alt går galt!!!!

[Gjest polly83]

Hva skal jeg gjøre?? Er så fortvila nå at jeg holder på å klikke! Er en jente på 20 år, som sliter med angst! Gikk til legen, var der i 5 min, og han skrev ut medisiner. Da bestemte jeg meg for å takle angsten selv. Jeg fikk meg jobb og tvingte meg selv til å gjøre ting jeg var redd for. jeg har jobbet i et halvt år, og har nå sommerferie. Hver eneste dag på jobben var et helvete, men jeg nektet å gi opp! Jeg har hatt en veldig god oppvekst, og har alltid hatt mange venner. Jeg har også alltid vært populær, og vært "midtpunktet" på fester o.l. Men plutselig så var angsten der, og jeg måtte slutte på skolen og alt virket håpløst! Jeg elsker å gå på skolen, og har alltid hatt topp karakterer. Jeg har så lyst til å begynne på skolen igjen, men orker ikke p.g.a angsten! Jeg vet at det ender opp med at jeg må springe ut av klasserommet med hjertet i halsen. Jeg har også fått meg en kjæreste som jeg elsker over alt, men jeg tør ikke si til han at jeg har problemer. Han tror jeg er en lykkelig person som ser lyst på alt, for det er slik jeg virker blant andre mennesker. Men inni meg har jeg det vondt! Nå har kjæresten min bestilt tur til oss til syden, og jeg er livredd! Aldri i verden om jeg orker å reise med fly! Hva skal jeg gjøre? Jeg orker iallefall ikke å miste ham! Da har jeg ingenting å leve for! Kanskje jeg skal prøve medisinene (Fluoxetin) som legen gav meg? Jeg leste at fluoxetin kunne gjøre meg nervøs, og tenk om det går helt skeis med meg pga medisinene....Hvorfor i helvete har jeg angst??? Jeg har jo ingenting å være redd for! Før fikk jeg angstanfall på bussen o.l, dette har jeg klart å bli kvitt ved å ta bussen hver eneste dag. Men nå har jeg angst hele tiden, samme hvor jeg er eller hvem jeg snakker med! Jeg går ut hver dag, og er med venner men angsten nekter å slippe taket! Hva har jeg egentlig gjort for å fortjene dette?

Kan noen si meg hva jeg bør gjøre??

[frosken]

Jeg synes du har vist stor innsatsvilje og motivasjon for å bli frisk - og er ganske imponert over det! Siden du nå allikevel sliter så mye, så synes jeg kanskje du skulle forsøke å bestille en ny time hos legen og fortelle at du ikke fikk deg til å ta medisinene han skrev ut, og spørre om han ikke kan diskutere dette med medisiner litt mer inngående med deg. Kanskje kunne han også ha henvist deg til en spesialist for noen samtaler slik at du kan få hjelp til å komme deg enda lenger.

Håper du får en god ferie - og at du også i fremtiden er villig til å yte egeninnsats for å bli frisk :-)

[Gjest LucySky]

Jeg synes du har vist stor innsatsvilje og motivasjon for å bli frisk - og er ganske imponert over det! Siden du nå allikevel sliter så mye, så synes jeg kanskje du skulle forsøke å bestille en ny time hos legen og fortelle at du ikke fikk deg til å ta medisinene han skrev ut, og spørre om han ikke kan diskutere dette med medisiner litt mer inngående med deg. Kanskje kunne han også ha henvist deg til en spesialist for noen samtaler slik at du kan få hjelp til å komme deg enda lenger.

Håper du får en god ferie - og at du også i fremtiden er villig til å yte egeninnsats for å bli frisk :-)

Jeg har hatt det akkurat som deg, da jeg var så gammel som deg.

Jeg tror du er for "flink", jeg. Jeg tror du blir fortere kvitt angsten om du slipper til andre i den, for eksempel og ihvertfall! kjæresten din.

Du holder ikke deg sjøl ut fordi du - som elsker skolen og tilsynelatende er bare glad og grei - har dette umulige, dumme som er angst.

Men angsten er OGSÅ deg. Kanskje det som er med og skaper angst nå, også er en viktig del av alt det fine du er? Jeg tror IKKE kjæresten din slutter å elske deg om du sier det som det er. Tvert om.

Ingen har gått fra meg pga angsten min (mens jeg har gått fra mange pgd den...).

