AS IF!

[Gjest trrrish]

Her trodde jeg alt kom til å ordne seg, jeg som hadde gjort så mye i leilighten min selv om jeg var deppa og sliten. Så syklet jeg tilbake til institusjonen for å få kveldsmedisinen som ikke hjelper en dritt. Så hylflirer jeg i det ene øyeblikket, selv om jeg er sur,deppa og sliten, så rett etterpå er jeg like deppa. Jeg er deppa når jeg flirer også. Jeg skulle ønske jeg ikke klarte å flire når jeg er deppa! Så til slutt bare skriker og hyler jeg som vanlig. Og jeg ORKER ikke dette drittlivet lenger! Jeg orker ingenting. Hvorfor innbiller jeg meg at jeg skal klare å gå på skole? Jeg orker ikke ha venner en gang. Jeg har lyst til å stenge meg inne i leiligheten min, ha for gardinene og bare være for meg selv, foran tv'n og foran dataen og bare være alene, for jeg orker ikke være med i dette livet! Pillene hjelper jo ingenting, så hva er vitsen med å ta dem. Jeg er jo garantert ikke bipolar som dem sier heller. Det er jo garantert feil diagnose. Om jeg hadde vært bipolar ville zyprexaen og lamictalen hjulpet, og jeg ville ikke klart å flire når jeg var deppa. For mamma var bipolar og hun klarte ikke smile når hun var deppa! Jeg er bare to år i hodet mitt og har ingen fremtid og livet er for jævlig slitsomt. Jeg vil være alene for alltid. Jeg syklet hjem fra den drittkjedelige institusjonen, ga blanke i alle røde lys, unngikk dessverre å bli påkjørt og kjøpte en stor pose godteri og en cola og trøstespiser, og jeg hater meg og jeg hater livet. Og jeg hater å bli deppa hele tiden!

[Gjest flammefuglen(norsk i dag)]

Gulp!

Vet jammen ikke hva jeg skal si...

Hjelper det om jeg sier noe?

I så fall sier jeg at jeg ønsker alt det beste for deg uansett hva som skjer.

Bare ikke gjør noe "dumt" - skriv heller av deg fa**skapen her inne. Vi er jo her!

..og flere av oss kjenner godt til det med å svinge fra det ene til det andre...

Kanskje det til og med går bedre i morgen?

Ta vare på deg selv, vær så snill??

Klemmer deg litt ekstra, om det er ok?

Peace!

[Gjest sol&sommer :-)]

Prøv å holde fast på den gode følelsen fra tidligere i dag. Tror det var et glimt om at bedre tider er i vente. Kanskje var det det at du måtte tilbake til instutisjonen å hente medisiner? Det er jo iallefall en viss mulighet for det. Det er kjempelett å falle i gamle mønstre igjen.Dersom det er noen trøst så kjenner jeg ei jente som jeg har vært innlagt med to ganger, og som er bipolar. Hun kan også flire og spøke. Være sint, men mest av alt deprimert. Depresjon kan jo gi seg uttrykk på så mange måter. Prøv å tenke på at undersøkelser viser at latter er sunt. Det gjør ingen skade. Det er jo de vonde følelsene som gjør tiværelsen så uendelig smertefull. Du har det nok forferdelig vondt. Og da er det ikke rart at du føler at du ikke orker å leve mere. En bør vell innse at når en er kjempesyk så har i grunn mange grunner til å ønske seg død. Men en må alikevell kjempe seg videre dag for dag, og holde fast på en hver ting som gjør livet verdt og leve. Og når en føler at nå er grensa nådd så må en ta konatkt og fortelle hvordan det egentlig er fatt. En blir så kjempesliten av å ha så store humørsvingninger. Det er ikke noe rart viss du er utslitt. Håper du kan fp komme inn en plass og få hvile deg. Når det gjelder tankene om skolen så prøv å tenke at uansett hvor syk du er til høsten Så er det en viss sjanse for at du skal klare det. jeg skal også begynne på skolen til høsten, og tror jeg sliter litt med samme problematikken som deg. Det som hjelper meg i sånne situasjoner er å si til meg selv at det er en viss sjanse for at det kommer til å gå bra. Og etterpå prøve å kjenne hvordan følelsen etter denne tanken er i forhold til følelsen etter å ha tenkt en katastrofetanke. Jeg kan kjenne forskjellen. Neon ganger må jeg gjenta denne tanken i flere timer, og roen senker seg over meg etterhvert. Og seieren føles stor etter å ha klart å kjempe ned en katastrofe tanke. Da er det godt å belønne seg selv med en liten ting en har lyst på. Håper at dette rådet kan være til hjelp for deg dersom du prøver det. Når det gjelder medisinene er det jo også en viss sjanse for at de kan hjelpe deg, uansett lidelse. Lamictal brukes også mot borderline, dersom det er det du har mistanke om å ha. Du har jo lite å tape på å bruke disse medisinene, og mye å vinne på det. Dersom de bare hjelper litt er det jo verdt det. Kanskje er du heller ikke kommet opp i riktig dose på lamictalen. Og dersom du bruker p-piller skal serumkonsentrasjonen måles på et bestemt tidspunkt i måneden(dette er relativt ny viten, og det er ikke alle behandlere som er klar over dette) jfr.NHD sitt svar GSK.Leser flere plasser at anbefalt dose er 200mg, men vet ikke om noen som står på en så lav dose. Bruker selv 300mg nå og vet ikke om noen som bruker mindre enn dette. Når det gjelder diagnosen så trenger det jo ikke å være enten bipolar eller borderline- det kan jo være begge deler. Det viktigste er jo at du får hjelp til å takle de følelsene du har her og nå. Får hjelp til å overvinne den enorme smerten som slike stemningssvingniger er.Husk at du bestandig har en mulighet for en bra fremtid, om du føler at du ikke klarer å gjøre noe selv så er det sikkert en liten fremgang innimellom. Husk også at det innenfor medisinen stadig gjøres banebrytende fremskritt. Det som i dag synes umulig,kan være virkelighet om kort tid. I tillegg brenner sykdommen ut av seg selv etterhvert, selv om det er "ingen" trøst dersom en ung. Jeg er selv 21 år. Håper at du ikke tar velmenende råd for hardt. Vet selv at det føles forferdelig, og at alle råd føelse latterlige. Akkurat som gå deg en tur i skogen rådene når det er som verst. En hadde da vitterlig ikke gått i behandling dersom det hadde vært så enkelt. Vil uansett anbefale deg å tenke: Det er en viss mulighet for at det går bra, når katastrofetankene melder seg. Og det har de jo en tendens tik å gjøre hele tida.Om du så bare klarer en halv tanke så er et hvert skritt en fremgang selv om en ikke ser det selv. kanskje ser en det etter en tid. Er kjempeglad for deg for hver dag du kjemper deg igjennom for jeg vet innerst inne at livet har så mye godt å by på. Selv om en ikke kan se det. Har lyst å avslutte med å skriev et dikt:

