Eh, hei.

[u100066722]

Nå må jeg bare begynne med å si at nå er jeg veldig nervøs med å snakke om dette, så hvis dette blir usammenhengende, langt, eller begge, så kan det nok være det som er årsaken.

Også vil jeg takke alle de som har vært på forumet og snakket om problemene sine. Jeg er så veldig stolt av dere. Mange av dere hadde så godt som helt nøyaktig de samme problemene jeg har, men jeg turte egentlig ikke si "å, samme her", selv om jeg kanskje burde ha gjort det. Beklager.

Altså. Jeg er en 18 år gammel gutt som sliter med psykiske problemer. Tror jeg. Jeg vet ikke helt sikkert hva, hvor mye, eller hvor kraftig, eller om det bare er noe jeg innbiller meg, fordi jeg ikke har snakket med noen om det. Vel, med unntak av bestevennen min som overbeviste meg om å si noe her istedenfor å bare lese, og jeg prøver å stole på han.

Om meg (også håper jeg ikke dette ender opp som en selvbiografi på flere sider enn noen orker å lese): Som sagt, så er jeg 18 år gammel, og sliter. Frem til jeg begynte på videregående for to år siden, var jeg alltid tilbaketrukken, ikke sosialt aktiv i det hele tatt, og det er jeg vel egentlig fremdeles. Har aldri egentlig vært på noen fester, har aldri drukket eller gjort noe annet "gøy", og når jeg kommer i nærheten av sosialt samvær blir jeg intenst ukomfortabel.Jeg har svært få venner, på det meste hadde jeg tre, og hvis jeg skulle telle med alle de jeg kjenner (kan låne penger til og forvente å få de tilbake, for eksempel), så blir det tallet knapt fordoblet. Ehm, nå roter jeg meg bort.

Frem til for to år siden, når jeg begynte på videregående, så var ikke dette et problem for meg. Jeg hadde det greit. Selv om jeg til å begynne med gjorde et særdeles dårlig kursvalg, hoppet jeg over til det som vennene mine gikk på, og hadde det greit nok. Men etter hvert begynte humøret å gå nedover, rundt etter jul følte jeg meg "deppa", og humøret ble etterhvert så skjørt at når en dyr postordrebestilling gikk rett vest, mistet jeg fullstendig motet og gikk berserk på noen planter og gråt resten av kvelden. Så steg humøret til rundt 80% av det det var før det, og sank sakte utover mot sommerferien, der det stabiliserte seg på ikke så altfor verst.

Så knuste alt totalt når jeg begynte på andre året videregående. Lengre skolevei, folk gikk over til andre linjer, og jeg følte meg alene og deprimert. Godt og vel fra første dagen følte jeg meg så elendig at jeg alltid gikk med selvmordstanker, og det hadde jeg hele tiden, hver dag, uten stopp, helt frem til, og sannsynligvis også forbi, nå. Har ikke hatt en "god dag" på minst elleve måneder. Humøret svingte mye opp og ned, også, selv om det nok føles som det svingte ned og lenger ned (og fortsatt gjør det). Alt ble bare verre og verre, og flere ganger falt humøret nesten rett ned, sånn som en svært så sosial studietur jeg var med på, men hadde det så elendig at jeg hele tiden gikk og håpte på at en gal drapsmann skulle hoppe ut av buskene og skyte meg, eller noe.

(Uff, dette er vanskelig å snakke om, men jeg lovte vennen min.)

Det hjalp heller ikke at jeg ble forelsket i en veldig fin og søt og grei jente i parallellklassen, som jeg følte, og fremdeles føler, er uoppnåelig for meg. Sukk.

Heldigvis hadde jeg en venn som jeg kunne snakke med, den eneste som jeg faktisk greier å kalle "venn", og det er en jevnaldrende fra et annet nordisk land, som jeg aldri har møtt, og aldri har snakket med over annet enn internett. (Jeg tør ikke en gang si her hvilket nordisk land han er fra, bare i tilfelle noen som kjenner meg leser dette og kjenner meg igjen. Jeg tror jeg kan være paranoid. Jeg tror at han tror det også, men ikke sier det.) Etter hvert som det ble verre og verre for meg, knyttet jeg meg tettere og tettere til han, først med at jeg fortalte han om den jenta jeg var forelsket i, så at jeg slet med depresjon, så at jeg konstant hadde selvmordstanker og selvskadingstanker, og så, for rundt tre uker siden, fortalte jeg han at jeg også slet med ekle tvangstanker (jeg er ikke helt sikker om det er det de er, det er ihvertfall sånn at jeg tenker ekle ting om alt og alle uten å ville det). Da gikk det virkelig galt. Igjen. Og verre enn noengang før.

Jeg sa at jeg ikke turde å snakke med noen som helst om det. Og da sa han, i direkte oversatt sitat:

"Nei det er du ikke [lei meg]. Du er bare en haug med dårlige unnskyldninger for å ikke ta ansvar for ditt eget liv." (Jeg sa at jeg var lei meg, igjen) "Nei, du er ikke lei deg. Du sier at dette er ditt eneste egentlige vennskap, og at du verdsetter det svært høyt. Pølsevev! Du vil ikke en gang snakke med en psykiater *en gang*! [...] Vel, kom tilbake til meg når du har bestemt deg for å ta deg av ditt eget liv." (lei meg igjen) "Det er greit. Feigingens eneste våpen, løpe vekk. Det er det du gjør! Løper fra problemene dine. Fint mye sjanse jeg har for å hjelpe deg hvis ikke du vil det selv." Og så gikk han. Det var fullstendig knusende for meg at han var så "tøff" mot meg (selv om han sa, omtrent en uke etterpå, at han var desperat og ville prøve alt for å få meg til å søke hjelp). I rundt en og en halv time lå jeg bare på senga og var så veldig lei meg fordi jeg visste han hadde rett, og prøvde å kutte meg (men kom aldri lenger enn at jeg nå har et så godt som usynlig lite arr på venstre håndbak, som er det lengste jeg noen gang har kommet) (Faktisk så han også at han hadde vært svært så bekymret for at jeg skulle finne på noe "dumt"). Øhm, nå roter jeg meg vekk igjen.

Så, jeg følte meg ufattelig elendig og alene, og det hjalp heller lite at jeg "løy" til han om at jeg skulle tørre å spørre om hjelp (vel, nå er jeg her, og det er vel på sitt vis en begynnelse, men jeg vet ikke hvor mye lengre enn dette jeg tør å strekke det svært begrensede motet mitt). Og så, etter at dette skjedde, ble jeg (mer) fullstendig ustabil, humøret varierer så mye mer enn før (og det går så mye lenger ned, sukk) og fortere, jeg føler meg mer "gal" (ler "sprøtt" av mye, noe som er nytt) og hver dag blir verre og verre å komme seg igjennom.

Og så, for at folka som faktisk følger med i det som tydeligvis ble en selvbiografi allikevel skal vite når jeg er nå, begynte jeg å lese innleggene på forumet her, og greide etter to uker, i dag (eller så sent som det er nå, i går) å overtale vennen min til å overtale meg om å presse meg til å tørre å si noe her.

(Pust og pes) Sånn, nå har jeg vel sagt så godt som alt jeg ville si om det som har skjedd. Men akkurat når dere trodde at nå var jeg ferdig, så kommer det mer...

Jeg vet at for å få hjelp, må jeg må kontakte psykolog. Eller kontakte fastlege, som kontakter psykolog. Eller kontakte foreldre, som kontakter fastlege, som kontakter psykolog.

For å komme rett til poenget, så tør jeg ikke det. Jeg er så veldig redd for at folk skal vite at jeg har det sånn som jeg har det. At de skal tro at jeg er farlig, eller skjør som eggeskall, eller begge deler. At de skal begynne å behandle meg så forskjellig fra hvordan de gjør det nå. Det at jeg *tror* de kan komme til å gjøre det, er nok til at jeg ikke tør å snakke med noen om dette.

Aller helst vil jeg at ikke foreldrene mine skal vite hvordan jeg har det. Det hadde jeg aldri tålt. Jeg ville hatt det mindre vanskelig å hoppe utfor et stup, eller henge meg, eller noe annet som er likeså avsluttende. Sukk.

Også ligger jeg for geografisk ubeleilig til til at jeg kunne bare ha sneket meg vekk en dag og snakket med psykolog da. Ikke det at jeg hadde turt det med det første, uansett. Sukk igjen.

