Jeg orker ikke dette!

[firebird1365380441]

Jeg begynner å miste grepet...

Ikke det at jeg har lyst til å ta livet av meg eller skade meg, men jeg har plutselig et vanvittig tankekjør.

...ikke så rart, har tross alt vært borte fra "verden" i over 3 år...

Men jeg trodde liksom - ville i det minste tro - at jeg var mer moden nå, bedre rustet til å takle vanskeligheter, mer behersket, mindre redd.

Men så, etter dager med fred og ro og fordragelighet, ramlet verden i hodet på meg. I hvert fall visse deler av den.

I morgen må jeg gå den lange veien til dyrlegen og avlive et av dyrene mine, et lite marsvin som jeg har hatt i nesten 4 år...og som jeg elsker så forferdelig høyt. Men den lille pia mi er syk - har en diger svulst i buken...og nå har hun det ikke bra lenger. Jeg orker ikke å se at hun lider, men likevel er det så forbaska hardt, helt inn i hampen jævlig - å komme seg til dyrlegen for et siste farvel.

Jeg har hatt dyr før og har vært med på å måtte ta dyret med til veterinæren for en siste og endelig sprøyte.

Selv om jeg vet at det er til det beste for henne( greier ikke å si "den", selv om hun er et dyr...) , er det som å få hjertet og alle nervene revet ut , uten bedøvelse.

jeg vet jo at når jeg går til anskaffelse av en liten lodden venn, så må jeg nødvendigvis også påta meg ansvaret for å få gjort det slutt når den tiden kommer.

Likevel føler jeg meg ødelagt innvendig i lang, lang tid.

Men det er vel kanskje prisen en må betale for å bli glad i noen?

På toppen av dette har faren min blitt syk - hjerteproblemer...han må kanskje opereres igjen.

Jeg sitter her med en følelse av at jeg ikke mestrer situasjonen lenger.

Er som "lammet" i hodet, selv om tankene raser rundt i stor og ukontrollert fart.

Midt opp i alt dette triste og tragiske er jeg redd for å bli syk selv også. Det gjør at jeg får dårlig samvittighet - føler meg som en egoist som tenker på min egen helse nå som det er andre enn meg som trenger hjelp og omsorg.

Vil så gjerne vise omsorg og være til hjelp, men er så redd...for hva aner jeg ikke...

Ønsker meg nesten bort...til et sted hvor jeg slipper å takle alt dette akkurat nå. Men jeg kan selvsagt ikke bare legge meg ned og late som om virkeligheten ikke eksisterer.

Jeg orker ikke dette, orker ikke denne situasjonen nå!

Vil ikke skuffe noen...men skulle så gjerne ha snakket med noen som forstår, som skjønner hva jeg babler om.

Dessverre er psykologen min på ferie,og de andre jeg kunne ha kontaktet nå , er også på ferie.

Hjelp - hva skal jeg gjøre?

Tankene mine er kaos...jeg er "gira" og får ikke sove...tenker hele tiden...og jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker på heller...VONDT!

Fikser ikke dette, men vet jo at jeg må fikse det likevel...

[Gjest LucySky]

Oj, dette kjenner jeg igjen! Jeg har hatt det sånn med dyr (katter) og med dattera mi, da jeg fikk barn.

"Ikke meg nå! Ikke gi meg ansvar nå! Ikke sorg! Jeg takler ikke dette!"

Men det er dette som er det virkelige livet, av og til gleder, ofte sorger. Den lille hamsteren skal ikke lide. Det sier du jo sjøl at du godt vet. Men så lar du det bikke deg helt over, og faller ned i gamle spor. Og faren din er blitt syk igjen. Og må kanskje opereres.

Ja. Sånn er det. Jeg er IKKE ironisk, jeg vet bare altfor godt hvordan det er.

Det er jo sånn, at man MÅ tåle sorg, følelsesmessig ansvar, ikke å vite hva morgendagen bringer. Er man syk/psyk, kan man iblant "slippe" det.

Mora mi "slapp det" hele min barndom og oppvekst, hun var så psyk, så psyk og orket ingenting. Så fikk ikke vi det noe særlig bra, heller!

Hamsteren din er et dyr. Og må ikke leve for deg. Og det vet du jo, du sier det sjøl.

Æsj, jeg preker for deg. Men mener bare at jeg er sånn sjøl, og slåss mot det daglig. Med vekslende hell.

Godt mot!

Du gjør jo det riktige, du må bare skrike litt, for det er så vanskelig.

Klem

[firebird1365380441]

Oj, dette kjenner jeg igjen! Jeg har hatt det sånn med dyr (katter) og med dattera mi, da jeg fikk barn.

"Ikke meg nå! Ikke gi meg ansvar nå! Ikke sorg! Jeg takler ikke dette!"

Men det er dette som er det virkelige livet, av og til gleder, ofte sorger. Den lille hamsteren skal ikke lide. Det sier du jo sjøl at du godt vet. Men så lar du det bikke deg helt over, og faller ned i gamle spor. Og faren din er blitt syk igjen. Og må kanskje opereres.

Ja. Sånn er det. Jeg er IKKE ironisk, jeg vet bare altfor godt hvordan det er.

Det er jo sånn, at man MÅ tåle sorg, følelsesmessig ansvar, ikke å vite hva morgendagen bringer. Er man syk/psyk, kan man iblant "slippe" det.

Mora mi "slapp det" hele min barndom og oppvekst, hun var så psyk, så psyk og orket ingenting. Så fikk ikke vi det noe særlig bra, heller!

Hamsteren din er et dyr. Og må ikke leve for deg. Og det vet du jo, du sier det sjøl.

