'Jeg liker ikke det!' - Hørt det før?

[Lisette]

Vår 3-åring er i en 'løsrivelsesfase', og vil bestemme ganske så mye selv. Ved matbordet er det etterhvert blitt en utfordring. Selv før middagen er ferdig kommer denne setningen: 'Jeg liker ikke DET!!!' Ofte sies det istedet for 'Jeg orker ikke mer' eller 'Jeg tar ikke sjansen på å smake på'. Oftest er det en melding til oss foreldre at barnet vil bestemme selv uansett.

Det som smakte godt den ene dagen, er rett og slett 'ut' neste dag. Maten har feil farge, utseende, eller det bare er 'Emma-tvert-imot-dagen'.

Tidligere var vår skatt glad i all slags mat. Men, matgleden overskygges av trangen til å ville bestemme.

Når vi går tilbords, og måltidet starter med 'vil ikke', 'liker ikke', 'skal ikke' dag etter dag, - går jeg etterhvert litt tom for ideer.

Hvordan løser dere utfordringene ved middagsbordet?

Vi forsøker å sitte rolig ved bordet alle sammen, slik at alt vi skal spise pluss tilbehør er satt på bordet (Slik at vi ikke skal løpe til og fra for å hente glass, drikke, potene etc.) Ellers har vi noen enkle kjøreregler; vi snakker når vi har svelget ned maten, og drikker, vi snakker 'sammen', eller ber om ordet. Vi har maten på tallerkenen, og vi sitter som regel sammen til alle har spist opp/er forsynt. Vi foreldre forsyner barnet, og noen ganger legger vi på for mye mat, - det er lov å stoppe å spise når man er mett. Noen dager har man mindre matlyst enn andre dager.

Vår skatt har gode bordmanerer, så det er ikke der utfordringen ligger.

[Dorthe]

Det høres helt normalt ut. Jeg maste på den første og han er den eneste her i huset som er kresen i matveien.

De to andre har sluppet å spise dersom de ikke har hatt lyst på middagen men de har ikke fått noen annen mat før neste måltid. Resultatet er at de stort sett spiser det meste. Ja, jeg har ikke latt de sulte da, de har fått mat etter en stund )

[snø]

Treårsalderen er en kjekk alder, men litt av en utfordring for tålmodigheten :-))

Bella (3 år i mai) er veldig småspist. Hun er ikke så veldig kresen i matveien egentlig og er stort sett altetende, det er bare så veldig lite hun spiser... Bortsett fra pølser da. Hadde hun fått det til alle måltider hadde alt vært greit ;o)

Hun får også "Jeg liker ikke"-diller, og det som var kjempegodt en dag, smaker py den neste. Noen ganger skifter smaken underveis i måtildet også ;o)

Vi hadde mange gode ideer om dette med barneoppdragelse før vi ble foreldre, men har nok spist en god del kameler de siste tre årene...

Selv er jeg vokst opp med en mor som _aldri_ serverte alternativ mat, og som hadde prinsippet "jeg serverer ingenting som er giftig". Selv om det ikke alltid var populært i barndommen så er jeg i alle fall nå rimelig altetende. Så klart ting jeg liker mindre enn andre ting, men jeg er i stand til å spise det aller meste jeg blir servert.

Vi ønsker å oppdra Bella vår til å bli "altetende", men kommer neppe til å være like streng som min mor.

Ellers er jeg svært takknemlig for råd om hvordan man får en stk 3-åring med lopper i blodet og masse energi til å sitte stille gjennom et helt måltid. Uten at det blir masse kjefting og utrivelighet ut av det...

Beste hilsen fra

[sarepta]

Har hørt det før, ja! Husker godt min yngste kom fra barnehagen og erklærte at fisk er "vondt" (med nordlandsforeldre er det relativt mislykket!). Jeg meddelte at hos oss liker vi fisk (det var forsøket verd!) - og det virket! Å ja, sa frøkna, og spiste ivei! Akk ja, det var den gang, det - er ikke like enkelt idag å snu henne når hun har fått gode ideer! Når jeg tenker tilbake, var jo 3-årsalderen "bare" solskinn....nå er det tenåringsopprør, og ganske tålmodighetskrevende iblant.Er blitt god til å telle...