Men så er det (u)heldigvis en form for lys i enden av tunnelen (om det, for å sitere en god forfatter, er en flammekaster eller ikke, får jeg vel vente å se). Nemlig det at jeg kanskje kunne sneket meg til psykolog i noen fritimer når skolen begynner igjen om en og en halv uendelig lange måneder. Men det er så lenge å vente og det ville sikkert ikke være noe særlig lett da heller, så jeg vet ikke...

(Nå har jeg slitt med å skrive dette i tre timer nå, så det er vel på tide at jeg kommer til poenget.)

Har noen noen gode råd?

Eller må jeg bare prøve å komme meg igjennom denne fryktelige sommerferien til den fryktelige skolen begynner igjen, og se hva som skjer da?

(Jeg må bare si takk og takk og takk til alle de som leser dette. Selv om jeg godt kunne gått igjennom dette et par (hundre) ganger til og korrekturlest og slettet og presisert og herjet vilt, så orker jeg ikke mer av det nå, men jeg håper dere forstår det godt nok allikevel. Takk igjen.)

[Gjest Tussi-jenta19]

Jeg synes du har vært flink som klarte å skrive inn innlegg her til slutt. Kjempebra *klapper i hendene*.

Når det gjelder om du har psykiske problemer,så er jeg ingen fagperson, så det kan godt hende jeg tar feil. Men, det tyder nok ¨på at du har det ja. Depresjon og sosial angst kanskje (som sagt, jeg er ikke fagperson, så jeg vet ikke så mye om dette....bortsett fra egen erfaring).

Det var dårlig gjort av "internett-vennen" din å være så røff mot deg. Men egentlig skjønner jeg hvordan han tenkte. Han ville vel trolig hjelpe deg, med å prøve å true deg (det med å si at vennskapet var over om du ikke skaffet deg hjelp). Jeg er enig i det han, sier.....du bør oppsøke hjelp.

Vi har "alle" vært der du er nå, en gang. Jeg også. Vet hvor vanskelig det er. Men det er noe man bare må "hoppe ut i". Det skjer ikke noe hvis ikke. Selv var jeg som deg, jeg turte ikke kontakte noen. Hadde det for meg selv. Men det ble for vanskelig å holde dette for seg selv, og hadde et sterkt ønske om hjelp. Eller, bare det å si det til noen. Jeg sa ifra (ikke direkte) til en lærer, som tok meg med til rådgiver på skolen, som igjen tok kontakt med PPT. Etter hvert har det nesten gått av seg selv. Er ikke så vanskelig. Er ikke redd for å gå til lege, eller en ny behandler, selv om det betyr at jeg må "begynne på begynnelsen" (må fortelle alt enda en gang).

Du burde absolutt ta kontakt med fastlegen din. Om du ikke greier dette selv, så kunne kanskje kompisen din som fikk deg til å skrive innlegget hjulpet deg? Han vil sikkert hjelpe deg med dette også, om du trenger hjelp tilå kontakte lege. Om du ikke vet hva du skal si, så kunne du jo skrevet ut det innlegge du skreiv her på dol. og gitt det til legen. Det er en god start det. Det står jo mye som kan være nyttig for legen å vite.

Jeg tror at om du bare får tid og hjelp, så klarer du neste skritt også....nemlig å kontakte noen som kan hjelpe deg.

At du går rundt og tenker på selvmord, og har det så vondt som du tydeligvis har det.....er ikke sånn det skal være. Det må du IKKE tro heller. Det skal ikke være sånn. Om du går rundt med disse tankene, uten å skaffe hjelp, så mye lenger....så kan det faktisk bli verre. Tro meg, vet hva jeg snakker om. Det kan være vanskelig å komme utav. Det at du skadet deg selv på armen, er heller ikke normalt. (Ikke dersom man er psykisk frisk). Det er også en viktig grunn til at du må oppsøke hjelp fortest mulig. Som sagt, går du for lenge uten å få hjelp.....så vil det bli vanskeligere å komme seg utav.

Siden du klarer å snakke, litt, med kompisen din....kan du ikke spørre ham om han kan hjelpe deg med å ta kontakt med lege? Jeg er sikker på at han vil det. Og når du kommer til legen, så spør han deg kanskje hvorfor du er der (noen som er vanlig å spørre om, for en lege). Om du ikke greier å snakke, så kunne du f.eks. 1) hatt med deg kompisen din, slik at han kunne hjulpet deg. Siden han vet litt om hvordan du har det, så kunne kanskje han fortalt til legen hvordan det "lå an". 2) som jeg nevnte istad, så kan du jo også skrive ut det innlegget som du skreiv her på dol.

Hmzz....vet ikke hva mer jeg skal si jeg. Lykke til! Håper du klarer å kontakte noen. Det er veldig viktig at du gjør det!!!

[soleil]

Jeg syns du skal kontakte fastlegen din for å bli henvist videre til psykolog eller psykiater. Det du sliter med skal du ikke gå å takle alene.

Med riktig hjelp kan du få et bedre liv. Og som du har skjønt så er du ikke alene om å ha det tungt i perioder. Syns ikke du skal tenke så mye på at det er skamfullt og tabu å ha psykiske problemer.

Hver femte nordmann får en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Når en tar med hvor mange pårørende det er til psykisk syke så kan en nok si at alle har et forhold på en eller annen måte til psykisk sykdom. Tabuene brytes ned med tida.

Syns du fikk et godt forslag fra Tussi-jenta19: Skriv ut innlegget ditt og lever det til legen.

Alt helsepersonell har taushetsplikt. Du er 18 år og myndig og ingen har noen opplysningsrett ovenfor dine foreldre.

Helsepersonell-loven kap.5: Taushetsplikt og opplysningsrett

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-064-005.html

[Gjest Stjerner i natten...]

Hei 0%.

Vil bare med dette korte innlegget vise deg at jeg støtter opp om soleil og Tussis innlegg.

Du har vært kjempeflink til å sette ord på situasjonen din.

Hverken du eller det du føler er "unormalt" for en psykisk syk å tenke eller føle.

Vær sterk og tenk fremover. Støtt deg til de du stoler på og søk hjelp. Bare det å få noen stemningsstabiliserende kan være som "himmelen" for deg nå.

Vi er mange "som deg" her ute, ikke skam deg, det er ikke din feil. Så godt som ingen bør vite noe om dette hvis du ikke ønsker å fortelle det selv.

Unn deg selv å komme bort fra dette vonde, ikke la det ta fra deg mange år. Bit tenna sammen, få hjelp.

Det du ikke klarer å fortelle selv skriver du ned, du er virkelig flink til det.

Et lite personlig råd er : vær forsiktig med å falle for noen søt pike på en stund, hvis det ikke skulle gå kan det være en stor smell for deg på nåværende tidspungt.

Tenk på deg selv, det du liker, ønsker og vil.Du er så ung, begynn på vegen mot bedring slik at du får tilbake din rett til å kose deg med livet.

Ønsdker deg virkelig lykke til, og en god sommer.

Vi er her om du trenger oss.

Klem fra...

[firebird1365380441]

Hei 0%.

Vil bare med dette korte innlegget vise deg at jeg støtter opp om soleil og Tussis innlegg.

Du har vært kjempeflink til å sette ord på situasjonen din.

Hverken du eller det du føler er "unormalt" for en psykisk syk å tenke eller føle.

Vær sterk og tenk fremover. Støtt deg til de du stoler på og søk hjelp. Bare det å få noen stemningsstabiliserende kan være som "himmelen" for deg nå.

Vi er mange "som deg" her ute, ikke skam deg, det er ikke din feil. Så godt som ingen bør vite noe om dette hvis du ikke ønsker å fortelle det selv.

Unn deg selv å komme bort fra dette vonde, ikke la det ta fra deg mange år. Bit tenna sammen, få hjelp.

Det du ikke klarer å fortelle selv skriver du ned, du er virkelig flink til det.

Et lite personlig råd er : vær forsiktig med å falle for noen søt pike på en stund, hvis det ikke skulle gå kan det være en stor smell for deg på nåværende tidspungt.

Tenk på deg selv, det du liker, ønsker og vil.Du er så ung, begynn på vegen mot bedring slik at du får tilbake din rett til å kose deg med livet.

Ønsdker deg virkelig lykke til, og en god sommer.

Vi er her om du trenger oss.

Klem fra...

Noen ganger suger virkelig livet, det skal jeg skrive under på!

