Deprimert (eller lat?) samboer

[Gjest Odette]

Dette innlegget ble skrevet i forumgruppen "samliv" for en ukes tid siden. Noen av svarene jeg fikk var at samboeren min kanskje var deprimert. Derfor bytter jeg nå forumgruppe, for å høre om noen her har noen tips. Dette var det opprinnelige innlegget:

---------------------------------------------------------------------

Lat samboer

Jeg er 25 år, har hatt kjæreste i 4 år. De siste par årene har vi bodd sammen. I det siste har han begynt å irritere meg mer og mer. Han gidder ikke gjøre noen ting. Han var en gang hovedfagsstudent, men han har ikke jobbet med studiene på evigheter. Han gidder heller ikke gjøre noe særlig annet, han har en deltidsjobb en kveld i uken. Ellers sitter han og spiller dataspill og spiser sjokolade.

Jeg er ikke sikker på hva slags problem han egentlig har, hvis jeg prøver å spørre ham om hvorfor han ikke prøver å søke jobb eller arbeide med studiene sine, får jeg aldri noe ordentlig svar. Nå orker jeg snart ikke mere, og tenker på å flytte fra ham. Jeg er ikke interessert i å tilbringe livet sammen med en mann jeg må forsørge fordi han ikke gidder å jobbe.

Jeg vil ha en mann som er istand til å ta vare på sin egen økonomi og sin egen helse. Han blir også bare feitere og feitere siden han bare sitter og spiser godterier, og han klarer ikke å betale studiegjelden sin.

Men det er jo ganske trist, for jeg er blitt glad i ham også. Hva skal jeg gjøre?

I tillegg har jeg møtt en hyggelilg mann som ser ut til å ha mer av de samme interessene og ambisjonene som meg selv. Men jeg vil jo ikke innlede et nytt forhold før mitt samboerskap er skikkelig avsluttet. Jeg har lenge lurt på å flytte fra samboeren min, men det har selvfølgelig blitt ekstra aktuelt nå, siden jeg har møtt en annen jeg liker. Jeg vet jo ikke engang om han vil ha meg, men jeg har inntrykk av at han kanskje er interessert...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror han er mer lat enn deprimert.

Om du betyr noe for han, velger han å gå til legen for å få dette undersøkt.

Deprimerte har vanligvis sin vanlige vurderingssans i behold og ville synes det var uakseptabelt å ha et slik dagdriverliv.

Jeg er helt enig med deg. Sett hardt mot hardt. En slik partner er ingen tjent med å ha!

[Gjest sol&sommer :-)]

Aj aj aj... Her kjente jeg meg virkelig igjen.

Var sammen med en gutt som jeg gjorde det slutt med dels pga. at han var lat.

Han hadde ingen døgnrytme, sov når det passet han, spiste det som passet han og spilte data stort sett hele den tida på døgnet der han var våken.

Han gikk først 2 år på skole med elendige resultater. Så begynte han på tredje året, og sluttet midt i det. Tok seg ikke jobb, lå bare hjemme og sløvet. Så begynte han i millitæret hvor han var et halvt år før han dimmet. Det neste halve året gjorde han igjen ingenting. Så begynte han igjen på skole og sluttet midt i året (igjen). Jeg spuret om han ikke skulle begynne å jobbe, men nei det hadde han ikke tenkt. Han skulle gå på sosialen et halvt år og hvile seg litt!!!

I tillegg klarte han ikke å ta ansvar for helt banale ting sånn som å rekke toget når han skulle reise hjem etter perm (dette skjedde mange ganger) og det verste var at det aldri var hans feil når slike ting hendte. Toget gikk før tida, det var kø, de glemte å si når transporten fra millitærleiren til togstasjonen skulle gå osv.

-------------------

Vi hadde det veldig fint i lag, men jeg så ingen framtid sammen med han. Han evnet ikke å ta ansvar for livet sitt i det hele tatt.

Han klagde tidvis over at han var deprimert. Jeg mener han ikke var det. Han sett, og følt på, hva det vil si å være deprimert. Hvem blir vell ikke deppa av å bare drive dank og gi faen i alt. Han fikk til slutt timer hos psykolog i militæret, men det var alltid noen som glemte å vekke han eller si i fra når transporten gikk. ARG!

Jeg så ingen fremtid i dette forholdet i det hele tatt, og etterhvert begynte jeg å irritere meg mere og mere. Han krevde at jeg skulle komme hjem hver helg, og at jeg da skulle være hos ham. Jeg sa det som det var at akkurat nå var han nederst på listen over prioriteringen. Sam at jeg ikke var interessert i å være sammen med en person som ikke ville ta ansvar for sitt eget liv.

Så begynte kranglingen. Og jeg ba om en pause i forholdet for å tenke over ting. Det kunne han ikke godta, og drev telefon terror i lengre tid for å fortelle hvor grusom jeg var mot han. Og til slutt gadd jeg ikke mer. Jeg gjorde det slutt.

Sitter igjen med svarteper nå, og mange gir inntrykk av at det var "drittsekk" gjort av meg å gjøre det slutt og at folk må få lov å til å surre likt.Det virker som om enkelte av vennene mine har vanskelig for å tro at han virkelig var så lite moden, og så lat som han vat.

Beklager at dette innlegget kanskje ikke ble så nyttig for deg, men milde himmel det var godt å få det ut!!!

Kamskje kan det være litt hjelp i å vite at flere har vært i samme båt.