[Lillemus]

Våre unger trenger ikke sitte til alle er ferdige, men de må spise en viss mengde (man kjenner jo sine barn såpass at man vet hvor mye de bør få i seg i forhold til hva de har spist tidligere på dagen) og kan da si "takk for mat" og gå fra bordet. Det er imidlertid ikke lov til å gå til og fra og småspise!

Det er heller ikke lov til å si at man ikke liker før man har smakt. Er det noe de ikke har smakt før så oppfordrer vi veldig til å smake, men liker de det ikke så slipper de å spise mer selvfølgelig. Begynner de å grise med maten og sånt noe så er det marsj fra bordet og ikke mer mat i det måltidet. Det er da også et sikkert tegn på at de begynner å bli mette! )

Når jeg spiser noe de ikke vil/tør smake på sier de ofte til sitt forsvar at:"Når jeg blir stor skal jeg også kjøpe meg sånn yoghurt!" ) Barna blir straks 3 år og 5 år forresten.

[ahg]

Vi har en treåring som også i perioder 'av prinsipp' ikke liker det som skal serveres. Hun kaster et blikk på maten og erklærer: 'Æææst! Vil itte ha!' Noen ganger er det ganske irriterende, men jeg prøver å trekke pusten dypt og telle til tre. ’Nei vel’, svarer jeg deretter så nøytralt jeg kan.

Etter at vi har satt oss lar vi henne få være i fred og få litt tid på seg mens hun ser oss og storesøster på 6 år forsyne oss. Det med å få være litt i fred uten press tror jeg er viktig, for etter en tenkepause finner hun da nesten bestandig ut at hun vil smake på noe av maten likevel (det hender også at vi prøver å lokke litt etter en stund). Helst rene kjøtt- eller fiskestykker, eller pølse da selvfølgelig. Spaghetti og ris er godt, og poteter/potetmos godtas av og til. Men uten skumle prikker (krydder ol.) eller klumper, takk! Saus er helt ut.

Vi har innført en regel om at begge barna SKAL spise en liten bit av en grønnsak, feks en gulrot- eller brokkolibit. Det har de godtatt uten særlig innvendinger. Hvis de får dyppe grønnsakbiten i smeltet smør, blir det faktisk ganske attraktivt (vi har små smørskåler som vi heller litt smeltet smør i). Treåringen elsker forresten smør og sluker det begjærlig.

Vi har diskutert mye hvordan det er best å gjøre det hvis treåringen ikke vil ha maten i det hele tatt. Til slutt bestemte vi oss for at hun kan få brødskive eller riskake med selvbestemt pålegg som erstatning. Det fungerer veldig greit, og vi slipper både bråk og sure miner.

Våre barn får gå fra bordet når de er ferdige. (De får ikke lov til å gå til og fra under måltidet.) Det fungerer også veldig greit.

Treåringen kan være ganske urolig på stolen og begynner straks å klasse med maten hvis hun ikke liker den eller begynner å bli mett. Vi har valgt å sette grenser med henne, selv om det blir litt mer kjeftbruk enn vi synes er trivelig enkelte ganger.

Ja, ja. Det var sannelig mye enklere å være ’gode foreldre’ før vi fikk barn! Da syntes det meste å være avklart og greit. Så kom barna, og vi blir stadig utfordret på nye måter. Det er jammen mye å lære av å ha barn.

Men til tross for enkelte dager med mye bråk og rabalder – deilige er de nå, da. Helt utrolig deilige. Faktisk ikke til å være foruten!

[Gjest Melis]

Jeg er _selve_ skrekkeksemplet på hvordan man helst ikke vil ha barnas spisevaner. Jeg ville ikke ha noe, nesten. Bare noen få, utvalgte ting som jeg likte. Tomatsuppe, blomkålsuppe, pølser og potetstappe, kjøttkaker og sånne enkle ting var det eneste jeg likte. Min mor var ettergivende og laget til slutt ekstra mat til meg, for jeg var tynn som en strek og mat måtte jeg jo ha. Mine to yngre brødre fulgte eksempelet mitt og skulle heller ikke ha noe de ikke "likte". Og dette var ikke bare i småbarnsalderen. Neida. Hele oppveksten.