Du er aldeles ikke alene om å ha problemer og det er ikke din skyld at du har det som du faktisk har det. Psykiske problemer er vi mange som har, og mange topp politikere og andre mer eller mindre kjente mennesker har hatt eller har slike problemer.

Se bare på Kjell Magne Bondevik, Jakob Margido Esp( Flettfrid!)...for å nevne to av de mange jeg vet om.

Det er heller ikke særlig flaut å gå til psykolog, du går jo der for en grunn, og den årsaken har ingen andre egentlig noe med. Men det kan være greit å være åpen om saken likevel, en trenger jo ikke komme med alle detaljene til Gud og hverman.

Siden du er 18 år, er det du selv som bestemmer hvem som skal vite hva og hvor mye de eventuelt skal få greie på.

Du kan jo bestille time hos fast legen din uten å nødvendigvis legge ut til legesekretærene om hvorfor du trenger den timen.

Jeg tror det er veldig viltig at du tar tak i dette nå og på en eller annen måte kommer til noen (fagpersoner) som du kan få snakket med.

Hvorfor ikke skrive ut det innlegget du skrev her på DOL og vise det til den legen/psykologen/sykepleieren eller hvem det nå måtte være du dukker opp hos.

Er det overhodet ikke mulig å snakke med foreldrene dine? Kanskje vise dem innlegget ditt?

Spør deg selv følgende spørsmål:

hva er det verste som kan skje hvis jeg forteller noen om problemene mine?

Er det bedre å holde alt inni deg til du kanskje skader deg selv alvorlig, eller å si det til noen som kan hjelpe deg?

For å provosere litt: bryr du deg nok om deg selv til at du synes du fortjener et bedre liv enn det du har nå?

Jeg vil på det sterkeste råde deg til å oppsøke hjelp. Bit om nødvendig stoltheten i deg og få det gjort, selv om du kanskje skammer deg...

Det må nesten være ille før det kan bli bedre.

Men når det blir bedre kan det bli veldig bra! Men det krever jobbing, både fra din og andres side.

Jeg håper at noe av det jeg skrev her kan hjelpe deg litt på vei, kanskje få opp motet til å skaffe deg hjelp.

Jeg er ei jente på 30 år, og har hatt problemer siden jeg var 17. Nå er jeg bedre enn noen gang før og selv om det har tatt tid, har det vært en god erfaring.

Jeg ønsker deg lykke til med livet ditt!

Ikke gi opp, vi på DOL er her uansett!

Forsiktig klem

[Gjest LucySky]

Jeg synes du har vært flink som klarte å skrive inn innlegg her til slutt. Kjempebra *klapper i hendene*.

Når det gjelder om du har psykiske problemer,så er jeg ingen fagperson, så det kan godt hende jeg tar feil. Men, det tyder nok ¨på at du har det ja. Depresjon og sosial angst kanskje (som sagt, jeg er ikke fagperson, så jeg vet ikke så mye om dette....bortsett fra egen erfaring).

Det var dårlig gjort av "internett-vennen" din å være så røff mot deg. Men egentlig skjønner jeg hvordan han tenkte. Han ville vel trolig hjelpe deg, med å prøve å true deg (det med å si at vennskapet var over om du ikke skaffet deg hjelp). Jeg er enig i det han, sier.....du bør oppsøke hjelp.

Vi har "alle" vært der du er nå, en gang. Jeg også. Vet hvor vanskelig det er. Men det er noe man bare må "hoppe ut i". Det skjer ikke noe hvis ikke. Selv var jeg som deg, jeg turte ikke kontakte noen. Hadde det for meg selv. Men det ble for vanskelig å holde dette for seg selv, og hadde et sterkt ønske om hjelp. Eller, bare det å si det til noen. Jeg sa ifra (ikke direkte) til en lærer, som tok meg med til rådgiver på skolen, som igjen tok kontakt med PPT. Etter hvert har det nesten gått av seg selv. Er ikke så vanskelig. Er ikke redd for å gå til lege, eller en ny behandler, selv om det betyr at jeg må "begynne på begynnelsen" (må fortelle alt enda en gang).

Du burde absolutt ta kontakt med fastlegen din. Om du ikke greier dette selv, så kunne kanskje kompisen din som fikk deg til å skrive innlegget hjulpet deg? Han vil sikkert hjelpe deg med dette også, om du trenger hjelp tilå kontakte lege. Om du ikke vet hva du skal si, så kunne du jo skrevet ut det innlegge du skreiv her på dol. og gitt det til legen. Det er en god start det. Det står jo mye som kan være nyttig for legen å vite.

Jeg tror at om du bare får tid og hjelp, så klarer du neste skritt også....nemlig å kontakte noen som kan hjelpe deg.

At du går rundt og tenker på selvmord, og har det så vondt som du tydeligvis har det.....er ikke sånn det skal være. Det må du IKKE tro heller. Det skal ikke være sånn. Om du går rundt med disse tankene, uten å skaffe hjelp, så mye lenger....så kan det faktisk bli verre. Tro meg, vet hva jeg snakker om. Det kan være vanskelig å komme utav. Det at du skadet deg selv på armen, er heller ikke normalt. (Ikke dersom man er psykisk frisk). Det er også en viktig grunn til at du må oppsøke hjelp fortest mulig. Som sagt, går du for lenge uten å få hjelp.....så vil det bli vanskeligere å komme seg utav.

Siden du klarer å snakke, litt, med kompisen din....kan du ikke spørre ham om han kan hjelpe deg med å ta kontakt med lege? Jeg er sikker på at han vil det. Og når du kommer til legen, så spør han deg kanskje hvorfor du er der (noen som er vanlig å spørre om, for en lege). Om du ikke greier å snakke, så kunne du f.eks. 1) hatt med deg kompisen din, slik at han kunne hjulpet deg. Siden han vet litt om hvordan du har det, så kunne kanskje han fortalt til legen hvordan det "lå an". 2) som jeg nevnte istad, så kan du jo også skrive ut det innlegget som du skreiv her på dol.

Hmzz....vet ikke hva mer jeg skal si jeg. Lykke til! Håper du klarer å kontakte noen. Det er veldig viktig at du gjør det!!!

Wow! Det var et flott brev! Et nydelig og ordentlig brev! Jeg skjønner du har det forferdelig nå, men du høres som en så utrolig fin og spennende person. Jeg måtte bare si det.

Det kommer til å gå fint med deg! Du har så mye å bygge på, det syns av det du skriver og måten du skriver det på. Håper det går greit å skaffe psykolog/psykiater. Og så må du ikke være så redd for å skuffe/skremme foreldrene dine...Jeg er mamma til tre som er litt eldre enn deg, og enda jeg har gått i terapi sjøl, ble jeg forskrekket og lei meg da to av dem etter tur ville begynne i terapi (og gjorde det).Enda jeg visste bedre, klarte jeg ikke å la være helt i starten å tenke at "å, hva er det de mener JEG kan ha gjort, da!?"

Men det gikk over! Og vi har hatt mange flotte samtaler siden. Med den ene, den andre vil ikke snakke om det, og det er det også veldig lett å skjønne.

Du kan ikke skåne foreldrene dine for virkeligheten. Ikke skal du det heller. Det er de som skal stille opp for deg nå, ikke du som skal stille opp for dem (ved å la være å begynne i terapi fordi du er redd det skal såre/skremme dem).

Lykke til! Det er en ekkel alder du er i - mange flere enn du tror har det trøblete da. Jeg ville ikke vært på din alder igjen for alt i verden. Men så blir det bedre siden.Til og med flott iblant.

Klemmer til deg

fra

[u100066722]

Jeg synes du har vært flink som klarte å skrive inn innlegg her til slutt. Kjempebra *klapper i hendene*.

Når det gjelder om du har psykiske problemer,så er jeg ingen fagperson, så det kan godt hende jeg tar feil. Men, det tyder nok ¨på at du har det ja. Depresjon og sosial angst kanskje (som sagt, jeg er ikke fagperson, så jeg vet ikke så mye om dette....bortsett fra egen erfaring).

Det var dårlig gjort av "internett-vennen" din å være så røff mot deg. Men egentlig skjønner jeg hvordan han tenkte. Han ville vel trolig hjelpe deg, med å prøve å true deg (det med å si at vennskapet var over om du ikke skaffet deg hjelp). Jeg er enig i det han, sier.....du bør oppsøke hjelp.

