Kan det være hensiktsmessig med en pause i behandlingen nå?

[Gjest sol&sommer :-)]

Når jeg går i behandling dreier hele livet mitt seg kun om dette.

Dette er ikke bra. Jeg får vansker med å fungere sosialt fordi alt som opptar meg er medisiner, symptomer, diagnoser, DOL ol.

Tror dette blir en ond sirkel. Jeg er kun opptatt av sykdom, og må ha noen å prate om dette med, og det blir jo psykiateren -og da må jeg jo ha en grunn til å komme.

Så mister jeg kontakten med det sosiale nettverket, og så blir nå det også galt.

Men samtidig har jeg psykiske problemer som fører til ca.en akuttinnleggelse i året. Utenom denne perioden har jeg det bra, bortsett fra min sykelige fokus på sykdom.

Lurer også på om jeg blir syk, går i behandling, blir innlagt på sykehus osv. fodi jeg har et unaturlig stort behov for omsorg. Lurer på hvordan jeg skal lære å gi meg selv denne omsorgen.

Tror jeg har et unaturlig stort behov for å bli få bekreftet at det ikke er noe galt med meg. Noe som igjen fører til at jeg ikke er ærlig om hvoradn jeg har det, og hva jeg tenker.

Også har jeg i grunn lite tillit til behandler. Hadde det før, men ikke nå lengre etter negative erfariger fra et sykehusopphold.

Det jeg er redd for er i grunnen å få en pf.diagnose en gang til.

Og dersom det nå faktisk er slik at jeg trenger ekstra omsorg fra psykiatrien fremover, så er det kanskje sløsing av ressurser å bruke en psykiater til det. Det burde vell holde med en hjelpepleier/sykepleier med interesse for mennesker som meg.

Tror i grunnen ikke jeg vil tørre å fortelle til noen (som må stille diagnose) hvordan jeg har det.Uansett om nå årsaken er et reelt problem eller selvoppfyllende profetier.

Kanskje jeg burde snakke med noen andre; prest eller folk fra human-etisk forbund. ja ikke vet jeg....

[Gjest Terapi ikke alltid løsningen]

Jeg har ikke noe svar til deg, menjeg har også tenkt lignende tanker. Om at terapien på en måte er med på å vedlikeholde mine problemer. Siden jeg hver uke må fokusere på disse problemene hos psykologen.

Men en VET jo ikke. Så en må bare prøve seg fram. Men jeg tror jeg hadde greid meg like bra, hvis ikke bedre, hvis jeg ikke hadde gått i terapi.

Mange av mine bekjente og venner har identiske problemer med mine, men DE går ikke i terapi. Det var en spesiell hendelse i livet mitt som gjorde at jeg trang akut hjelp en periode. Og så har jeg blitt værende. Det er jo alltids noe å 'ta av' i livet til de aller fleste mennesker. Alltid noe det kan snakkes om eller som kan bearbeides.

Men saken er at jeg tror terapi når en kanskje ikke er psyk nok, bare fucker opp livet ditt. Det blir laget problemer av ting som er normale. Du føler det litt 'gal' selv om du er helt maken til alle de som ikke går i terapi. Forskjellen er bare at De ikke fokuserer på alt som er 'galt' i livene deres.

Jeg tror terapeutene må bli flinkere til å sit il pasienter at de ikke er 'psyke' nok til å ha glede av terapi. Det burde jo pasientene ta som en komliment istedenfor en avvisning. Men jeg tror behandlerne er kjemperedde for å avvise en pasient. I tilfelle de vurderer feil.

Saken er jo den at det jeg prater med psykologen om, prater jeg også sporadisk med andre mennesker om. Jeg har ingen veldig dystre hemmeligheter. Men inntrykket mitt er at, siden folk i samfunnet er så travle, så tør vi ikke belaste hverandre med 'prat' lenger, derfor tyr vi til de profesjonelle. Siden vi mennesker ikke har tid til hverandre mer. Da får vi betale for det isteden.....

Og DET er synd!

[hu']

Jeg tror at det er en tid for alt. Noen perioder er man så psyk at terapi er på sin plass, men si andre perioder trenger man ikke det.

Det var forresten netopp en rettssak hvor en pasient saksøkte et sykehus fordi han var blitt betydlig dårligere av terapien......

