Jeg er takknemlig jeg......!!!

[Gjest yuan]

Jeg er så takknemlig for at jeg har en mann jeg elsker,

barn jeg elsker, en mor som er ganske okey og en far likeså. Jeg har mange gode venner.

Jeg er så takknemlig for at jeg har kjærlighet til så mange mennesker.

Jeg er glad for at jeg er frisk og intelligent, i hvert fall slik at jeg er lykkelig.

Jeg er glad for at jeg er født i Norge, selv om jeg er fascinert av mange andre deler av verden. Jeg er glad for at jeg har såpass god råd at jeg kan besøke andre land. Jeg er glad for at jeg har empati til å ta innover meg en del av det vonde som skjer i verden, men jeg er lei meg for at jeg ikke kan gjøre noe med alt det ille i verden.

Men det som gjør meg aller lykkeligst og mest takknemlig er når mine barn er LYKKELIG.

[Gjest takknemlig, ja!]

Jeg syns slett ikke litt takknemlighet skader noen! Vi er tvert imot i ferd med å oppdra en generasjon av "utakknemlige beist" akkurat nå. ;-)

Etter at jeg selv ble voksen og litt mer moden i tankegangen har jeg faktisk kjent en dyp takknemlighet overfor foreldrene mine mer enn en gang. Takknemlig for den oppdragelsen de ga meg, verdiene de formidlet, støtten de ga og gir meg. På godt og vondt kan jeg takke foreldrene mine for den jeg er! Og så skal jeg ikke føle meg _takknemlig_?

Og ja, jeg håper da at mine barn skal føle det litt på samme måten når de blir voksne selv om det mange ganger i oppveksten og ikke minst i tenårene nok føles fjernt å skulle føle takknemlighet.

[Gjest beriket]

Hei du!

Jeg er ikke født i Norge som deg, men takknemlig for livet et elskede par skapte og ga meg for mange år siden selv om det endte med adopsjon.

Men.....

Du har sikkert dine ting å være takknemlig for, men jeg lurer ofte på hva man skal takke sine a-foreldre for, hva man skal takke sin o-mor og o-far for og hva man skal takke det norske samfunn for.

Mest av alt takker jeg Vår Herre for at han ga meg kraft og evne til å stå det løpet mitt liv ble gjort til da jeg var et lite barn.