Vi har "alle" vært der du er nå, en gang. Jeg også. Vet hvor vanskelig det er. Men det er noe man bare må "hoppe ut i". Det skjer ikke noe hvis ikke. Selv var jeg som deg, jeg turte ikke kontakte noen. Hadde det for meg selv. Men det ble for vanskelig å holde dette for seg selv, og hadde et sterkt ønske om hjelp. Eller, bare det å si det til noen. Jeg sa ifra (ikke direkte) til en lærer, som tok meg med til rådgiver på skolen, som igjen tok kontakt med PPT. Etter hvert har det nesten gått av seg selv. Er ikke så vanskelig. Er ikke redd for å gå til lege, eller en ny behandler, selv om det betyr at jeg må "begynne på begynnelsen" (må fortelle alt enda en gang).

Du burde absolutt ta kontakt med fastlegen din. Om du ikke greier dette selv, så kunne kanskje kompisen din som fikk deg til å skrive innlegget hjulpet deg? Han vil sikkert hjelpe deg med dette også, om du trenger hjelp tilå kontakte lege. Om du ikke vet hva du skal si, så kunne du jo skrevet ut det innlegge du skreiv her på dol. og gitt det til legen. Det er en god start det. Det står jo mye som kan være nyttig for legen å vite.

Jeg tror at om du bare får tid og hjelp, så klarer du neste skritt også....nemlig å kontakte noen som kan hjelpe deg.

At du går rundt og tenker på selvmord, og har det så vondt som du tydeligvis har det.....er ikke sånn det skal være. Det må du IKKE tro heller. Det skal ikke være sånn. Om du går rundt med disse tankene, uten å skaffe hjelp, så mye lenger....så kan det faktisk bli verre. Tro meg, vet hva jeg snakker om. Det kan være vanskelig å komme utav. Det at du skadet deg selv på armen, er heller ikke normalt. (Ikke dersom man er psykisk frisk). Det er også en viktig grunn til at du må oppsøke hjelp fortest mulig. Som sagt, går du for lenge uten å få hjelp.....så vil det bli vanskeligere å komme seg utav.

Siden du klarer å snakke, litt, med kompisen din....kan du ikke spørre ham om han kan hjelpe deg med å ta kontakt med lege? Jeg er sikker på at han vil det. Og når du kommer til legen, så spør han deg kanskje hvorfor du er der (noen som er vanlig å spørre om, for en lege). Om du ikke greier å snakke, så kunne du f.eks. 1) hatt med deg kompisen din, slik at han kunne hjulpet deg. Siden han vet litt om hvordan du har det, så kunne kanskje han fortalt til legen hvordan det "lå an". 2) som jeg nevnte istad, så kan du jo også skrive ut det innlegget som du skreiv her på dol.

Hmzz....vet ikke hva mer jeg skal si jeg. Lykke til! Håper du klarer å kontakte noen. Det er veldig viktig at du gjør det!!!

"Kjempebra *klapper i hendene*."

Tusen takk.

"Det var dårlig gjort av "internett-vennen" din å være så røff mot deg."

Ja, etter å ha lest litt om lignende ting her på forumet, kom jeg frem til det samme. Og så skjelte jeg han ut fordi han ikke hadde peiling på hva han gjorde, og han unnskyldte med at han bare prøvde å hjelpe meg, og etterpå var alt som før med vennskapet, hehe.

"Han ville vel trolig hjelpe deg,"

Ja, det vet jeg nå, men jeg trodde han var helt alvorlig da, og det var det som var så knusende.

"Jeg er enig i det han, sier.....du bør oppsøke hjelp."

Enig her også. Men det er fremdeles så veldig vanskelig...

"Men det ble for vanskelig å holde dette for seg selv, og hadde et sterkt ønske om hjelp. Eller, bare det å si det til noen."

Ja, det var nok derfor jeg fortalte vennen min om det til å begynne med.

"Jeg sa ifra (ikke direkte) til en lærer, som tok meg med til rådgiver på skolen, som igjen tok kontakt med PPT."

*Det* er en god plan. Det tror jeg jeg kunne turt. Selv om det hadde betydd å måtte vente i en og en halv måned til, men når jeg har en *plan*, så burde det gå relativt greit. Men hva er det egentlig PPT gjør, jeg kunne godt tenkt meg å vite det.

"Du burde absolutt ta kontakt med fastlegen din. Om du ikke greier dette selv, så kunne kanskje kompisen din som fikk deg til å skrive innlegget hjulpet deg?"

Vel, siden (etter en kort sjekk med atlas. Stort, europeisk atlas, hehe.) han bor rundt 500-1000km borte, i et annet nordisk land, så er nok det heller kronglete å få til...

"Om du ikke vet hva du skal si, så kunne du jo skrevet ut det innlegge du skreiv her på dol. og gitt det til legen."

Tja, kanskje det. Selv om jeg tror at hvis jeg kommer så langt at jeg snakker med legen, så burde jeg greie å fortelle han, men jeg burde nok skrive det ut hvis jeg får helt panikk og trenger "manus".

"Jeg tror at om du bare får tid og hjelp, så klarer du neste skritt også..."

Ja, tid har jeg vel nok av, og tålmodig er jeg, men det er heller det at jeg ikke har visst hva jeg skal gjøre som har holdt meg tilbake så langt. Men med alle dere snille, kunnskapsrike folkene her, så er vel ikke det et problem lenger. Takk igjen.

"At du går rundt og tenker på selvmord, og har det så vondt som du tydeligvis har det.....er ikke sånn det skal være. Det må du IKKE tro heller."

Nei, etter at det ble verre for rundt et år siden, har jeg heller ikke trodd det. Men akk så vanskelig det er...

"...så kan det faktisk bli verre. Tro meg, vet hva jeg snakker om."

Jeg tror deg. Det har jeg ikke noe problem med å forstå.

"Det er også en viktig grunn til at du må oppsøke hjelp fortest mulig."

Øh, når du sier "fortest mulig", er det sånn at det er et fryktelig hastverk for meg å få hjelp, eller virker den planen om å vente og ta kontakt med rådgiver fremdeles gjennomførbar?

"...kan du ikke spørre ham om han kan hjelpe deg med å ta kontakt med lege?

Vel, det var de heller upraktiske 500-1000 km'ene som var i veien, hehe.

"Og når du kommer til legen, så spør han deg kanskje hvorfor du er der"

Jeg tror nok at før den tid, så vet han det nok. Det blir vel noe sånt som anonyme brev der bokstavene har blitt klippet ut av aviser, som jeg sender til han først, hvis jeg kjenner meg selv rett, hehe. Uansett så er det ikke så vanskelig for meg å snakke om dette hvis noen *spør*, men heller å måtte ta kontakt og sånt. Vanskelig å forklare...

"Hmzz....vet ikke hva mer jeg skal si jeg. Lykke til! Håper du klarer å kontakte noen. Det er veldig viktig at du gjør det!!"

Tusen takk igjen, Tussi-jenta19.

[u100066722]

Jeg syns du skal kontakte fastlegen din for å bli henvist videre til psykolog eller psykiater. Det du sliter med skal du ikke gå å takle alene.

Med riktig hjelp kan du få et bedre liv. Og som du har skjønt så er du ikke alene om å ha det tungt i perioder. Syns ikke du skal tenke så mye på at det er skamfullt og tabu å ha psykiske problemer.

Hver femte nordmann får en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Når en tar med hvor mange pårørende det er til psykisk syke så kan en nok si at alle har et forhold på en eller annen måte til psykisk sykdom. Tabuene brytes ned med tida.

Syns du fikk et godt forslag fra Tussi-jenta19: Skriv ut innlegget ditt og lever det til legen.

Alt helsepersonell har taushetsplikt. Du er 18 år og myndig og ingen har noen opplysningsrett ovenfor dine foreldre.

Helsepersonell-loven kap.5: Taushetsplikt og opplysningsrett

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-064-005.html

"Jeg syns du skal kontakte fastlegen din for å bli henvist videre til psykolog eller psykiater."

Ja, men jeg likte planen til Tussi-jenta19 om å gå til rådgiver/PPT veldig mye, så jeg tror det er det det blir til.

"Med riktig hjelp kan du få et bedre liv. Og som du har skjønt så er du ikke alene om å ha det tungt i perioder."

Nei, den korte tiden jeg har vært her på forumet og lest så skjønte jeg det nokså fort, hehe.

"Syns ikke du skal tenke så mye på at det er skamfullt og tabu å ha psykiske problemer."