Jeg ble også svært dårlig i løpet av teapien jeg gikk i, og noen ganger har jeg tenkt at det ble for dyptgripende for meg. Samtidig var det ting som jeg måtte gjennom. Nå som jeg er i ferd med å bli bedre, ser jeg at det hadde sin "verdi" og at jeg har en tryggere plattform enn før.

Jeg har foreslått for mine terapeuter å kutte ut nå, men de mener at nå som jeg er i ferd med å komme meg tilbake i "normalt gjenge" er det viktig med en støtteterapi. Jeg vet enda ikke helt hva jeg synes om det,men jeg kjenner litt på angsten ved å kutte alle bånd også! Tenk om jeg blir dårlig igjen og terapeuten ikke har rom for meg lenger....?

Til deg sol&sommer, vil jeg tro at du bør diskutere det med din terapeut. Vil du ha pause fordi du føler deg bedre eller er du skeptisk pga. den "nye" diagnosen?

[hu']

Jeg tror at det er en tid for alt. Noen perioder er man så psyk at terapi er på sin plass, men i andre perioder trenger man ikke det.

Det var forresten netopp en rettssak hvor en pasient saksøkte et sykehus fordi han var blitt betydlig dårligere av terapien......

Jeg ble også svært dårlig i løpet av teapien jeg gikk i, og noen ganger har jeg tenkt at det ble for dyptgripende for meg. Samtidig var det ting som jeg måtte gjennom. Nå som jeg er i ferd med å bli bedre, ser jeg at det hadde sin "verdi" og at jeg har en tryggere plattform enn før.

Jeg har foreslått for mine terapeuter å kutte ut nå, men de mener at nå som jeg er i ferd med å komme meg tilbake i "normalt gjenge" er det viktig med en støtteterapi. Jeg vet enda ikke helt hva jeg synes om det,men jeg kjenner litt på angsten ved å kutte alle bånd også! Tenk om jeg blir dårlig igjen og terapeuten ikke har rom for meg lenger....?

Til deg sol&sommer, vil jeg tro at du bør diskutere det med din terapeut. Vil du ha pause fordi du føler deg bedre eller er du skeptisk pga. den "nye" diagnosen?

[Gjest sol&sommer :-)]

Jeg tror at det er en tid for alt. Noen perioder er man så psyk at terapi er på sin plass, men si andre perioder trenger man ikke det.

Det var forresten netopp en rettssak hvor en pasient saksøkte et sykehus fordi han var blitt betydlig dårligere av terapien......

Jeg ble også svært dårlig i løpet av teapien jeg gikk i, og noen ganger har jeg tenkt at det ble for dyptgripende for meg. Samtidig var det ting som jeg måtte gjennom. Nå som jeg er i ferd med å bli bedre, ser jeg at det hadde sin "verdi" og at jeg har en tryggere plattform enn før.

Jeg har foreslått for mine terapeuter å kutte ut nå, men de mener at nå som jeg er i ferd med å komme meg tilbake i "normalt gjenge" er det viktig med en støtteterapi. Jeg vet enda ikke helt hva jeg synes om det,men jeg kjenner litt på angsten ved å kutte alle bånd også! Tenk om jeg blir dårlig igjen og terapeuten ikke har rom for meg lenger....?

Til deg sol&sommer, vil jeg tro at du bør diskutere det med din terapeut. Vil du ha pause fordi du føler deg bedre eller er du skeptisk pga. den "nye" diagnosen?

Grunnen til at jeg er skeptisk til å gå i behandling er ganske sammensatt. Det er en skepsis ovenfor diagnosen, men også det at jeg ikke er sikker på om jeg går i behandling fordi jeg er dårlig- eller om jeg er dårlig fordi jeg går i behandling viss du skjønner.

Dette gjelder sånn i det daglige. Men så er det de periodene da jeg trenger mye hjelp, mer enn det en kan få poliklinisk. Dersom det ikke hadde vært for disse periodene så hadde jeg nok vært ute av psykiatrien for lenge siden. Men det synes ikke som det har noen forebyggende effekt å gå ukentlig i behandling hele året, depresjonsperioden kommer uansett. Derfor begynner jeg å lure på om jeg skal kutte poloklinikken, og være på sykehuset når det er helt nødvendig..

