babbel

[Gjest tod]

Jeg har vært i en ytterst dårlig stemning i det siste, en form for reaksjon med to relativt åpenbare årsaker.

Hos psykologen i dag brukte jeg mesteparten av tida på å gjenta hvar latterlig og jævlig alt er, ispedd kvasifilosofisk svartsynbabbel. Hun foreslo at jeg skulle begynne å komme flere ganger i uka nå pga disse problemene, noe jeg avslo da jeg mener det er totalt poengløst; hva i alle dager skulle kunne bli bedre av at jeg sitter jeg gjentar det samme negative babbelet flere ganger i uka i stedet for en. Det virker også poengløst å gå dit en gang i uka. Jeg ønsker jo virkelig ikke å snakke med noen som helst, heller ikke psykologen. Jeg ønsker å være i fred og at tida skal gå slik at denne smerten muligens kan forsvinne. Jo verre jeg føler jeg, jo mindre poeng ser jeg i noen som helst form for behandling, det er jo åpenbart et paradoks, men det er også uhyre logisk.

[Mimmy]

Smerten, dersom det er en sorg eller reaksjon liknende på sorg, går ikke bare vekk av seg selv, du må faktisk leve ut følelsene, så vil smerten etterhvert mildne. Slik har det i allfall vært for meg, at jeg måtte gråte meg gjennom det, det nyttet ikke å gå utenom. Og med sorg, så gjelder også de tre T'er (Ting Tar Tid).

Og snakker du om det, eller skriver om det, så vil det etterhvert løsne. Selv om det krever arbeide. Det er tungt å gå gjennom slike ting, jeg syns du skulle ta de ekstra timene du får tilbud om, og se om du kan få utnyttet de litt bedre, komme med noe nytt, liksom. Noe som krever noe av deg. Trening hjelper også, og yoga, og avslapningsøvelser kan også hjelpe (mot det meste, faktisk).

Dette jeg har skrevet her, høres kanskje helt pyton ut, i den situasjonen du er i, men det hjelper faktisk. Det er ihvertfall min erfaring.

[Kizza1365380506]

Jeg er også veldig sliten og tom for energi når jeg har vært hos psykiateren. Ville helst ha sluppet men jeg har innsett at vondt skal vondt fordrive.

For at man skal få hull på verkebyllen er det best å stikke hull på den og klemme verken ut. Slik er det med psykiske problemer også, man må få det ut, satt ord på det liksom og det er en smertefull prosess. Det vet alle som har prøvd. Men det hjelper til syvende og sist og det tar tid. Spesielt om det sitter så dypt som det tydeligvis gjør hos deg.

Og en ting har tiden lært meg, legen, psyken vet som regel best. Hører man på h*n og gjør som h*n sier så blir ting bedre etter hvert.

Gjør som psykologen din sier, du går igjennom en tøff periode men det er lys i enden av tunnellen.

Klem fra