Det er egentlig ikke det at det er så skamfullt og tabu, det er heller det at jeg er så inderlig redd for at folk skal begynne å være så forskjellige rundt meg hvis de visste hvordan jeg har det, og da spesielt familien min. Det er vel så godt som den beste måten jeg kan greie å forklare det på.

"Syns du fikk et godt forslag fra Tussi-jenta19: Skriv ut innlegget ditt og lever det til legen."

Det syns jeg òg.

"Alt helsepersonell har taushetsplikt. Du er 18 år og myndig og ingen har noen opplysningsrett ovenfor dine foreldre."

Vel, det er godt å vite, men så er det jo det at når jeg bor hjemme, som ligger usedvanlig elendig til geografisk, så er det rett og slett *umulig* for meg å kunne ta kontakt uten at de visste det. Derfor ville det være så mye enklere for meg å heller gjøre det på skolen, for der *er* det mulig.

Uansett så skal du ha tusen takk for svaret, soleil.

[u100066722]

Hei 0%.

Vil bare med dette korte innlegget vise deg at jeg støtter opp om soleil og Tussis innlegg.

Du har vært kjempeflink til å sette ord på situasjonen din.

Hverken du eller det du føler er "unormalt" for en psykisk syk å tenke eller føle.

Vær sterk og tenk fremover. Støtt deg til de du stoler på og søk hjelp. Bare det å få noen stemningsstabiliserende kan være som "himmelen" for deg nå.

Vi er mange "som deg" her ute, ikke skam deg, det er ikke din feil. Så godt som ingen bør vite noe om dette hvis du ikke ønsker å fortelle det selv.

Unn deg selv å komme bort fra dette vonde, ikke la det ta fra deg mange år. Bit tenna sammen, få hjelp.

Det du ikke klarer å fortelle selv skriver du ned, du er virkelig flink til det.

Et lite personlig råd er : vær forsiktig med å falle for noen søt pike på en stund, hvis det ikke skulle gå kan det være en stor smell for deg på nåværende tidspungt.

Tenk på deg selv, det du liker, ønsker og vil.Du er så ung, begynn på vegen mot bedring slik at du får tilbake din rett til å kose deg med livet.

Ønsdker deg virkelig lykke til, og en god sommer.

Vi er her om du trenger oss.

Klem fra...

"Hei 0%."

Hei Stjerner i natten...

"Du har vært kjempeflink til å sette ord på situasjonen din."

Takker så mye.

"Hverken du eller det du føler er "unormalt" for en psykisk syk å tenke eller føle."

Å. Vel, da var den grei, hehe...

"Støtt deg til de du stoler på og søk hjelp."

Skal vi se (henter frem usynlig sjekk-liste). Støtte meg til de jeg stoler på: Jepp, en stykk påstoler som blir påstøttet, hehe. Søke hjelp: Vel, dette er vel en begynnelse, så får vi se hvor det går herfra...

"Bare det å få noen stemningsstabiliserende kan være som "himmelen" for deg nå."

Suger nokså mye at jeg ikke kan få tak i sånt med det første isåfall, [smiler og ler sprøtt].

"Vi er mange "som deg" her ute, ikke skam deg, det er ikke din feil."

Takk. Det hjelper å vite det.

"Så godt som ingen bør vite noe om dette hvis du ikke ønsker å fortelle det selv."

Vel, så mye arbeid jeg nå har lagt i å sørge for at jeg er anonym her (fant på helt nytt idiotisk brukernavn, lagde helt ny epostkonto med falskt navn, bursdag, tilfeldig valgt passord, osv osv.), så er vel det nokså sikkert at det vil jeg ikke med det første...

"Unn deg selv å komme bort fra dette vonde, ikke la det ta fra deg mange år. Bit tenna sammen, få hjelp."

Vel. Lett er det ikke. Mer enn det vet jeg ikke hva jeg skal si.

"Det du ikke klarer å fortelle selv skriver du ned, du er virkelig flink til det."

Å. Takker så mye igjen.

"Et lite personlig råd er : vær forsiktig med å falle for noen søt pike på en stund, hvis det ikke skulle gå kan det være en stor smell for deg på nåværende tidspungt."

Åja, det vet jeg. Men så har jeg ikke noe særlig valg, jeg føler det jeg føler, selv om jeg ikke har lyst. Men som en bitteliten trøst så er det svært så urealistisk med min situasjon at dette "forholdet" går lenger enn å være den avstandsforelskelsen det er nå, så da er det ihvertfall begrenset hvor mye vondt jeg kan få...

"Tenk på deg selv, det du liker, ønsker og vil.Du er så ung, begynn på vegen mot bedring slik at du får tilbake din rett til å kose deg med livet."

Skal prøve. Skal virkelig det.

"Ønsdker deg virkelig lykke til, og en god sommer. Vi er her om du trenger oss."

Tusen, tusen takk. Det er godt å vite at jeg har noen jeg kan snakke med.

"Klem fra...

Stjerner i natten..."

Klem tilbake fra...

[u100066722]

Noen ganger suger virkelig livet, det skal jeg skrive under på!

Du er aldeles ikke alene om å ha problemer og det er ikke din skyld at du har det som du faktisk har det. Psykiske problemer er vi mange som har, og mange topp politikere og andre mer eller mindre kjente mennesker har hatt eller har slike problemer.

Se bare på Kjell Magne Bondevik, Jakob Margido Esp( Flettfrid!)...for å nevne to av de mange jeg vet om.

Det er heller ikke særlig flaut å gå til psykolog, du går jo der for en grunn, og den årsaken har ingen andre egentlig noe med. Men det kan være greit å være åpen om saken likevel, en trenger jo ikke komme med alle detaljene til Gud og hverman.

Siden du er 18 år, er det du selv som bestemmer hvem som skal vite hva og hvor mye de eventuelt skal få greie på.

Du kan jo bestille time hos fast legen din uten å nødvendigvis legge ut til legesekretærene om hvorfor du trenger den timen.

Jeg tror det er veldig viltig at du tar tak i dette nå og på en eller annen måte kommer til noen (fagpersoner) som du kan få snakket med.

Hvorfor ikke skrive ut det innlegget du skrev her på DOL og vise det til den legen/psykologen/sykepleieren eller hvem det nå måtte være du dukker opp hos.

Er det overhodet ikke mulig å snakke med foreldrene dine? Kanskje vise dem innlegget ditt?

Spør deg selv følgende spørsmål:

hva er det verste som kan skje hvis jeg forteller noen om problemene mine?

Er det bedre å holde alt inni deg til du kanskje skader deg selv alvorlig, eller å si det til noen som kan hjelpe deg?

For å provosere litt: bryr du deg nok om deg selv til at du synes du fortjener et bedre liv enn det du har nå?

Jeg vil på det sterkeste råde deg til å oppsøke hjelp. Bit om nødvendig stoltheten i deg og få det gjort, selv om du kanskje skammer deg...

Det må nesten være ille før det kan bli bedre.

Men når det blir bedre kan det bli veldig bra! Men det krever jobbing, både fra din og andres side.

Jeg håper at noe av det jeg skrev her kan hjelpe deg litt på vei, kanskje få opp motet til å skaffe deg hjelp.

Jeg er ei jente på 30 år, og har hatt problemer siden jeg var 17. Nå er jeg bedre enn noen gang før og selv om det har tatt tid, har det vært en god erfaring.

Jeg ønsker deg lykke til med livet ditt!

Ikke gi opp, vi på DOL er her uansett!

Forsiktig klem

"Noen ganger suger virkelig livet, det skal jeg skrive under på!"

Heh, det skriver jeg også under på, kanskje vi skal starte en underskriftskampanje?

"Du er aldeles ikke alene om å ha problemer og det er ikke din skyld at du har det som du faktisk har det."

Nei, det vet jeg, men det er ikke akkurat helt enkelt for det...

"Det er heller ikke særlig flaut å gå til psykolog, du går jo der for en grunn, og den årsaken har ingen andre egentlig noe med."

Flaut syns jeg nok ikke det er, jeg vil bare ikke at alle skal vite at jeg er "helt sprø", hehe...

"Siden du er 18 år, er det du selv som bestemmer hvem som skal vite hva og hvor mye de eventuelt skal få greie på."

Eh, på en måte ja, men i min situasjon veldig mye på en måte nei. Her hjemme bor jeg helt isolert, så hvis jeg skulle gå til profesjonell hjelp, så er jo det svært mye til hinder at foreldrene mine nok ville vite *hvorfor* de kjører meg til psykolog...