Haken med å gå i behandling er det at jeg må forandre meg. Dersom jeg selv hadde funnet ut at jeg skulle forandre meg så hadde det vært greit. Men sliter med en sånn bestemme selv-gjøre selv-vet best selv holdning. Det er liksom ingen som skal fortelle meg hvordan jeg skal gjøre mine ting, eller hvordan jeg skal gjøre ting. Har vært sånn siden jeg var liten, gjorde alt sånn som det passet meg. Regnet matteboka i den rekkefølgen det passet meg, gjorde de leksene som passet meg osv. Fikk hele tiden høre at dette kommer ikke til å gå bra, men det har det bestandig gjort. (det er ingen som skal fortelle meg hva jeg kan og ikke kan holdningen :-) )

Har i grunn ikke ennå fått erfare i praksis at det ikke går ann å leve slik.

Har til tross for min (sikkert noe snåle oppførsel hatt mange venner, og har blitt valgt til tillitsverv flere ganger. Styrer,elevråd ol. Det at ingen andre (som jeg vet om) reagerer på oppføreselen gjør det vanskeligere å gå med på at det er noe galt med meg.

Jeg nyttiggjør meg altså ikke poliklinsk behandling.

Men nå jeg blir skikkelig dårlig da skal jeg plutselig begynne å jobbe. Det ender jo selvfølgelig med at jeg blir enda dårligere....

Så innmari sta, men dessverre på helt feil måte. Er ganske ustoppelig. Håper bare jeg finner den rette måten.da tror jeg at jeg blir frisk. Fordi jeg er sta, og kan være skikkelig streng med meg selv dersom jeg nå bestemmer meg for det.

Kanskje kan det at jeg føler at jeg psykiatrien snart har gitt meg opp, føre til at jeg skjerper meg. Det er jo som sagt ingen som skal komme her å si noe om meg. Da skal de få se en annen side.

Men denne kynismen min kan også gå for langt, og da kan jeg jo bli dårlig igjen....

Og da er jeg jo like langt.

Ja ja. Sånn i det daglige er jeg "frisk" i så måte at jeg klarer å gjøre det meste som forventes av meg. Men jeg har det ikke godt inni meg. Har et svært svingende og smertefullt humør, men slik har jeg alltid hatt det. Og jeg har vell i grunnen valgt å ikke gjøre noe med det, altså ha det slik.

Jeg vokser jo ikke noe på problemene mine, dersom jeg aldri behøver å takle de selv, men må ha andre til å gjøre det.

Når det gjelder pf.daignosen er den følelsessmessige påkjenningen det er å få en stigmatiserende diagnose er så store at jeg, dersom jeg forsøker å jobbe meg igjennom dette med behandler, uansett vil komme ut på minus sida.

Ja ja. Dersom jeg nå i det hele tatt skal fortsette poliklinsk så skal jeg ikke gå i behandling så ofte at hele livet mitt dreier seg om sykdommen.

Du kan ta opp problemstillingen din med behandler. Kanskje kan du komme litt sjeldnere. Kanskje kan behandleren din ha deg på lista si en stund etter at du har sluttet, sånn at du kan komme tilbake dersom du trenger det.

[Gjest tod]

Jeg kan ikke uttale meg om hva som er rett for deg, men min egen erfairng med terapi er ikke at den opprettholder en rolle som psykisk syk - snarere tvert imot. Da jeg for ei stund sida gikk psykologen min noe på klingen for å få vite hvor patologisk hun mente jeg var, sa hun at hun ikke hadde gitt meg noen diagnose.

Jeg er glad for dette nå. Jeg hadde en større tendens til å patologisere meg selv tidligere enn nå. Jeg har også sagt ting til psykologen som jeg aldri trodde jeg skulle si til noe levende menneske. Akkuart nå føler jeg meg overhodet ikke bra og jeg er redd for å rote opp i dette, samtidig er det åpenbart at det har gitt meg problemer.

Jeg er ikke enig i de som hevder at terapeuter blir en slags erstatning for venner - en terapisituasjon er må én måte mer intim (ærlig) enn de fleste vennskap, men denne intimiteten er dels betinget av den formelle rammen rundt situasjonen (taushetsplikt, forbud mot et erotisk forhold etc).

Bottom line: jeg tror ikke en god terapi er med på å opprette en sykerolle.

