gjøre.

Fortell gjerne mer om hvordan du har det eller andre ting, dersom du vil da. Du trenger ikke skrive langt, det er bare kjekt å høre fra deg.

Jeg var forresten ute i dag en tur og hørte på musikk i en musikkforretning. Og øvde på å snakke med andre fremmede. Jeg snakket med de som jobbet i to butikker, med sånn passe bra resultat..hehe...

Har hunden min på besøk i dag. Det er lettere å snakke med den. Jeg tror forresten at hunden min også er i grenseland til å være schizofren eller noe. Han har ihvertfall en angstlidelse, for han er redd for alle mulige ting f.eks brusflasker, colabokser, koster, støvsuger og en rekke andre ting. Den ble forresten fratatt mor, far og søsken da den var helt liten valp. Jeg prøver å hjelpe den med å bli kvitt angsten.

Dersom du vil fortelle det lurte jeg på hva du hadde studert i tre år, og hvilken kunstart du kan.

Dersom du vil eller orker det vil jeg gjerne høre fra deg.

Ha det bra! )

[Gjest Gladiatoren]

Hei Gladiatoren,

Jeg er en såkallt "utenforstående", som ikke selv har schizofreni, men har vært sammen med en gutt som hadde det.

Han skadet meg, og jeg har i ettertid blitt nokså interessert i psykiatri.

Til deg har jeg lyst å si at jeg er imponert over den innsikt du har i eget sykdomsbilde. Du skriver på en helt utrolig måte, og det er umulig å ikke bli oppmuntret. Det er en gave du har. Flott at det går fremover for deg.

Vel for å komme til saken, noe som du kanskje vet ( iogmed at jeg syns du vet mye) - : Er det vanlig at schizofrene kan fornekte at de er syke? Kan de si til alle rundt dem at de ikke er syke, og selv tro på det også - eller vet de innerst inne at de faktisk er syke, men bare vil ikke innrømme det? øh...skjønte u det?

Gutten jeg var sammen med nektet for at han var syk...I begynnelsen var han en kjærlig pg sjarmerende gutt...men han forandret seg. Det var som om han levde livet sitt med "gode og dårlige perioder , om du skjønner. En periode var han den beste kjæresten jeg hadde hatt, neste periode var han som "en annen" - . Da han begynte å snakke om at han hørte stemmer om nettene, og at tv'n ga ham beskjeder som ingen andre forsto (han var utvalgt) samt at han fikk signaler fra gresset...da skjønte jeg at gutten var på vei til (evt var) psykotisk. Jeg spurte ham mange ganger før han ble slik, om han hadde en diagnose. Han ble rasendw og kunne ikke forstå at jeg spurte ham om det.

Jeg fikk også helt tilfeldig vite av hans mor at gutten gikk til legen hver 12 dag (tror jeg) for å få sprøyter. Da jeg spurte hvorfor, skjønte umiddelbart moren at her var det noe jeg ikke visste - og ville derfor ikke svare meg. Hun trodde jeg visste det, men neida....regner med han har fått medisiner for sykdommen.

Uansett, jeg bare lurer på alt i alt om du vet det er vanlig å holde på med slik fornekting?

Og du? Lykke til videre! :-))

Hei takk for tilliten! ) Det er alltid hyggelig med litt ros.

NHD er nok den rette til å svare på spørsmålet ditt. Men jeg skal si hva jeg tenker og tror om det du spør om.

Jeg tror det er veldig forskjellig fra individ til individ. Noen forstår det meste av tiden at de er syke, mens andre igjen i kortere eller lengre perioder ikke "ser" at de er syke. Det er kanskje ikke så mye fornekting, men mer at de er dårlige i perioder og dermed ikke har innsikt eller forstår at de er syke. Jeg mener nokså sikkert at det har sammenheng med alvorlighetsgraden i det enkelte tilfelle også. Det at et menneske med schizofreni forstår eller ser at det er sykt er egentlig et positivt tegn., Da er det lettere å behandle vedkommende.

Så får du ha det riktig bra!:-)