"Du kan jo bestille time hos fast legen din uten å nødvendigvis legge ut til legesekretærene om hvorfor du trenger den timen."

Vel, legesekretærene er vel greie nok, det er bare det å komme så langt. Som sagt, geografi, sukk...

"Jeg tror det er veldig viltig at du tar tak i dette nå og på en eller annen måte kommer til noen (fagpersoner) som du kan få snakket med."

Det syns jeg også, det var den !*#*!*# geografien! Sukk...

"Hvorfor ikke skrive ut det innlegget du skrev her på DOL og vise det til den legen/psykologen/sykepleieren eller hvem det nå måtte være du dukker opp hos."

Jepp, skal gjøre det. Lagrer (*svært* godt skult) den så jeg lett kan få skrevet den ut når jeg får mulighet.

"Er det overhodet ikke mulig å snakke med foreldrene dine? Kanskje vise dem innlegget ditt?"

Ikke kjangs. Ikke nå. Beklager.

"Spør deg selv følgende spørsmål: hva er det verste som kan skje hvis jeg forteller noen om problemene mine?"

Vel, de sier at jeg er en feig drittsekk som ikke bryr meg om vennskapet og ikke tør noe, og at de ikke vil være venn med meg mer før jeg gjør en ekstraordinær innsats for å få hjelp. Sånn som vennen min gjorde, selv om i hans forsvar så må det sies at det var et desperat forsøk på å få meg til å få hjelp. Men litt mer moderat, så er jeg heller mer redd for at folk rundt meg skal behandle meg som om jeg var farlig, skjør, åndssvak, ekkel, eller kort og godt *forskjellig* fra sånn de behandler den raringen jeg er nå...

"Er det bedre å holde alt inni deg til du kanskje skader deg selv alvorlig, eller å si det til noen som kan hjelpe deg?"

Vel, nei, men vanskelig er det jo, sukk.

"For å provosere litt: bryr du deg nok om deg selv til at du synes du fortjener et bedre liv enn det du har nå?"

Ja. Nei. Kanskje. Jeg vet ikke. Det har jeg egentlig ikke tenkt så mye på. Jeg tror jeg heller mot svaret "nei", og det er vel galt, er det ikke?

"Jeg vil på det sterkeste råde deg til å oppsøke hjelp. Bit om nødvendig stoltheten i deg og få det gjort, selv om du kanskje skammer deg..."

Vel, jeg er jo her nå, og det er vel et bittelite babysteg i rett retning, eller?

"Det må nesten være ille før det kan bli bedre. Men når det blir bedre kan det bli veldig bra! Men det krever jobbing, både fra din og andres side."

Høres skummelt ut, [sprø latter].

"Jeg håper at noe av det jeg skrev her kan hjelpe deg litt på vei, kanskje få opp motet til å skaffe deg hjelp."

Vel, det hjelper. Takk.

"Jeg er ei jente på 30 år, og har hatt problemer siden jeg var 17. Nå er jeg bedre enn noen gang før og selv om det har tatt tid, har det vært en god erfaring."

Vel, det er godt for deg. Og i det minste er det vel håp for meg også...

"Jeg ønsker deg lykke til med livet ditt!"

Takk, og det samme til deg.

"Ikke gi opp, vi på DOL er her uansett!"

Vel, det er en stor trøst.

"Forsiktig klem

firebird"

Forsiktig klem tilbake

[u100066722]

Wow! Det var et flott brev! Et nydelig og ordentlig brev! Jeg skjønner du har det forferdelig nå, men du høres som en så utrolig fin og spennende person. Jeg måtte bare si det.

Det kommer til å gå fint med deg! Du har så mye å bygge på, det syns av det du skriver og måten du skriver det på. Håper det går greit å skaffe psykolog/psykiater. Og så må du ikke være så redd for å skuffe/skremme foreldrene dine...Jeg er mamma til tre som er litt eldre enn deg, og enda jeg har gått i terapi sjøl, ble jeg forskrekket og lei meg da to av dem etter tur ville begynne i terapi (og gjorde det).Enda jeg visste bedre, klarte jeg ikke å la være helt i starten å tenke at "å, hva er det de mener JEG kan ha gjort, da!?"

Men det gikk over! Og vi har hatt mange flotte samtaler siden. Med den ene, den andre vil ikke snakke om det, og det er det også veldig lett å skjønne.

Du kan ikke skåne foreldrene dine for virkeligheten. Ikke skal du det heller. Det er de som skal stille opp for deg nå, ikke du som skal stille opp for dem (ved å la være å begynne i terapi fordi du er redd det skal såre/skremme dem).

Lykke til! Det er en ekkel alder du er i - mange flere enn du tror har det trøblete da. Jeg ville ikke vært på din alder igjen for alt i verden. Men så blir det bedre siden.Til og med flott iblant.

Klemmer til deg

fra

"Wow! Det var et flott brev! Et nydelig og ordentlig brev!"

Tusen takk, det er godt at noen andre enn norsklæreren min verdsetter skrivekunsten min, hehehe.

"Jeg skjønner du har det forferdelig nå, men du høres som en så utrolig fin og spennende person. Jeg måtte bare si det."

Å. Det var jo greit å høre. Takk.

"Det kommer til å gå fint med deg! Du har så mye å bygge på, det syns av det du skriver og måten du skriver det på."

Å. Det var *også* greit å høre. Takk igjen.

"Håper det går greit å skaffe psykolog/psykiater."

Det håper jo inderlig jeg også.

"Og så må du ikke være så redd for å skuffe/skremme foreldrene dine..."

Svært så lettere sagt enn gjort. Det er heller det at det forholdet jeg har til de nå, synes jeg er greit nok, og jeg ville ikke ha det verre/bedre/større/mindre eller kort og greit "forskjellig".

"Jeg er mamma til tre som er litt eldre enn deg, og enda jeg har gått i terapi sjøl, ble jeg forskrekket og lei meg da to av dem etter tur ville begynne i terapi (og gjorde det).Enda jeg visste bedre, klarte jeg ikke å la være helt i starten å tenke at "å, hva er det de mener JEG kan ha gjort, da!?""

Ikke for å virke, vel, bedrevitende eller noe, men... Hva var det jeg sa?

"Men det gikk over!"

*Ja*, men *først* var det ekkelt og ille, ikke sant? Og det tåler jeg ikke. Ihvertfall ikke nå.

"Og vi har hatt mange flotte samtaler siden. Med den ene, den andre vil ikke snakke om det, og det er det også veldig lett å skjønne."

Ja, men er det så veldig greit for h*n ene at du vet om det, når h*n ikke vil/kan snakke om det?

"Du kan ikke skåne foreldrene dine for virkeligheten. Ikke skal du det heller."

Kanskje ikke, men du skal tro jeg skal prøve, hehe...

"Det er de som skal stille opp for deg nå, ikke du som skal stille opp for dem (ved å la være å begynne i terapi fordi du er redd det skal såre/skremme dem)."

Egentlig så stiller jeg opp for meg, ikke dem, når jeg ikke begynner i terapi, fordi jeg er så veldig redd for at dette skal forandre på så mye hvis de vet om det.

"Lykke til! Det er en ekkel alder du er i - mange flere enn du tror har det trøblete da. Jeg ville ikke vært på din alder igjen for alt i verden. Men så blir det bedre siden.Til og med flott iblant."

Takk.

"Klemmer til deg fra

LucySky"

Klemmer til deg igjen fra

[firebird1365380441]

"Noen ganger suger virkelig livet, det skal jeg skrive under på!"

Heh, det skriver jeg også under på, kanskje vi skal starte en underskriftskampanje?

"Du er aldeles ikke alene om å ha problemer og det er ikke din skyld at du har det som du faktisk har det."

Nei, det vet jeg, men det er ikke akkurat helt enkelt for det...

"Det er heller ikke særlig flaut å gå til psykolog, du går jo der for en grunn, og den årsaken har ingen andre egentlig noe med."

Flaut syns jeg nok ikke det er, jeg vil bare ikke at alle skal vite at jeg er "helt sprø", hehe...

"Siden du er 18 år, er det du selv som bestemmer hvem som skal vite hva og hvor mye de eventuelt skal få greie på."

Eh, på en måte ja, men i min situasjon veldig mye på en måte nei. Her hjemme bor jeg helt isolert, så hvis jeg skulle gå til profesjonell hjelp, så er jo det svært mye til hinder at foreldrene mine nok ville vite *hvorfor* de kjører meg til psykolog...