Hold meg i hånden søster vi går på en farefull vei under de evige stjerner vandrende du og jeg. Hjelp meg når foten gjør feiltrinn, og ikke kan finne sin vei.

Hold meg i hånden søster, jeg har ingen klippefast tro. angs og en sorgfull time kan røve mitt hjertes ro.

Hold meg i hånden søster, ved siden av meg går det fler. Kanskje vil en av dem snuble viss jeg ikke lengere ser. Slokner et lys for den ene kan det bli borte for fler.

Hender må holde i hender, trofaste hjerter må be. Bønner kan splitte opp mørket, gjøre at blinde for se.

----

Holder de i hånda og håper inderlig at du får ro i sinn.

Klem

[Gjest sol&sommer :-)]

Har skrevet dette før , og muligens har du fått dette med deg, men SCID-II ligger på nettet så kan du jo sjekke hvor i løypa du ligger i forhold til alle pf.ene. :-)

[threzi]

Jeg får et stikk i hjerte når jeg leser det her. Mest fordi du er min beste venninne. Jeg skulle ønske jeg kunne ta deprisjonene for deg og bære dem for deg. Men jeg kan ikke for jeg har nok med min deprisjon. Hvis du vil ha leiligheten for deg selv så forstår jeg det. Jeg vil ikke tvinge meg på. Og jeg er glad for at jeg får være her hos deg. Det håper jeg at jeg får være. For det er her jeg føler meg trygg.

Du jeg er her sånn at du kan prate med meg, snakk til meg, gråt til meg. Bare jeg får vite hvordan du har det. Jeg vet innerst inne hvordan du har det, fordi jeg kjenner deg bedre enn noen andre. Men noen ganger hadde det vært fint om du kunne fortelle det til meg. Jeg forstår at du vil stenge deg inn i leiligheten og være for deg selv. Men er det et slikt liv du vil ha, vennen? Off jeg sier noe jeg ikke burde ha sagt. For jeg har også lyst til å stenge meg inne og la omverden gå sin vante gang.

Jeg også må bli flinkere til å fortelle om følelsene mine og hvordan jeg har det. Skal vi gjøre det??

Du er et verdifult menneske og det vil du alltid være alle fall i mine øyne.

Jeg er her for deg uansett, så bruk meg til hva du vil.

klem fra

[goliane]

Trrrish!

Du sier du er to år inne i hodet. Da trenger du trøst og noen som er hos deg. Da kan det hjelpe å skrive her, for her er det mange som vil deg vel.

Du kan vel være bipolar om du ikke reagerer likedan som mora di. Det er sikkert mange måter å takle depresjonene på.

Du var veldig optimistisk for noen dager siden. Optimismen kommer nok tilbake.

Du må ikke gi opp nå! Nå er du jo på vei framover!

Tar deg gjerne på fanget og trøster litt.

[Singularity]

*klem*