[Gjest shedevil]

Jeg har hatt det akkurat som deg, da jeg var så gammel som deg.

Jeg tror du er for "flink", jeg. Jeg tror du blir fortere kvitt angsten om du slipper til andre i den, for eksempel og ihvertfall! kjæresten din.

Du holder ikke deg sjøl ut fordi du - som elsker skolen og tilsynelatende er bare glad og grei - har dette umulige, dumme som er angst.

Men angsten er OGSÅ deg. Kanskje det som er med og skaper angst nå, også er en viktig del av alt det fine du er? Jeg tror IKKE kjæresten din slutter å elske deg om du sier det som det er. Tvert om.

Ingen har gått fra meg pga angsten min (mens jeg har gått fra mange pgd den...).

Til deg!!

Vet hva du snakker om- sliter med angst selv. Men er blitt bedre takket være psykiater og medisiner i kombinasjon.

Tror nok du må prøve og "godta" at angsten er endel av DEG- vanskelig? kan være ja.

Men du tjener jo ingenting i det lange løp og vise omverdenen at "jeg fixer det meste", fortell kjæresten din om angsten din, han vil uansett før eller siden skjønne at "noe er galt".

Så er det at du sikkert har "angst for angsten"- noe som er forferdelig.

Du må få deg en såkalt "hastetime" hos din primærlege og få han til å henvise deg til en psykiater- der kan du virkelig få hjelp med angsten og be etterhvert om at kjæresten din kan bli med deg dit.

Du er jo ei veldig "stå på jente"- som kommer til å få et mye bedre liv om du involverer dine omgivelser.

Vil ønske deg LYKKE TIL!!

Dette klarer du- ikke gi deg-

sommerklem!!

[soso1365380441]

Til deg!!

Vet hva du snakker om- sliter med angst selv. Men er blitt bedre takket være psykiater og medisiner i kombinasjon.

Tror nok du må prøve og "godta" at angsten er endel av DEG- vanskelig? kan være ja.

Men du tjener jo ingenting i det lange løp og vise omverdenen at "jeg fixer det meste", fortell kjæresten din om angsten din, han vil uansett før eller siden skjønne at "noe er galt".

Så er det at du sikkert har "angst for angsten"- noe som er forferdelig.

Du må få deg en såkalt "hastetime" hos din primærlege og få han til å henvise deg til en psykiater- der kan du virkelig få hjelp med angsten og be etterhvert om at kjæresten din kan bli med deg dit.

Du er jo ei veldig "stå på jente"- som kommer til å få et mye bedre liv om du involverer dine omgivelser.

Vil ønske deg LYKKE TIL!!

Dette klarer du- ikke gi deg-

sommerklem!!

Høres ut som du gir 100 % for å komme deg ut av angsten. Ofte er det slik at jo mindre du vil ha angsten og jo mer du kjemper i mot - jo mer får du av den. Det er jo spiralen med angst for angsten. For meg høres det ut som angsten grunne mye i flink pike og perfekt ytre. Ta rådene fra de andre og betro deg til de du stoler på om angsten. Og prøv å godta angsten som en del av deg. Den vil alltid - for deg som for alle andre - være der som et ledd i følelsesspekteret vårt. Det er nok det at vi blir så redd for den og så redd for at den alltid vil være der som gjør den så vond for noen av oss. I stedenfor å tenke at jeg er jo så perfekt at jeg skulle ikker hatt angst , så prøv å tenke litt alternativt: det er kanskje ikke så rart at jeg er urolig nå, det er jo en ny situasjon...o.l

Jeg forstår du har det vanskelig for jeg har hatt det som deg selv - men gjennom å godta angsten og ikke være forbanna på på den - heller prøve å finne ut av den avtar den gradvis.. Vil absolutt anbefale deg å begynne på fluoxetin som legen skrev ut. Jeg tok dem selv en periode og følte de hjalp meg mye. De tar ikke bort angsten helt, men en får et lite løft slik at det blir lettere å selv jobbe seg ut av den. Jeg ble ikke nervøs av dem ihvertfall. Og uansett skal det være bivirkninger som gir seg etter noen uker. Jeg var bare veldig kvalm et par uker. Prøv også og få deg en henvisning til psykolog..

Lykke til- dette klarer du.