"Du kan jo bestille time hos fast legen din uten å nødvendigvis legge ut til legesekretærene om hvorfor du trenger den timen."

Vel, legesekretærene er vel greie nok, det er bare det å komme så langt. Som sagt, geografi, sukk...

"Jeg tror det er veldig viltig at du tar tak i dette nå og på en eller annen måte kommer til noen (fagpersoner) som du kan få snakket med."

Det syns jeg også, det var den !*#*!*# geografien! Sukk...

"Hvorfor ikke skrive ut det innlegget du skrev her på DOL og vise det til den legen/psykologen/sykepleieren eller hvem det nå måtte være du dukker opp hos."

Jepp, skal gjøre det. Lagrer (*svært* godt skult) den så jeg lett kan få skrevet den ut når jeg får mulighet.

"Er det overhodet ikke mulig å snakke med foreldrene dine? Kanskje vise dem innlegget ditt?"

Ikke kjangs. Ikke nå. Beklager.

"Spør deg selv følgende spørsmål: hva er det verste som kan skje hvis jeg forteller noen om problemene mine?"

Vel, de sier at jeg er en feig drittsekk som ikke bryr meg om vennskapet og ikke tør noe, og at de ikke vil være venn med meg mer før jeg gjør en ekstraordinær innsats for å få hjelp. Sånn som vennen min gjorde, selv om i hans forsvar så må det sies at det var et desperat forsøk på å få meg til å få hjelp. Men litt mer moderat, så er jeg heller mer redd for at folk rundt meg skal behandle meg som om jeg var farlig, skjør, åndssvak, ekkel, eller kort og godt *forskjellig* fra sånn de behandler den raringen jeg er nå...

"Er det bedre å holde alt inni deg til du kanskje skader deg selv alvorlig, eller å si det til noen som kan hjelpe deg?"

Vel, nei, men vanskelig er det jo, sukk.

"For å provosere litt: bryr du deg nok om deg selv til at du synes du fortjener et bedre liv enn det du har nå?"

Ja. Nei. Kanskje. Jeg vet ikke. Det har jeg egentlig ikke tenkt så mye på. Jeg tror jeg heller mot svaret "nei", og det er vel galt, er det ikke?

"Jeg vil på det sterkeste råde deg til å oppsøke hjelp. Bit om nødvendig stoltheten i deg og få det gjort, selv om du kanskje skammer deg..."

Vel, jeg er jo her nå, og det er vel et bittelite babysteg i rett retning, eller?

"Det må nesten være ille før det kan bli bedre. Men når det blir bedre kan det bli veldig bra! Men det krever jobbing, både fra din og andres side."

Høres skummelt ut, [sprø latter].

"Jeg håper at noe av det jeg skrev her kan hjelpe deg litt på vei, kanskje få opp motet til å skaffe deg hjelp."

Vel, det hjelper. Takk.

"Jeg er ei jente på 30 år, og har hatt problemer siden jeg var 17. Nå er jeg bedre enn noen gang før og selv om det har tatt tid, har det vært en god erfaring."

Vel, det er godt for deg. Og i det minste er det vel håp for meg også...

"Jeg ønsker deg lykke til med livet ditt!"

Takk, og det samme til deg.

"Ikke gi opp, vi på DOL er her uansett!"

Vel, det er en stor trøst.

"Forsiktig klem

firebird"

Forsiktig klem tilbake

Det er mulig at jeg er litt fjern, men hvordan er det egentlig med denne "geografien"? Bor du langt oppi hutiheita, milevis fra både folk og fe?

Kan du bruke telefonen når foreldrene dine ikke er hjemme? Da kan du i så fall ringe f.eks til Mental Helses Hjelpetelefon( tror den heter noe sånt som det), Legekontoret, Psykiatrisk Poliklinikk osv osv. Se i enten gule eller rosa sider i telefonkatalogen, eller ring opplysningen, eller søk inne på nettet.

Det er mulig å få hjelp for problemene dine og når du forteller om selvmordstanker og selvskading er det faktisk fare på ferde - som mange andre her inne har informert deg om.

Du kan nok ikke greie å handskes med alt dette på egen hånd, men med profesjonell hjelp har jo alle en sjanse.

Du har jo en del selvinnsikt i hva du sliter med og det er en god begynnelse.

Og meningen med å gå til behandling er tross alt å bli bedre. jeg kan ikke tenke meg at alle rundt deg vil tro at du er "sprø" eller gal eller farlig. Det er såpass mye åpenhet rundt slike ting nå at de aller fleste forstår at mennesker som går til psykolog ikke nødvendigvis er hverken farlig eller sprø. Hvis noen skulle ha noe negativt å si, så er det synd for dem, og ikke for deg, selv om det kanskje ville føles sånn. Intoleranse fra enkelte mennesker vil alltid finnes. Dem må en bare prøve å glemme.

Dette gjelder jo deg og din helse!

Hva ville forresten du ha tenkt hvis noen du kjente kom og fortalte deg at de går til psykolog? Ville du tenke at "den personen må være passe gal"? Eller ville du ha tenkt at denne personen kanskje hadde ordentlige problemer å stri med?

Å erkjenne at du har problemer og at du trenger hjelp er jo i bunn og grunn noe som er veldig positivt.

Jeg oppfordrer deg til å stå på for å få den hjelpen du ganske åpenbart trenger, selv om det kanskje vil føre til trøbbel....

Nok en gang - lykke til og "hang in there"!

Opp med nebbet, gutt!!!

Klmmer litt tilbake

[goliane]

Har lyst til å si noe om foreldre og barn med psykiske problemer.

Høres nemlig ut som redselen for at foreldrene dine skal skjønne at du har problemer, gjør at du vegrer deg for å ta kontakt med fastlegen din for å få time til psykolog.

Har selv ei datter (firebird) som har trengt hjelp fra psykiatrien i mange år. For meg har det vært en fin erfaring å kunne følge henne og støtte henne i prosessen mot det å bli frisk.

Ingen foreldre vil at ungene deres skal få problemer. Vi foreldre kan ikke forhindre at problemer oppstår.Men de fleste foreldre vil gjerne være en del av et behandlingsopplegg hvis de får anledning til det.

Som 18- åring har ikke foreldrene dine lenger rett til å vite "alt" om deg. Men jeg syns ikke du skal holde dem uvitende om at du har problemer.Stol på dem, og fortell dem så mye du syns de trenger å vite. Kanskje blir de gode støttespillere for deg.

Selv om du sliter nå, er du den samme gutten de har kjent hele ditt liv. De vil nok ikke behandle deg som en "idiot"! De vil syns du er "voksen" som innrømmer at du har problemer og berømme deg for at du er sterk nok til å be om hjelp.

Du fikk forresten et råd om å kontakte PPT. Godt råd, syns jeg.

Ønsker deg alt godt.

Du høres ut til å være både oppegående og til å ha sans for humor. Gode egenskaper når psykiske problemer skal bekjempes!

[u100066722]

Det er mulig at jeg er litt fjern, men hvordan er det egentlig med denne "geografien"? Bor du langt oppi hutiheita, milevis fra både folk og fe?

Kan du bruke telefonen når foreldrene dine ikke er hjemme? Da kan du i så fall ringe f.eks til Mental Helses Hjelpetelefon( tror den heter noe sånt som det), Legekontoret, Psykiatrisk Poliklinikk osv osv. Se i enten gule eller rosa sider i telefonkatalogen, eller ring opplysningen, eller søk inne på nettet.

Det er mulig å få hjelp for problemene dine og når du forteller om selvmordstanker og selvskading er det faktisk fare på ferde - som mange andre her inne har informert deg om.

Du kan nok ikke greie å handskes med alt dette på egen hånd, men med profesjonell hjelp har jo alle en sjanse.

Du har jo en del selvinnsikt i hva du sliter med og det er en god begynnelse.

Og meningen med å gå til behandling er tross alt å bli bedre. jeg kan ikke tenke meg at alle rundt deg vil tro at du er "sprø" eller gal eller farlig. Det er såpass mye åpenhet rundt slike ting nå at de aller fleste forstår at mennesker som går til psykolog ikke nødvendigvis er hverken farlig eller sprø. Hvis noen skulle ha noe negativt å si, så er det synd for dem, og ikke for deg, selv om det kanskje ville føles sånn. Intoleranse fra enkelte mennesker vil alltid finnes. Dem må en bare prøve å glemme.

Dette gjelder jo deg og din helse!

