tiden leger alle sår, men de blir erstattet av nye.

[moccica]

Kjære doktor.

Jeg er ei jente på snart 19 år, og på de 19 årene i mitt liv har jeg sett og opplevd mye av baksiden med livet. Mamma og pappa skilte seg da jeg v ar 12 år,minnene etter kranglingen sitter som ett skudd i minnet mitt enda.Etter skilsmissen flyttet jeg til min far, der fikk jeg også oppleve en del ting. Han var veldig glad i alkohol, og drakk ofte. I løpet av den tiden jeg bodde hos pappa hadde jeg det bra, men man kan si at økonomien ikke var den aller beste, og regningene var mange. Etter at det ble slutt mellom pappa og eksen hans, satt han bare i mørket og drakk ren sprit. Du aner ikke hvor mange ganger jeg sa han måtte skjerpe seg og du naer ikke hvor mange tårer jeg har felt for han.Etter hvert fant han med seg ei ny, han skrek til meg og sa at jeg ikke fikk se eksen hans mer. igjennom de tre årene de var sammen var hun som en mor for meg, jeg hadde psykiske problemer første årete på vgs, hun hjalp meg opp igjen. Og i etter tid har hun vært der for meg. Saken er det at etter 5 år sammen med pappa så hadde jg fått nok av alkohol. Jeg var lei av å være "forelderen", så jeg flyttet til bestemor, der har jeg bodd i ett år nå. Har det helt greit, jeg har møtt på pappa på butikken, men han spørr meg ikke hvordan jeg har det, eller hvordan det går på skolen osv.han har forresten aldri vist interesse for min skolegang eller hobbier. Jeg har ikke snakket skikkelig med han på over ett år for vi skiltes som uvenner.jeg har fått brev og meldiger fra søstra og tante barne til pappa om at jeg må ta kontkat med han osv, jeg føler det her blir feil. At jeg skal ta kontakt. Er jeg egoistisk da? jeg mener hvis jeg ikke tar kontakt, han såret meg veldig. Og jeg har sett og opplevd utrolig mye. Han har selv sagt til søstra si at han vet ikke hva han har gjort galt..... Det provoserer meg enda mer, og det at tante ungen hans sendte meg brev om at jeg skulle ta kontakt var også provoserende, med tanke på at jeg ikke har snakket med henne på over to år og plutselig blander hun seg i mitt privatliv. Hun har ikke vært ser og sett det jeg har sett, eller opplevd det jeg har opplevd. eller sett hvordan pappa drakk seg fra sans og mening. eller kjent hvordan jeg følte meg i disse stundene. Så jeg håper du kan svare meg på det her: er jeg egoistisk, synes du jeg skal ta kontkakt. Han er tross alt faren min, men jeg har en såret sjel. minnene er mange og vonde, hva skal jeg gjøre???

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes ikke du er en egoist.

Din far har forsømt deg grovt. Du har lenge forsøkt å hjelpe han uten at han har gitt noe tilbake. At han ikke skjønner at dette er galt, er desto verre.

Om han ønsker kontakt, får han selv ta initiativet.

Din viktigste oppgave er å sette grenser og ta vare på deg selv.

Som hos andre misbrukere er det han som er egoisten.