[anonym1784]

Heisann!

Kanskje du har pratet med kjæresten din allerede nå når jeg skriver dette, men viss ikke vil jeg absolutt anbefale deg å si det.

Han elsker deg, og dersom det er ekte kjærlighet så tror jeg nok at du ikke trenger å engste deg for at han skal forlate deg fordi du forteller han sannheten.

Tenk heller på hvor såret han vil bli dersom du ikke forteller ham det, og han kanskje føler han kan hjelpe deg i visse situasjoner:-) Han er den du er nærmest nå, og da må du barre hoppe ut i det å prate med ham, uansett hvor mye du kvier deg.

Men, tenk over hva du vil si, og hvor mye du vil han skal vite.

Hva er bedre? Å fortelle sannheten, eller å lyve å kanskje bli såret?

Det at du skal på ferie og kvier det til å ta fly, det er ikke så mye å gjøre noe med egentlig...Uten det at du kan ta beroligende, slik du kanskje kan slappe av litt.

Men, utenom det så er det ikke annet å gjøre...

Det finnes medisiner som kan lindre angsten, søk litt på nettet etter akkurat det temaet.....kanskje du finner noe som hjelper.

Jeg vil i alle fall ønske deg lykke til.

Du høres ut som en flott jente, med masse innsatsvilje og livsmot.

Ikke gi opp pga. angsten. Men, vis at du er sterk nok til å klare å komme deg forbi den også, slik du klarte med jobben og slikt:-)

Ha en fin sommer!

[Gjest polly83]

Høres ut som du gir 100 % for å komme deg ut av angsten. Ofte er det slik at jo mindre du vil ha angsten og jo mer du kjemper i mot - jo mer får du av den. Det er jo spiralen med angst for angsten. For meg høres det ut som angsten grunne mye i flink pike og perfekt ytre. Ta rådene fra de andre og betro deg til de du stoler på om angsten. Og prøv å godta angsten som en del av deg. Den vil alltid - for deg som for alle andre - være der som et ledd i følelsesspekteret vårt. Det er nok det at vi blir så redd for den og så redd for at den alltid vil være der som gjør den så vond for noen av oss. I stedenfor å tenke at jeg er jo så perfekt at jeg skulle ikker hatt angst , så prøv å tenke litt alternativt: det er kanskje ikke så rart at jeg er urolig nå, det er jo en ny situasjon...o.l

Jeg forstår du har det vanskelig for jeg har hatt det som deg selv - men gjennom å godta angsten og ikke være forbanna på på den - heller prøve å finne ut av den avtar den gradvis.. Vil absolutt anbefale deg å begynne på fluoxetin som legen skrev ut. Jeg tok dem selv en periode og følte de hjalp meg mye. De tar ikke bort angsten helt, men en får et lite løft slik at det blir lettere å selv jobbe seg ut av den. Jeg ble ikke nervøs av dem ihvertfall. Og uansett skal det være bivirkninger som gir seg etter noen uker. Jeg var bare veldig kvalm et par uker. Prøv også og få deg en henvisning til psykolog..

Lykke til- dette klarer du.

Tusen takk for svar:) Jeg må si det er godt å høre at det ikke bare er jeg som sliter...Jeg er villig til å gjøre alt, og da mener jeg ALT for å komme ut av dette helvetet! Synest dere at jeg burde ta medisinen min med en gang, eller prøve å komme ut av det selv? Det som er så merkelig for tiden er at jeg ikke lenger har problemer med ting som før virket "farlig". Jeg er ute hele dagen med venner, går turer o.l, men jeg er konstant svimmel!Jeg føler meg ikke redd, jeg vet det høres merkelig ut men det føles som om jeg går på vann.... Det er en helt ubeskrivelig følelse, og den er der hele tiden, samme hvor jeg er eller hvem jeg møter! Jeg er så redd at dette skal utvikle seg og bli verre! Jeg har liksom ike bakkekontakt! Jeg forstår ikke hva som skjer med meg....Kjæresten min kommer hjem om et par dager, og jeg har bestemt meg for å fortelle ham om problemet mitt! Tror jeg begynner på medisinene mine i morra, for nå orker jeg snart ikke mer! Skal på jobb i morra tidlig, så jeg burde vel gå og legge meg nå....

Takk for all støtten, og god natt:)