Og utvalget av det jeg spiste, utvidet seg ikke noe særlig. I middagsbesøk til tanter og sånt fikk jeg alltid ekstra forpleining (jeg er ikke stolt av det nå!) og de snakket om at jeg var "kresen" og "vanskelig". Og de sa at jeg kunne få struma - da svarte jeg bare at jeg heller ville ha struma enn å spise kjøtt.

Mitt problem var at jeg ikke klarte å spise kjøtt og fisk o.l. (Ting med øyne, som jeg for enkelhets skyld sier nå.) Jeg spiste kjøtt/fisk som var bearbeidet (fiskekaker, pølser og kjøttkaker o.l.) Hvis jeg spiste ting jeg ikke likte, vokste det i halsen på meg og jeg fikk brekningsfornemmelser. Det var ikke noe i omgivelsene som skulle tilsi det, men jeg var veldig glad i dyr og kunne bare ikke spise dem.

Da jeg flyttet hjemmefra tok det ikke lang tid før jeg ble vegetarianer. Det har jeg vært i 12-13 år nå og det er _så_ mye lettere overfor andre. Ingen synes jeg er (særlig) kresen og vanskelig nå, selv om det ofte er litt vanskelig for noen. Men jeg er fornøyd og enkel i smaken og spiser som regel tilbehøret og er fornøyd med det. Jeg spiser egentlig masse forskjellig.

Nå er det enda en liten stund til vi får slike utfordringer hjemme med gullet vårt, men jeg tror jeg vil gjøre som ahg, det hørtes veldig fornuftig ut. Ikke presse, og hvis det ikke er tale om å spise det hun får servert, så tilby en riskake eller en skive slik at hun ikke gr sulten i alle fall. En del er nok trass og selvbestemmelse, men av erfaring vet jeg at det er ting man bare ikke liker også.

Jeg kan legge til at mine brødre ble snart lei av å være sære fordi jeg var det, når de skjønte hvor mye god mat som finnes. Og de er helt normale i matveien i dag, selv med en ettergivende mor.

[Gjest kimchi]

Jeg er _selve_ skrekkeksemplet på hvordan man helst ikke vil ha barnas spisevaner. Jeg ville ikke ha noe, nesten. Bare noen få, utvalgte ting som jeg likte. Tomatsuppe, blomkålsuppe, pølser og potetstappe, kjøttkaker og sånne enkle ting var det eneste jeg likte. Min mor var ettergivende og laget til slutt ekstra mat til meg, for jeg var tynn som en strek og mat måtte jeg jo ha. Mine to yngre brødre fulgte eksempelet mitt og skulle heller ikke ha noe de ikke "likte". Og dette var ikke bare i småbarnsalderen. Neida. Hele oppveksten.

Og utvalget av det jeg spiste, utvidet seg ikke noe særlig. I middagsbesøk til tanter og sånt fikk jeg alltid ekstra forpleining (jeg er ikke stolt av det nå!) og de snakket om at jeg var "kresen" og "vanskelig". Og de sa at jeg kunne få struma - da svarte jeg bare at jeg heller ville ha struma enn å spise kjøtt.

Mitt problem var at jeg ikke klarte å spise kjøtt og fisk o.l. (Ting med øyne, som jeg for enkelhets skyld sier nå.) Jeg spiste kjøtt/fisk som var bearbeidet (fiskekaker, pølser og kjøttkaker o.l.) Hvis jeg spiste ting jeg ikke likte, vokste det i halsen på meg og jeg fikk brekningsfornemmelser. Det var ikke noe i omgivelsene som skulle tilsi det, men jeg var veldig glad i dyr og kunne bare ikke spise dem.

Da jeg flyttet hjemmefra tok det ikke lang tid før jeg ble vegetarianer. Det har jeg vært i 12-13 år nå og det er _så_ mye lettere overfor andre. Ingen synes jeg er (særlig) kresen og vanskelig nå, selv om det ofte er litt vanskelig for noen. Men jeg er fornøyd og enkel i smaken og spiser som regel tilbehøret og er fornøyd med det. Jeg spiser egentlig masse forskjellig.

Nå er det enda en liten stund til vi får slike utfordringer hjemme med gullet vårt, men jeg tror jeg vil gjøre som ahg, det hørtes veldig fornuftig ut. Ikke presse, og hvis det ikke er tale om å spise det hun får servert, så tilby en riskake eller en skive slik at hun ikke gr sulten i alle fall. En del er nok trass og selvbestemmelse, men av erfaring vet jeg at det er ting man bare ikke liker også.