Æsj, jeg preker for deg. Men mener bare at jeg er sånn sjøl, og slåss mot det daglig. Med vekslende hell.

Godt mot!

Du gjør jo det riktige, du må bare skrike litt, for det er så vanskelig.

Klem

Jeg blir bare så ...*finner ikke ordene*...deppa!

Har jo taklet slike ting før, vet at jeg kommer over det etterhvert, men det er NÅ det gjør vondt!

Sorg er vondt, beintøft! Kanskje spesielt fordi jeg har mistet så mange jeg var glad i , i løpet av kort tid. Mange minnestunder og begravelser.

Er så redd for å miste flere, selv om jeg sikkert er temmelig teit som tenker sånn...

Døden er tross alt en del av livet - vi skal dø en gang alle sammen.

Men å være den som blir tilbake, å savne den som er borte for alltid, det er vanskelig å godta.

Jeg vet som sagt at marsvinet mitt vil slippe å ha det vondt - hun fatter sannsynligvis ikke noe av det som snart skal skje.

Sørens, forbaska liv!

Men jeg skal få nebbet opp igjen - må bare få grått og bannet fra meg først!

[Sør]

Jeg blir bare så ...*finner ikke ordene*...deppa!

Har jo taklet slike ting før, vet at jeg kommer over det etterhvert, men det er NÅ det gjør vondt!

Sorg er vondt, beintøft! Kanskje spesielt fordi jeg har mistet så mange jeg var glad i , i løpet av kort tid. Mange minnestunder og begravelser.

Er så redd for å miste flere, selv om jeg sikkert er temmelig teit som tenker sånn...

Døden er tross alt en del av livet - vi skal dø en gang alle sammen.

Men å være den som blir tilbake, å savne den som er borte for alltid, det er vanskelig å godta.

Jeg vet som sagt at marsvinet mitt vil slippe å ha det vondt - hun fatter sannsynligvis ikke noe av det som snart skal skje.

Sørens, forbaska liv!

Men jeg skal få nebbet opp igjen - må bare få grått og bannet fra meg først!

Kjære firebird,

Du kan forbanne meg en stund. Jeg har tykk hud!

"Ritva" brukte ordet grøftekjøring når hun beskrev prosessen med å komme seg "på veien" igjen. At man må regne med at man kjører litt i grøften en gang i mellom, inntil man blir vant med å holde seg på veien!

Du har så mange flotte og modne tanker, men selvsagt (etter alt du har opplevd) vil det bli noen opp og nedturer. Gradvis vil du lære deg å takle dem bedre, og de vil bli mindre.

Du klarer dette, firebird. Helt sikkert.

*klem*

[Gjest Bombardine Kanutta]

Det er trist når en liten venn (marsvinet) må avlives. Men som du sier, er det noe en må gjennom når en skaffer seg et sånt dyr.

Det er trist når en en er glad i blir syk. Men en kan ikke forhindre det.

Livet består av oppturer og nedturer. Problemer/sorger er noe man ofte vokser på. Triste hendinger må en ta som de kommer, En kommer seg ikke utenom sorger. En må bare komme seg gjennom. Vel gjennom, ser en ofte at en har vokst som menneske på sorgene. De er blitt erfaringer en ikke ville vært foruten.

Hvorfor tror du bekymringene kommer til å gjøre deg syk?

Kan det ikke være sånn at det går bra med faren din?

Kanskje krisemaksimerer du litt?

Håper du ser lysere på situasjonen i morgen.

Syns du skal si til deg selv at dette takler du, istedenfor å tenke: "Nå blir jeg kanskje syk".

[frosken]

Motgang er kjipt - men uunngåelig for de fleste. Det eneste du trenger å gjøre er å holde ut. Såfremt du ikke undervurderer din egne evne til å orke motgang, så går dette greit.

[Camilla]

Jeg blir bare så ...*finner ikke ordene*...deppa!

Har jo taklet slike ting før, vet at jeg kommer over det etterhvert, men det er NÅ det gjør vondt!

Sorg er vondt, beintøft! Kanskje spesielt fordi jeg har mistet så mange jeg var glad i , i løpet av kort tid. Mange minnestunder og begravelser.

Er så redd for å miste flere, selv om jeg sikkert er temmelig teit som tenker sånn...

Døden er tross alt en del av livet - vi skal dø en gang alle sammen.

Men å være den som blir tilbake, å savne den som er borte for alltid, det er vanskelig å godta.

Jeg vet som sagt at marsvinet mitt vil slippe å ha det vondt - hun fatter sannsynligvis ikke noe av det som snart skal skje.

Sørens, forbaska liv!

Men jeg skal få nebbet opp igjen - må bare få grått og bannet fra meg først!

vil bare at du skal vite at jeg føler med deg, har selv hatt dyr som har måtte avlives. forferdelig trist. man blir så knyttet til dem. men du kommer over det etter hvert.

*styrkeklem*

[PieLill]

Det kan hende du dukker litt under. Sluker litt vann. Men du drukner ikke.

Iblant er noe av det tøffeste å akseptere at livet er så kipt som det er. At man ikke har kontroll. At man ikke kan melde seg ut. Og at man bare må trø seg gjennom. At man ikke blir fritatt.

Iblant kan denne frustrasjonen bli nesten like vond å håndtere som de opprinnelige problemene.

De som godtar livet slik det kommer, uten å kjempe, hyle, slåss og protestere, men i stedet bruker kreftene på selve problemene, har det sikkert veldig fint.

Skulle ønske jeg klarte det hver gang....

Du klarer dette. Enten du vil eller ikke! ;-) Men jeg forstår veldig godt om du ikke vil.