[Gjest Stjernemor]

Jeg kan ikke uttale meg om hva som er rett for deg, men min egen erfairng med terapi er ikke at den opprettholder en rolle som psykisk syk - snarere tvert imot. Da jeg for ei stund sida gikk psykologen min noe på klingen for å få vite hvor patologisk hun mente jeg var, sa hun at hun ikke hadde gitt meg noen diagnose.

Jeg er glad for dette nå. Jeg hadde en større tendens til å patologisere meg selv tidligere enn nå. Jeg har også sagt ting til psykologen som jeg aldri trodde jeg skulle si til noe levende menneske. Akkuart nå føler jeg meg overhodet ikke bra og jeg er redd for å rote opp i dette, samtidig er det åpenbart at det har gitt meg problemer.

Jeg er ikke enig i de som hevder at terapeuter blir en slags erstatning for venner - en terapisituasjon er må én måte mer intim (ærlig) enn de fleste vennskap, men denne intimiteten er dels betinget av den formelle rammen rundt situasjonen (taushetsplikt, forbud mot et erotisk forhold etc).

Bottom line: jeg tror ikke en god terapi er med på å opprette en sykerolle.

Hva hvis terapien er dårlig istedenfor god da? Da må den vel kunne skade?

[Gjest sol&sommer :-)]

Jeg har ikke noe svar til deg, menjeg har også tenkt lignende tanker. Om at terapien på en måte er med på å vedlikeholde mine problemer. Siden jeg hver uke må fokusere på disse problemene hos psykologen.

Men en VET jo ikke. Så en må bare prøve seg fram. Men jeg tror jeg hadde greid meg like bra, hvis ikke bedre, hvis jeg ikke hadde gått i terapi.

Mange av mine bekjente og venner har identiske problemer med mine, men DE går ikke i terapi. Det var en spesiell hendelse i livet mitt som gjorde at jeg trang akut hjelp en periode. Og så har jeg blitt værende. Det er jo alltids noe å 'ta av' i livet til de aller fleste mennesker. Alltid noe det kan snakkes om eller som kan bearbeides.

Men saken er at jeg tror terapi når en kanskje ikke er psyk nok, bare fucker opp livet ditt. Det blir laget problemer av ting som er normale. Du føler det litt 'gal' selv om du er helt maken til alle de som ikke går i terapi. Forskjellen er bare at De ikke fokuserer på alt som er 'galt' i livene deres.

Jeg tror terapeutene må bli flinkere til å sit il pasienter at de ikke er 'psyke' nok til å ha glede av terapi. Det burde jo pasientene ta som en komliment istedenfor en avvisning. Men jeg tror behandlerne er kjemperedde for å avvise en pasient. I tilfelle de vurderer feil.

Saken er jo den at det jeg prater med psykologen om, prater jeg også sporadisk med andre mennesker om. Jeg har ingen veldig dystre hemmeligheter. Men inntrykket mitt er at, siden folk i samfunnet er så travle, så tør vi ikke belaste hverandre med 'prat' lenger, derfor tyr vi til de profesjonelle. Siden vi mennesker ikke har tid til hverandre mer. Da får vi betale for det isteden.....

Og DET er synd!

Det er akkurat det at en ikke kan vite om behandlingen opprettholder sykdommen eller ikke.

Og da er det skummelt å kutte ut behandlingen, for hva om den hjalp? Hva om en blir enda dårligere?

Tror også det "fucker" opp systemet dersom en går i behandling uten å trenge det. Akkurat som en penicilinkur bare har en funksjon når en er syk, og ellers bare ødelegger.

Har også venner som er lik meg og sliter med noen av de samme symptomene. De gikk i behandling, men ble så lei av å høre at det var noe galt med dem at de sluttet. De sliter i perioder, men holder seg nå flytende på et vis. Forskjellen mellom meg og dem er vell i grunnen bare at jeg har blitt så dårlig et par ganger at jeg har måttet inn på psykiatrisk. Men det trenger jo ikke si noe mer enn at jeg har dårligere mestringsevne enn det de har. Og den må det vell gå ann å jobbe med?

Tror også det er viktig at behandlerene setter grenser for hvor mye hjelp en skal få. En vokser jo ikke på vanskelighetene dersom en ikke lærer å ta ansvar for å takle de selv.