Jeg kan legge til at mine brødre ble snart lei av å være sære fordi jeg var det, når de skjønte hvor mye god mat som finnes. Og de er helt normale i matveien i dag, selv med en ettergivende mor.

Bare som et apropos; barn i Norge kan tillate seg å være kresne fordi de vet at de alltid får spise seg mette. Noen bekjente av meg var misjonærer, og deres lille datter hadde klare meninger om hva hun ville spise og ikke, og når det passet henne og spise. Dersom det ikke passet frøkna og spise til måltider, gikk det kanskje en time eller to og så fikk hun noe annet å spise. Hennes lekekamerater som var fra dette landet var overhodet ikke kresne i matveien, de spiste det de ble servert. De visste nemlig at dersom de ikke spiste det de ble servert var familien bare glad til, fordi var det mer til dem! Og noe mat mellom måltidene var det selvsagt ikke snakk om.

Men når dette er sagt så er jeg ikke så veldig konsekvent i matveien overfor mine barn jeg selv heller.

[Hilla]

Vi har en treåring som også i perioder 'av prinsipp' ikke liker det som skal serveres. Hun kaster et blikk på maten og erklærer: 'Æææst! Vil itte ha!' Noen ganger er det ganske irriterende, men jeg prøver å trekke pusten dypt og telle til tre. ’Nei vel’, svarer jeg deretter så nøytralt jeg kan.

Etter at vi har satt oss lar vi henne få være i fred og få litt tid på seg mens hun ser oss og storesøster på 6 år forsyne oss. Det med å få være litt i fred uten press tror jeg er viktig, for etter en tenkepause finner hun da nesten bestandig ut at hun vil smake på noe av maten likevel (det hender også at vi prøver å lokke litt etter en stund). Helst rene kjøtt- eller fiskestykker, eller pølse da selvfølgelig. Spaghetti og ris er godt, og poteter/potetmos godtas av og til. Men uten skumle prikker (krydder ol.) eller klumper, takk! Saus er helt ut.

Vi har innført en regel om at begge barna SKAL spise en liten bit av en grønnsak, feks en gulrot- eller brokkolibit. Det har de godtatt uten særlig innvendinger. Hvis de får dyppe grønnsakbiten i smeltet smør, blir det faktisk ganske attraktivt (vi har små smørskåler som vi heller litt smeltet smør i). Treåringen elsker forresten smør og sluker det begjærlig.

Vi har diskutert mye hvordan det er best å gjøre det hvis treåringen ikke vil ha maten i det hele tatt. Til slutt bestemte vi oss for at hun kan få brødskive eller riskake med selvbestemt pålegg som erstatning. Det fungerer veldig greit, og vi slipper både bråk og sure miner.

Våre barn får gå fra bordet når de er ferdige. (De får ikke lov til å gå til og fra under måltidet.) Det fungerer også veldig greit.

Treåringen kan være ganske urolig på stolen og begynner straks å klasse med maten hvis hun ikke liker den eller begynner å bli mett. Vi har valgt å sette grenser med henne, selv om det blir litt mer kjeftbruk enn vi synes er trivelig enkelte ganger.

Ja, ja. Det var sannelig mye enklere å være ’gode foreldre’ før vi fikk barn! Da syntes det meste å være avklart og greit. Så kom barna, og vi blir stadig utfordret på nye måter. Det er jammen mye å lære av å ha barn.

Men til tross for enkelte dager med mye bråk og rabalder – deilige er de nå, da. Helt utrolig deilige. Faktisk ikke til å være foruten!

Hyggelig å se deg her inne ;o)

Lenge siden sisst foresten.. håper at dere har det fint og trives i det nye huset.

Jeg måtte glise litt for meg selv når jeg leste det med "skumle prikker" i maten ;o)

Vår "M" finner prikker i alt spiselig (hvis hun er heldig) Men da hun fant en is hun gjerne ville ha og plutselig oppdaget "prikker", fikk hun et problem.

Etter mye om og men fikk vi henne til å ta en bit og det ble dagens lange ansikt da "prikkene" var SJOKOLADE ;o)

Ha en riktig god sommer fra

[ahg]

Hyggelig å se deg her inne ;o)

Lenge siden sisst foresten.. håper at dere har det fint og trives i det nye huset.