Hva ville forresten du ha tenkt hvis noen du kjente kom og fortalte deg at de går til psykolog? Ville du tenke at "den personen må være passe gal"? Eller ville du ha tenkt at denne personen kanskje hadde ordentlige problemer å stri med?

Å erkjenne at du har problemer og at du trenger hjelp er jo i bunn og grunn noe som er veldig positivt.

Jeg oppfordrer deg til å stå på for å få den hjelpen du ganske åpenbart trenger, selv om det kanskje vil føre til trøbbel....

Nok en gang - lykke til og "hang in there"!

Opp med nebbet, gutt!!!

Klmmer litt tilbake

Først, så må jeg bare si at det tok såpass lang tid før jeg svarte fordi jeg ikke greide å finne på en god unnskyldning for å besøke en venn (en helt annen en enn den jeg har snakket om før). Men bedre sent enn aldri...

"Bor du langt oppi hutiheita, milevis fra både folk og fe?"

Jepp. Langt. Rundt to mil til nærmeste hvasomhelst, fire til skolen. Er *fullstendig* avhengig av å bli kjørt rundt.

"Kan du bruke telefonen når foreldrene dine ikke er hjemme?"

...Ja, men så er det jo sånn at det er så veldig sjeldent at de ikke er hjemme, og så har i tillegg masse søsken som også nesten alltid er hjemme, så det er svært så sjeldent at jeg får være hjemme alene. Også føler jeg at låsen på døra ikke er solid nok og veggene for tynne til at jeg kan snakke om dette mens noen er hjemme. Men kanskje en dag når jeg faktisk *er* alene hjemme...?

"Det er mulig å få hjelp for problemene dine og når du forteller om selvmordstanker og selvskading er det faktisk fare på ferde - som mange andre her inne har informert deg om."

Ja, jeg er overbevist om det nå.

"Du kan nok ikke greie å handskes med alt dette på egen hånd, men med profesjonell hjelp har jo alle en sjanse."

Ja, jeg er overbevist om dette også nå.

"Du har jo en del selvinnsikt i hva du sliter med og det er en god begynnelse."

Vel, det er en begynnelse. En liten en. Men jeg føler at jeg har så langt igjen å gå. Sukk...

"Det er såpass mye åpenhet rundt slike ting nå at de aller fleste forstår at mennesker som går til psykolog ikke nødvendigvis er hverken farlig eller sprø. Hvis noen skulle ha noe negativt å si, så er det synd for dem, og ikke for deg, selv om det kanskje ville føles sånn. Intoleranse fra enkelte mennesker vil alltid finnes."

Uff, denne her var ekkel å prøve å forklare (Og, etter å ha tenkt i timesvis, diskutert med internettvennen min, og sovet på det, så er jeg ikke noe særlig nærmere til å klare å forklare det så andre kan forstå.) Men det har seg sånn at jeg er vel så veldig redd for at hvis det er kjent at jeg trenger hjelp, så kommer det forandre så veldig mye på tingene og det vil jeg ikke. For eksempel at mange absolutt *må* snakke med meg om det. Eller at folk kommer bort til meg og snakker HØØØYT og SAAAKTE og spør meg hvordan jeg har det somom om jeg var tilbakestående (eller døv). Eller at folk er ukomfortable rundt meg fordi de ikke vet hva de skal si. Og så videre, og så videre, det er så mange ting som *kan* skje, og det er den uvissheten som er ekkel. Jeg er jo sikker på at så godt som ingen kommer til å se på meg på akkurat samme måten som før, eller?

"Hva ville forresten du ha tenkt hvis noen du kjente kom og fortalte deg at de går til psykolog? Ville du tenke at "den personen må være passe gal"? Eller ville du ha tenkt at denne personen kanskje hadde ordentlige problemer å stri med?"

Jeg hadde tenkt "Den personen har ordentlige problemer. Hvilke problemer? Og hva skal jeg si nå?" Vel sannsynligvis, siden jeg ikke kjenner noen som går til psykolog.

"Å erkjenne at du har problemer og at du trenger hjelp er jo i bunn og grunn noe som er veldig positivt."

Vel, det er jo greit. Takk.

"Jeg oppfordrer deg til å stå på for å få den hjelpen du ganske åpenbart trenger, selv om det kanskje vil føre til trøbbel...."

Au da, den hørtes skummel ut, hehe. Vel, jeg får se når jeg kommer så langt...

"Nok en gang - lykke til og "hang in there"!"

Tusen takk, og i like måte.

"Opp med nebbet, gutt!!!"

Jeg trodde bare fugler hadde nebb...? Men takk skal du ha igjen.

"Klmmer litt tilbake

- firebird"

Klemmer litt mer tilbake igjen til firebird fra

[u100066722]

Har lyst til å si noe om foreldre og barn med psykiske problemer.

Høres nemlig ut som redselen for at foreldrene dine skal skjønne at du har problemer, gjør at du vegrer deg for å ta kontakt med fastlegen din for å få time til psykolog.

Har selv ei datter (firebird) som har trengt hjelp fra psykiatrien i mange år. For meg har det vært en fin erfaring å kunne følge henne og støtte henne i prosessen mot det å bli frisk.

Ingen foreldre vil at ungene deres skal få problemer. Vi foreldre kan ikke forhindre at problemer oppstår.Men de fleste foreldre vil gjerne være en del av et behandlingsopplegg hvis de får anledning til det.

Som 18- åring har ikke foreldrene dine lenger rett til å vite "alt" om deg. Men jeg syns ikke du skal holde dem uvitende om at du har problemer.Stol på dem, og fortell dem så mye du syns de trenger å vite. Kanskje blir de gode støttespillere for deg.

Selv om du sliter nå, er du den samme gutten de har kjent hele ditt liv. De vil nok ikke behandle deg som en "idiot"! De vil syns du er "voksen" som innrømmer at du har problemer og berømme deg for at du er sterk nok til å be om hjelp.

Du fikk forresten et råd om å kontakte PPT. Godt råd, syns jeg.

Ønsker deg alt godt.

Du høres ut til å være både oppegående og til å ha sans for humor. Gode egenskaper når psykiske problemer skal bekjempes!

Ja, nå tok det sin tid før jeg svarte på dette. Som jeg forklarte til goliane, så var jeg hos en venn, noe jeg synes kunne ha ventet. Men, her er ihvertfall svaret, en del forsinket...

"Høres nemlig ut som redselen for at foreldrene dine skal skjønne at du har problemer, gjør at du vegrer deg for å ta kontakt med fastlegen din for å få time til psykolog."

Jepp, akkurat. Fulltreffer fra goliane, hehe.

"For meg har det vært en fin erfaring å kunne følge henne og støtte henne i prosessen mot det å bli frisk."

Ja... Men jeg *vil* ikke bli støttet og sånt, jeg ahr bare lyst til å ha det greit og stort sett bli latt være i fred.

"Men de fleste foreldre vil gjerne være en del av et behandlingsopplegg hvis de får anledning til det."

Ja, akkurat, og så vil de presse på for å hjelpe, og jeg har ikke *lyst* til at de skal være en del av behandlingsopplegget.

"Men jeg syns ikke du skal holde dem uvitende om at du har problemer.Stol på dem, og fortell dem så mye du syns de trenger å vite. Kanskje blir de gode støttespillere for deg."

Det forholdet jeg har til foreldrene mine nå er vel at de er et par gamle folk som bor i huset og gir meg mat. Og det syns jeg er greit nok. Jeg vet ikke hvor mye jeg hadde likt et seriøst alvorlig forhold til de, og det er jeg redd for.

"Selv om du sliter nå, er du den samme gutten de har kjent hele ditt liv."

Egentlig ikke. De har hele tiden trodd at jeg hadde det greit, og det stemmer ikke. Jeg synes ikke at de kjenner meg noe særlig.

"De vil nok ikke behandle deg som en "idiot"! De vil syns du er "voksen" som innrømmer at du har problemer og berømme deg for at du er sterk nok til å be om hjelp."

Kanskje det, men jeg er redd for at det kommer til å være som om de "kveler" meg med hjelp og ros og oppmerksomhet. Og det vil jeg jo ikke ha.

"Du fikk forresten et råd om å kontakte PPT. Godt råd, syns jeg."

Jepp, det syns jeg óg.

"Ønsker deg alt godt."

I like måte.

"Du høres ut til å være både oppegående og til å ha sans for humor. Gode egenskaper når psykiske problemer skal bekjempes!"

Å. Det var jo praktisk, hehe.