Hadde selv en behandler en stund som jeg kunne komme til uansett når jeg måtte ønske, ettermiddager, søndager osv. Måtte bare ringe henne hjem dersom jeg følte behov for det osv.

I tillegg hadde jeg en lege som gav meg over 40 samtaler fordelt på 2,5 måned (da hadde jeg ikke timer på VPP, men ærlig talt..). Mange ganger var jeg der flere ganger om dagen...

Jeg vet jo selv i ettertid at det ble for lett for meg å få tak i hjelp. Jeg gjorde ingen forsøk på å løse ting selv. Tok bare opp telefonen ringte, fikk bestandig time med en gang.

Jeg lærte jo ingenting av dette. Ble jo ikke noe bedre dette året i det hele tatt (første året jeg var i psykiatrien). Et år i behandling så godt som totalt bortkastet....

Men trodde at det skulle være sånn. At det var slik alle pasientene hadde det.

Selv om jeg var dårlig, så kunne de vell med fordel skjært litt ned på tilbudet.

Nå tenker jeg iallefall at behandlingen, indirekte, vedlikeholder sykdommen fordi jeg som følge av behandlingen blir sykelig fokusert på sykdom.

Men jeg kan jo styre tankene mine. Det kan jo de aller fleste. Dritt at det skal være så forbanna vanskelig.

Ja ja.For min del ser det ikke ut til at poliklinisk behandling har forebygd nye depressive perioder. Og under de depressive periodene trenger jeg mye-mye mere hjelp enn det VPP kan tilby.

Heldigvis varer disse periodene bare en fem-seks uker før de flater ut. Like plutselig som de kom, ble de borte.

Jeg kan vell i grunnen valgt å leve både med BPD trekkene og de depressive periodene nå... Med den instillinga jeg har til behandling...

Hadde en bare kunne visst hva som ville bli bra, og fallhøyden ikke hadde vært så stor så hadde det vært mye enklere....

Men en annen ting er at jeg føler at behandlerene ikke har/har hatt noen tro på at jeg skal bli frisk. De sier/og har sagt noe annet, men ansiktene deres lyver. Og det viser papirene også. Og hva er poenget med å gå i behandling dersom en kun blir betraktet som en fremtidig "trygdekasus"....

[Gjest sol&sommer :-)]

Jeg kan ikke uttale meg om hva som er rett for deg, men min egen erfairng med terapi er ikke at den opprettholder en rolle som psykisk syk - snarere tvert imot. Da jeg for ei stund sida gikk psykologen min noe på klingen for å få vite hvor patologisk hun mente jeg var, sa hun at hun ikke hadde gitt meg noen diagnose.

Jeg er glad for dette nå. Jeg hadde en større tendens til å patologisere meg selv tidligere enn nå. Jeg har også sagt ting til psykologen som jeg aldri trodde jeg skulle si til noe levende menneske. Akkuart nå føler jeg meg overhodet ikke bra og jeg er redd for å rote opp i dette, samtidig er det åpenbart at det har gitt meg problemer.

Jeg er ikke enig i de som hevder at terapeuter blir en slags erstatning for venner - en terapisituasjon er må én måte mer intim (ærlig) enn de fleste vennskap, men denne intimiteten er dels betinget av den formelle rammen rundt situasjonen (taushetsplikt, forbud mot et erotisk forhold etc).

Bottom line: jeg tror ikke en god terapi er med på å opprette en sykerolle.

Jeg tror ikke en god behandler vil være med å på å opprettholde en "sykerolle", men jeg tror pasienten (kanskje ubevisst)selv kan gjøre det.

Og særlig dersom de føler at behandleren er flink. Hvem vil vell fortsette å gå i behandling hos en behandler en ikke liker?

Og kanskje til og med etter at en er ferdig med problemet.

Jeg tror det er forsket en del på dette fenomenet, det kalles visstnok "sekundærgevinst".

Ang. det med at behandleren tar over rollene til venner ol. Der tror jeg ay det er store forskjeller. De som går svært ofte til behandling, og er så dårlig at de ikke makter å fungere sosialt kan nokk betrakte behanlderen mer som en venn enn de som er godt fungerende og klarer seg sosialt.

Et annet sted der behandler blir begge deler, er inne på psykiatriske sykehus. Der har en jo ikke med seg noen venner. Og en er ofte så syk, eller de andre er så syke, at en ikke har andre å prate med enn behandler.