Jeg måtte glise litt for meg selv når jeg leste det med "skumle prikker" i maten ;o)

Vår "M" finner prikker i alt spiselig (hvis hun er heldig) Men da hun fant en is hun gjerne ville ha og plutselig oppdaget "prikker", fikk hun et problem.

Etter mye om og men fikk vi henne til å ta en bit og det ble dagens lange ansikt da "prikkene" var SJOKOLADE ;o)

Ha en riktig god sommer fra

Hei Hilla!

Det var sikkert en aha-opplevelse for M* å erfare at skumle prikker faktisk kan smake godt! Så langt har vi ikke kommet her i huset. Treåringen vår må forresten være forsiktig med fløteis og melkeprodukter generelt. Hun får nupper både her og der hvis hun ikke holder det på et forsiktig nivå.

Ellers: Vi trives godt i vårt nye hus. Våren og sommeren så langt har gått med til å etablere hage og male hus. Trodde jeg var i bra form jeg, men jammen har jeg vært mye sliten av alt kroppsarbeidet (det har jeg sikkert ikke vondt av). Vi planlegger å invitere noen kinavenner på besøk i løpet av sommeren når vi har fått hodet over vann igjen. August er mest sannsynlig. Da får du/dere mail.

Ha en riktig god sommer så lenge!

Beste hilsen

[Gjest beriket]

Treårsalderen er en kjekk alder, men litt av en utfordring for tålmodigheten :-))

Bella (3 år i mai) er veldig småspist. Hun er ikke så veldig kresen i matveien egentlig og er stort sett altetende, det er bare så veldig lite hun spiser... Bortsett fra pølser da. Hadde hun fått det til alle måltider hadde alt vært greit ;o)

Hun får også "Jeg liker ikke"-diller, og det som var kjempegodt en dag, smaker py den neste. Noen ganger skifter smaken underveis i måtildet også ;o)

Vi hadde mange gode ideer om dette med barneoppdragelse før vi ble foreldre, men har nok spist en god del kameler de siste tre årene...

Selv er jeg vokst opp med en mor som _aldri_ serverte alternativ mat, og som hadde prinsippet "jeg serverer ingenting som er giftig". Selv om det ikke alltid var populært i barndommen så er jeg i alle fall nå rimelig altetende. Så klart ting jeg liker mindre enn andre ting, men jeg er i stand til å spise det aller meste jeg blir servert.

Vi ønsker å oppdra Bella vår til å bli "altetende", men kommer neppe til å være like streng som min mor.

Ellers er jeg svært takknemlig for råd om hvordan man får en stk 3-åring med lopper i blodet og masse energi til å sitte stille gjennom et helt måltid. Uten at det blir masse kjefting og utrivelighet ut av det...

Beste hilsen fra

Hei dere!

Jeg har alltid laget middag og måltider med noe som barna liker/spiser og oftest mulig med noe nytt for dem. Grønsaker av forskjellig sort har alltid vært fremme.

Selvsagt har jeg alltid variert mellom kokte og stekte poteter, spagetti og kokt/stekt ris. Mest viktig har det vært å servere fisk ofte.

Drikke har variert mellom vann, saft og vørterøl. Brus bare til spesielle anledninger.

Frukt av forskjellig sort og i forskjellige tilrednnger, har selvsagt alltid vært en dessert.

Å sitte ved bordet til måltidet er over for barnets del, har alltid vært et "must"; samt en forklaring på når barnet neste gang kan regne med å få noe å putte i munnen.

Krydder har jeg også latt barna få prøve seg på.

Jeg synes det har gått greit, selv om det har krevd sitt å få til at barnet trives og koser seg ved bordet. Selvsagt er det viktig at barna har fått prate og "rote" med maten og drikken, få spise i sitt tempo og alltid vite at det er lov å si nei til mer når de sier å være mett.

Ord som "hater det" og "elsker det", er vanlig for småtasser.

Jeg synes tiden ved bordet skal være en stor, hyggelig, morsom og litt spennende tid for barna. Har man barn til bords, mener jeg de må få dominere til de sier seg mette, spør om å få forlate bordet og takke for maten. - Deretter kan de mer voksne ha bordet for seg selv.

Gleder meg til lunch nå!

mvh