'Tøff' eller 'plundrer sosialt'?

[Gjest Motsatt]

Jeg kan godt like å ta en tur til feks Oslo helt alene, og slentre rundt i butikker, sitte på cafe og kikke på folk. Fortsatt helt alene. Jeg LIKER det. Jeg har ansett det som en styrke jeg da, at jeg kan kose meg på den måten helt for meg selv.

Mange venninner MÅ gå i tospann i slike anledninger.

Jeg er derimot slik at enten vil jeg gå alene eller sammen med minst to andre. Er vi BARE to er jeg jo helt i den andres vold da. Får kanskje aldri et minutt fri til egne tanker. ER vi tre eller flere kan jeg få 'en lise' når de andre er opptatt av hverandre.

Må si at jeg HAR hatt koselige tospannturer også da. Men da må jeg ha DAGEN. Passer ikke i nedstemte perioder iallefall.

Tyder det på dårlig sosial funksjon at jeg posisjonerer meg på den måten? Er det altså rett og slett en svakhet og ikke en styrke?

[Gjest LucySky]

Næsj! Trenger det å være noe dårlig selv om det betyr at du ikke er SÅ veldig sosial? Jeg er akkurat sånn sjøl, men det har tatt meg lang tid å godta det. Jeg blir til og med litt klaustrofobisk av å sitte bare to venninner. Lettere med en mann, da.

Det er helt opplagt en styrke at du klarer å ha det så fint aleine. Det er mest vanlig å ikke kunne klare det. Det gir deg stor handlefrihet!

Jeg syns ikke du skal gruble på det, jeg! Tenk at du er flink og heldig som klarer deg BÅDE aleine og med andre. Det er vel noe en kan stå for (inni seg, om ikke annet) at tosomheten er vanskelig for noen. Ute på byen og sånn, i alle fall.

Jeg tror det har noe med jenter å gjøre, også. En mann/gutt kan si: - Nei, faen, jeg stikker, ha det! Men om ei jente/kvinne plutselig reiser seg og vil gå, er det straks: Hva ER det, har jeg GJORT deg noe/er du SYK/ hva har SKJEDD!

Skal jeg snakke for meg sjøl, så veit jeg at jeg er sånn delvis fordi mora mi var både klamrete og avvisende, og alltid SÅ hva jeg tenkte/ville gjøre. But so what. Sånn er jeg blitt og det er til å leve med.